Er NAV virkelig så ille?

[Storm]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Og hvor mye skal samfunnet vårt finansiere samlivsbrudd?
Det er veldig touchy å ta opp, men det er en stor utfordring i samfunnet. Der er det snakk om alt fra voldsutsatte til dem som "vokser fra hverandre" og forventer at det offentlige skal sørge for dem når de har gått lei av partneren.

En annen ting er at 1/4 av alle med barn som går fra hverandre blir sykmeldt som konsekvens av bruddet.
Finnes det noe å gjøre der?
Er det bare snakk om tragiske skjebner og sykdom eller bør man kunne forvente at folk finansierer mer av dette selv?

På hvilken måte finansierer samfunnet samlivsbrudd? :klør meg i hodet: Snakker du om ekstra barnetrygd og skatteklasse 2? Jeg kan ikke se at det offentlige har subsidiert mitt samlivsbrudd.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Storm, her.

På hvilken måte finansierer samfunnet samlivsbrudd? :klør meg i hodet: Snakker du om ekstra barnetrygd og skatteklasse 2? Jeg kan ikke se at det offentlige har subsidiert mitt samlivsbrudd.

Jeg snakket ikke om deg.

Det går utrolig mye penger i overgangsstønader, ekstra barnetrygd, skatteklasse og rettshjelp ved samlivsbrudd. I tillegg er det store utgifter ved langtidssykmeldiger.

Næringslivet hevder også at de taper mye penger på denne og det er også en del av samfunnsregnestykket:
http://www.dn.no/forsiden/politikkSa...icle978719.ece

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Jeg snakket ikke om deg.

Det går utrolig mye penger i overgangsstønader, ekstra barnetrygd, skatteklasse og rettshjelp ved samlivsbrudd. I tillegg er det store utgifter ved langtidssykmeldiger.

Næringslivet hevder også at de taper mye penger på denne og det er også en del av samfunnsregnestykket:
http://www.dn.no/forsiden/politikkSa...icle978719.ece

Det står at en av tre blir langtidssykemeldt etter samlivsbrudd?

What? Kan det stemme? Man må da gå på jobb selv om man har blitt skilt, vel? Hva er det for noe med folk?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det står at en av tre blir langtidssykemeldt etter samlivsbrudd?

What? Kan det stemme? Man må da gå på jobb selv om man har blitt skilt, vel? Hva er det for noe med folk?

Det blir vel noe av det samme som ved dødsfall. Det er ikke alltid det er så lett å tenke når hodet er fullt av konflikt og sorg og bekymring. Om det er riktig er en annen sak, men det er engang åpning for sykmeldinger på grunnlag av reaksjon på belastning. Og skilsmisse kan absolutt være en belastning for noen.

[Katta]

Noe av det som er vanskelig er at voksne har forsørgeransvar for barn. Å bestemme at noen skal finansiere mer på egen hånd vil nødvendigvis ville gå ut over endel unger.

[Fløyel]

Trygdesvindel for 6 mrd pr år, så ja, det finnes de som har veldig vondt i viljen sin. Med de beløpene så forstår jeg at NAV har sine restriksjoner på hva de skal godta og ikke.
Det ødelegger selvfølgelig for de som virkelig trenger hjelp, hvilket er synd.

[Nessie]

Det er vel mange jobber som avhenger av at man er klar i toppen, og jeg vil tro mange kam bli påvirket både psykisk og fysisk av skilsmisser også. Men det er jo urovekkende at så mange blir langtidssykmeldt av det.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Det er vel mange jobber som avhenger av at man er klar i toppen, og jeg vil tro mange kam bli påvirket både psykisk og fysisk av skilsmisser også. Men det er jo urovekkende at så mange blir langtidssykmeldt av det.

Det er jo ofte en stor påkjenning mht økonomi, flytting, hvor skal man bo, hva har man råd til og orientere seg om stønader, bidrag osv..Legg på en utro ex som gjør alt vanskelig i lange tider framover, trøbbel med samvær and so on. Jeg skjønner godt at totalbelastningen for en del etter skilmisse utløser sykdom som igjen gir sykemelding. Jeg hadde en kollega som havnet i skilsmisse med utro ektemann som ville ha nye inn i huset fortest mulig, introduserte ny dame veldig raskt, dårlig økonomisk oppgjør, vanskelig å få et sted å bo, fikk ikke høyt nok lån til å kjøpe, måtte bo i skolekretsen, endte med å leie sokkelleilighet. Hun hadde sorg over tapet av hele det vanlige livet sitt, bostandard, svigerfamilie, en ex som kunne "kjøpe" sønnens velvillighet osv.. Hun var mye borte, mange egenmeldingsdager. Irriterende for jobb og kollegaer, men jeg forstår jo at hun var i en prosess der det var vanskelig å komme videre.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Det er jo ofte en stor påkjenning mht økonomi, flytting, hvor skal man bo, hva har man råd til og orientere seg om stønader, bidrag osv..Legg på en utro ex som gjør alt vanskelig i lange tider framover, trøbbel med samvær and so on. Jeg skjønner godt at totalbelastningen for en del etter skilmisse utløser sykdom som igjen gir sykemelding. Jeg hadde en kollega som havnet i skilsmisse med utro ektemann som ville ha nye inn i huset fortest mulig, introduserte ny dame veldig raskt, dårlig økonomisk oppgjør, vanskelig å få et sted å bo, fikk ikke høyt nok lån til å kjøpe, måtte bo i skolekretsen, endte med å leie sokkelleilighet. Hun hadde sorg over tapet av hele det vanlige livet sitt, bostandard, svigerfamilie, en ex som kunne "kjøpe" sønnens velvillighet osv.. Hun var mye borte, mange egenmeldingsdager. Irriterende for jobb og kollegaer, men jeg forstår jo at hun var i en prosess der det var vanskelig å komme videre.

Ja, jeg kjenner også de som har hatt behov for sykemelding. Jeg har ikke lest meg opp på linken heller. Det er vel det med langtid som er utovekkende. Men mye blir uoverkommelig i en slik situasjon, og mange går jo gjennom en sorgprosess i tillegg til alt det praktiske.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Det er jo ofte en stor påkjenning mht økonomi, flytting, hvor skal man bo, hva har man råd til og orientere seg om stønader, bidrag osv..Legg på en utro ex som gjør alt vanskelig i lange tider framover, trøbbel med samvær and so on. Jeg skjønner godt at totalbelastningen for en del etter skilmisse utløser sykdom som igjen gir sykemelding. Jeg hadde en kollega som havnet i skilsmisse med utro ektemann som ville ha nye inn i huset fortest mulig, introduserte ny dame veldig raskt, dårlig økonomisk oppgjør, vanskelig å få et sted å bo, fikk ikke høyt nok lån til å kjøpe, måtte bo i skolekretsen, endte med å leie sokkelleilighet. Hun hadde sorg over tapet av hele det vanlige livet sitt, bostandard, svigerfamilie, en ex som kunne "kjøpe" sønnens velvillighet osv.. Hun var mye borte, mange egenmeldingsdager. Irriterende for jobb og kollegaer, men jeg forstår jo at hun var i en prosess der det var vanskelig å komme videre.

Jeg vet ikke. Jeg vet virkelig ikke. Men jeg tenker vel egentlig at av og til er fet kampen som gjør at man står på beina. Jeg kan kun snakke for meg selv. Men skilsmisse er ikke en sykdom, selv ikke med verdens verste eks. Jeg tror man kommer langt med en hjelpsom og forståelsesfulle sjef. Jeg hadd ene kollega som var sykemeldt seks mnd etter et brudd. Jeg forstod det ikke da. Jeg forstår det fremdeles ikke i dag mens jeg står midt oppe i Bruddet fra helvete selv (nei, jeg sover ikke mye for tiden. Ja, jeg er helt utslitt). Noen trenger det nok. Helt klart. Men det bør være unntaket, ikke regelen.

Jeg har ei venninne som foreslo for ei annen venninne at om
Hun bare jobber deltid (alenemor) ville hun være kvalifisert til sosialbolig. For det kjente hun ei som gjorde og hadde (og ja, denne skrøt av det geniale i det). Vår felles venninne syntes det var et horribelt forslag - hun var stolt av å forsørge seg selv. All ære til henne. Uten å ta æren fra de som faktisk trenger hjelp. Det er ingen skam å trenge hjelp.

Men jeg er for hjelp til selvhjelp. Jeg er, som Rine, ikke helt sikker på at alle har de rette holdningene. Jeg har en kjæreste som er selvstendig næringsdrivende. Han er ikke syk for han kan ikke være det. Jeg har kjørt ham på legevakten med så sterke smerter at han fikk morfin for det. Han var ikke vekke EN dag. Jeg tror nok terskelen er lavere når det ikke koster noe å være borte fra jobb. Uten at jeg sier at man skal gå på jobb når man drøvtygger morfinpreparater. Virkelig ikke.

Men det bekymrer meg at stadig flere er syke og utenfor arbeidslivet. Det bekymrer meg at dagens lærere forteller om elever som ikke orker og ikke kan og ikke yter (og nei, jeg tenker ikke bare på Rine).

Og så har jeg bare lest fram til innlegget jeg siterer. Og aner ikke hvordan tråden utvikler seg.

Jeg er bare en stakkars som ikke får sove.

Og NAV? Jeg forstår behovet for kontroll og dokumentsasjon og skjema men det jeg ikke forstår er evnen til å rote bort nevnte skjema og dokumentasjon. Når man sender inn et skjema i tre eksemplarer, til tre søknader, da er det jammen godt gjort å rote bort alle tre. Og når det skjer er det lett å snakke dritt om NAV etterpå. :erfart:

[Billa]

Kanskje sykmelding burde skifte navn til å dekke mer enn sykdom? For direkte syk er man vel ikke selv om hverdagen er tøff og det er mange ting å ordne opp i.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Kanskje sykmelding burde skifte navn til å dekke mer enn sykdom? For direkte syk er man vel ikke selv om hverdagen er tøff og det er mange ting å ordne opp i.

Nei, med man kan vel bli deprimert og ha såpass psykisk belastning som gjør deg syk både mentalt og fysisk (det er vel ikke ukjent at kroppen sier stopp før hjernen). Er det da bedre å være sykmeldt en periode med ro, hvile, behandlinger og evnt medikamenter enn at man virkelig havner i grøfta og blir enda mer langtidsykmeldt.

[Guava]

Men hvis læreren eller legen ikke klarer å fokusere på jobb fordi tankevirksomheten er for krevende, er det da greit å forvente at vedkommende utfører mer praktisk jobb for å få stønader? Eks lettere jobb i parkvesenet, postsortering, linjerydding osv?
Jeg tror det ville være hardt å svelge for mange og kjenner selv at det ikke bare er enkelt å tenke på det som en mulighet, men er det ok å kreve det?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Men hvis læreren eller legen ikke klarer å fokusere på jobb fordi tankevirksomheten er for krevende, er det da greit å forvente at vedkommende utfører mer praktisk jobb for å få stønader? Eks lettere jobb i parkvesenet, postsortering, linjerydding osv?
Jeg tror det ville være hardt å svelge for mange og kjenner selv at det ikke bare er enkelt å tenke på det som en mulighet, men er det ok å kreve det?

Det synes jeg faktisk. Det er klart, de fleste vil greie å finne seg noe annet å gjøre, de fleste leger kan feks ta kontorjobb, og om de ikke greier å tenke i det hele tatt, så bør man jo finne seg en jobb man greier, feks parkvesen eller whatnot.


Folk tror jo liksom at å jobbe er noe man gjør for samfunnet sin skyld, og for å realisere seg selv. Men grunnen til at man skal jobbe er jo for å forsørge seg og sine, det er jo hovedgrunnen.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Men hvis læreren eller legen ikke klarer å fokusere på jobb fordi tankevirksomheten er for krevende, er det da greit å forvente at vedkommende utfører mer praktisk jobb for å få stønader? Eks lettere jobb i parkvesenet, postsortering, linjerydding osv?
Jeg tror det ville være hardt å svelge for mange og kjenner selv at det ikke bare er enkelt å tenke på det som en mulighet, men er det ok å kreve det?

Det er jo her arbeidsgiver sitt ansvar, og feks IA ofte kommer inn. Problemet er at det er mer "lønnsomt" å få noen sykmeldt, og få i vikar - enn å endte arbeidsoppgaver - og fikse vikar. Jeg opplevde iallefall det.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Det er jo her arbeidsgiver sitt ansvar, og feks IA ofte kommer inn. Problemet er at det er mer "lønnsomt" å få noen sykmeldt, og få i vikar - enn å endte arbeidsoppgaver - og fikse vikar. Jeg opplevde iallefall det.

Etter 11 år med disse utfordringene, har jeg aldri opplevd at det er mer lønnsom eller bedre for driften at noen er borte fra jobb. Tvert i mot, det er en belastning for alle når kollegaer ikke kan bidra. Det er jo ikke sånn at det står kompetente vikarer klar til å steppe inn heller, og mange ganger klarer jeg ikke fylle tomrommet så raskt som jeg skulle ønske. Utfordringen er også ofte å få forståelse for at vi kan tilrettelegge ganske mye, men ikke endre stillingens oppgaver fullstendig.

Endringer og tilrettelegging innebærer gjerne at andre må si fra seg oppgaver som de har hatt, og det er fort gjort at enkeltansatte med lavt sykefravær og lite (tilsynelatende) tilretteleggingsbehov blir sittende igjen med de oppgavene som oppfattes som psykisk og fysisk mest belastende. Jeg som leder skal prøve å både forebygge og tilrettelegge på en gang... Ikke alle jobber i det offentlige eller i store bedrifter med mulighet for avdelingsbytte o.l.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men når det gjelder leger og kroniske diagnoser kan jeg i og for seg si noe om det, men jeg jobber med barn og ungdom. Det er diagnoser som det er diskusjon omkring ja. Ikke fordi man er i tvil om hvorvidt de finnes, men mer fordi de er så innmari vanskelige å få tak på. Ta ME for eksempel. disclaimer: jeg snakker nå om ungdom, ikke voksne. Vi utreder mange med tanke på den diagnosen. Og pasientgruppen spriker noe veldig. Du har dem som åpenbart har så mange belastninger psykisk at diagnosen er utelukket. Du har de som feiler noe helt annet. Klassikeren er 6-12 mnd etter overgang til ungdomsskole eller videregående, kravene øker og man greier ikke å oppnå de målene man selv har satt seg. Du har de med foreldre som er ekstremt opptatt av at ungdommen skal ha en slik diagnose, du har de som er åpenbart overtrent og du har de som sitter som gissel i en massiv familiekonflikt. Og de som sitter oppe halve natta og spiller dataspill. Og de som er lyd- og lyssky, ikke tar til seg næring, ligger i et mørkt rom og ikke orker noenting uten at man finner noen årsak. Det vi ser er at alle de første gruppene er det stort sett mulig å få hjulpet med rimelig enkle midler, mens den siste gruppen er det ingenting som hjelper på. Og vi er ikke i tvil om at de er syke nei, men hva som har gjort dem syke og hvordan man skal hjelpe dem er i det blå foreløbig. Det skal ikke forundre meg om at det blir en håndfast diagnose med en klar patofysiologi etterhvert. Vi skal passe oss litt for å påstå at det vi ikke kan påvise ikke finnes.

.

Jeg fjaset jo litt om "spille WOW hele natta"-ME tidligere i tråden, men jeg møter jo på disse ungdommene etter at de har vært hos "deg" ( ) og fått diagnosen, og jeg må ærlig si at jeg ikke alltid tror en diagnose er det beste for denne gruppen. Jeg føler ofte at både elev og foreldre slenger skrivet fra legen på kateteret, lener seg tilbake og sier "ja, der ser du, jeg har ME, fiks det!" (Som i: Gi meg en karakter, selv om jeg knapt er tilstede på skolen, langt mindre i vurderingssituasjoner.)

At det finnes mennesker som får et utmattelsessyndrom i etterkant av en infeksjon eller noe sånt og ikke orker noe i lengre perioder, tviler jeg ikke på, men jeg tror ME-gruppen rommer utrolig mye mer enn disse pasientene.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det står at en av tre blir langtidssykemeldt etter samlivsbrudd?

What? Kan det stemme? Man må da gå på jobb selv om man har blitt skilt, vel? Hva er det for noe med folk?

Enig-og hvor mange har en jobb der det kreves topp konsentrasjon hele arbeidstiden, egentlig? Mange i min omgangskrets har opplevd samlivsbrudd og de aller fleste kvinnene (4 av 5) og to av mennene har vært sykmeldte i kortere eller lengre perioder pga. dette. Sånt kan vi bare ikke ta oss råd til lenger, mener jeg. På samme måte som vi ikke kan ta oss råd til sykmelding pga. omstillinger på arbeidsplassen og nye arbeidsoppgaver, vanskelige klasser (i mitt yrke) og som maktmiddel i lønnsforhandlinger. For å nevne noen at de absurde tingene vi holder på med i dette landet.

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Men hvis læreren eller legen ikke klarer å fokusere på jobb fordi tankevirksomheten er for krevende, er det da greit å forvente at vedkommende utfører mer praktisk jobb for å få stønader? Eks lettere jobb i parkvesenet, postsortering, linjerydding osv?
Jeg tror det ville være hardt å svelge for mange og kjenner selv at det ikke bare er enkelt å tenke på det som en mulighet, men er det ok å kreve det?

Ja, det synes jeg, absolutt.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Men hvis læreren eller legen ikke klarer å fokusere på jobb fordi tankevirksomheten er for krevende, er det da greit å forvente at vedkommende utfører mer praktisk jobb for å få stønader? Eks lettere jobb i parkvesenet, postsortering, linjerydding osv?
Jeg tror det ville være hardt å svelge for mange og kjenner selv at det ikke bare er enkelt å tenke på det som en mulighet, men er det ok å kreve det?

Eg opplever at det snarare er omvendt, at ein blir oppmuntra til å vere 100% sjukemeldt framføre å drive med noko samfunnsnyttig som ein er i stand til med dei begrensningane ein har.

[Katta]

De får ikke tretthetssyndromdiagnose om de spiller hele natta altså. Egentlig er det ganske få som ender med den diagnosen i forhold til hvor mange som vil ha den. Hvorfor de vil ha den har jeg lurt på ja. Det hender at både ungdom og foreldre gråter når de får vite at de ikke fyller kriteriene.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

De får ikke tretthetssyndromdiagnose om de spiller hele natta altså. Egentlig er det ganske få som ender med den diagnosen i forhold til hvor mange som vil ha den. Hvorfor de vil ha den har jeg lurt på ja. Det hender at både ungdom og foreldre gråter når de får vite at de ikke fyller kriteriene.

De vil ha den fordi en diagnose utløser rettigheter i forhold til å søke om annullert skoleår, utvidet rett osv. Det er det jo forsåvidt mange diagnoser som gjør, ikke bare ME. Dessuten får de også rett på tilpasset opplegg i forhold til prøver o.l, noe jeg for min del ikke trenger en diagnose for å gi. Hvis en elev kommer til meg og sier at han sliter veldig, har problemer med å komme seg opp om morgenen, foreldrene har nettopp skilt seg osv, oppmunterer jeg til å komme på skolen så mye som mulig og gir litt slakkere tøyler forhold til å gå tidlig, komme seint. (Fører fravær, men dokumentert.) I tillegg kan eleven sende meg en melding når han/hun er opplagt til å ta en prøve. Å ha et enormt press om prøver på bestemte tidspunkt er ganske ødeleggende for en elev som er utslitt/stresset, tror jeg. Å være litt på tilbudssiden der, kan hjelpe noen, det ser jeg. Jeg er ikke så veldig fan av sånne diffuse diagnoser fordi de ganske ofte blir en sovepose for elever og foreldre.