Å velge en partner med lik bakgrunn

[Toffskij]

Meh, denne diskusjonen er så full av stråmenn! Her er noen.

Den enkle tømmerhoggeren som har lest Proust fra ende til annen, sikkert på fransk.
Den livsfjerne akademikeren som ikke har noen referanser som er gjenkjennelige for andre.
Den høyt utdannede karrierekvinnen som gnir inn hos andre at deres utdannelse ikke er tilfredsstillende.

Osv.



(Nå fikk jeg lyst til å lese Sayers’ Murder Must Advertise om igjen:

Sitat:

“If you ask me,” said Miss Rossiter, “I don't think this business of mixing the University people with the other sort works very well. With the Oxford and Cambridge lot it's all give-and-take and bad language, but the others don't seem to fit in with it. They always think they're being sneered at.”

“It's Ingleby upsets them. He never takes anything seriously.”

“None of them do,” said Miss Rossiter, putting an unerring and experienced finger on the point of friction. “It's all a game to them, and with Copley and Willis it's all deadly serious. When Willis starts on metaphysics, Ingleby recites limericks.”

Det er jo langt på vei samme friksjon vi ser her, noe som jo er fascinerende, siden vi snakker engelsk klassekamp på 1930-tallet i sitatet.)

[Dronningen]

Vi møttes før vi startet å studere, så der visste vi jo ikke hvor vi skulle ende opp, men som en del av 'intervjurundene' i starten, så ble nok ganske mange tanker og planer om framtida kartlagt. Å studere og få seg en utdannelse var viktig, og de stegene man måtte ta for å komme dit var viktig. Vi fikk tidlig et ansvar ikke bare ovenfor oss selv, men også for den andre som skulle ta del i den framtida vi skapte.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Neket, her.

Jeg har noen lette vekttall. Lang historie kort, baby, full jobb og nettstudier, jeg glemte et av fagene jeg skulle ta. Oppdaget det dagen før eksamen, kjøpte boka, leste en kveld og fikk A.

Relasjonsmarkedsføring på BI, sånn hvis noen trenger ett vekttall eller fem.

Jeg har A i 15 studiepoeng jeg ikke engang kjøpte pensumbøkene til. Var ikke på en eneste forelesning heller, så....

[Divine]

Jeg må være lit domm, for jeg synes ingen har vekttallene mine har kommet rekende på ei fjøl. Selv om fagene jeg har tatt, sikkert medfører øyerulling i visse kretser.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg må være lit domm, for jeg synes ingen har vekttallene mine har kommet rekende på ei fjøl. Selv om fagene jeg har tatt, sikkert medfører øyerulling i visse kretser.

Det handler jo mye om flaks og personlighet. Jeg har to fag som er veldig ulike, i det ene fikk jeg A uten å kjøpe pensum og uten å lese, i det andre jobbet jeg knallhardt gjennom hele semesteret og fikk D. Jeg går i klasse med folk det har vært omvendt for.

[Java]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Det skjønner ikke jeg helt heller. Men jeg skjønner følelsen allikevel. Jeg tror det har noe med hvor trygg og glad man er over egne valg. Min bror angrer nok litt på at han ikke fortsatte etter fagbrevet og er utålmodig og ikke fornøyd der han er nå. Han føler seg litt fastlåst nå med to små barn og ingen utdanningsinstitusjoner der han bor. Mens min svigerinne derimot føler hun har havnet på helt rett hylle som barne- og ungdomsarbeider.

Jeg måtte avbryte masteren min pga kyssesyken og endte opp med postgraduate diploma i stedet for master. Så til tross for at jeg har ørtogfjørti vekttall tilsammen (cand mag +et år+ postgraduate diploma) så føler jeg litt på nederlaget over å ikke ha fullført. Føler meg som en halvstudert røver og lurer på hva jeg skal bli når jeg blir stor.

Haha, jeg er en fullstudert røver som lurer på hva jeg skal bli når jeg blir stor.

[Karamell]

For en tråd.

Jeg har sikkert en lett høyere utdannelse. Jeg er adjunkt med tilleggsutdannelse i både psykologi og barnehagepedagogikk. For ca 4 år siden var jeg innom NAV og prøvde ut nye yrker. I en del av de yrkene var majoriteten fagutdannede eller folk med "livets skole". De var fryktelig mange fordommer mot meg som person og mot min yrkesgruppe. Så ille at jeg bestemte meg for at å jobbe med bare ufaglærte skulle jeg ikke gjøre igjen. Fordi jeg ble litt utfrosset og om ikke mobbet, så stilt en del underlige spørsmål.


Og for å svare på tråden slik den startet. Mannen min har omtrent like lang utdannelse som meg (Han har masternivå, jeg har bare stuepoeng i masternivå, men ikke graden), innen et helt annet fagfelt og tjener tre ganger så mye som meg.

[Karamell]

Vennene mine, som jeg har skaffet meg i voksen alder, har samme utdanning som meg i bunnen. Et par av vennene mine fra barndommen har ingen utdannelse utover grunnskolen og andre har utdannelse. Dette har jo med når vi møttes å gjøre.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Åndssnobberi er like lite sjarmerende som annet snobberi.

Nå snakker jeg helt generelt og frikoblet fra tråden sånn at det er klart at jeg ikke mener noen faller i noen kategorier.

Snobberi er ikke spesielt sjarmerende nei, men mye mindre vanskelig å forholde seg til en snobb enn en som går rundt med mindreverdighetskomplekser på den litt aggressive måten (a chip on the shoulder). Det er usjarmerende, det.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Snobberi er ikke spesielt sjarmerende nei, men mye mindre vanskelig å forholde seg til en snobb enn en som går rundt med mindreverdighetskomplekser på den litt aggressive måten (a chip on the shoulder). Det er usjarmerende, det.

Nåja, jeg vet nå ikke det. Det siste kan være en belastning, riktignok, men for min del er det lettere å hente fram empati for mindreverdighetskomplekser enn snobberi. But hey - it's not a competition.

[Maverick]

Mindreverdighetskomplekser?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Mindreverdighetskomplekser?

Ja, du har sikkert også vært borti supersnobber og også de som er littt sånn på vakt for å se fornærmelser i alt.

Jeg synes snobbene er mye lettere å forholde seg til, de er det bare å le bort. Den andre typen er det tyngre å forholde seg til, man må vokte ordene sine hele tiden.

Men dette ble rent sideassosiasjon og burde blitt gaflet til egen tråd.

[Maverick]

Jo, jeg leste "dette har ingenting med denne tråden å gjøre"-forsikringen din, Esme, men jeg knegget litt av uttrykket allikevel, og tok meg i å fundere på hvilke uttalelser som vekket assosiasjonen til uttrykket "mindreverdighetskomplekster", innså at dette var det nok opptil flere forskjellige syn på, og lot det ligge med et knegg.

[rine]

Jeg tenkte også at du hadde mindreverdighetskomplekser, Maverick, og det kom av at du følte at noen hånet (deg, andre?) når ingen faktisk gjorde det. Og selvsagt er noen vekttall enklere enn andre, og det henger ikke bare sammen med personlighet og evner. Personlig synes jeg at universitetsvekttallene har vært vanskeligere enn høyskolevettalene. Selv om fagene er noenlunde i samme bane, har jeg måttet jobbe mye hardere for en B på universitetet enn en B på høyskolen. BI skal jeg ikke uttale meg om, bortsett fra med et: Pføy!

[Maverick]

Åja, da har jeg uttalt meg enda mer klønete enn jeg fryktet. Ingen mindreverdighetsfølelse å spore, er jeg redd. Eier ikke skamvett, vettu.

[Pia]

Jeg har to bachelorgrader, begge er nok ganske lette og jeg føler at jeg har sklidd igjennom dem begge med utstrakt grad av skippertak. I hvertfall i den siste, men jeg ser jo at alder og dertil modning har en hel del å si nå. Nå er jeg kanskje farget av min siste bachelor (økonomi), men jeg kan ikke for mitt bare liv forstå at man kan få A av å ikke ha rørt pensum mer enn en kveld. (En uke derimot) Det er jo en del teori man skal kunne selvom man allerede kan "the big pickup"? Eller er det et kurs i "hvordan sette sammen et IKEA-møbel" dere har hatt? :ernemligråpååbyggemøbler:

[cora]

Jeg har gjort det meget bra på noen eksamener med minimal innsats, mens andre ganger har jeg lagt ned betydelig mer innsats og likevel endt opp med helt greie karakterer. Er det ikke sånn at man kan intuitivt ha mer forståelse for noen fagområder enn andre?

Vi havnet på samme studium og møttes der. Skjønner egentlig ikke hvordan jeg skulle ha klart å møte en med en helt annen bakgrunn enn meg så lenge jeg bare vanket i akademiske kretser. Bortsett fra på byen, da.

[Pia]

Opprinnelig lagt inn av cora, her.

Jeg har gjort det meget bra på noen eksamener med minimal innsats, mens andre ganger har jeg lagt ned betydelig mer innsats og likevel endt opp med helt greie karakterer. Er det ikke sånn at man kan intuitivt ha mer forståelse for noen fagområder enn andre?
.

Jo absolutt, men det er jo allikevel en del teori man må kunne. Og selvom det sitter første gang man leser det er en kveld veldig kort tid. Men som sagt, kanskje det er annerledes på andre studium. I økonomi er det ihvertfall veldig konkrete formler og modeller som man ikke kan intuitivt uten å ha lest det.

[frukt]

Nå sporer jeg fullstendig av her, men jeg har ingen mann så det får dere bare finne dere i.
Jeg kan føle litt på mindreverdighetskomplekser innimellom all dem tid jeg ikke fullførte vgs engang. Jeg fikk ikke tatt to eksamener pga. depresjon og sykehusopphold. Men da minner jeg megselv på at det finnes drittsekker og fantastiske mennesker i alle lag, og det er ikke utdannelse, eller mangel på sådan, som avgjør om man er et godt menneske eller ei.

Jeg ønsker meg forøvrig mer utdannelse, men sliter med å finne ut hva jeg vil ...

Jeg har bare vært sammen med menn uten høyere utdannelse så langt, men tror ikke det hadde vært noe problem å være sammen med en mann med som hadde det.

[Bomull]

Tja. Jeg tror det er mye i dette. Jeg blir ikke overrasket.

Selv har jeg 3-4 år på høyskole bak meg, mens mannen gikk yrkesfag. Vi er nok unntak heller enn regel. Men jeg ser jo at jevnt over så er også vennene våre i disse sjiktene, med høyere utdannelse, eller yrkesfag. Det handler jo selvsagt om hvor vi treffer folk gjennom utdanning og jobb, før og nå.