"Jeg er ikke ute etter noen, jeg er ute etter noe"

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg har 15 år med sykmeldingsoppfølging, handlingsplaner for lavere sykefravær, tett samarbeid med NAV, aktiv bruk av BHT og forsøk på å virkelig være en inkluderende arbeidsgiver bak meg.One size does virkelig NOT fit all, og det blir svært ofte til at jeg føler vi sitter og lager planer og strategier RUNDT elefanten i rommet når vi snakker generelt og legger strategi.

Folk er svært ulike, og motivasjonen for å være på jobb er ikke jevn fordelt. Noen kommer på jobb når det rusker litt, andre ikke. For meg er egentlig langtidsfravær det enkleste å forholde meg til og det som sliter minst på kollegaer - egenmeldinger og kort fravær er det tøffeste i hverdagen.

Det er veldig sant. Og her vil eg tru det er ei ekstra utfordring at ein ikkje kan snakke om sjukemeldingsårsak på samarbeidsmøter, utan samtykke frå pasienten. Var det ikkje ein eller annan her, som i ein liknande diskusjon fortalde om arbeidstakar som var sjukemeldt på grunn av vondt kne, medan det eigentleg handla om psykisk sjukdom?

Opprinnelig lagt inn av Charlie, her.

Helt enig med det flere skriver, fysisk aktivitet og sosialisering er veldig viktig for både muskel/skjelett og lette depresjoner. Det burde foreskrives, og ikke være opp til den enkelte. Har man hatt det dårlig lenge, trenger man hjelp med initiativet. Man blir ikke intiativrik av å være på et dårlig sted i livet.

Det der er viktig! Mi erfaring er at dei som følgjer opp på DPS jobber mykje med dette. Men det er jo først etter at ein er ferdig med ventelistene at ein kjem dit.

Sjølv om eg trur min personlege sjukdom handler om tyngre ting enn det det vises til i diskusjonar om lettare psykisk sjukdom, er rutiner avgjerande. Og eg trur mennesker treng rutinar. Folk som går på jobb får det automatisk. Og når ting er kaotiske på innsida er ytre struktur endå viktigare. Mi erfaring er at det fokuseres mykje på søvn, kosthold, fysisk aktivitet og å gjere andre ting enn å bare vere pasient, over heile linja, både i førstelinjetenesten og hos spesialister.

Likevel er det viktig å halde fram at sjølv om mange blir betre av dette, er det ikkje slik at ein nødvendigvis blir frisk kun av rutiner.

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Interessant diskusjon.

Jeg er for kortere ventetid. Var sykmeldt en gang for lenge siden, og etter fire mndr var jeg så lei av å være hjemme at jeg trasset meg på jobb igjen - fremdeles i behandlingskø. Det skjedde nada på de fire månedene.

Har vært noen år i arbeidslivet og ser at det er ulike grenser hos folk. Noen er borte pga bad hairday så å si, mens andre spyr av migrene om morran og kommer på jobb etter lunsj. Det har noe med ansvarsfølelse for oppgavene sine å gjøre også, tror jeg.

Ventelister utgjer utruleg mykje. Eg har nesten brukt opp ein heil AAP-periode på ventelister og utredningar og flytting til nye ventelister. Behandlaren min sa noko om det i sommar, at ho såg føre seg eit treårig løp, men at eg nå hittil har brukt mykje tid før eg kom i gang med retta og strukturert behandling nå i vår, så at det var rimeleg å snakke om to- tre år frå nå.

Dette trur eg handler om organisering i helsetenesten. Viss ein er henvist til ein reumatolog og det ikkje er nokre funn der, blir det ny runde for å komme til fys.med. Det burde vere meir samarbeid på tvers av avdelingar og moglegheit for å få sjekke ein ting hos fleire samtidig. Magesmerter er jo ein av dei tinga der ein må ut og inn mellom indremedisin og urologi og gynekologi, i staden for effektiv utredning av eit problem som kan ha fleire forklaringer.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Uthever dette, for det er helt forjævlig at det er sånn. Går jo ut over deg økonomisk at "staten" eller hvem det nå er som har ansvar, somler sånn at du bruker opp 100% lønn-perioden din og må over på stønad på lavere sats uten at du er kommet særlig videre når det gjelder behandling.

AAP-perioden er dei 4 åra med 66% lønn, altså. Eg kom i gang med retta behandling i mai i år, etter eit år med sjukemelding og tre år på AAP. Eg skal i møte med NAV og håper på forlenging, så eg håper jo det ordner seg. Men når utredning og henvisninger og ventelister tar fleire år, er det ikkje bare pasienten og holdningene det handler om, altså.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

AAP-perioden er dei 4 åra med 66% lønn, altså. Eg kom i gang med retta behandling i mai i år, etter eit år med sjukemelding og tre år på AAP. Eg skal i møte med NAV og håper på forlenging, så eg håper jo det ordner seg. Men når utredning og henvisninger og ventelister tar fleire år, er det ikkje bare pasienten og holdningene det handler om, altså.

For meg går det også ut over lønn at denne NAV-ventingen tar så himla lang tid. Jeg vil jo gjerne ut av AAP og inn i min vanlige lønn snart. Men så var NAV og jeg enige om at litt myk start var lurt. Men nå angrer jeg egentlig. Dette er dritkjedelig å vente på. Jeg er jo frisk! Bare ikke helt sikker på hvordan medisinbivirkninger fungerer i en hel dag på jobb. Det er noe annet å være frisk hjemme enn i en jobb med hele dager. Derfor litt tiltak i oppstarten.

[Guava]

Ansvarsfølelse har mye å si, men også konsekvenser av fravær. For min del er det en plage å være borte fra jobb noen dager. Det medfører masse styr og også en del ekstra arbeid når jeg kommer tilbake.
Korttidsfraværet hos oss er veldig lavt.
Det er mye enklere å være borte om man vet at jobben blir gjort og at det ikke får direkte konsekvenser for en selv.

[Karamell]

Kan jeg -e her om de over 4 månedene jeg har ventet på et vedtak fra NAV at jeg kan jobbe på egen arbeidsplass under tiltak?

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Kan jeg -e her om de over 4 månedene jeg har ventet på et vedtak fra NAV at jeg kan jobbe på egen arbeidsplass under tiltak?

Nei, du må bare innsjå at du har dårleg arbeidsmoral og gjere noko med holdningene dine.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Nei, du må bare innsjå at du har dårleg arbeidsmoral og gjere noko med holdningene dine.

Godt jeg ikke har en epost i uken til saksbehandler om fortgang da. Siden slutten av juli. Jeg var lovet oppstart 1.8 og tiltaket skulle være ut oktober. Jadda. :sender ny epost:

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Kan jeg -e her om de over 4 månedene jeg har ventet på et vedtak fra NAV at jeg kan jobbe på egen arbeidsplass under tiltak?

Det er virkelig håpløst. Du vil jobbe, og arbeidsgiver vil at du skal jobbe og er villige til å tilrettelegge slik at det blir mulig. Og så bruker nav så himla lang tid på å godkjenne at det er greit. Det er ikke mye "arbeidslinja" over det.

[Pebbles]

Jeg har ikke tid til å lesa alt nå - men vil bare si én ting: kutt i sykeordningen for å få has på slabbedaskene er et elendig og uforsvarlig forslag.

Enhver må da skjønne at en veldig uheldig konsekvens av å innføre noe slikt, er at folk som er reelt syke (og sansynligvis allerede veldig lei seg over å a) måtte være syk og b) uten vilje stå utenfor arbeidslivet) også får økonomiske bekymringer.

Skal man rette opp i en systemfeil, får man rette opp i den uten å grisebanke folk som ligger nede. Makan.

Vi skal passe oss for å bli England, der en opphetet stemning rundt frekke velferdssnytere har ført til public shaming av fattigfolk og folk med sykdommer og annen problematikk i tabloidene.

Vi skal ta mål av oss å løse et problem samtidig som vi kobler inn empatien vår.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Pebbles, her.

Jeg har ikke tid til å lesa alt nå - men vil bare si én ting: kutt i sykeordningen for å få has på slabbedaskene er et elendig og uforsvarlig forslag.

Enhver må da skjønne at en veldig uheldig konsekvens av å innføre noe slikt, er at folk som er reelt syke (og sansynligvis allerede veldig lei seg over å a) måtte være syk og b) uten vilje stå utenfor arbeidslivet) også får økonomiske bekymringer.

Skal man rette opp i en systemfeil, får man rette opp i den uten å grisebanke folk som ligger nede. Makan.

Dette.

[D'Arcy]

Opprinnelig lagt inn av Pebbles, her.

Jeg har ikke tid til å lesa alt nå - men vil bare si én ting: kutt i sykeordningen for å få has på slabbedaskene er et elendig og uforsvarlig forslag.

Enhver må da skjønne at en veldig uheldig konsekvens av å innføre noe slikt, er at folk som er reelt syke (og sansynligvis allerede veldig lei seg over å a) måtte være syk og b) uten vilje stå utenfor arbeidslivet) også får økonomiske bekymringer.

Skal man rette opp i en systemfeil, får man rette opp i den uten å grisebanke folk som ligger nede. Makan.

Legene må mer på banen! Man må være mer restriktive med å gi 100% sykemelding og man må korte inn på lengden på sykemeldinger. Hvis man i tillegg får has på behandlingskøer, så tror jeg man kan komme noe sted.

Så,kan folk som virkelig er sjuk, få være sjuk. Et strålende eksempel er nettopp kreftbehandling. Jeg ble operert 03.03 og ble første gang sykemeldt da. Det bar ekstremt tungt å være på jobb de 10 dagene fra jeg fikk endelig diagnose til jeg skulle opereres, men samtidig var det godt å holde på normaliteten. Jeg visste også da at det ble IKKE bedre å ligge på sofaen hjemme og grave seg ned. Jeg har en ekstremt oppegående fastlege som var veldig enig i dette. I tillegg snakket vi mye om at dette var dager som hjalp med på å skyve en maksdato.

Kreftbehandling er samlebånd i rakettfart. Ingenting er unødvendig venting. Man settes i gang med operasjon, stråling, cellegift og alt annet så fort det er fysisk forsvarlig. På den måten får man utnyttet tiden veldig godt. Jeg hadde blitt gal av å gå hjemme å spise dager og vente på at det skal skje noe

[Katta]

Det jeg ikke liker med diskusjoner som omhandler sykepenger er den mistenkeliggjøringen som alltid ligger under. Dette med å ikke ta seg sammen nok, prøve nok, ha god nok grunn, skikkelig nok diagnose. Vi vet alle at folk har ulike jobber, ulike livsfaser og ulik mestringsstrategi. Og ulik selvinnsikt. Jeg får av og til på dette forumet inntrykk av et verdensbilde som er alt for enkelt, alt for sorthvitt. Alle som har jobbet som fastleger vet at folk ikke kommer med en feil som må fikses som på et bilverksted, de kommer med hele livet sitt. Arbeidstakere er hele mennesker, noen med større belastning enn andre. Dermed kan det for noen være den skuldra som velter lasset, mens det for andre (kanskje til og med til arbeidsgivers og kollegaers forargelse) er jobben som blir ekstra viktig når alt annet butter. Og jeg synes jeg ser den fastlegen som kaster sykmeldinger etter folk i dag, de finnes sikkert, men de kan umulig være i flertall. Og det finnes definitivt veiledere og prosedyrer i bøtter og spann som skal følges, mangel på sådan er ikke greia her. Når man skal se på virkemidler må man gjøre det med utgangspunkt i at man ønsker å holde folk i jobb/få folk fort tilbake, ikke å skille mellom de verdige og de uverdige.

På systemnivå er dette likevel et kjempeproblem. Og økonomiske virkemidler kommer til å tvinge seg frem. Både overfor ansatte og arbeidsgiver. Det kan til og med i en del tilfeller være medisinsk lurt å ha et større press på tidlig avklaring, behandling og aktivitet, ikke minst fordi man vet at sannsynligheten for å komme tilbake reduseres når man er lenge uten kontakt med jobb. Men jeg tror vi er tjent med å komme langt bort fra fikse-problem-tankengangen når det gjelder sykmeldinger. Jeg er enig med Esme i at mye av dette bør ut av legekontorene og inn i forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Fordi sykmeldinger kan fungere umyndiggjørende og ansvarsfraskrivende slik de brukes i dag.

[nokon]

Det står og nevnt ei rekke andre faktorar som kan vere arvelige:

Sitat:

Det finnes selvsagt ikke noe gen for uføretrygd, men både kroppslige og psykiske lidelser har betydelig arvelighet. Det samme gjelder personlighetstrekk, smerteterskel og andre forhold som kan påvirke hvorvidt man klarer seg i arbeidslivet.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Dette er jeg usikker på om stemmer. Jeg vet at datagrunnlaget er tynt når man ser på egen familie og slekt, men der er det helt klart at uførheten har gått i arv, mens årsaken til uførheten har ingen arvelige årsaker. I hvert fall ikke som blir uttalt.

Det er jo også et par bygder i Nord-Norge som har vært fremstilt som skrekkeksempler på dette med sosial aksept for uførhet, hvor en forunderlig mye større del av lokalsamfunnet er uføretrygdet enn ellers i landet. Da stiller jeg spørsmål ved om det er så mange flere som er syke, og mistenker at det heller er lettere å problematisere egen sykdom nok til at man blir ufør når det samme gjelder så mange andre.
https://www.nrk.no/dokumentar/uforeb...gen-1.12526689

Det er absolutt ei interessant problemstilling, og det her er langt meir relevant enn dei gamle materialet Neket lenka til. I saken frå 2006 var Åmli ein av kommunane som var lista opp, og det er ein kommune som har blitt henta fram i media fleire gonger som ein suksesskommune, når det gjeld målretta arbeid med sjukefråver og trygdebruk.

Det blir jo nevnd ein del andre faktorar i den saken om Ballangen og - nedlagte hjørnesteinsbedrifter, høg gjennomsnittsalder på innbyggjarar og store avstander til nabobygder kor ein kan jobbe. Dette er vel spesielle forhold, som er med på å gjere overføringsverdien til tettare befolka områder med meir spredning i befolkning og fleire arbeidsplasser liten. 20% er veldig høgt, det er ikkje det. Men det blir jo og der nevnt at moglegheita for å få tilrettelagt arbeid er lita.

Eg trur i alle fall ikkje at det å kutte sjukelønn på nasjonalt plan fordi det er fire relativt isolerte bygder med spesiell demografi som skil seg ut. Eg synest heller ikkje det er grunnlag for å komme med generelle uttalelser om at uførhet smitter.

At Åmli har klart å jobbe seg bort frå lista over kommunar som skil seg ut, er vel heller eit signal om å undersøke kva suksessen der kjem av og anvende dei same tiltaka.

[Daisy]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg synest heller ikkje det er grunnlag for å komme med generelle uttalelser om at uførhet smitter.

Jeg skal ærlig talt si at jeg skrev dette uten tanke for at det ville provosere. Mer som en konstantering. Og jeg addresserer da sosiale årsaker. Bildet for hva som forårsaker uførhet er komplekst. Og jeg mener denne "smitten" er en del av dette. Herregud, jeg tror ikke det gjelder en stor andel, men en betydelig en.

[him]

Får si som de sa på jodel: "Skavlan kommenterer bortskjemte enebarn, hva med oss som er bortskjemt, men ikke enebarn, da? Jeg opplever at vi blir oversett! IGJEN!!"

Neida, mer seriøst. Forskningsrådet har siden 2007 hatt program for å forske på hva som forårsaker sykefravær. (da det er kjent at Norge har høyere sykefravær, men man vet ikke hvorfor). Kan lese masse her. Selv holder jeg meg til kortversjonen og anbefaler denne artikkelen som ligger på forskning.no (NB! Den er fra 2011)

[nokon]

Uansett - kommuneoverlegen i Ballangen bruker høg gjennomsnittsalder som forklaringsmodell. Det er vel lite sannsynleg at Skavlan sitt forslag om å kutte ut AAP til folk under 30 vil løyse dette problemet.

[Magica]

Jeg skulle ønske at det var forventet at man dukket opp på NOE og gjorde en eller annen nyttig og sosial "jobb" når man var ute av arbeidslivet for en lengre periode. Nøyaktig hvordan og hvor mye har jeg ikke fasiten på, men det måtte jo være slik at man kunne velge blant litt forskjellig (handle for eldre/kviste skog/ekstrahjelp i barnehagen/male lekeplassen/lære flyktninger å strikke/OSV) og at man selvsagt måtte se an dagsformen.

Når man tenker på hvor utrolig mye bra som gjøres på frivillig basis (frivillighetssentralen, xxx-markas venner) etc så kan nok mange både føle at de er nyttig og få litt mer forpliktelser når man mottar støtte ved å ha et lignende system.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Daisy, her.

Jeg skal ærlig talt si at jeg skrev dette uten tanke for at det ville provosere. Mer som en konstantering. Og jeg addresserer da sosiale årsaker. Bildet for hva som forårsaker uførhet er komplekst. Og jeg mener denne "smitten" er en del av dette. Herregud, jeg tror ikke det gjelder en stor andel, men en betydelig en.

Kva er forskjellen på stor og betydelig?

Eg er ganske overraska over at du trur slike påstander ikkje skal provosere.

Opprinnelig lagt inn av Magica, her.

Jeg skulle ønske at det var forventet at man dukket opp på NOE og gjorde en eller annen nyttig og sosial "jobb" når man var ute av arbeidslivet for en lengre periode. Nøyaktig hvordan og hvor mye har jeg ikke fasiten på, men det måtte jo være slik at man kunne velge blant litt forskjellig (handle for eldre/kviste skog/ekstrahjelp i barnehagen/male lekeplassen/lære flyktninger å strikke/OSV) og at man selvsagt måtte se an dagsformen.

Når man tenker på hvor utrolig mye bra som gjøres på frivillig basis (frivillighetssentralen, xxx-markas venner) etc så kan nok mange både føle at de er nyttig og få litt mer forpliktelser når man mottar støtte ved å ha et lignende system.

Det finst ganske mange slike tilbod. Aktiv på dagtid, Fontenehusene og liknande. Og alle som kjem over på AAP har aktivitetsplan. Det kan vere alt frå å følgje opp behandling til å delta i ulike tiltak av den typen du skisserer. Det blir avtalt individuelt med ansvarsgruppe (fastlege, nav, andre involverte behandlarar og pasient). Alle som er langtidssjuke har ansvarsgruppe og individuell plan. Det vil jo variere kva ein har kapasitet til.

[Daisy]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Kva er forskjellen på stor og betydelig?

Eg er ganske overraska over at du trur slike påstander ikkje skal provosere.

Hvis du legger godviljen til så tror jeg du skjønner hva jeg mener. Men med stor så mener jeg ikke 10 prosent. Men med betydelig så mener jeg kanskje 1 til 3 prosent? Og dette er tall tatt ut fra luften for å diskutere.

Angående provoserende innlegg: jeg skrev bare vedrørende sosiale årsaker til uførhet, noe som interesserer meg, uten å tenke på at noen da ville bli irriterte. Trallala.

Den sykemeldte mannen min skjønte hva som var provoserende.