Er det galskap å sette fire barn til verden?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Næsj, det er bare noe med den litt humørløse tonen din som får alt til å høre så negativt ut, regner jeg med. Du fremstiller det ikke som veldig staselig å ha mange søsken/barn og fikk det jo til å høres ut som jeg hadde hatt en eksepsjonelt bra oppvekst, mine mange søsken til tross.

Jeg strødde bare ikke ut med smilier, men jeg var da ikke verken humørløs eller negativ for det.

Og Mim, det merkelige er at på ett eller annet tidspunkt har du misforstått meg kraftig. Jeg syns ikke det er negativt å ha mange barn. Det jeg har sagt er at det er "galskap" å sette til verden 4 barn hvis man ikke er i stand til å ta seg av dem (grunnet sykdom, uførhet, osv), eller hvis man jobber 150 % - fordi jeg da mener at man ikke har TID til å ta seg av 4 barn. Hvordan i all verden kan du være uenig i det? Og hvordan kan du sammenligne det med hvordan du vokste opp?

Jeg har også i andre innlegg sagt at mitt INNTRYKK er at familier med mange barn jevnt over tilpasser livet sitt etter livssituasjonen, og at minst en av foreldrene ofte jobber mindre enn 100 %. De prioriterer tid og familien. Sannsynligvis slik dine foreldre gjorde. De jobbet, men var i nærheten, hadde ikke dere gård? Eller noe sånt? (Dårlig hukommelse, men mener å huske at du har sagt noe om at de jobbet, men var der likevel når dere trengte dem.)

Det er ikke galt å få 4 barn, eller 8 barn eller 12 barn. Men det ER galt å få mange barn dersom man ender med å måtte ha sosial-stønad eller kommunal avlastning. Det er også galt hvis man aldri har tid til barna sine, og at barna derfor ikke får anledning til f.eks. å delta i idrett.

Jevnt over er jeg overbevist om at store søskenflokker er positivt for barna, det gir dem mye. Men det finnes unntak, og det finnes noen "grenser" for når det ikke lengre er positivt.

[kie]

Nemlig.

Det blir da ofte litt rart når mange antar at det er oppmerksomhet det skorter på i en mangebarnsfamilie. Det er vel nettopp det omvendte. Det kan bli for mye oppmerksomhet om man ikke passer på.

[kie]

Jeg synes det fort blir negativt når man bruker ord som "snylting" i denne sammenhengen. Selv har jeg mer erfaring med at ting går i bølger og at noen kan yte ekstra en gang, og neste gang er det noen annen. I tillegg har man kanskje kapasitet for forskjellige ting på forskjellige tidspunkt.

En periode er det kanskje umulig for en å komme seg avgårde på loppemarked, kjøring etc. men kanskje mer kurant å ha åpent hus for nabobarna etter skoletid før de andre foreldrene kommer hjem. En annen periode er det kanskje omvendt eller noe annet. Jeg har i grunnen sjelden møtt noen som ikke bidrar i det hele tatt. Selv om mange er raske til å bruke ord som "snylting" etc. kun i forhold til den aktiviteten man selv er på der og da, fremfor å tenke litt helhetlig.

Det jeg synes er trist på, er når f.eks. en mor kan sitte i en setting som f.eks. 17. mai-komité og trashe en annen mor for å ikke bidra, når denne andre moren kanskje har hatt førstnevntes barn på besøk og felles lekselesing både en og to ganger per uke i det siste. Jeg skjønner ikke helt dette behovet for at alle skal måtte bidra med det samme samtidig. Faktisk synes jeg ting fungerer bedre når folk bidrar på hver sin måte og de som eventuelt føler behov for å dømme tenker litt mer helhetlig enn akkurat det ene svømmestevnet, det ene loppemarkedet eller den ene arenaen der man selv bidrar mest.

[kie]

Ja, og så vil jeg bare si noe om de som kanskje har barn som er inne i en krevende periode. For de får etter hva jeg ser ofte ufortjent pes for å ikke "bidra".

Når moren til jentungen som plager mitt barn daglig dropper ut av møter, frivillig arbeid og andre aktiviteter for å ta seg av sitt eget barn og være mer tilstede, så synes jeg at hun i aller høyeste grad bidrar. Og det på riktig måte. At man tar konsekvensen av at barnet trenger en mer hjemme enn ute på mer synlige arenaer, synes jeg er et godt bidrag til at andre barn skal få en bedre skolehverdag.

Jeg synes det heller er verre å få til endring i situasjoner der foreldrene kanskje nekter å trappe ned på den synlige "se som jeg bidrar"-aktiviteten. Det er både viktig og riktig at man i perioder fokuserer mer på hjemmebane enn de mer synlige arenaene, og selv om jeg ikke nødvendigvis har full innsikt (og heller ikke skal ha det) i andres hverdag og prioriteringer, så prøver jeg å ha dette i bakhodet før jeg fordømmer andre.

Jeg har jo også litt erfaring fra da barna gikk på Steinerskolen (der er det MYE på fritiden!) og hvor det nok kunne hende at foreldre og barn ikke hadde særlig ettermiddagskontakt annet enn i helgene. Og da var det gjerne også noe på lørdag eller søndag.

[Tallulah]

Min erfaring er at det meste løser seg så sant man sier i fra og forklarer. Med det mener jeg ikke at man skal gå i detalj, men det er frustrerende å være "på den andre siden", og være den som alltid holder aktiviteter i gang, den som alltid stiller opp på dugnader, alltid steker valfer og alltid sier i fra. Når det blir en veldig liten gruppe er det vanskelig å si nei de gangene man faktisk kunne tenke seg å gjøre noe helt annet. Da føler jeg at de som ikke stiller opp tar fra meg valget, og jeg blir tvunget til å gjøre det.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av trøtt, her.

Noen ganger kan man ikke være så engasjert forelder som man kanskje ønsker og jeg opplever at de fleste har forståelse for dette.

Ja, det vil jeg da tro. Selv om ønsket om engasjement er der, så går livet i faser. Det skjønner de fleste. Og du kan da ikke tro det er noen i denne diskusjonen som mener at du i din situasjon var en snylter? Da vrangleser du.

Likevel er det noen som aldri stiller opp og aldri gidder. Uten noen god grunn. Annet enn å være noen dumminger.

[Harriet Vane]

Da, så, bina. Nå skjønte jeg bedre hva du mente.

Det er alltid noen som "snylter" på fellesskapet og som vil ha, men ikke yte. Min mor drev barneteatergruppe, nesten uten kommunal støtte, uten særlig kontingent og med masse egeninnsats. Hun fikk lite skryt og støtte, men mass eklage da barneteateret ble nedlagt. Eller sånn som i hjembygda, det er 5 familie som gjør alt i fht ulike arrangementer i påske, jul og 17. mai. Og hvis de ikke kan eller vil, da blir det ikke, og alle de andre klager.

[trøtt]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Ja, det vil jeg da tro. Selv om ønsket om engasjement er der, så går livet i faser. Det skjønner de fleste. Og du kan da ikke tro det er noen i denne diskusjonen som mener at du i din situasjon var en snylter? Da vrangleser du.

Likevel er det noen som aldri stiller opp og aldri gidder. Uten noen god grunn. Annet enn å være noen dumminger.

Problemet er jo at de andre foreldrene vet ikke dette, det er kun de som arrangerer som vet og da er man like langt. De jeg får forklart det til forstår, men de fleste vet ikke annet enn at jeg nesten ikke stilte opp i to år.

[kie]

Den skjønner jeg veldig godt, glitter.
For oss har det alltid vært viktig å bidra med noe. Så vi er rimelig synlige sånn sett, selv om man kanskje må melde pass på noen områder og heller bidra mer på andre. Spesielt når jeg jobber turnus og det er arrangementer der søsken ikke er velkomne kan det da bli vanskelig å stille. Noen ganger får man barnevakt, andre ganger stiller kanskje barnas bestemor og noen ganger må vi bare melde avbud. Det hadde vært et problem om vi bare hadde hatt to barn også.

En ting som har vært viktige for oss som har et barn med særskilte behov og dermed også er mye på skolen og andre steder i forbindelse med dette, er å få slått sammen noen av de møtene for å kunne få delta på de mer vanlige tingene og ikke bli helt isolert fra foreldrefellesskapet ellers.

[annemede]

Jeg snakket med en pappa en gang, han hadde (har) 4 barn, fulltidsjobb med nattevakter, og stilte opp på tilstelninger av alle mulige slag da de andre foreldrene i klassen ikke hadde kapasitet, og han orket ikke se på alle de skuffa tenåringene som hadde fått avlyst arrangementet om han ikke stilte.