Lillemor har blitt vegetarianer, og jeg trenger hjelp med å finne gode alternativer

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Poenget mitt er at det finnes barn som slett ikke kan tvinges til å spise. Da lar de heller være.

Jeg tror svært få barn kan tvinges til å spise jeg da, tanken har aldri slått meg. Vi har aldri kranglet om mat, det er en selvfølge i mitt hode.

[Chanett]

Jeg har aldri tvunget barn til å spise, men jeg oppfordrer dem til å smake.

[Tjorven]

Dere som sier at barna ikke får velge: I hvilken grad "tvinger" dere barna til å spise?

Ikke ti ville hester kan få mine unger til å smake på mat de har bestemt seg for at de ikke vil ha. Da går de heller sultne. Vi oppmuntrer til å smake. Hos knerten er det fremdeles full stopp, men snuppa innser etterhvert behovet for å spise forskjellig mat og smaker av og til.

[him]

Det jeg overraskes mest over i diskusjonen er at folk mener at det er rimelig at de "lar barna være med å bestemme" når de bestemmer noe lurt kontra når de bestemmer noe ulurt (eksempelvis vegetarisk mat versus sjokade, syltetøy og o'boy). Jeg synes jo det er ren svindel mot ungene, fordi dette i realiteten ikke er å la ungene bestemme selv, hvis man kun får bestemme selv når de som har overkommendoen er enige. Det ikke frie valg, men det kan føles og oppleves slik - mao lureri.

Hvis jeg lar ungene bestemme noe selv, så får de faktisk bestemme selv. Eventuelt så begrenser jeg valgene deres, men da er jeg klar på hva begrensningene er. For eksempel så får mine unger penger, og det er et udiskutabelt krav om at for disse pengene må de kjøpe noe de trenger - og hva de trenger bestemmer jeg og faren - og så får de bruke resten av pengene på hva de vil - helt uten restriksjoner (ok, hadde de prøvd å kjøpe hasj, hadde jeg nok satt foten ned, men de er mer interessert i leker og spill enda. )

Jeg tenker at hvis man reellt og faktisk mener at barn bør er modne nok til å bestemme kosholdet sitt selv, så må man akseptere et kosthold med bare snop også. Flere av dere sier også at man må komme til enighet med barna, ha en dialog etc. Jeg er ikke uenig med dere i det, men det må være klart hvor ansvaret ligger og hvem som har vetoretten - og det er etter min mening foreldrene.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Det jeg overraskes mest over i diskusjonen er at folk mener at det er rimelig at de "lar barna være med å bestemme" når de bestemmer noe lurt kontra når de bestemmer noe ulurt (eksempelvis vegetarisk mat versus sjokade, syltetøy og o'boy). Jeg synes jo det er ren svindel mot ungene, fordi dette i realiteten ikke er å la ungene bestemme selv, hvis man kun får bestemme selv når de som har overkommendoen er enige. Det ikke frie valg, men det kan føles og oppleves slik - mao lureri.

Hvis jeg lar ungene bestemme noe selv, så får de faktisk bestemme selv. Eventuelt så begrenser jeg valgene deres, men da er jeg klar på hva begrensningene er. For eksempel så får mine unger penger, og det er et udiskutabelt krav om at for disse pengene må de kjøpe noe de trenger - og hva de trenger bestemmer jeg og faren - og så får de bruke resten av pengene på hva de vil - helt uten restriksjoner (ok, hadde de prøvd å kjøpe hasj, hadde jeg nok satt foten ned, men de er mer interessert i leker og spill enda. )

Jeg tenker at hvis man reellt og faktisk mener at barn bør er modne nok til å bestemme kosholdet sitt selv, så må man akseptere et kosthold med bare snop også. Flere av dere sier også at man må komme til enighet med barna, ha en dialog etc. Jeg er ikke uenig med dere i det, men det må være klart hvor ansvaret ligger og hvem som har vetoretten - og det er etter min mening foreldrene.

OK. Jeg ser denne. Snuppas valg går på om hun vil eller ikke vil spise maten vi serverer. Det bestemmer hun faktisk selv. Men vi serverer ikke noe alternativt, så hvis hun velger å ikke spise så blir hun sulten.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

OK. Jeg ser denne. Snuppas valg går på om hun vil eller ikke vil spise maten vi serverer. Det bestemmer hun faktisk selv. Men vi serverer ikke noe alternativt, så hvis hun velger å ikke spise så blir hun sulten.

Ja, og det synes jeg er helt fair. Men da har hun faktisk ikke noe reellt valg på hva hun vil spise, da er det dere voksne som bestemmer. Og det synes jeg ungene fortjener at man kommuniserer helt tydelig.

Jeg tenker at det er dette hele voksenrollen handler om. At man er tydelig på hva man mener, hva man bestemmer og at man står inne for det. Det handler om at man som voksen kan ta ansvar. At man ikke prøver å lure, lirke. overtale eller presse ungene. Men at man tydelig sier at dette mener jeg, men du bestemmer selv over deg. Eller at man sier at dette både mener og bestemmer jeg. Eller at dette har jeg ingen mening om. Men at det er en direkte og ærlig link mellom det som kommuniseres og det som er reellt. Når det gjelder mat bestemmer jeg over barna mine, men de må gjerne tro på gud og jesus, selv om jeg ikke gjør det.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

OK. Jeg ser denne. Snuppas valg går på om hun vil eller ikke vil spise maten vi serverer. Det bestemmer hun faktisk selv. Men vi serverer ikke noe alternativt, så hvis hun velger å ikke spise så blir hun sulten.

Nemlig, og det er jo helt greit synes jeg. Jeg hadde derimot syntes det var rart om du gjorde noe annet bare fordi hun oppga grunnen til å være vegetarianer, og at det skulle utløse alternative retter.

Altså: Det er forskjell på problemstillingen "barnet mitt nekter å spise kjøtt og fisk" og "barnet mitt er vegetarianer" sånn som jeg ser det.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Him: jeg tror at snuppa oppfatter at vi er meget klare på dette. Hun får til en viss grad bestemme HVA hun vil spise. Hvis vi serverer kjøtt, grønnsaker, pasta og saus, kan hun velge å spise bare en av de delene. Vi oppmuntrer dog til at hun forsøker på alle delene, men det bestemmer hun selv.

Ja, innlegget mitt var ikke til deg spesielt, det var mer en generell kommentar til hvordan jeg oppfattet ting i diskusjonen. Jeg ser at jeg presiserte det for dålig, beklager det.

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Jeg syns likevel ikke det blir riktig å gi henne beskjed om at det ikke egentlig er hun som bestemmer, da jeg syns det å bestemme litt er en viktig del av oppdragelsen, og at barna gradvis får ansvaret for flere og flere områder av livet de kan bestemme over.

Ja, men jeg synes jo det er viktig at man presiserer (ovenfor barna) hvilke rammer de reellt og faktisk har bestemmelsesrett innenfor. Mine unger får ikke lov å legge listen for kosthold her i huset, men hvis jeg sier de får bestemme middag eller dessert så får de faktisk bestemme det. Jeg tygger i meg både pannekaker og is (selv om jeg ikke kan fordra noen av delene). Jeg hadde glatt spist vegetarmat også.

(NB! Generelt avsnitt, ikke spesifikt til LilleBulla). Jeg har ofte inntrykk av at det er på kommunikasjonssiden det oppstår misforståelser. For å ta meg selv som eksempel, jeg gir som sagt ungene mine noen penger som jeg ikke legger meg opp i hvordan de bruker, men jeg har ikke egentlig presisert en del underliggende fakta som feks at de ikke får bruke de på noe kriminelt (det er heller ikke nødvendig, i og for seg, jeg bare nevner det som et eksempel Minner meg forresten om hvor overrasket ungene var da de oppdaget at folk i fengslene kunne ha barn. Det er et par år siden nå, men alikevel. De har/hadde nok en klar distinksjon mellom "oss vanlige" og "de som sitter i fengsel".)

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Det jeg overraskes mest over i diskusjonen er at folk mener at det er rimelig at de "lar barna være med å bestemme" når de bestemmer noe lurt kontra når de bestemmer noe ulurt (eksempelvis vegetarisk mat versus sjokade, syltetøy og o'boy). Jeg synes jo det er ren svindel mot ungene, fordi dette i realiteten ikke er å la ungene bestemme selv, hvis man kun får bestemme selv når de som har overkommendoen er enige. Det ikke frie valg, men det kan føles og oppleves slik - mao lureri.

Hvis jeg lar ungene bestemme noe selv, så får de faktisk bestemme selv. Eventuelt så begrenser jeg valgene deres, men da er jeg klar på hva begrensningene er. For eksempel så får mine unger penger, og det er et udiskutabelt krav om at for disse pengene må de kjøpe noe de trenger - og hva de trenger bestemmer jeg og faren - og så får de bruke resten av pengene på hva de vil - helt uten restriksjoner (ok, hadde de prøvd å kjøpe hasj, hadde jeg nok satt foten ned, men de er mer interessert i leker og spill enda. )

Jeg tenker at hvis man reellt og faktisk mener at barn bør er modne nok til å bestemme kosholdet sitt selv, så må man akseptere et kosthold med bare snop også. Flere av dere sier også at man må komme til enighet med barna, ha en dialog etc. Jeg er ikke uenig med dere i det, men det må være klart hvor ansvaret ligger og hvem som har vetoretten - og det er etter min mening foreldrene.

Jeg ser absolutt poenget ditt, men mener likevel at jeg lar snupsen være med å bestemme "aldersadekvat". Dvs, jeg lar henne bestemme innenfor de rammene hun har mulighet til å forstå og vurdere konsekvensen, og tar selv ansvaret for de områdene hun ikke kan/skal/bør vurdere selv. Jeg syns likevel ikke det blir riktig å gi henne beskjed om at det ikke egentlig er hun som bestemmer, da jeg syns det å bestemme litt er en viktig del av oppdragelsen, og at barna gradvis får ansvaret for flere og flere områder av livet de kan bestemme over.
I forhold til mat betsemmer hun om hun vil spise det vi serverer, hun betsemmer middag ca 1 dag i uken, og da aksepterer vi det aller meste, men har blitt enige om hva som defineres som middag, dvs is er ikke akseptabelt, pannekaker eller spaghetti a la capri er. Jeg syns ikke det er svindel og lureri å si at hun får bestemme middagen likevel, for jeg må jo lære henne hva en middag er, det er jo ikke noe alle instinktivt vet.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Dere som sier at barna ikke får velge: I hvilken grad "tvinger" dere barna til å spise?

Ikke ti ville hester kan få mine unger til å smake på mat de har bestemt seg for at de ikke vil ha. Da går de heller sultne. Vi oppmuntrer til å smake. Hos knerten er det fremdeles full stopp, men snuppa innser etterhvert behovet for å spise forskjellig mat og smaker av og til.

Tja, det går i perioder hva resultatet av "oppfordre til å smake" er, og jeg har ikke en entydig strategi på dette. Da han var yngre hadde vi hovedfokus på et hyggelig måltid, med forsiktige oppfordringer, jeg har sett nok av tilfeller hvor hele måltidet er en kamp og en "måling" av hvor mye barnet har spist, og har vært veldig på å unngå det. Nå går akkurat det av seg selv, dog er ikke alltid måltidene hyggelige, men det skyldes helst diskusjoner rundt annen atferd . Nå pleier det å fungere å si "du må smake litt på alt" uten at han steiler, men jeg sier det ikke når det er ting der som jeg vet han ikke er glad i, da oppfordrer jeg isteden. Vi har hatt perioder hvor en eller annen ingrediens er hoppet over fullstendig, det meste har gått over av seg selv. Hadde han hatt lange perioder uten noe fisk eller kjøtt, eller uten noe grønnsaker for den saks skyld, hadde jeg vurdert andre tiltak.

Han har alltid fått si nei, men hender at han ikke får mer av 1 ting før han har smakt på eller spist litt av noe annet- dette oftest fordi vi rett og slett ikke har nok av alle middagens ingredienser til at han kan spise bare 1 ting, men også i ekstremtilfeller av veldig ensidig inntak over litt tid. Det er flere tilfeller han da velger å gå fra og si at han er mett isteden, det skjer fremdeles. Det er helt greit for meg, jeg har ingen problemer med at ungene av og til ikke er stappmette når de forlater middagsbordet. Jeg har ingen problemer med at han er sulten heller faktisk, hvis han nekter. Jeg lager ikke noe ekstra av den grunn, han får vente på kveldsmaten. Den er halvannen time etterpå, så jeg synes ikke veldig synd på ham de gangene det skjer. Men da får han typisk brød med sunt pålegg til kveldsmat, det er ikke de gangene han får velge yoghurt.

De jeg vet om som har valgt å dille og tilpasse i stor grad ift mat har endt med ekstremscener ved bordet, hvor hele måltidet er en maktkamp hvor barna styrer alt og får alt som de vil fordi foreldrene er så redde for at de skal få i seg for lite av noe eller gå sultne. Jeg mener den angsten i de fleste tilfeller er overdrevet (med noen hederlige unntak selvfølgelig).

[him]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Jeg skjønte ikke helt denne. Mener du da at om jeg sier til barnet mitt at han kan få velge hva han vil som tilbehør til middagen, med unntak av kaker og godteri - så har han ikke et valg?

Jeg mener det som Esme presiserte senere. Skjønner du hva jeg mener nå?

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg mener det som Esme presiserte senere. Skjønner du hva jeg mener nå?

Nja. Jeg tror jeg skjønner. Jeg er bare litt usikker på hvor grensa går. (Jf. sitatet under.) Jeg tenker at barnet har valgfrihet, selv om de kun får velge de tingene som foreldrene synes er ok. Ikke helt fritt valg, men valgfrihet. Det er jo slik det funker for oss voksne også, at vi som regel kan velge innen for en viss ramme. Jeg mener allikevel at man har valgfrihet. Om man sier til barnet at de får lov til å velge seg et pålegg, mens i realiteten så er det kun servelat de får velge - så er jeg enig i at dette ikke er et valg. Om jeg sier til sønnen min "Hva vil du ha på brødskiva?" og han velger nugatti, og jeg sier at det får du ikke nå siden det ikke er lørdag, men du kan velge blant de andre tingene vi har i kjøleskapet - så tenker jeg at han fortsatt har et forholdsvis fritt valg. Jeg presenterer ikke alle unntak hver gang jeg ber barnet ta et valg liksom.

him:

Sitat:

Og hvis man kun lar barna "bestemme" når man er enig med dem, så er det faktisk ikke å bestemme. Det å bestemme innebærer faktisk at man står fritt til å velge, hvis man i realiteten bare står fritt til å velge "den riktige løsningen" så er det det ikke lengre ett valg.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Nja. Jeg tror jeg skjønner. Jeg er bare litt usikker på hvor grensa går. (Jf. sitatet under.)

Nå skjønner ikke jeg hva du mener? Fordi at for meg eksisterer det ingen absolutte grenser. Teorien er (i mitt hode) helt krystallklar: Barna bør få reelle valg, og reelle valg er avhengig av at forutsetningene for valget er bra nok kommunisert. I praksis vil det jo alltid være "godt nok" eller "best practice" som gjelder. Man vil jo ikke i alle situasjoner gjøre det som er det optimale? Ergo vil jo grensene variere alt etter tid, sted, foreldre og barn.

Når jeg diskuterer så fokuserer jo jeg på teori og hva som er optimalt. Selve målet. Ikke akkurat hvordan man gjør ting i en gitt situasjon. (Jeg liker heller ikke å diskutere helt spesifikke hendelser på nett, det er jo alltid noen som kommer med eksempler på det jeg sier over om at det ikke finnes noen fasit på enkelthendelser. Hovedslagordet er jo ofte at man ikke vet om ungene som oppfører seg som noen uoppdragne rampfrø har ADHD. Og det er jo sant, man vet ofte ikke slike ting, og da blir ofte spørsmålet om hva som er rett og galt helt umulig å svare på.)

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Dere som sier at barna ikke får velge: I hvilken grad "tvinger" dere barna til å spise?

Knotten er så godt som altetende, men småspist. Jeg tvinger ham ikke til å spise, jeg var selv småspist som liten og det har tross alt gått bra med meg. Men han får forsyne seg selv (og alt som havner på tallerkenen skal spises opp) og velger selv om han kanskje ikke har lyst på kjøttkaker den dagen. Da spiser han saus og poteter og koser seg med det.

Når det kommer til tvangsforingen av mannen, så er det ikke så ille som det høres ut altså. Han spiser fisk om han får det servert, men det er ikke det beste han vet og ettersom det er han som oftest lager middag, så dukker det sjelden opp fisk på menyen. Men det er ikke noe problem; det mannen ikke spiser opp tar Knotten mer enn gjerne.

[Gaia]

Jeg må innrømme, til tross for mitt iherdig forsvar av det vegetariske kosthold , at vi praktiserer en form for kjærlig tvang. Alt skal smakes på hver gang det servers, og en hver form for forsøk på å hevde at noe ikke likes besvares med "det vet du ikke før du har smakt" eller "det er bare fordi du ikke er vant til smaken". Hvis Snupp sier at han ikke liker noe så prøver jeg å få ham til å forklare meg hva det ikke er han liker med den enkelte matvaren. Ofte så handler det om at det smaker uvant eller litt "sterkt". Og veldig ofte så venner de seg til smaken etter hvert.

Barna mine spiser det meste, og smaker på (nesten) alt. Men jeg innser at de også er veldig enkle i kostholdet og at vi har fått mye drahjelp av en barnehage med et fantastisk kjøkken.

[liefje]

Jeg ville ikke tvunget han til aa smake, men sterkt oppfordret. Det holder ogsaa hos oss. Han har jo ogsaa laert fra tidligere saanne smakinger, at smaken forandrer seg eller at han liker ting han ikke hadde trodd at han likte. Han hadde faatt lov til aa spytte ut igjen hvis det virkelig var noe han ikke likte og han faar lov til aa smake nye ting sammen med andre ting, saaklart. Det er jo ofte smakskombinasjonene heller enn de enkelte elementene som smaker godt. Hvis det er noe han ikke liker, lager jeg likevel mat med dette flere ganger i en ny kombinasjon. Da smaker han paa nytt.

[Gaia]

Jeg har for øvrig forklart Snupp at det er lurt å smake på ukjent mat, for da kan man plutselig oppdage ny mat som smaker kjempegodt. Jeg har også forklart at det finnes en del mat man trenger litt tid på å venne seg til, noe han også har erfart. Fordi han ikke tvinges til å smake mer enn en gang så er han også mer villig til å prøve nye smaker. Og jeg ser at lillesøsteren tar etter ham. Hun spiser i utgangspunktet ikke saus, men har etter hvert oppdaget at det kan brukes til å dyppe ting i. Og at saus innimellom kan være veldig godt. Så i går ba hun faktisk om mer saus, til min store overraskelse.

[Tjorven]

Him: jeg tror at snuppa oppfatter at vi er meget klare på dette. Hun får til en viss grad bestemme HVA hun vil spise. Hvis vi serverer kjøtt, grønnsaker, pasta og saus, kan hun velge å spise bare en av de delene. Vi oppmuntrer dog til at hun forsøker på alle delene, men det bestemmer hun selv.

[Gaia]

Når det gjelder mat er vel den lureste reglen at foreldrene bestemmer hva som serveres, mens barnet bestemmer hva og hvor mye det vil spise av det som blir servert.

[jane]

Dattera mi har flere ganger gjennom sitt elleve år gamle liv plutselig "blitt vegetarianer", men jeg har i grunn aldri tatt det så bokstavelig akkurat. Jeg bare sier at det er viktig å spise kjøtt og fisk, og da gjør hun det...etter at hun har blitt lei av å spise bare frukt og grønt liksom. Menne, hun synes det er grådig barbarisk da.

Hun må gjerne bli vegetarianer når hun blir eldre altså, og ordner all maten sin selv.