Er du en klager/sutrer?

[Sitron]

Dette er ikke rettet mot noen eller enkelte hendelser, men en generell betraktning.

Jeg syns folk klager generelt mye. Fra alt til ingenting. Jeg føler vel egentlig at folk har rett til å klage, for det er jo subjektivt hvordan man takler ting. Men jeg tar meg likevel i å tenke over at enkelte ikke kan ha mye å gjøre på, når de finner tid til å kaste vekk energien sin på klaging og sutring. Hvorfor klager man? For å få sympati? Forståelse for sin situasjon? Føler man seg bedre når folk skriver "klem", "enig", "stakkars deg". Får man en boost når man klager over andre og gjør nøyaktig det samme selv? Jeg klager selv, helt klart, men jeg tror jeg er langt fra en versting. Som posteren i sitatet under her sier; jeg er ikke ute etter sympati, jeg vil ikke være marty …

Jeg vil dele et innlegg fra et annet forum med dere. Når folk er i hennes sko, har man virkelig klagegrunn.

Sitat:

I have given this post much thought over the past couple of days - what I would say, how I could possibly convey my emotions across a computer screen, how to make sure I get across what I need to get across….

So much has gone on in my life over the past year or so. I don’t share all of it here because, truthfully, I’m afraid you all may not believe me. After all, how can so much happen to one person? I never wanted to be one of those people that were second guessed on the message board either - “The Little Poster Who Cried Wolf”, if you will. Plus, I never wanted pity or to play the martyr. I still don’t want those things. I think I will just give a Reader’s Digest version of the events of my life. All of these things have occurred in roughly a one year span - a little more than a year, but I’m too tired and overwhelmed to calculate exact time frames right now. I hope you will understand.

I had a miscarriage. My husband began having grand mal seizures for no apparent reason. A tornado hit our town, destroying much of the town and doing $25,000 damage to our home. My best friend had a stroke, almost died, was finally arrested and is still in court mandated rehab. My husband, while driving my car, hit a telephone pole and totaled my car. We had a lawsuit brought against us for an amount of several thousand dollars. Obviously, I became pregnant and had a beautiful baby. My husband had back surgery. My grandmother died. My uncle died. One of my husband’s best friends was hit by a semi while standing outside of his car and died. My mother disowned me, attacked my husband (literally, at Christmas no less!), and called us both horrible names (We have since reconciled.) My husband has lost around 40 pounds, prompting rumors of drug use, sickness, and even anorexia (!) to fly around in our small town. I got my first complaint from a parent to my principal. My husband’s back surgery left him with a massive amount of scar tissue around his sciatic nerve bundle, meaning he has lost reflexes to his left leg and will need some type of rehabilitation for the REST OF HIS LIFE (He’s only 29!) - physical therapy, steroid epidurals, narcotic pain meds. My husband has been out of work for several months. I found out I have early arthritis in my lower back (due to a genetic defect that I’ve always known about). I have also had three ovarian cysts rupture. Creditors call our house all hours of the day and night because since Matt has had no job, we cannot keep up with what we previously could - We don’t live above our means at all; we LOST our means. Our electricity, water, and phone have all been turned off at least once (really bad when it’s water). I used all of my maternity leave with Kate, so this maternity leave is unpaid, and Matt is not making money now either. My FIL had a heart attack and was put on life support (He did, after many long months, eventually make it and return to semi-normal.) My childhood dog, Pepper, died. My husband has been pretty much absent for the past year. My marriage is really, really suffering. I have had massive, overwhelming bouts with depression.

One or two of these things could happen, and I would still be fine. Hell, four or five even. Every time something else would happen, I would think “This has to be it. It can’t get worse.” I’ve learned over the past year never to say those words.

[Vimsen]

Jeg prøver å ta meg selv i å klage. Jeg merker at jeg klager, og bare det er vel bra. Så da forsøker jeg å ikke klage på akkurat DET igjen, men prøver så ofte jeg kan å minne meg på hvor bra jeg egentlig har det. Jeg har verdens beste mann, verdens snilleste stedatter og to flotte selvlagde barn-

[Myrsnipa]

Opprinnelig lagt inn av Vimsen, her.

Jeg prøver å ta meg selv i å klage. Jeg merker at jeg klager, og bare det er vel bra. Så da forsøker jeg å ikke klage på akkurat DET igjen, men prøver så ofte jeg kan å minne meg på hvor bra jeg egentlig har det. Jeg har verdens beste mann, verdens snilleste stedatter og to flotte selvlagde barn-

Så du prøver å finne nye ting å klage på hele tiden?



Jeg prøver å stoppe meg selv når jeg hører at jeg klager.

[Vimsen]

Opprinnelig lagt inn av Myrsnipa, her.

Så du prøver å finne nye ting å klage på hele tiden?



Jeg prøver å stoppe meg selv når jeg hører at jeg klager.

Hoho.. .jeg elsker måten du klarer å kødde med innleggene mine!

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Vimsen, her.

Hoho.. .jeg elsker måten du klarer å kødde med innleggene mine!

Men egentlig mener du; faen asså snipa, her er jeg seriøs og så bare kødder du. Du kødder alltid med innleggene mine, alltid! :sutreputre:

[Vimsen]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Men egentlig mener du; faen asså snipa, her er jeg seriøs og så bare kødder du. Du kødder alltid med innleggene mine, alltid! :sutreputre:

[007]

Orker ikke lese hele det siterte innlegget, men folk må få klage så mye de vil for meg. De trenger ikke ha opplevd død og fordervelse for å få en klapp på skulderen. Man kan være medmenneske og gi noen litt oppmuntring, selv om de kun klager over "bagateller".

Som svar på spørsmålet ditt: nei, jeg er ingen klager. Jeg er en freser.

[My]

Jeg er definitivt ikke en klager. Det jeg klager mest over er folk som klager tror jeg (snakker da ikke om å klage på mat eller et produkt man er misfornøyd med, men generell sutring klaging, og da særlig når det er over ting som man ikke får gjort noe med. Som at man klager over været, over at man har vondt et sted, over at alt er så dyrt, over at flyet er forsinket, at det ikke har kommet snø etc.)

Jeg blir veldig sliten av sutring og klaging. Hvis jeg omgir meg med folk som klager og fokuserer på det negative trekker disse all energi fra meg. Hvis jeg skal gjøre noe som kan være krevende, som reising eller lengre fjellturer etc, er jeg veldig nøye med ikke å gjøre det sammen med folk jeg vet har en tendens til å klage. Kommer vi i en håpløs situasjon blir det bare så mye mer slitsomt hvis man må høre på klaging og bruke energi på å trøste den man har med seg i tillegg.

[Vimsen]

Men KLARER du det?

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Vimsen, her.

Men KLARER du det?

Nei, det blir vel opp til de stakkars leserne å bedømme. (Hvis den var til meg, altså.)

[Vimsen]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Nei, det blir vel opp til de stakkars leserne å bedømme. (Hvis den var til meg, altså.)

Åh... snakket vi om forumet? Jeg trodde vi snakket om RL nå jeg.
Hvor dum går det an å bli?

[Huldra]

Bikker det over, så klager jeg også.. Ikke ofte det bikker over, men når det gjør det så er det godt å få "stakar deg" selv om det for andre er bagateller. (kanskje den bagatellen var dråpen som fikk det til å renne over?)

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Vimsen, her.

Åh... snakket vi om forumet? Jeg trodde vi snakket om RL nå jeg.
Hvor dum går det an å bli?

Ja, nei, jeg er sånn IRL også. Tilhørerne, da.

[Alfa]

Eg trur faktisk at Tinetoff er den eg kjenner som klagar med mest stil og humor...

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Eg trur faktisk at Tinetoff er den eg kjenner som klagar med mest stil og humor...

[Hyacinth]

Det kommer nok helt an på hvem jeg snakker med. Merkelig nok.
Jeg klager en del til mora mi. Av en eller annen grunn. Forventer vel sympati, men det er det sjelden jeg får. Til svigermor klager jeg aldri. Jeg klager kanskje en del til mannen min også. Jeg kan nok klage til venninnene mine, men det er mer med humor (håper jeg) og der får jeg lassevis med sympati. Jeg synes det er greit å bruke venner til sånt av og til, og de får lov å klage så mye de vil til meg også.
Og så går det i perioder. Noen ganger har mann mer grunn til å klage enn andre ganger. Jeg klager ikke når jeg har det helt fint. Når jeg har vært syk i tre måneder, klager jeg litt når noen spør hvordan det går. Ikke for å klage nødvendigvis, men for å fortelle fakta. Og hvor går grensen mellom å fortelle harde fakta og å klage egentlig?

[My]

Her er et eksempel på sutring som jeg ikke har noen forståelse for, som gjør meg : Jeg var engang på en berømt fjelltopp på Sri Lanka (Adam's Peak for de som er kjent). Gikk opp om natta for å se soloppgangen fra toppen. Da sola kom opp stod jeg der på toppen, helt fjetret, og så det mest fantastiske synet jeg har sett noengang. Ved siden av meg stod ei jente som ustanselig klagde og sutret over at hun var kald på beina (det er et buddhistisk tempel på toppen, så man må ta av skoene). Jeg tror kanskje hun hadde en like stor opplevelse som meg. Har en mistanke om at hun var av typen som syter og klager som en vane, en måte å snakke på. Men der og da kunne jeg pælmet henne utfor kanten, jeg kunne ikke fatte at det gikk an å klage i et så magisk øyeblikk.

Slike ting er det jeg klager over. Folk som klager.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg prøver i hvert fall nesten alltid å være litt morsom mens jeg klager og sutrer.

Opprinnelig lagt inn av Vimsen, her.

Men KLARER du det?

Ja, det gjør hun.

[Miss Norway]

Nei, jeg tror faktisk ikke at jeg er en sutrete type.

[Dixie Diner]

Huff ja, jeg klager endel. :skjerpings:

Herregud så mye den dama skulle oppleve da, hun i hovedinnlegget.