Å være mor

[pippimamma]

Jeg har ikke skrevet historien selv:

DET Å BLI MOR!

Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter ”tilfeldig” sier at hun og hennes mann vurderer ”å starte en familie”.

”Vi holder på med en spørreundersøkelse,” sier hun, halvveis spøkefullt. ”Synes du vi skulle hatt en baby?”

”Det vil forandre livet deres,” sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall.

”Jeg vet,” sier hun, ”slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer”.

Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite det hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ”Hva om det hadde vært MITT barn?”

At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne.

At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.

Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, å bli mor vil redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge.

At et påtrengede rop ”Mamma!” vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen.

Hun vil kanskje anskaffe dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig forretningsmøte og hun vil bare tenke på sin baby’s søte duft.

Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.

Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine.

At en fem år gammel gutt’s ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald’s vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet.

Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.


Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil miste de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før.

At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn.

At hun ville offret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.

Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn.

Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror.

Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn.

Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.

Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring.

Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle.

Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang.

Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer.

”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt.

Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall.

Det er fantastisk å være mamma.

[Bluen]

Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien.

[Line*]

Hilsen bestemor til to.

Meeeeeen, ikke helt slike tanker jeg hadde. Tror ikke jeg skal si så mye mer....

Men jeg blir fryktelig nysgjerrig på hva Elinblu mener nå.

[pippimamma]

[pippimamma]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien.

[Line*]

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien.

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av pippimamma, her.

Denne historien har blitt både lagt inn og grundig debattert før.
Elinblu og Line var blant de sterkest engasjerte i den diskusjonen.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Enhjørning, her.

Denne historien har blitt både lagt inn og grundig debattert før.
Elinblu og Line var blant de sterkest engasjerte i den diskusjonen.

Jeg?

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg?

Ja, var du ikke?
OK, Elinblu i hvertfall, da!

*peker på tittelen igjen*
(Jeg lette etter den diskusjonen etter å ha svart her, men fant den ikke.)

[torsk]

Jeg fant den, tror jeg. (Trikset var for øvrig å søke på det flotte ordet "manikyrerte").

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av torsk, her.

Jeg fant den, tror jeg. (Trikset var forøvrig å søke på det flotte ordet "manikyrerte").

Og da beklager jeg, Line* - du hadde ikke engang svart i tråden, du...

Noe av det kan jeg vel kjenne meg igjen i, men det var litt idyllisert. (Skrives det sånn?)

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien.

[Dronningen]

Siden det er drøftet så mye tidligere, så tenkte jeg å ta en titt på hva som faktisk stemte på meg i forhold til dette. Jeg omtaler meg selv som myk mor, og er ofte følelsesmessig påvirket av ungene mye. Mye mer og sterkere enn jeg hadde trodd. Reagerer på alt mulig på tv, redd for å fly, griner for mye, og opplever av og til at livet er en ballanse mellom frykten for det som kan skje, og gleden over det som er. De som reagerer slik som meg ofte, velger kanskje ikke å se noen arroganse og nedlatenhet i historien (eller velger det bort), men ser heller de følelser vi faktisk opplever selv. Det er litt med brillene man velger å ta på, og hvilken side av bordet man sitter på.

Det er jo gjerne mye idyll i slike "fortellinger", men det er vel som med en del dikt, at man skal skape en viss stemning. Har man lenge sittet og ventet på dette barnet, så føler man vel mer behov for å forsvare seg enn å identifisere seg. "Man var ikke sånn". Jeg var heller ikke sånn, men så var jeg heller ikke spesielt interessert i barn "in general" før jeg fikk dem selv. Men mine egne barn har gjort mye med meg - spesielt følelsesmessig. Så spiller det ingen rolle om jeg ikke hadde fine negler eller fancy liv før jeg fikk barna. Ingen jeg kjenner tror nå heller det. Men jeg hadde et liv der vi kun har to, med ansvar for stort sett meg selv. Å hele tiden skulle undervurdere den endringen og den sterke påvirkningen et barn gjør - født, adoptert eller kommet til familien på en annen måte, synes jeg er så merkelig. Det handler ikke å vurdere personers liv mot hverandre. Jeg sammenligner ikke livet mitt med de som lever livet sitt frivillig uten barn. Men spør du meg om betydningen de har hatt i mitt liv, så står jeg for det. Mitt liv var to forskjellige ting med og uten barn. Men så ønsket jeg også det. Tilfredsstillelse av behov. Og jeg ble både mjuk og blaut, og kan derfor kjenne meg igjen i noe. Det med neglene får bli på gammeldagan.

Opprinnelig lagt inn av pippimamma, her.

DET Å BLI MOR!


”Det vil forandre livet deres,”

”slutt på å sove lenge i helgene"

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ”Hva om det hadde vært MITT barn?”

At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne.

At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.


At et påtrengede rop ”Mamma!” vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen.

Hun vil kanskje anskaffe dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig forretningsmøte og hun vil bare tenke på sin baby’s søte duft.

Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.

At hun ville offret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.

Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror.

Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn.

Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.

Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle.

Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang.

Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer.

”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt.

Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall.

Det er fantastisk å være mamma.

[Maverick]

Jeg får panikk av sukkersøte tekster, samme hvor enig jeg er i at barna forandret meg, at jeg har blitt mykere i hjerterøttene og alt det der.

Klisjéer! Urk!

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Enhjørning, her.

Og da beklager jeg, Line* - du hadde ikke engang svart i tråden, du...

Den er grei.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg får panikk av sukkersøte tekster, samme hvor enig jeg er i at barna forandret meg, at jeg har blitt mykere i hjerterøttene og alt det der.

Klisjéer! Urk!

Det er greit. Noen får det generelt, mens andre liker sånt. Jeg er helt klart blaut på enkelte områder. Jeg har også lest bedre tekster enn dette - til og med skrevet bedre tekster selv - men å frastøtes av sånt, blir litt for meg.

[Maverick]

Sitat:

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer.

”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt.

Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall.

Det er fantastisk å være mamma.

Formuleringer som det her gjør meg faktisk pinlig berørt. Gode tekster rører meg, så det er ikke det at jeg er kynisk og kald tvers i gjennom. Inaghs beretninger rører meg. Kies innlegg er også sabla gode og klarer å pirke på den mammastrengen uten å måtte pakke ordene inn i lyserosa vatt.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Formuleringer som det her gjør meg faktisk pinlig berørt. Gode tekster rører meg, så det er ikke det at jeg er kynisk og kald tvers i gjennom. Inaghs beretninger rører meg. Kies innlegg er også sabla gode og klarer å pirke på den mammastrengen uten å måtte pakke ordene inn i lyserosa vatt.

Joda, men sånt overser jeg bare. "Too much" som Yngve Freiholt pleier å si, og vifte med hånden.