Å være mor

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien. Denne gangen skal jeg greie å la være å kommentere denne historien.

Da kanskje jeg kan? Værsåsnill?

Det jeg ikke liker med historien er for det første at den generaliserer kraftig. Det fremstilles som om alle mødre er nærmest følesesmessige vrak, og det fremstilles som om man gjennomgår en forvandling når man blir Mor.

Dette er en sånn typisk historie som mest av alt er egnet for å få kvinner til å føle seg mislykket. Det beskriver hvordan man skal FØLE. Vi har vel alle hørt klisjeen om den fantastiske morslykken man får når man får barnet på brystet etter fødselen. Og så sitter utallige nybakte mødre rundt og føler seg mislykket fordi de ikke FØLTE riktig.

I bunn og grunn tror jeg heller ikke på historien. Med det mener jeg - jeg tror ikke på at de fleste av oss nærmest transformeres fra overfladiske, moteriktige og ikke minst lekre kvinner til bjørnemammaer som gråter når de ser nyheter på TV. Jeg tror at de fleste av oss tvert i mot er oss selv, og fortsetter å være oss selv, også etter at vi har blitt mødre. Noen er mer følsomme en andre, noen har lettere for å vise følelser, men la nå ikke dette bli en fasit på "den gode mor".

Jeg er med på at fokus endres når man får barn. Man går på en måte fra å være første-person i eget liv til å være annen-person. Det merkes godt når man begynner å levere i barnehagen, og oppdager at man omtales som "mamman til..." i stedet for med sitt eget navn som man alltid har blitt før. Så ja, ting endres. Men det å få barn i seg selv gjør oss ikke alle til lettrørte bjørnemammaer.

[pippimamma]

Opprinnelig lagt inn av sjuggerpløm, her.

Noe av det kan jeg vel kjenne meg igjen i, men det var litt idyllisert. (Skrives det sånn?)

Du og dere andre som syns dette er idyllisert, dere har for små barn. Denne kan vanskelig forstås på riktig måte før man har voksne barn. Om noen hadde vist meg denne når jeg sto med barn i trassalderen, så ville jeg vel fått lyst til å slå ned vedkommende. Men vent å se.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av pippimamma, her.

Du og dere andre som syns dette er idyllisert, dere har for små barn. Denne kan vanskelig forstås på riktig måte før man har voksne barn. Om noen hadde vist meg denne når jeg sto med barn i trassalderen, så ville jeg vel fått lyst til å slå ned vedkommende. Men vent å se.

Jeg tror min mor, min farmor og min mormor er veldig uenige med deg. Ganske overbevist, faktisk.

(Dvs, mormor kan ikke være uenige med så mange lenger så vidt jeg vet, kanskje "snudd seg om i graven" hadde vært et bedre uttrykk.)

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er med på at fokus endres når man får barn. Man går på en måte fra å være første-person i eget liv til å være annen-person. Det merkes godt når man begynner å levere i barnehagen, og oppdager at man omtales som "mamman til..." i stedet for med sitt eget navn som man alltid har blitt før. Så ja, ting endres. Men det å få barn i seg selv gjør oss ikke alle til lettrørte bjørnemammaer.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men det å få barn i seg selv gjør oss ikke alle til lettrørte bjørnemammaer.

Og det sier du, Binna? :nærsynt grunnet ammetåke:

[Hasselnøtt]

Jeg liker heller ikke historien, men det har ingen ting med min forhistorie som UFB'er å gjøre. Jeg synes den er ensidig og full av klisjéer.

Det dummeste jeg hører er for øvrig "bare vent og se til du....". Hva i all verden er det som får disse menneskene til å tro at de sitter på fasiten?

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Dette er en sånn typisk historie som mest av alt er egnet for å få kvinner til å føle seg mislykket. Det beskriver hvordan man skal FØLE. Vi har vel alle hørt klisjeen om den fantastiske morslykken man får når man får barnet på brystet etter fødselen. Og så sitter utallige nybakte mødre rundt og føler seg mislykket fordi de ikke FØLTE riktig.

Alt føles jo ikke riktig. En opplevelse er jo ingen fasitt. Nei herre gud så langt fra riktig det føltes når vi satt der med nr.1, og bæljet fordi vi ikke fikk vekt henne, hun ikke spiste og alt var kaos. Men inni mellom slagene i hverdagen, så har jeg øyeblikk der jeg kjenner meg igjen i noe av dette. Men så klart - jeg var jo følsom fra før, og jeg er følsom nå. Og man har perioder der alt på langt nær er lykke og idyll, og øyeblikk der ting er veldig flott. Man er da fullstendig klar over det.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

I bunn og grunn tror jeg heller ikke på historien. Med det mener jeg - jeg tror ikke på at de fleste av oss nærmest transformeres fra overfladiske, moteriktige og ikke minst lekre kvinner til bjørnemammaer som gråter når de ser nyheter på TV. Jeg tror at de fleste av oss tvert i mot er oss selv, og fortsetter å være oss selv, også etter at vi har blitt mødre. Noen er mer følsomme en andre, noen har lettere for å vise følelser, men la nå ikke dette bli en fasit på "den gode mor".

Derfor reagerer jeg jo sikkert også på en del av det som står der. Jeg reagerer på det jeg kjenner meg igjen i, og overser resten. Det er vel skrevet av noen som mente det godt, ment for andre som er litt blaute. Synes man ikke noe om det, så er man vel ikke i målgruppen da. Betyr det at man er mislykket da? Nei hvorfor det? Man reagerer jo bare forskjellig. På samme måte som ingen kan gi meg en fasitt på hvordan jeg skal reagere eller føle, så finnes det jo ingen fasitt på hvordan andre skal reagere eller føle. På samme måte som du vil ha deg frabedt å skulle være følsom på kommando, så forventer jeg å bli respektert fordi jeg i perioder svulmer over av både redsel og glede.

Min mor kunne dog sikkert gitt en del av disse rådene, for hun er ei like stor sippeguri som meg.

[Maverick]

Jeg tror ikke det er følelseslivet mitt eller blautheten min dette skorter på, det er vel heller at jeg synes det er virkelig, virkelig dårlig skrevet, ikke nyansert i det hele tatt.

[torsk]

Det er oversatt fra amerikansk, ja? Jeg får i hvert fall skikkelig "Det Beste"-følelse.

[Dronningen]

Joda.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Og det sier du, Binna? :nærsynt grunnet ammetåke:

Nei, vettu hva, nå ble jeg så lei meg, tenk at du skulle beskylde MEG for å være en dårlig mor bare for at jeg ikke ammet like lenge som deg!

[bina]

Electronica: selv om disse diktene ikke er på langt nær like full av klisjeer (og jeg er enig med torsk - jeg antar at diktet i hovedinnlegget er oversatt fra amerikansk) så syns jeg like fullt at diktene er meningsløse.

Jeg skal prøve å sette ord på meningsløsheten. Det er ikke sånn at man som Mor har større verdi enn andre mennesker. Man er ikke en gang uerstattelig. Det fremstilles som om Mor er sola og barna og verden små planeter som sirkler rundt. Det er slik Mor gjerne vil fremstille seg selv. Verdens sentrum. I stedet er det ofte motsatt. Det er Mor som gjerne vil være uerstattelig, uunnværlig for barnet.

Barn adopteres - og jeg tror ikke de lever resten av livet med et åpent sår etter Mor. Jeg tror til og med de får plastret knærne sine og får ligge sammen med noen når de har hatt mareritt. Sett fra barnets ståsted er moren en viktig person. Kanskje den aller viktigste. Men det er bare å innse - barnet er viktigere for mor enn mor er for barnet. Det er jo bare å se på våre egne mødre, det. De fleste vil føle seg sterkere knyttet til sitt eget barn enn til sin egen mor.

Og fra de voksnes ståsted - det ER ikke noe spesielt med mødre. De er helt vanlige mennesker. Ikke alle av dem er snille, en gang. Denne forherligelsen og hyllingen av Mor syns jeg ikke noe om. Uansett om innpakningen er litt mindre full av klisjeer.

Hvis noen skulle skrive noe flott om det å være mor så hadde jeg foretrukket at man skrev om barnet, fremfor om seg selv. Det er alltid bedre når folk hyller andre enn seg selv.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Electronica: selv om disse diktene ikke er på langt nær like full av klisjeer (og jeg er enig med torsk - jeg antar at diktet i hovedinnlegget er oversatt fra amerikansk) så syns jeg like fullt at diktene er meningsløse.

Hvis noen skulle skrive noe flott om det å være mor så hadde jeg foretrukket at man skrev om barnet, fremfor om seg selv. Det er alltid bedre når folk hyller andre enn seg selv.

Jeg forsøkte vel egentlig ikke å hylle meg selv, men mer å reflektere over min rolle i et annet menneskes liv. Før hadde jeg ikke en slik rolle. Ikke på samme måte. For meg var min mor svært sentral i oppveksten. Jeg var fryktelig redd for å miste henne. Nå som jeg selv har fått barn er jeg selvsagt svært redd for å miste mine barn, men også å påføre dem sorg ved faktisk at det skulle skje noe med meg. At man er viktig for sine barn er ikke et forsøk på å idyllisere noe. Det er en realitet. Selvsagt ligger det jo da forventninger om at man er snill og trygg og god. De fleste av oss forsøker jo å være det. Og et barn må ikke være født av personen. Det handler ikke om biologi. Det handler om roller. Roller i et annet menneskes liv.

Hvis man leser på forum om krise og sorg, så innebærer det også beretninger om barndom og det å miste foreldre og andre omsorgspersoner. Det har vært svært vonde for de som har opplevd det. Å ønske noen alt godt for sine barn, innebærer jo også fravær av det som er vondest: Smerte, redsel og sorg.

For meg er vel en del av tenkningen knyttet til at roller er snudd om. At eventuell risiko ikke bare gjelder meg selv og mitt liv, men også kan påvirke andre.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av pippimamma, her.

Du og dere andre som syns dette er idyllisert, dere har for små barn. Denne kan vanskelig forstås på riktig måte før man har voksne barn. Om noen hadde vist meg denne når jeg sto med barn i trassalderen, så ville jeg vel fått lyst til å slå ned vedkommende. Men vent å se.

Ja, jeg har alt for små barn. Barnebarn.

[Amelie]

Jeg synes historien er søt - selv om jeg absolutt får litt "Det Beste"- flashback. Den må definitivt være oversatt fra amerikansk.

Jeg er av den bløthjertede typen, og har ikke akkurat blitt noe hardere etter at jeg fikk barn...

Takk for at du delte med oss, Pippimamma.

[Teofelia]

Yeah right!!

Jeg er nok en DårligMor, men mesteparten av dette klarer jeg ikke å kjenne meg igjen i overhodet. "Slippe det fineste krystallet" bare fordi ungen roper etter mamma? Særlig! Hvis ungen holder på å drukne eller falle ned fra verandaen, ja, men i slike tilfeller hadde jeg ofret krystallet for en hvilken som helst unge – også før jeg ble mor.

Sitte i et møte og tenke på "duften av Blobben"?! "Skynde meg hjem for å forsikre meg om at Blobben er OK" hvis det ikke er grunn til at hun skulle være noe annet!? Himmel og hav, jeg håper da jeg har bedre vett.

Et kjempedilemma å sende avkommet alene på toalettet – fordi det kryr av peoder der!? I think not!

Det hender ofte jeg er uenig med bina, men i denne diskusjonen tror jeg at jeg kan signere det aller, aller meste.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Nei, vettu hva, nå ble jeg så lei meg, tenk at du skulle beskylde MEG for å være en dårlig mor bare for at jeg ikke ammet like lenge som deg!

[Line*]

Satt litt på spissen, tror jeg at det som skjedde med meg da jeg ble mamma for 20 år siden, faktisk gjorde meg mer hardhudet.
Jeg ble tøffere, taklet flere ting, møtte utfordringer på en annen måte.