Flyktningekatastrofen og det langsiktige perspektivet

[Gaia]

Jeg har lest mye om flyktningekatastrofen de siste dagene. Jeg tenker, tygger, prøver å forstå. Det er en enorm menneskevandring som er i gang, mennesker på flukt fra en grusom, opprivende krig, på flukt fra sult, fra terror, fra noe jeg ikke helt forstår.

Jeg går igjennom klær, samler sammen ulltøy, jakker, utebukser, luer og votter, og pakker det pent sammen. Nå, som engasjementet er nytt, så er alle lagre fulle, så da setter jeg posene i et hjørne og venter til det har roet seg litt. For behovet blir ikke borte, men etter hvert forsvinner kanskje engasjementet?

Denne meningsytringen til Bjørn Stærk i Aftenposten traff meg midt i hjertet. Mest av alt fordi det han skriver om er viktig: vi har alle en begrenset mengde godhet i oss, og det å forskuttere godhet på andres vegne skaper bare motvilje.

Så hvordan håndterer vi flyktningekatastrofen på lang sikt? Hvor mange mennesker har vårt samfunn kapasitet til å ta i mot, og ta vare på, uten at det fører til større konflikter? Hvem skal man ta hensyn til - de med en begrenset mengde godhet, som reagerer med hat, og kanskje til og med vold, når kvoten er brukt opp? Eller de som har en bunnløs brønn med godhet, som klarer å gi alt de har, og litt mer?

Jeg hjelper gjerne, blir med på dugnad, stiller opp ved behov. Men jeg tømmes hvis ikke de andre rundt meg også er med og løfter. Og jeg gir også opp hvis jeg ikke føler at jeg møtes med en viss grad av takknemlighet og respekt. Man kan ikke kreve godhet, den må komme innenfra. Og man kan ikke egentlig forvente å få noe mer enn det man ville bidratt med selv.

Jeg lurer på om de som flykter skjønner hva de er med på, at massene rett og slett oppleves som for store, for overveldende for en del av de stedene de flykter til. Klarer de å se at de ikke bare er enkeltpersoner, men del av noe som minner om en diaspora? Skjønner de at det ikke bare er å grave frem oppholdssteder, jobber, skoleplasser, at det tar tid å organisere, ikke bare kan trylles frem? Eller forsvinner evnen til å seg selv som en del av noe større, når man flykter?

Jeg har også lest om kommunene i Valdres, der den ene bosetter flere enn de er bedt om, mens den andre bosetter færre. Det som er felles, er at folk ikke blir, de flytter videre. Og på ett vis så får det meg til å forstå hvorfor småkommunene ikke vil bosette. Det er utmattende å investere tid og følelser i mennesker som forsvinner videre. Og hvis lokalbefolkningen ikke ønsker å bruke av tiden sin, så er det vanskelig å få til en vellykket integrasjon.

Kanskje det hadde vært enklere å få kommuner til å bosette, hvis de visste at de som ble bosatt faktisk ville komme til å bli, hadde et genuint ønsker om å bli en del av lokalsamfunnet. Forpliktet seg ikke bare ti to, men kanskje til fem år? Eller er det umulig å oppfylle?

Kan man kreve av mennesker på flukt at de er villige til å forplikte seg, til å søke seg til noe, og så bli der, som et bytte for trygghet og stabilitet? Hvilke krav kan man faktisk stille?

Hvordan hjelper vi flest mulig, best mulig, og i et langsiktig perspektiv?

[Observatøren]

Jeg har tenkt i lignende retning, men knyttet til situasjonen i Ungarn, der flyktningene vil videre til Tyskland/Østerrike/Norden.

Jeg forstår at man ønsker å komme til det landet som oppleves mest "vennlig" og med størst potensiale for fremtiden, men samtidig tenker jeg at Ungarn også er et alternativ?

Samtidig er det viktig å ta innover seg at selv om man kan tenke at det er enorme mengder som kommer hit, så er faktisk de aller fleste internt fordrevet i eget land og til nabolandene.

[Tallulah]

Jeg syns det er utopisk å skulle kreve at folk blir boende et sted i en lang periode. Jeg får ikke lest artikkelen i Aftenposten, men jeg kjenner jo til steder hvor flyktninger og asylsøkere slett ikke blir godt mottatt og ønsket velkommen av lokalbefolkningen. Jeg prøver å forestille meg det selv: Jeg har flyktet fra et land i krig, og har kanskje opplevd å miste familiemedlemmer på de grusomste vis underveis. Jeg, som er vant til storby og god infrastruktur blir plassert i en bitteliten bygd i la oss si Saudi Arabia, eller Mongolia. Jeg kan ikke språket. Jeg skjønner ingenting av hvordan systemene funker, hva som forventes av meg som forelder, hvordan jeg får meg jobb. Jeg kjenner ikke igjen noen matvarer i butikken. Jeg opplever kanskje å bli møtt med skepsis til at utdannelsen min er god nok, at førerkortet mitt er gyldig (for å ikke snakke om at jeg blir nødt til å gjøre ting med bilen jeg aldri har opplevd før; bytte deler ift. årstid, kjøre på underlag jeg aldri har håndtert: sanddyner!), og i tillegg er ikke folk særlg vennlige. Noen snakker bak ryggen min. Kanskje de spytter på bakken der jeg går, kanskje de utfordrer meg og kommenterer klærne mine, sier at jeg lukter vondt. Også skal jeg tvinges til å bo der i 10 år?

Jeg har selv bodd steder i Norge jeg ikke har følt meg velkommen, og det er ikke gøy. Jeg hadde ingen traumatisk backstory, men etter tre år var jeg omtrent syk av å bo slik. Det er en menneskerettighet å kunne flytte fra steder.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg syns det er utopisk å skulle kreve at folk blir boende et sted i en lang periode. Jeg får ikke lest artikkelen i Aftenposten, men jeg kjenner jo til steder hvor flyktninger og asylsøkere slett ikke blir godt mottatt og ønsket velkommen av lokalbefolkningen. Jeg prøver å forestille meg det selv: Jeg har flyktet fra et land i krig, og har kanskje opplevd å miste familiemedlemmer på de grusomste vis underveis. Jeg, som er vant til storby og god infrastruktur blir plassert i en bitteliten bygd i la oss si Saudi Arabia, eller Mongolia. Jeg kan ikke språket. Jeg skjønner ingenting av hvordan systemene funker, hva som forventes av meg som forelder, hvordan jeg får meg jobb. Jeg kjenner ikke igjen noen matvarer i butikken. Jeg opplever kanskje å bli møtt med skepsis til at utdannelsen min er god nok, at førerkortet mitt er gyldig (for å ikke snakke om at jeg blir nødt til å gjøre ting med bilen jeg aldri har opplevd før; bytte deler ift. årstid, kjøre på underlag jeg aldri har håndtert: sanddyner!), og i tillegg er ikke folk særlg vennlige. Noen snakker bak ryggen min. Kanskje de spytter på bakken der jeg går, kanskje de utfordrer meg og kommenterer klærne mine, sier at jeg lukter vondt. Også skal jeg tvinges til å bo der i 10 år?

Jeg har selv bodd steder i Norge jeg ikke har følt meg velkommen, og det er ikke gøy. Jeg hadde ingen traumatisk backstory, men etter tre år var jeg omtrent syk av å bo slik. Det er en menneskerettighet å kunne flytte fra steder.

[Simone]

Eg syns dette er veldig vanskelig. Det er naivt å tru at vi kan få desse flyktingane spredd jevnt og fint utover landet slik at belastninga blir jamnt fordelt utover kommunane.
Flyktningane som kjem frå Syria søker ikkje berre trygghet. Dei søker også ein muligheit for å etablere seg med jobb, hus og auka levestandard. Mange av dei er høgt utdanna og ønsker å bruke denne utdannelsen. Då er det naivt å tru at dei finn seg i å bli plassert på bygda og få beskjed om at her må dei bli dersom dei ønsker å få permanent oppholdstillatelse.
Eg hugsar godt flyktningstrømmen frå Balkan på 90-tallet. Då jobba mamma på flyktningmottak og eg tilbrakte mykje tid der og blei kjent med flyktningane. Eit par av dei har eg litt kontakt med fremdeles. Dei aller, aller fleste ville til Oslo eller Bergen. Eg hugsar at eg var overraska over kor lite «takknemlige» dei var for bustader dei fekk tildelt i bygdene her på Vestlandet. Dei burde jo takke og bukke og berre vere glad for at dei hadde komt seg vekk frå krig og elendighet? Den gangen var eg naiv tenåring. No ser eg at det ikkje var fullt så enkelt. Veldig mange av dei som kom hadde universitetsutdannelse og ville gjerne komme seg ut i jobb så raskt som mulig. Det var umulig ute i distrikta. Dessuten hadde dei gjerne slekningar eller vennar frå heimlandet i dei store byane som dei ville bu i nærleiken av.
Eg trur det samme vil skje med flyktningar frå Syria. Vi ser jo allereie tendensar med dei som no protesterer fordi dei ikkje får ta toget videre frå Ungarn til Tyskland. Trygghet frå krigen er ikkje nok, dei vil ha meir. Og eg hadde nok tenkt akkurat et samme eg også dersom det var meg.

[Gaia]

Jeg er ikke uenig i det, Tally. Det er jeg virkelig ikke. Men er det er heller ikke en menneskerettighet å kunne bosette seg hvor man vil. Så derfor lurer jeg på hvordan man håndterer flyktningestrømmen på en best mulig måte, uten at det skaper internkonflikt. Hvordan lokker man frem godheten hos mennesker, uten å bruke den opp? Hvordan frister man folk til å bli boende der de "trengs"?

[Observatøren]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg er ikke uenig i det, Tally. Det er jeg virkelig ikke. Men er det er heller ikke en menneskerettighet å kunne bosette seg hvor man vil. Så derfor lurer jeg på hvordan man håndterer flyktningestrømmen på en best mulig måte, uten at det skaper internkonflikt. Hvordan lokker man frem godheten hos mennesker, uten å bruke den opp? Hvordan frister man folk til å bli boende der de "trengs"?

Men hvorfor skal vi bruke flyktninger til å bo der de "trengs" dersom ikke nordmenn vil bo der?

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Men er det er heller ikke en menneskerettighet å kunne bosette seg hvor man vil.

Nei, men det er en menneskerettighet å kunne flytte. Jeg ser virkelig ikke for meg at integreringen blir bedre av at man nekter folk å bosette seg der de kan trives, innad i et land.

Men jeg tror vi kan bli bedre på å kartlegge hva slags kunnskap flyktninger har når de kommer. Hvor kan deres kompetanse brukes? Det vil både flyktningene og Norge nyte godt av.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Saint, her.

Men hvorfor skal vi bruke flyktninger til å bo der de "trengs" dersom ikke nordmenn vil bo der?

Godt poeng. Bygda fraflyttes i stor grad av nordmenn også, spesielt velutdannede kvinner.

[Simone]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Godt poeng. Bygda fraflyttes i stor grad av nordmenn også, spesielt velutdannede kvinner.

Eg har flytta derifrå sjølv. Det skal ekstremt mykje til før eg flyttar tilbake. Eg skjønnar veldig godt at flyktningar med god utdannelse ikkje vil bu der når dei ( i alle fall i teorien) kan få seg relevante jobbar i dei største byane.

Religion er også eit poeng. Det er ikkje så rart at muslimar ønsker å bu ein plass der det er mange andre muslimar i staden for å vere omgitt av bedehus-kristne på bygda.

[Darth]

Jeg syns det er fornuftig å fordele flyktningene utover i mange kommuner når flyktninger bosettes, men jeg syns en botid på to år (varigheten av introduksjonsprogrammet) er nok. Etter det må man få lov til å bosette seg der man vil, og det vil føre til at flyktninger - som mange andre - trekker mot byene. Jeg kommer fra bygda, og jeg flytter aldri tilbake. Ikke fordi det var fælt der da jeg vokste opp, og så vidt jeg vet er det ikke fælt der nå heller. Med min utdanning kunne jeg nok til og med fått meg jobb i kjørbar avstand også. Men jeg vil ikke, jeg vil bo i byen, og det vil jeg få lov til å bestemme. Vi kan ikke ha forskjellige regler for folk på dette området etter mitt syn.

Jeg tror også at det er helt nødvendig at de velstående landene, og det er jo langt flere enn bare Norge som havner i den kategorien, tar større ansvar for å hjelpe i nærområdene. For det er jo der det går virkelig til helvete egentlig.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Religion er også eit poeng. Det er ikkje så rart at muslimar ønsker å bu ein plass der det er mange andre muslimar i staden for å vere omgitt av bedehus-kristne på bygda.

Hvis man er vant til å ha mye av det sosiale gjennom menigheten så kan jeg forstå det, ja. Det er litt som om jeg skulle flyttet til USA, hvor det mange steder er slik. Der er nesten alt knyttet til en menighet: fritidsaktivteter, etter skole-tilbud, ulike arrangementer og som en generell sosial arena. Jeg hadde virkelig ønsket å bo i et mer sekulært samfunn.

[noen]

Viktig diskusjon du drar opp, Gaia!

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg, som er vant til storby og god infrastruktur blir plassert i en bitteliten bygd i la oss si Saudi Arabia, eller Mongolia. Jeg kan ikke språket. Jeg skjønner ingenting av hvordan systemene funker, hva som forventes av meg som forelder, hvordan jeg får meg jobb. Jeg kjenner ikke igjen noen matvarer i butikken. Jeg opplever kanskje å bli møtt med skepsis til at utdannelsen min er god nok, at førerkortet mitt er gyldig (for å ikke snakke om at jeg blir nødt til å gjøre ting med bilen jeg aldri har opplevd før; bytte deler ift. årstid, kjøre på underlag jeg aldri har håndtert: sanddyner!), og i tillegg er ikke folk særlg vennlige. Noen snakker bak ryggen min. Kanskje de spytter på bakken der jeg går, kanskje de utfordrer meg og kommenterer klærne mine, sier at jeg lukter vondt. Også skal jeg tvinges til å bo der i 10 år?

Jeg synes det er synd at dette blir en by-bygd-diskusjon der "bygda" i god FP-tradisjon er helt unyansert. Sammenlikningen med Saudi Arabia og Mongolia skjønner jeg ikke. Også bittesmå bygder har mottaksapparater for flyktninger. Flere av dem er knakende gode på integrering, og veileder flyktninger systematisk på hva det vil si å være nye i Norge. Vet du at baksnakking, spytting og kommentarer er det som får flyktninger til å flytte fra bygdene? Eller flytter de av samme grunner som andre, for å finne jobb og ta utdanning? I følge denne ser det ut til at det er det siste + at mange ønsker å bo nære familie og egne landsmenn.

"Bygda" er ikke én ting. Siden fordommene mot bygde-Norge kommer opp igjen i denne tråden kan jeg gjenta noe jeg har skrevet før: Det finnes mange bygder der man kan få interessante jobber, møte trivelige, intelligente, rause folk, oppleve gode, mangfoldige tilbud og der det er mer kontakt mellom "opprinnelige" innbygger og flyktninger enn det man klarer i en storby som Oslo.

Til HI: Jeg synes det bør vurderes å ha en norm for hvor lenge man må være bosatt i første kommune før man kan flytte videre. Kanskje det ikke er mulig å lovregulere dette?

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Religion er også eit poeng. Det er ikkje så rart at muslimar ønsker å bu ein plass der det er mange andre muslimar i staden for å vere omgitt av bedehus-kristne på bygda.

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Hvis man er vant til å ha mye av det sosiale gjennom menigheten så kan jeg forstå det, ja. Det er litt som om jeg skulle flyttet til USA, hvor det mange steder er slik. Der er nesten alt knyttet til en menighet: fritidsaktivteter, etter skole-tilbud, ulike arrangementer og som en generell sosial arena. Jeg hadde virkelig ønsket å bo i et mer sekulært samfunn.

For bygde-Norge er selvfølgelig fylt opp med bedehuskristne. Med mindre dere har belegg for slike påstander, synes jeg dere kan droppe å skrive det, for det oser av fordomsfullhet. Jeg trodde folk i byene ikke hadde fordommer jeg?

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

For bygde-Norge er selvfølgelig fylt opp med bedehuskristne. Med mindre dere har belegg for slike påstander, synes jeg dere kan droppe å skrive det, for det oser av fordomsfullhet. Jeg trodde folk i byene ikke hadde fordommer jeg?

Haha, det trodde ikke jeg.

Veldig enig med noen. Og jeg vet om bygder som har integrert flyktninger på en svært god måte. Spytting og baksnakking og folk som sier rett ut at andre lukter vondt fins sikkert både i bygder og storbyer. De fleste mennesker driver ikke med sånt.

[Simone]

Eg trur ikkje flyktningar rømmer frå bygdene fordi dei blir spytta på eller baksnakka. Det er minst like mange rasistar i byane. Der klarar rasistane i større grad å utøve trakassering i skjul også. På bygda blir det meir synlig slik at fleirtallet som ikkje er slik kan korrigere dei.
Som eg nevnte tidligare trur eg flyktningar vil til byen delvis av samme grunnar som eg reiste frå bygd til by: Jobbmuligheiter, infrastruktur, kulturtilbud og servicetilbud.

Men eg trur også det er viktig for dei å vere ein del av eit større nettverk av folk som har samme verdisyn/religion som dei sjølv. Og det får dei heller ikkje på bygda.
Alle bygder er sjølvsagt ikkje fyllt opp av bedhuskristne. Men det er i alle fall ikkje moskè der. Så det finns ikkje noko særlig alternativ for dei som er religiøse men ikkje kristne.

Eg kjem som sagt frå bygda sjølv. Reiste då eg var 19 år og vil ikkje tilbake igjen. Eg syns det er kjekt å reise tilbake igjen på besøk/ferie, men å bu der er uakutelt. Likevel er eg veldig opptatt av disktriktspolitikk og ønsker at myndighetene skal legge tilrette for at busetnaden på bygda skal oppretthaldast. Det skal ikkje vere vanskelig for dei som ønsker å bu der å fortsatt bu der. Men det skal heller ikkje vere slik at folk som ikkje vil bu der skal tvingast til å bu der.
Folk er forskjellige!

[annemede]

Jeg tror at man som flyktning i første omgang er fornøyd med å få basisbehovene dekket. Kunne sove trygt, og kunne få i seg mat.

Velferdsordningene som vi er vant til i Norge er ikke noe flyktningene er vant til fra sitt hjemland, og er kanskje ikke det første vi bør tilby de. Men tak over hodet, et trygt sted og sove, og mulighet for å kunne lage sin egen mat. Kanskje faktisk også være nødt til å dyrke maten og fange fisken.

[Darth]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Jeg tror at man som flyktning i første omgang er fornøyd med å få basisbehovene dekket. Kunne sove trygt, og kunne få i seg mat.

Velferdsordningene som vi er vant til i Norge er ikke noe flyktningene er vant til fra sitt hjemland, og er kanskje ikke det første vi bør tilby de. Men tak over hodet, et trygt sted og sove, og mulighet for å kunne lage sin egen mat. Kanskje faktisk også være nødt til å dyrke maten og fange fisken.

Mener du virkelig det?

[noen]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Jeg tror at man som flyktning i første omgang er fornøyd med å få basisbehovene dekket. Kunne sove trygt, og kunne få i seg mat.

Velferdsordningene som vi er vant til i Norge er ikke noe flyktningene er vant til fra sitt hjemland, og er kanskje ikke det første vi bør tilby de. Men tak over hodet, et trygt sted og sove, og mulighet for å kunne lage sin egen mat. Kanskje faktisk også være nødt til å dyrke maten og fange fisken.

Mener du at en flyktning fra Syria skal drive selvhushold? Det er jo helt urealistisk. Og innimellom at de bearbeider korn til mel og koker tran skal de lære språk og skaffe seg jobb?

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Men eg trur også det er viktig for dei å vere ein del av eit større nettverk av folk som har samme verdisyn/religion som dei sjølv. Og det får dei heller ikkje på bygda.
Alle bygder er sjølvsagt ikkje fyllt opp av bedhuskristne. Men det er i alle fall ikkje moskè der. Så det finns ikkje noko særlig alternativ for dei som er religiøse men ikkje kristne.

Det finnes bygder der det er 10-20 min. med buss til nærmeste moské. Ikke ulikt Oslo eller andre store byer.

Du kommer fra én bygd. Den kan være vidt forskjellig fra andre bygder.

I følge rapporten jeg linket til over, er fylkene flest flytter fra Nordland, Troms, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane. Ganske interessant at Finnmark ikke er nevnt. Jeg vet ikke hvorfor. Det er også andre fylker med spredd bebyggelse som ikke er med på listen. Jeg tror mange både by- og bygdekommuner kan jobbe enda bedre med å integrerer flyktninger. Jeg håper engasjementet som har oppstått nå holder seg, slik at flere blir flyktningeguider, tar kontakt med den nye naboen osv.

Og i noen veldig små kommuner med få arbeidsplasser vil det sikkert være nesten umulig å ha et tilbud, men de er i et fåtall, tror jeg.