Være ærlig eller holde meningene for seg selv?

[Benzo]

Hvis de spør om hva jeg synes, svarer jeg ærlig.

[Skilpadda]

Og hvis noen faktisk spurte "vi har tenkt på Owe Johnny, hva synes du?", så ville jeg sagt at jeg personlig liker best navn som er stavet på den "vanlige" måten, så det ikke blir så plagsomt for ham hver gang han skal fortelle hva han heter, og så ville jeg kanskje sagt at Johnny ikke var et navn jeg selv ville valgt, men at det spiller jo ingen rolle for deres valg, og at det er et vanlig og greit navn som det sikkert ikke vil være noe problem å hete. Og det er i og for seg helt ærlig ment.

[cora]

Jeg sier alltid at det er et fint navn uansett, men det er mest for å jatte med. Strengt tatt betyr ikke det jeg synes så forferdelig mye.

[007]

Hvis de spør:"Hva synes du?", så svarer jeg hva jeg synes. Selv om jeg er en rappkjefta og direkte person (der en spade er en spade), forsøker jeg å "pakke det litt inn" som ved å si at "det er ikke helt min smak og vi er jo heldigvis forskjellige og bla,bla,bla".
Dersom de ikke spør hva jeg mener, så forsøker jeg å holde kjeft. I alle fall verbalt. Mitt nonverbale språk, derimot....

[Esme]

Synes det er litt forskjell på om de spør "vi har bestemt oss for Roy-Igor, hva synes du?" eller "vi vurderer Roy-Igor, hva synes du?"

Om de bare informerer og ikke spør etter meningen min så føler jeg ikke trang for å si det. Men spør de om meningen min så er jeg som oftest ærlig ja.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Hm, jeg har blitt konfrontert et par ganger, og da har jeg bare sagt at det valgte navnet var fint, uten å legge for mye i det.

Hvis noen spør meg hva jeg synes, da navnet ikke er helt bestemt enda, svarer jeg ærlig.

Noe du har begynt med nå i det siste det da?

[Filifjonka]

Jeg sier ikke "å, så fint" hvis jeg syns navnet er direkte forferdelig, nei.
Men jeg sier heller ikke "så grusomt, dere kan ikke kalle den stakkars ungen det!?!?"

Nå er det jo ikke min personlige smak som sal være avgjørende på noen måte for hva venner og familie kaller barna sine, men hvis jeg blir spurt direkte så sier jeg jo hva jeg mener. Søsteren min f.eks. hadde jeg ingen skrupler med å diskutere navn helt fritt med.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Blir jeg spurt direkte svarer jeg ærlig, men så diplomatisk som mulig.

Signerer.

[Stompa]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

eller "jeg kjente en Roy-Ivar da jeg var yngre, han var veldig kjekk", eller noe slikt.

Jeg kjenner faktisk en Roy-Ivar.

Jeg prøver også å finne på et diplomatisk svar der jeg ikke nødvendigvis sier at navnet er fint uten at jeg egentlig sier noe direkte negativt heller - bortsett fra hvis jeg blir spurt om råd. Da er jeg ærlig.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av BitterKjerring, her.

Noe du har begynt med nå i det siste det da?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Jeg kjenner faktisk en Roy-Ivar.

Jeg kjente en da jeg var ung, og han var veldig kjekk. Så det var helt sant, alt jeg sa.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Ikke GRIN da!!!

[Maz]

Spørs jo helt på forholdet mitt til vedkommende og på situasjonen.

Jeg har faktisk begynt å le en gang, fullt overbevist om at det var en spøk. Det var det ikke. Det bryr meg ikke så nevneverdig selv om det jo var flaut når jeg senere fikk høre det endelige navnet.

Stort sett får folk kalle barna hva de vil, men det er jo ganger du stusser, å si så fint, mens kroppspråket tydelig viser at du lyver er jo ikke helt tingen det heller. Ærlighet er ofte bedre.

[Sitron]

Om noen hadde spurt meg om hva jeg syns om navnet Owe Johnny, så hadde jeg nok sagt noe sånt som at jeg aldri hadde kalt mine barn for det, men folk får nå gjøre som de lyster.

Om noen sier; barnet mitt heter/skal hete bla bla bla, så sier jeg ingenting.

[Pamina]

Det kommer helt an på hva den som spør er ute etter. Lyser det stolthet og glede over det flotte navnet de har valgt ut av øynene på menneskene, så holder jeg mine meninger for meg selv. Jeg serverer en pen liten hvit løgn om at det navnet sikkert kommer til å passe perfekt til mageboern.

Er mennesket som spør ute etter min ærlige mening, så får de det.

[tink]

Nå har jeg aldri blitt spurt til råds. Det hender rett nok at omgivelsene velger andre navn enn jeg selv ville gjort, men hvem vet - hittil har vi bare valgt en gang.

Husker vi syntes at nevøen min fikk et snodig gammelmannsnavn for litt over tre år siden. Men nå er han L, og ingen reagerer på det. Noen navn må nemlig gå seg til.

Dersom nærmeste familie eller bestevenninna mi bestemmer seg for et såpeoperanavn eller litt overraskende dobbeltnavn, kan jeg finne på å spørre hvorfor: er det oppkalling kanskje? Eller synes vedkommende plutselig av Britney Spears er kul (da er det på tide å banke vedkommende ut av barsel-/ammetåke).

Litt mer perifere venner får gjøre som de vil. Tror ikke jeg vil si verken at det er stygt (ærlig) eller lyve å si at jeg synes det høres flott ut. Erfaringen viser at de fleste navn funker bra når de får gått seg litt inn.

[Superior]

Jeg er ærlig, men jeg har lært av min mor "har jeg ikke noe positivt å si, så holde jeg munn". Så da finner jeg noe positivt som jeg kan stå for.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Superior, her.

Jeg er ærlig, men jeg har lært av min mor "har jeg ikke noe positivt å si, så holde jeg munn".

Ja det har moren min lært meg også, hun har lært meg mange ting og i det hele tatt gitt meg en veldig bra oppdragelse. Heldigvis har den ikke hindret meg så alt for mye her i verden.

[Inagh]

Jeg liker ikke å lyve for folk... men så er det der med navnevalg en veldig personlig sak også, da...

Takk og lov at jeg aldri har vært i en slik situasjon... for jeg aner rett og slett ikke hva jeg ville svart...

[Gaia]

Er det en nær venn så får de en ærlig reaksjon. Såpass rett frem er jeg faktisk. Er det en bekjent hadde jeg vel sagt at det var et "interessant" eller "originalt" navn hvis jeg ikke hadde likt det. Så hadde fått legge det de ville i kommentaren min. Jeg sier ikke at navnet er fint hvis jeg ikke syns det er fint. Nå er det de færreste navn jeg ikke liker, men jeg kan tenke meg et par eksempler jeg nok hadde reagert på (uten å nevne navn). Og jeg har nok ikke helt forståelsen for foreldre som kaller barnet "Steinar Lem", heller. Dårlig, dårlig humor kaller jeg det.