Dagens besteforeldre - egotrippere?

[Timar]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg synes det er ekstremt trist dersom det ikke er slik at vi forventer hjelp fra de som er vår nærmeste familie. Det bør være en gjensidig selvfølge.

I min familie hjelper man også hverandre når det virkelig trengs. Men jeg forventer ikke at familien min skal stille opp for å avlaste meg med barna mine. Med avlastning så tenker ihvertfall jeg på pass som ikke er nødvendig, men som hadde vært etterlengtet. Å ønske meg det, kan jeg jo, men jeg forventer det ikke, fra noen av sidene. Dette er selvfølgelig basert på erfaring.

[Blondie]

Det Maverick beskriver er drømmen, men veldig fjernt fra min virkelighet.

Jeg har ganske stor familie, men kan ikke regne med hjelp fra flokken. Noe pga avstand, noe pga relasjoner som ikke er så nære. Det er trist, men jeg har jo laget min egen familie i form av venner som fungerer på samme måte.

[Pøblis]

Jeg er også medlem i en slik familie som Mave beskriver. Det er fint, men det krever at alle er innstilt på å både gi og ta. jeg synes IKKE man kan sette seg på sin høye hest og furte hvis man ikke får den hjelpen/avlastningen/kontakten man vil ha Og det går jo begge veier - jeg hjelper mer enn gjerne foreldrene mine med hva det måtte være - fordi de alltid har stilt opp for meg og barnebarna på framifrå vis. I sommer arrangerte søs og jeg stor bursdag for pappa som fylle runde år - det var gøy og veldig hyggelig og rørende å se gleden hos både gjester og jubilant over at vi hadde arrangert selskapet. Men det må jo gå begge veier. VI syntes det var hyggelig fordi det ble satt pris på. Hvis utgangspunktet hadde vært et litt surt krav, hadde vi neppe endt opp med det store selskapet som ble avholdt, nei.

Kronikkskribenten skriver lite om hva slags relasjon hun selv har til sin foreldre og hvordan hun selv har lagt til rette for nære relasjoner mellom barna og besteforeldrene. Kanskje ungenes besteforeldre er skikkelige egoister - eller kanskje ikke. Hvis hun er like snurt i virkeligheten som i kronikken - og gir like tydelig uttrykk for at hun mener besteforeldrene gjør en dårlig jobb overfor ungene hennes, kan det jo i seg selv være ganske forsurende for relasjonen.

Jeg biir ganske grinete hvis våre voksne barn krever urimelige ting av oss. De har (og tar) ansvaret for barna sine. Jeg tilbyr kulturopplevelser og andre opplevelser, hyppig samvær, alenetid med meg/oss og inviterer ofte både store og små på middag/vafler/is/hvahardu. I år har vi tilbragt ti feriedager sammen også. De jeg kjenner som er besteforeldre, har mye med barn og barnebarn å gjøre - så bildet som tegnes i kronikken likner ikke på de familierelasjonene jeg kjenner.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Timar, her.

I min familie hjelper man også hverandre når det virkelig trengs. Men jeg forventer ikke at familien min skal stille opp for å avlaste meg med barna mine. Med avlastning så tenker ihvertfall jeg på pass som ikke er nødvendig, men som hadde vært etterlengtet. Å ønske meg det, kan jeg jo, men jeg forventer det ikke, fra noen av sidene. Dette er selvfølgelig basert på erfaring.

Ok, da er vi veldig ulike. Jeg forventer at familien vår stiller opp så vi får gått på teater begge to, feks, og de forventer tilsvarende tilbake. Jeg gidder ikke være med på å skape et samfunn der vi ikke kan forvente annet enn livsnødvendig hjelp av hverandre.

For ordens skyld, jeg har ikke lest kronikken det snakkes om her.

[millact]

Mine to har et svært godt forhold til min mor og hennes samboer. De siste seks årene har vi bodd i samme gate. Vi løper ikke ned dørene hos hverandre, men hjelper (begge veier) når vi kan. De reiser mye, men de er flinke til å følge opp barnebarna og kjenner dem svært godt.

Jeg får litt hjelp om jeg spør (er alene med barna), men jeg spør svært sjeldent (stort sett kun om det er jobbrelatert og det er forventet at jeg deltar).

Jeg kjenner meg ikke igjen i artikkelen. Han ene naboen her har tre barn og mange barnebarn. De passer dem så ofte at i år har de ikke fått båten på vann.

Mine besteforeldre bodde en time unna. Jeg hadde ikke noe veldig nært forhold til dem. Vet vi overnattet der flere ganger, vi var i båt og på hytte sammen vinterstid.

[007]

Forventer at familie stiller opp så man får gå på teater? For meg høres det helt koko ut.
Jeg håper og ønsker at familie stiller opp om det er alvorlig krise, som sykdom eller livskrise, men jeg forventer ingenting. Og skulle vi på teater, konsert eller andre ting leide vi inn en barnevakt vi fikk tak i på BU-linja. Hun var gull verdt.

[Fløyel]

Jeg tenker what goes around comes around og i denne settingen mener jeg at dersom familiemedlemmer distanserer seg, så kan man heller ikke forvente at andre stiller opp.

Jeg har aldri forventet noe som helst, folk blir invitert, så er det opp til den enkelte å delta. Mine har et likegyldig forhold til enkelte i familien, nettopp fordi de har vært likegyldige i deres oppvekst. Jeg hadde samme forhold til et av mine besteforeldre-sett.

Jeg tror det er mest sårt for sønn/datter å se at ens egne foreldrene ikke har vært tilstede, men de er voksne, de har fått tilbud i hele oppveksten om å delta, men valgt å prioritere sitt eget. Nå er mine relativt voksne og jeg lar dem få ta selvstendige valg om de ønsker kontakt eller ikke. De "må" ikke noe som helst om de ikke vil. De har nok av andre rundt seg som betyr noe.

[millact]

Enig, 007. Jeg er svært lite ute, vil ikke bry mamma med å være barnevakt. De har sine liv. Når barna er eldre får jeg anledning til å gjøre mer. Jeg forventer ikke at de stiller opp.

[Chablis]

Å forvente at besteforeldre skal stille blir for meg tullete , man kan ønske at de stiller opp men å forvente blir helt feil for meg.
Mine foreldre bor 8 t unna med bil, vi så de ofte før pappa døde , vi fikk selvsagt ikke mye hjelp i hverdagen siden de bor så langt unna men de kom ofte på besøk for å være med barnebarnet.
Vi har hatt svigers som har stilt opp ett par timer her og der og litt tanter og onkler.

Min mamma jobber fortsatt i en alder av 69 og lever et aktivt og travelt liv, jeg unner henne det og har aldri forventet at hun skal bruke ferien for å komme hit og passe.

[Carrera]

Jeg blir matt av de som forventer at besteforeldre skal stå på pinne for dem og passe ungene i tide og utide. Det er en bonus, ikke et krav! Og det er flere måter besteforeldre kan bidra på, uten at det innebærer avlastning for foreldrene.

Mine barn har vokst opp med alle 4 besteforeldrene sine. Og da to vidt forskjellige sett besteforeldre, hvor det ene settet ikke bidro sånn sett, og det andre i noe større grad.

Mine foreldre bodde i vår by de første årene, men passet aldri ungene pga helseproblemer. Mannens foreldre bor også her, og de har bidratt endel, men de har vært yrkesaktive inntil for noen år siden, og når de hadde ferie, så var det deres ferie. Men de har stilt opp de gangene vi har trengt barnepass. Type helger nå og da, en kveld her og der, etc. Vi har aldri krevd eller forventet feriepass. Våre barn, vårt ansvar!

Og når det gjelder mine foreldre...Mine barn har et like så godt forhold til de som de andre, selv om de aldri har passet de for å gi oss fri! De har hele tiden vært klar over begrensningene pga helse, og vi har besøkt de så ofte vi kan, både da de bodde her, og etter at de flytta 40 mil unna.

Og jeg har aldri klagd! Er da våre barn, og vårt ansvar. De gangene vi har tenkt at vi trengte barnevakt, så har vi spurt. Blitt glade når noen kan, og tenkt jaja, en annen gang, da noen ikke kunne.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Storm, her.

Jeg synes det blir feil å generalisere i denne saken, utfra denne tråden og inntrykket mitt ellers, er det ikke noe tydelig trend at tidligere generasjoner besteforeldre stilte SÅ mye mer opp enn de gjør nå.

Jeg tror "slekta" generelt - og ikke bare besteforeldre, stilte mer opp før enn nå. Men i hovedsak fordi samfunnet var anderledes. Det var flere nødsituasjoner og mer av de vanskelige tidene.

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Jeg tenker generelt at man kanskje har lov til å forvente hjelp i nødsituasjoner eller vanskelige tider, men at man kanskje får finne seg i å leve i sitt eget hverdagsliv om man har valgt å få tre barn og ha travel jobb og the works.

For min personlige del kjenner jeg at det er godt for meg at barna er blitt eldre, jeg fikk en veldig vanskelig relasjon til min mor da mine barn var små. Hun ville ikke hjelpe meg. Det var ikke like ille som Nenne sin beskrivelse tidligere i tråden av at hun mellom riene måtte finne noen andre, men det var sårt. Ikke fordi jeg fysisk eller mentalt trengte hjelp, men fordi det hadde vært hyggelig om hun stilte opp for meg - for en gangs skyld. Jeg hadde tenkt at småbarnsperioden var en tid for å få omsorg. Men dette er jo selvsagt min personlige historie og har lite med samfunnet å gjøre.

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Jeg syns det var sutrete. At det er sånn i hennes familie betyr ikke at «sånn er samfunnet blitt».

For mange er det kanskje lettere (følelsesmessig sett) å si at dette er samfunnet sin feil, heller enn at det er mine foreldre som er problemet? Andre får masse hjelp og besteforeldrene ønsker å tilbringe tid med barnabarna, det er "bare vi" som sitter her - helt uønsket og uelsket? Jeg opplever i alle fall at det er lettere nå, det er blitt mange flere rundt meg som har krevende foreldre (pga alder) enn før, og det er en lettelse å ikke være så "alene"

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Ok, da er vi veldig ulike. Jeg forventer at familien vår stiller opp så vi får gått på teater begge to, feks, og de forventer tilsvarende tilbake. Jeg gidder ikke være med på å skape et samfunn der vi ikke kan forvente annet enn livsnødvendig hjelp av hverandre.

For ordens skyld, jeg har ikke lest kronikken det snakkes om her.

Da synes jeg du skal gjøre det, siden den er utgangspunktet for debatten.

[veobra]

Det er jo sårt besteforeldre ikke prioriterer barnebarna. Det kan jeg godt forstå. Så er det jo ofte slik at besteforeldre som prioriterer barnebarna gjerne gjør det på en måte som avlaster foreldrene. Mine har hatt fokus på barnebarna i det å skape relasjon. Det er klart det blir en bonus for oss når de har hentet, hatt på overnatting og ønsket å tilbringe tid med oss og barna våre. Vi tilbarakte mye tid med foreldrene også før vi fikk barn så vi fortsatte den gode relasjonen da barnebarna kom.

[C3PO]

Dette var litt av en generalisering. I oppveksten min reiste vi aldri på sommerferie, da vi bodde i utlandet, og faren min hadde alltid ansvar for kontoret. Da måtte min mor håndtere oss to uten noen besteforeldre i nærheten, eller noen venner vi kunne besøke - alle andre reiste bort. Hun hadde ingen landsby å trekke på.

Jeg er heldigere enn hun var. Og ja, det er forstyrrende for en som meg som har kontor i hjemmet å ha tre barn rekkene rundt i flere uker, men det er vårt ansvar å aktivisere dem, og det har vi gjort. Uansett har min mor stilt opp, og gjort noe med hvert barn en dag hver. Svigers har vært så snille å ha et barn på besøk i litt under en uke hver sommer, men det mistenker jeg blir slutt på neste år, på grunn av helsa til svigerfar.

Så jeg er heller vant med besteforeldre som hjelper så mye de kan, men jeg forventer dette ikke.

[Taien]

Jeg også forstår det er vondt hvis det er slik at besteforeldre ikke bryr seg om barnebarna sine. Men jeg leser ikke kronikken her slik, mer som sutring over at foreldrene vil ha mer me-time, og forventer at besteforeldre stiller opp, og snurter over at dette ikke skjer.
Selv har vi gamle besteforeldre på begge sider. Svigermor var fantastisk da hun levde, tok guttene med på matlaging/baking osv. Svigerfar har dårlig helse, så det blir lite der nå etter at hun døde. Min mor har ikke den beste helsa, men bruker likevel mye tid på barnebarna. De er aldri på overnattingsbesøk, og i deres 9-års levetid kan jeg telle på en hånd de ganger vi har hatt barnevakt. Men så forventer vi heller ingenting! Vi setter størst pris på at de bruker tid å blir kjent med barnebarna.

[Tjorven]

Jeg tenker at dette kommer litt av seg selv. Og etterhvert blir det jo sånn at det er litt uklart hvem som passer hvem. I år ville ikke snuppa var med på hytta i påska. Mormor var nyoperert og trengte hjelp. Så snuppa bodde hos bestemor; handlet inn, lagde mat og gikk tur med hunden.

Vi fikk riktignok "barnepass", men mamma vet ikke helt hvordan hun skulle klart seg uten. Og snuppa hadde ingen betenkeligheter med å hjelpe til. Hun ser jo selv hvor mye hun har hatt glede av bestemor gjennom årene.

Hun er ikke like på tilbudssiden for farmor, for å si det sånn.

[Isolde]

Vi forventer ingen ting men synes det er sårt når andre barnebarn blir prioritert over våre. Svigers prioriterer min svoger sine. Passer de mange ganger i uken. Mine har ikke vært der på måneder. Og stort sett er vi med. Ingen avlastning fra de. Og de vet vi hr behov for for det.

Mamma passer og er med oss ofte. Ikke noe fast men stiller opp når vi spør. Vi prøver å ikke utnytte og legger ikke opp til en livstil som krever det. Men innimellom skjer jo ting.

Pappa regner vi ikke med. Hans kone (som han har vært sammen med siden jeg var 4) prioriterer sine egne barnebarn om noen. Og vi skal være skikkelig i knipe før vi spør de.

Vi har kommunal avlastning på et av barna og prøver å få ned skuldrene de døgnene i mnd vi har det. For å ikke bli syk av stress igjen.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Forventer at familie stiller opp så man får gå på teater? For meg høres det helt koko ut.

Akkurat som det er en selvfølge at jeg gjør en innsats for at barnet mitt skal ha fine opplevelser mens han er barn, er det en selvfølge at han har fine opplevelser som voksen. Hva jeg må gjøre for å legge til rette for det varierer med alderen hans. Jeg forventer at vi alle, inkludert meg selv, prioriterer herandre. Om det er koko synes jeg forventningene andre har til hverandre er totalt på bærtur. Ikke rart folk er ensomme.

Nå har jeg lest kronikken. Jeg har på ingen måte inntrykk av at besteforeldre som nedprioriterer barnebarna er normen. Tvert om.

[løve70]

Jeg kjenner meg ikke igjen i kronikken. De aller fleste jeg kjenner har foreldre som er engasjert i, og stiller opp for barna og barnebarna sine.

Foreldrene mine (kun moren min som lever nå), har alltid prioritert barnebarna veldig høyt. Selv om broren min bor i Oslo, sørget de alltid for å dra på besøk jevnlig. Da barna var små var de også alltid med en uke på hytta hver sommer.

Svigers stilte alltid opp når vi trengte barnevakt, men de engasjerte seg ikke på samme måte.

[Ellisiv]

Jeg syns kronikken er sutrete.

Barn er foreldrenes ansvar. Så er det kjempefint hvis og når det er mulig å få avlastning, men det er da ikke noe som kan tas som en selvfølge. At besteforeldre ikke bryr seg er en annen sak, og jeg skjønner godt at dette er sårt. Avlastning og å bry seg er imidlertid 2helt forskjellige ting.

For meg blir det absurd å klage over å være utslitt etter å ha vært med ungene i ferien. Det er jo sånn feriene er når man har små barn. Ungene er jo små. Man kan ikke ha en skokk med unger og forvente å feriere som før man fikk barn. Sånn er det jo bare i den fasen. Ungene vokser, plutselig har man bedre tid igjen.

Vår familie fungerer på mange måter som Mavericks sin. Vi hjelper hverandre når nødvendig og behov. Og vi har glede av å være med hverandre. Å gå på teater etc går ikke under kategorien nødvendig. Det betyr ikke at ingen får hjelp til barnevakt for å gå i teater, men at det ikke er noen selvfølge og ikke noe besteforeldre skal føle noe uuttalt skyld for ikke å kunne bidra med når det av en eller annen grunn ikke passer.