Hvordan gikk barnet fra grønnsaksnekter til grønnsaksspiser?

[noen]

(Inspirert av den andre grønnsakstråden.) Dette er et spørsmål til dere som har hatt frukt- og/eller grønnsaksnektere: Hva var det som gjorde at det "løsnet"?

Særlig ett av våre barn er dypt skeptisk til å smake på frukt og grønt ut over det som kan moses til det ugjenkjennelige. Hun vil rett og slett ikke prøve, og vi ønsker ikke å tvinge henne. Vi tilbyr jevnlig, men det er altså full stopp. Finnes det noen solskinnhistorier eller supertips for hva som kan gjøre henne til en som spiser frukt og grønt?

[Matilda]

Jeg kan ikke svare, men følger interessert med, siden jeg har utrolig kresne, små barn.

(Eller er det her jeg bør spise mais? )

[Maverick]

Bestikkelser og trusler, hovedsaklig.

Eller nei. Det kjedelige svaret er at med min eldste som kunne bruke en time på en bitteliten potetbit, så har det vært evindelige samtaler om viktigheten av å få i seg alle næringsgrupper, beretninger om smaksløker som endrer seg, å forklare at jeg heller ikke synes alt jeg spiser er vidunderlig digg, men noen ganger spiser man det nå bare allikevel, og tilpasning av måltid slik at det alltid har vært en sunn greie på bordet han kom til å spise. Så fikk det heller være med de andre alternativene.

Storebror er fortsatt småspist når det kommer til sunne ting, og veldig var for tekstur og utseende, men har blitt tilsnakkelig.

[Dragen]

La barna sulte litt. Deretter lar du dem kutte opp grønnsakene og sette dem fram på bordet mens du tilbereder resten av middagen. Snu ryggen til barnet og grønnsakene.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Bestikkelser og trusler, hovedsaklig.

Eller nei. Det kjedelige svaret er at med min eldste som kunne bruke en time på en bitteliten potetbit, så har det vært evindelige samtaler om viktigheten av å få i seg alle næringsgrupper, beretninger om smaksløker som endrer seg, å forklare at jeg heller ikke synes alt jeg spiser er vidunderlig digg, men noen ganger spiser man det nå bare allikevel, og tilpasning av måltid slik at det alltid har vært en sunn greie på bordet han kom til å spise. Så fikk det heller være med de andre alternativene.

Storebror er fortsatt småspist når det kommer til sunne ting, og veldig var for tekstur og utseende, men har blitt tilsnakkelig.

Oppsummert - han begynte vel egentlig å spise grønnsaker for å slippe å høre på kostholdsforedragene mine. Kjed ungen til fem om dagen, altså.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Matilda, her.

(Eller er det her jeg bør spise mais? )

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Eller nei. Det kjedelige svaret er at med min eldste som kunne bruke en time på en bitteliten potetbit, så har det vært evindelige samtaler om viktigheten av å få i seg alle næringsgrupper, beretninger om smaksløker som endrer seg, å forklare at jeg heller ikke synes alt jeg spiser er vidunderlig digg, men noen ganger spiser man det nå bare allikevel, og tilpasning av måltid slik at det alltid har vært en sunn greie på bordet han kom til å spise.

"Jeg vet det, mamma! "

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

La barna sulte litt. Deretter lar du dem kutte opp grønnsakene og sette dem fram på bordet mens du tilbereder resten av middagen. Snu ryggen til barnet og grønnsakene.

Hun er mer sta en sulten viker det som. Taktikken har blitt testet ut.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Oppsummert - han begynte vel egentlig å spise grønnsaker for å slippe å høre på kostholdsforedragene mine. Kjed ungen til fem om dagen, altså.

Det er målet mitt faktisk. At hun skal bli så lei av å høre på det at hun resignerer. Hun har dessverre arvet sin mors stahet.

[Matilda]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Eller nei. Det kjedelige svaret er at med min eldste som kunne bruke en time på en bitteliten potetbit, så har det vært evindelige samtaler om viktigheten av å få i seg alle næringsgrupper, beretninger om smaksløker som endrer seg, å forklare at jeg heller ikke synes alt jeg spiser er vidunderlig digg, men noen ganger spiser man det nå bare allikevel, og tilpasning av måltid slik at det alltid har vært en sunn greie på bordet han kom til å spise. Så fikk det heller være med de andre alternativene.

Jeg tror det er ei tilnærming som kan fungere på min eldste, for jeg ser tendensen litt allerede. Vi legger alltid opp alt på tallerkenen, oppfordrer til å smake og snakker en del om innholdet i maten og at kroppen trenger litt av det ene og litt av det andre. Jeg tror han begynner å forstå mer av sånt nå, han snakker mer om det sjøl (skjønt, tilnærminga hans er ofte sunt vs. usunt, som jeg regner med han har plukket opp i barnehagen), og han smaker litt oftere på matvarer han ikke har rørt på ei stund. Men fort går det ikke ...

[Maverick]

Det beste øyeblikket var så klart da lillebror hadde et eller annet han ikke ville smake på, og storebror snur seg mot ham og sier "men du vet jo at det kan hende smaksløkene dine har forandret seg, så det er lurt å smake allikevel!"




(Ellers spiste begge ungene lassevis av all maten, selv grønnsaker og sopp og alt sånt skummelt, som min gourmetkokkestesønn lagde i julen. Så et tips kan være å hyre kokk. )

[Syrin]

• Inkludering i matlaging
• All type mat skal på fatet, om så i mikrostørrelse, og ytterst på kanten. Treng ikkje ete det, men den må ligge der.
• Akseptere at enkelte barn brukar lang tid på først å venne seg til synet av "rar" mat, deretter må venne seg til følelsen i munnen av rar mat (konsistens, tekstur). Snakk om korleis maten kjennes i munnen. Samanlikn med mat barnet likar. Det er ikkje alltid det er smak som er problemet, men måten maten oppfører seg på.
• "Kikkemat" fungerer i alder 4-6 år. Streng beskjed om at det er ulovlig å smake på tomaten. Før eller seinare blir det smakt på til alles forlystelse og "oppstandelse" fra foreldre. Det var jo ikkje lov!
• Oppfordring, oppfordring, oppfordring. Det kan ta år
• Hardt mot hardt til slutt. Jepp. Mor trumfar gjennom av og til, og det har av og til vore klokt. Som når eg var lei av at 4-åringen nekta å smake på "brun melk" (kakao) for 14. gang. Det er upraktisk å gå gjennom livet utan å vere i stand til å drikke kakao, fordi ein aldri har smakt. Og nyttig erfaring å lære at du verden - det som ser ut som ødelagt melk smakar godt.

[noen]

Det blir nok et langtidsprosjekt dette, og det ser ut til at vi har prøvd mye av det samme som kommer opp her.

Opprinnelig lagt inn av Syrin, her.

• Hardt mot hardt til slutt. Jepp. Mor trumfar gjennom av og til, og det har av og til vore klokt. Som når eg var lei av at 4-åringen nekta å smake på "brun melk" (kakao) for 14. gang. Det er upraktisk å gå gjennom livet utan å vere i stand til å drikke kakao, fordi ein aldri har smakt. Og nyttig erfaring å lære at du verden - det som ser ut som ødelagt melk smakar godt.

Tvang er helt uaktuelt.

[Syrin]

Mine barn lærte seg å ete salat da eg gjekk hardt inn for å leike kanin med dei Hadde salat i skåler på golvet, og del av leiken var sjølvsagt å knaske salatblader - som ein kanin, utan å bruke hendene.

[Maverick]

Avskrekking: Mine barn tilbringer en del tid i et hjem hvor det ikke er lov å gå fra bordet før man har spist opp alt. Det snakkes om med svært alvorlige ansikter. Og hvor man blir straffet med å bli sendt fra bordet til timeout hvis det er noe man nekter å smake på.

Ikke gjør det sånn.

[Syrin]

Som mor til diabetiker med cøliaki har tvang vore heilt nødvendig Dog sjølvsagt er det snakk om sterke oppfordringar, ikkje fysisk tvang!

Maverick: Skrekk!! Trudde ikkje folk holdt på slikt lenger. Eg hugsar det frå barndommen hos venner. Ingen slik regel hos oss, heldigvis.

[Matilda]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Avskrekking: Mine barn tilbringer en del tid i et hjem hvor det ikke er lov å gå fra bordet før man har spist opp alt. Det snakkes om med svært alvorlige ansikter. Og hvor man blir straffet med å bli sendt fra bordet til timeout hvis det er noe man nekter å smake på.

Ikke gjør det sånn.

Grøss. Stakkars unger. Sånn var det hos min dagmamma (som jeg ellers var veldig glad i). Særlig når man hadde forsynt seg sjøl, da var det ingen bønn før alt var borte. Dette er nok hovedårsaken til at jeg aldri, aldri mer kommer til å spise lungemos, torskerogn og blodpudding - jeg har kommet over innvollsskrekken med alderen, men de opplevelsene sitter i. Jeg spiste ingentig av det jeg fikk servert hjemme heller, men det har jeg da i alle fall begynt å spise som voksen.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Syrin, her.

Som mor til diabetiker med cøliaki har tvang vore heilt nødvendig Dog sjølvsagt er det snakk om sterke oppfordringar, ikkje fysisk tvang!

Men for barn som ikke er på diett, mener jeg at tvang (som i du får ikke gå fra bordet/spise det du liker før du har prøvd) er feil. Jeg har vokst opp med dette, og fortsatt er det visse typer mat som gjør at jeg brekker meg hvis jeg prøver å spise dem. Jeg vil at måltidene skal være preget av trygget for at man ikke må putte noe i munnen uten å ha valgt det selv. Uten at det skal få konsekvenser.

[Dronningen]

De nekter litt fortsatt, men vi testet i bunn og grunn ut ting de likte, og satser på det da. Brokkoli (kjøper de frosne) liker 2 av dem, og gulerøtter (ferske, ikke fra pose) liker alle tre. 1 liker potet og 2 av dem kan spise litt potet. Med saus blir alt så meget bedre. Så da har vi ofte det de liker av grønnsaker + litt annet. Agurk kan de to eldste spise på mat, men det utgjør jo lite. De to eldste er så store nå at de også fatter forskjell på å 'elske' noe og kunne spise noe fordi det er litt lurt. De er ikke i spytte-og-frese-fasen lengre.

Minste liker ellers kålrabistappe og tomat.

Utover det får vi ta det litt som det kommer. Jeg fant selv ut av ting fra videregående og opp. Var veldig kresen selv.

Ingen av dem liker fortsatt 'sammenblandet' mat, så lapskaus og kjøttsuppe har vi sjelden. Men kanskje det skal testes på nytt. Så lenge de ikke finner spor av løk burde det kanskje gå.

[Niobe]

Han ble eldre og kunne snakkes fornuft til...

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Han ble eldre og kunne snakkes fornuft til...

Eldre og mer fornuftig har ikke løst noe her dessverre.

[Myria]

Jeg har ingen gode råd, men vi er flere i samme båt. Vi er bortskjemte med storebror som spiser absolutt alt. Vi ante ikke hvor godt vi hadde det før vi fikk lillebror. Fra rundt ett års alder var det fullstendig middagsnekt, og det står han på fremdeles. Han har ikke spist grønnsaker, kjøtt eller fisk på snart to år. Her er det ingen tvang, men litt av alt skal ligge på tallerkenen. Har vi dessert er imidlertid kravet at middagen skal smakes på først, for er man ikke sulten på middag er man ikke sulten på dessert heller. Vi stresser ikke, og regner med at det går over av seg selv med tiden, så får han inntil videre bare gå sulten mellom lunsj og kvelds.