Storforlangende innvandrere?

[Einhyrningur]

På Facebokk-feeden spretter det stadig opp statuser som begynner med "Jeg er ingen rasist, men.." og fortsetter med at invandrere er storforlangende og kravstore, misfornøyde og klagende. De er aldri fornøyd med noe, og på grunn av dette burde de reise "hjem". De er her for å suge statskassa tom før de reiser hjem på feire.

Jeg og mannen snakket om dette, om vi faktisk har møtt på denne typen kravstore og tydeligvis ufordragelige invandrere, men ingen av oss har. Nå møter vi på invandrere i jobbsammenheng og typisk på lekeplasser o.l, så de helt dype samtalene finner jo ikke plass.

Ikke synes jeg å legge merke til dem i media heller, så da er spørsmålet: finnes de? Er det virkelig slik at invandrere (alle under en kam, ja) er en stor masse kravstore, misfornøyde og klagende mennesker som bare "vil ha, vil ha"?

Hvor kommer denne stadige sutringen over kravstore invandrere fra?

[Tallulah]

Næsj. Blant innvandrere finnes det seff ufordragelige mennesker, akkurat som hos befolkningen for øvrig.

[iben]

Jeg jobber i kommune og opplever faktisk ofte at flyktninger er misfornøyde med at de f.eks får brukte møbler i boligene sine og at nye hvitevarer helst skulle vært bedre osv. De i flyktningetjenesten må da forklare at også nordmenn må benytte seg av brukte møbler i en fase av livet eller hele livet. Sånn er det bare. Noen forventer også at det blir skaffet jobb til dem og at noen betaler husleia så de kan bruke sin stønad til andre ting. Jeg synes det er en merkelig holdning når du kommer som flyktning fra et fattig land, men de har muligens høye forventninger??

[Mjau]

Jeg kjenner ingen flyktninger sånn direkte, så det vet jeg ingenting om.
Men da jeg skulle levere en haug med pent brukt barnetøy hos frivillighetssentralen lokalt, ville de ikke ha det, fordi det var stort sett innvandrere som benyttet dem, og de ville helst ikke ha brukt tøy, slik at de rett og slett ikke ble kvitt det. Syns det høres rart ut, men det var det de sa.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av iben, her.

Jeg jobber i kommune og opplever faktisk ofte at flyktninger er misfornøyde med at de f.eks får brukte møbler i boligene sine og at nye hvitevarer helst skulle vært bedre osv. De i flyktningetjenesten må da forklare at også nordmenn må benytte seg av brukte møbler i en fase av livet eller hele livet. Sånn er det bare. Noen forventer også at det blir skaffet jobb til dem og at noen betaler husleia så de kan bruke sin stønad til andre ting. Jeg synes det er en merkelig holdning når du kommer som flyktning fra et fattig land, men de har muligens høye forventninger??

Dersom folk er misfornøyde så er det jo fordi de har feil forventninger. Jeg tror at en god del utlendinger som kommer til landet tror de har kommet til et Eventyrland og tror at nordmenn får alt mulig, og når de ikke får det, så konkluderer de med at de blir diskriminert.

Feks så blir ofte utlendinger skikkelig sinte når de ikke får drosje hjem etter legetime fordi det ikke oppfyller kravene. Det de blir sint for da er at de oppriktig tror at dersom de hadde vært norsk så hadde de fått drosje resten av dagen, gjerne til å hente tante Amal på veien og så kjørt ned i byen en tur.
De er ikke sinte fordi de er kravstore sånn egentlig, men fordi de opplever en diskriminering. Og det er jo forståelig.

Så den får den norske staten ta på sin kappe og undervise bedre når folk kommer hva som blir dekket, at man er forventer til å prøve å greie seg uten (skjønt, nordmenn holder jo på å glemme dette også) og at det er absolutte dokumenteringskrav og en drøss med regler. De må undervises i at dette er en papirstat, et byråkrati som ikke har særlig rom for skjønn, men heller ikke diskriminerer.

[Tallulah]

Ja, forventninger betyr mye. Veldig ofte har jo flykninger blitt lovet gull og grønne skoger av menneskesmuglere, og i tillegg kommer mange fra land totalt fraværende av systemer, infrastruktur og annet som organiserer livet. Sleng på en stor dose med klassekultur, samt opplevelser som gjør det vanskelig å tenke fornuftig og klart, så blir misforståelsene lett store.

[Serena]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Dersom folk er misfornøyde så er det jo fordi de har feil forventninger. Jeg tror at en god del utlendinger som kommer til landet tror de har kommet til et Eventyrland og tror at nordmenn får alt mulig, og når de ikke får det, så konkluderer de med at de blir diskriminert.

Feks så blir ofte utlendinger skikkelig sinte når de ikke får drosje hjem etter legetime fordi det ikke oppfyller kravene. Det de blir sint for da er at de oppriktig tror at dersom de hadde vært norsk så hadde de fått drosje resten av dagen, gjerne til å hente tante Amal på veien og så kjørt ned i byen en tur.
De er ikke sinte fordi de er kravstore sånn egentlig, men fordi de opplever en diskriminering. Og det er jo forståelig.

Så den får den norske staten ta på sin kappe og undervise bedre når folk kommer hva som blir dekket, at man er forventer til å prøve å greie seg uten (skjønt, nordmenn holder jo på å glemme dette også) og at det er absolutte dokumenteringskrav og en drøss med regler. De må undervises i at dette er en papirstat, et byråkrati som ikke har særlig rom for skjønn, men heller ikke diskriminerer.

Innvandrere kan deles i mange kategorier, men den erfaringen jeg har med flyktninger er at i den grad de er misfornøyd handler det om det Esme nevner - helt feile forventninger og manglende forståelse av hvordan vi har det i Norge.

[Einhyrningur]

Interresant. De invandrerne jeg har møtt i jobbsammenheng virker å ha svært lave forventinger da de gjerne tar med tante Amal for stell, mating og annet som vi ser på som en selvfølge at sykepleiere gjør. Enkelte tør ikke engang spise maten vi serverer da de er redde for en stor regning i etterkant av oppholdet.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Miley, her.

Interresant. De invandrerne jeg har møtt i jobbsammenheng virker å ha svært lave forventinger da de gjerne tar med tante Amal for stell, mating og annet som vi ser på som en selvfølge at sykepleiere gjør. Enkelte tør ikke engang spise maten vi serverer da de er redde for en stor regning i etterkant av oppholdet.

Det synes jeg er veldig forskjellig fra hvilke land de kommer fra. Typisk bulgarere, litauere etc som er vant til sykehus, men som må betale i etterkant er redde for dette.

De som kommer fra land hvor det nesten ikke er noe av noe som helst, de skjønner jo ikke hvordan det går an at sykehuset er gratis, men at de må betale for bandasjer feks. og da blir de sinte, fordi de tror at alt er gratis for nordmenn.

[My]

Innvandrere kommer vel i alle varianter vil jeg tro. De jeg kjenner virker verken utakknemlige eller kravstore, men jeg kjenner jo bare en bitteliten brøkdel.

Jeg tror det handler om forventninger begge veier. En del kommer hit uten å ane noe mer om landet enn at det er "verdens rikeste land", og tror at det flyter av melk og honning. Men også en del nordmenn har visse forventninger til innvandrere og flyktninger. De tar det liksom for gitt at det er personer som er lut fattige, og kommer fra dårlige kår, og hvis det viser seg at de faktisk var temmelig velstående i landet sitt så skjønner de ikke hva i alle dager de gjør her.

Jeg synes også det er litt spesielt å snakke om "innvandrere" som en ensartet gruppe, siden de kommer fra vidt forskjellige land og har vidt forskjellig bakgrunn.

Jeg har en kvinnelig kollega som er flyktning fra Irak, som har høy utdanning fra universitetet i Bagdad og hadde en god jobb som ingeniør i hjemlandet før hun, mannen (som også er ingeniør) og barna kom hit. Det var selvsagt ikke fattigdom som gjorde at de måtte reise, det var helt andre trusler. De har begge full jobb her, og bidrar vel heller til statskassa framfor å suge ut av den. Det går nesten ikke an å sette henne samme bås som en kvinne fra f.eks Somalia, som er analfabet og knapt nok får gå utenfor huset. Og det er kanskje ikke så rart om enkelte blir skuffet når det viser seg at de ikke får noe i nærheten av det de ble forespeilet før de dro, når de ikke kan lese, eller på andre måter har forutsetning for å forstå hvordan systemet fungerer.

Jeg har heldigvis ikke mange slike statuser på feeden min. Men jeg har "unfriendet" mange av den typen som er tilbøyelig til å legge ut sånt.

[Pasta]

Innvandrere er jo en temmelig stor gruppe, og de fleste av dem kommer fra Europa, som for eksempel Sverige og Polen.
Jeg har vært kjæreste med en flyktning/asylsøker fra Iran i tre år og mindre krevende person skal man lete lenge etter. Han har tre jobber i totalt nesten 200% stilling og har i tillegg tatt videregåendefag til tross for bachelor fra hjemlandet.
De andre jeg er blitt kjent med via han er av samme kaliber. Kjemper en nesten umulig kamp for å bli akseptert av nordmenn.
Stor kamp for aksept i arbeidsmiljø, sosiale miljø etc.
Min venninne som jobber med flyktninger melder om stor ståpåvilje i forhold til å klare seg selv.
Alle folkeslag har krevende personer som tror at de bør få en større del av kaka enn andre, også etniske nordmenn.

[Skjevo]

Jeg mener det må kommuniseres mye tydeligere hva som er realistiske forventninger, normer og regler i Norge. Mange innvandrere må i realiteten totalt resosialeres for å kunne fungere i det norske samfunnet. Kunnskap og forståelse om dette er like viktig som språkopplæring. De skal ikke måtte forkaste sin identitet og kultur, men faktum er at kulturell identitet skal være i dynamisk forandring. Å konservere kultur er helt unaturlig, den må tilpasses "kart og terreng".
Jeg opplevde for eksempel at en mannlig, muslimsk lege rygget unna da jeg vil håndhilse. Jeg skjønte ikke først hva som skjedde, han rygget og bukket flere ganger før det gikk et lys opp for meg. Jeg ble først flau og utilpass for å ikke å ha forstått, jeg tok selvkritikk for ikke å ha lest situasjonen. Men etterpå føltes det feil og ydmykende. Han kunne ikke ta meg i hånden fordi jeg var kvinne, men å måle blodtrykket og lytte på brystet var visst ok? Var hans religiøse overbevisning viktigere enn min forventning om å bli behandlet som likeverdig til en mann? Er ikke det et viktig prinsipp i Norge, at menn og kvinner er likestilte?

Mye debatt om innvandring er frustrerende polarisert. Jeg mener det er viktig å kunne stille kritiske spørsmål i innvandringsdebatten og ha en diskusjon rundt hvilke forventninger vi har til innvandreres integrering. Og ikke minst hvordan vi skal legge til rette for god integrering.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Skjevo, her.

Jeg mener det må kommuniseres mye tydeligere hva som er realistiske forventninger, normer og regler i Norge. Mange innvandrere må i realiteten totalt resosialeres for å kunne fungere i det norske samfunnet. Kunnskap og forståelse om dette er like viktig som språkopplæring. De skal ikke måtte forkaste sin identitet og kultur, men faktum er at kulturell identitet skal være i dynamisk forandring. Å konservere kultur er helt unaturlig, den må tilpasses "kart og terreng".
Jeg opplevde for eksempel at en mannlig, muslimsk lege rygget unna da jeg vil håndhilse. Jeg skjønte ikke først hva som skjedde, han rygget og bukket flere ganger før det gikk et lys opp for meg. Jeg ble først flau og utilpass for å ikke å ha forstått, jeg tok selvkritikk for ikke å ha lest situasjonen. Men etterpå føltes det feil og ydmykende. Han kunne ikke ta meg i hånden fordi jeg var kvinne, men å måle blodtrykket og lytte på brystet var visst ok? Var hans religiøse overbevisning viktigere enn min forventning om å bli behandlet som likeverdig til en mann? Er ikke det et viktig prinsipp i Norge, at menn og kvinner er likestilte?

Mye debatt om innvandring er frustrerende polarisert. Jeg mener det er viktig å kunne stille kritiske spørsmål i innvandringsdebatten og ha en diskusjon rundt hvilke forventninger vi har til innvandreres integrering. Og ikke minst hvordan vi skal legge til rette for god integrering.

Først vil jeg si at jeg skjønner veldig godt hva du mener selv om jeg synes du overdriver det store generelle bilde i forhold til å være klar på forventninger. Hvis du ser nærmere på innholdet i f.eks. introduksjonsprogrammet så er det skrevet både direkte og indirekte hvordan du kan bli et "prakteksemplar" av en borger slik "vi" nordmenn er. Faktisk synes jeg mye av det er så verdiladet at jeg blir uvel av å lese men slik er det. Det legges helt klare føringer og instrukser på hva som forventes og ikke av deg som nyankommet til Norge. Virkelig.

Men til eksemplet ditt. Hva med å snu litt rundt på akkurat det. Mannens religion legger tydeligvis ingen begrensninger på vedkommenes evne til å utøve sitt yrke. Han tar på deg i forbindelse med undersøkelser. Et håndtrykk et en kulturell praksis. Stor forskjell.

Så hva er egentlig problemet? Det at det er ansett som "normal folkeskikk" å ta hverandre i hånda i Norge?

Jeg er ikke direkte uenig med deg men synes du gir et prakteksempel på en hel rekke ulike ting. Mannen er lege, tar på kvinner i forbindelse med undersøkelser. Så i utgangpunktet bør det ikke være noe problem. Men så er det den kulturelle/religiøse praksisen som blir "problemet", selv om det egentlig ikke bør være det.

[Skjevo]

Det som er problemet, Lisa, er at det gjorde meg ukomfortabel og underlegen. Å gjøre en pasient usikker er et dårlig utgangspunkt, synes jeg. Nå brøt ikke mannen noen juridiske lover, så han står fri til å praktisere dette som han vil. Men menn som ikke tar kvinner i hånden, ikke kan ha en kvinnelig overordnet og ulike andre problemstillinger bør utfordres og informeres om at deres religiøse praktisering kan kollidere med uskrevne (og skrevne) norske lover. Uten kunnskap og forståelse om dette kan det være vanskelig å delta aktivt/ få seg en jobb i Norge. Alle disse subtile normene vi tar for gitt, er ikke selvsagte for folk som er sosialisert i en helt annen kultur.

Når det gjelder legen var han sannsynligvis fullt oppmerksom på norske hilseritualer og valgte likevel å følge sin religiøse overbevisning. Og det er helt greit, men for min del valgte jeg vekk denne legen ved neste legebesøk. Ikke bare pga håndhilsingen, men alt ble bare feil. Jeg følte meg rett og slett ikke likeverdig.

[Niobe]

Jeg har enda til gode å lese noe vettugt som begynner med "Jeg er ikke rasist, men..."

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg har enda til gode å lese noe vettugt som begynner med "Jeg er ikke rasist, men..."

Jeg også.

Og her er iallefall de flyktningene jeg kjenner glad for alt de får av både brukte klær og møbler, og de er de ivrigste på bruktbutikken, og på loppemarked.

[Nenne]

Mannen min møtte mange da han gikk på norskkurs på voksenopplæringen. De hadde alle lært seg å nave (eller å gå på Trygdekontoret som det het den gangen). Ingen kunne begripe hvorfor han hadde det så travelt med å få tatt eksamen, det var jo så greit å gå på skolen noen timer om dagen og få penger fra TK. De eneste som forstod ham var de andre europeerne som ikke fikk penger fra TK, men som ble forsørget av ektefellene sine, slik han ble.

Jeg har også møtt på veldig mange, veldig kravstore innvandrere da jeg jobbet i kommunen. Min nærmeste kontornabo hadde ansvar for bosetting av flyktninger og asylsøkere og det var ikke ender og grenser for krav til kommunale boliger.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Mannen min møtte mange da han gikk på norskkurs på voksenopplæringen. De hadde alle lært seg å nave (eller å gå på Trygdekontoret som det het den gangen). Ingen kunne begripe hvorfor han hadde det så travelt med å få tatt eksamen, det var jo så greit å gå på skolen noen timer om dagen og få penger fra TK. De eneste som forstod ham var de andre europeerne som ikke fikk penger fra TK, men som ble forsørget av ektefellene sine, slik han ble.

Jeg har også møtt på veldig mange, veldig kravstore innvandrere da jeg jobbet i kommunen. Min nærmeste kontornabo hadde ansvar for bosetting av flyktninger og asylsøkere og det var ikke ender og grenser for krav til kommunale boliger.

Men det er ikke sånn nå at de kan gå åresvis på skolen altså.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av polarjenta, her.

Men det er ikke sånn nå at de kan gå åresvis på skolen altså.

Det er mulig det er endret nå, men den gang da 1999/2000 var det "baaare å bli miiinst et halvt år til altså". Sa lærerne.

[Simone]

Eg har også ein del innvandrer-kollegaer som forteller litt av kvart om andre innvandrarar dei treff på norskkurs. Dei meiner at vi er altfor naive og lar oss utnytte. Faktisk er innvandrar-kollegaene mine dei største innvandrar-kritikarane eg har møtt! Men mine kollegaer er høgt utdanna og av den svært pliktoppfyllande streber-typen. Dei jobbar heller gratis framfor å få pengar av NAV. Dei syns at vi nordmenn er litt slappe og storforlangande også