Dagens besteforeldre - egotrippere?

[Timar]

Jeg leste kronikken og syns hun blander sammen to ulike forhold. Det ene er at hun har fått seg tre unger, tydeligvis gir de 5 uker ferie fra barnehagen og så sutrer over at hun blir sliten og syns besteforeldrene burde avlastet henne. Det andre er at hun savner besteforeldrenes tilstedeværelse i barnas liv. Som rollemodeller, ekstra voksenpersoner og for gjensidig glede på tvers av generasjoner.

Det første syns jeg rett og slett er sutring. Den som velger å få barn, må ta vare på dem selv. All avlastning er bonus, men ikke noe man kan forvente eller kreve. Men det andre aspektet med berikelse av barnas liv tenker jeg kan være en nyttig tankevekker for en del besteforeldre.

Mine barn har ikke besteforeldre nær oss. Vi er hjertelig velkomne på besøk og "fullserviceopphold" begge steder, men de inviterer fordi de vil ha besøk. Vi har aldri opplevd at besteforeldre kommer for å avlaste oss i slitsomme perioder. Og jeg har heller aldri forventet det. Min mor skulle nok gjerne vært mer tilstede, men avstand og sykdom gjør det vanskelig.

[Noba]

Opprinnelig lagt inn av Timar, her.

All avlastning er bonus, men ikke noe man kan forvente eller kreve. Men det andre aspektet med berikelse av barnas liv tenker jeg kan være en nyttig tankevekker for en del besteforeldre.

Her har jo samfunnet forandret seg veldig bare på få år. 16 åringen min kom opp i norsk til eksamen og temaet var «naboer». De hadde noen tekster jeg har reflektert mye over i etterkant om hvordan unger nå i stor grad har kun foreldre og offentlig ansatte som rollemodeller, mens før var det mer et «generelt samfunnsansvar» å oppdra barna i gata. Nabokjerringa kjefta når de mobbet eller sykla uforsvarlig og hele storfamilien var med på oppdragelsen. Selv elsker jeg mine tanter fordi de «så meg» mye mer enn hva mamma gjorde. Og farmor, som jeg vokste opp sammen med (og som alltid hadde tid og kjærlighet til meg), lærte meg alt som i dag er ting jeg verdsetter mest av alt i livet - lesing, håndarbeid, baking og gleden over musikk.

Vi har aldri hatt avlastning og har lagt opp livet deretter. Vi har hatt nær kontakt med min familie, men de bor langt unna. Jeg har ofte savnet hjelp, det må jeg bare innrømme, men mest av alt har jeg savnet at ungene skulle ha flere voksne å gå til og lære av i hverdagen. Men ser ungene er veldig glade i mormor og morfar og særlig min søster, så tror vi har fått til det beste vi kunne ut av situasjonen.