Etisk - skulle man latt være?

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Man trenger ikke å mene at Budstikka skulle latt være å skrive noenting for å mene at de gikk altfor langt i den artikkelen de skrev. Jeg har f.eks. også gitt klart uttrykk for at pressens rolle overfor barna i denne saken er forkastelig på grensen til det kvalmende.

Nettopp.

[noen]

Veldig enig i det Candy skriver.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Ja, sånn som situasjonen var etter mediekjøret mot jentene, hva hadde da vært riktig måte å nyansere fremstillingen på?

Jeg vet ikke om jeg har svaret, dette er en ekstremt vanskelig sak. Men jeg synes det skulle vært mindre fokus på morens små og store bevegelser og spekulasjoner og tekstmeldinger, og mer faktabasert enn emosjonelt rundt moren. Gjenta fakta rundt undersøkelsen som konkluderte med at det ikke (ser ut til å ha) foregått mobbing.

Så kunne de godt kjørt et mye større angrep på pressens håndtering, og hvordan mor har fått et absurd og ukritisk ensidige talerør her - og overtrampene mot barna. Dette er definitivt viktig å få frem. Familiens navn og bakgrunn og muffins og special kind of crazy fra gågruppen blir illustrert på en usmakelig paparazzimåte, synes jeg, og drar den for langt i andre retningen. Jeg er helt sikker på at det kan gjøres på en journalistfaglig bedre måte.

Nå er det jo veldig vanskelig å ha en upersonlig diskusjon om dette emnet siden det også er personer i nær relasjon til både barn og skole her, så jeg vil bare presisere igjen at jeg snakker om pressens dekning av saken fra begge sider her, jeg vil og skal ikke spekulere i sakens fakta. Men jeg blir altså fremdeles både sint og lei meg ved tanken på hvordan disse barna på Gullhaug har blitt behandlet i norsk presse (og det helt uavhengig av hva de har eller ikke har gjort).

[Lille Blå1]

Nå er det jo veldig vanskelig å ha en upersonlig diskusjon om dette emnet siden det også er personer i nær relasjon til både barn og skole her, så jeg vil bare presisere igjen at jeg snakker om pressens dekning av saken fra begge sider her, jeg vil og skal ikke spekulere i sakens fakta. Men jeg blir altså fremdeles både sint og lei meg ved tanken på hvordan disse barna på Gullhaug har blitt behandlet i norsk presse (og det helt uavhengig av hva de har eller ikke har gjort). [/quote]

Om det er meg du sikter til, skal ikke jeg blande meg inn i diskusjonen om mor, ei heller om hennes skyld/ikke skyld. Jeg synes derimot at det var riktig av foreldre å fortelle sin side på vegne av barna, men at artikkelen ble noe for detaljert og privat.

[Lille Blå1]

Og jeg ser at jeg er skikkelig dårlig på tekniske her ;-)

[Candy Darling]

Det er mange som ser ut til å ha personlig kjennskap til saken, så jeg synes ikke vi skal diskutere den så mye i det hele tatt. Den er egentlig for sår og vanskelig i seg selv til at det bør spekuleres noe særlig, etter min mening.

Men da er vi egentlig ikke så uenig om artikkelen heller.

[Lille Blå1]

Var litt redd jeg ødela her nå ;-) Og saken er superkomplisert, det er jeg helt enig med deg i ;-) Som oftest har en sak 3 sider; den ene, den andre og sannheten!

[Lykken]

Det har du helt rett i Lille Blå, det er alltid flere sider av en sak og sannheten er ofte en blanding.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Man trenger ikke å mene at Budstikka skulle latt være å skrive noenting for å mene at de gikk altfor langt i den artikkelen de skrev. Jeg har f.eks. også gitt klart uttrykk for at pressens rolle overfor barna i denne saken er forkastelig på grensen til det kvalmende.

Ja, dette, også presiserer jeg at siste del av det jeg skrev ikke har noe med saken å gjøre.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Jeg syns det var en oppklarende artikkel for meg som person, ettersom jeg nå i større grad tror jeg har fått et helhetsbilde av situasjonen. Er det omfanget av informasjon du syns er for stort? For jeg tror ikke alltid det er så lett å vite nøyaktig hvor mye fakta man skal ta med for å underbygge det man sier. Jeg syns det er positivt at man kan underbygge det man sier med fakta, selv om det kan sette en part i et dårlig lys.



Og så er jeg hoderystene til dette. Ja, vi er selvsagt alle mer myrsnipete til egne unger enn til andres, men jeg mener definitivt at det går en grense. Det er slett ikke slik at alle tror ens egne unger er perfekte, og at andre unger alltid er de slemme. Å ha som utgangspunkt at man "slenger dritt på den rare familien" bare for å heve sin egen unge syns jeg er betenkelig. Ja, noen gjør det. Ja, noe foreldre evner ikke å se at egen unge er skyld i mye av det som skjer. Men min erfaring er at mange foreldre er svært oppegående og fullstendig klar over egne ungers begrensninger og dårlige sider.

Godt du har andre og bedre erfaringer, jeg må si at en del voksne sjokkerer meg. Ser at det blir litt feil setting å dra inn denne i en så konkret diskusjon, så jeg skal la det ligge. Jeg kjenner overhodet ikke til saken som diskuteres her i helhet, hverken den ene eller andre siden. Og jeg synes ikke pressen har lyktes å oppklare noe som helst, og da tenker jeg både på det jeg leste tidligere og det Budstikka skriver nå.

[Polyanna]

Jeg syns det var helt ok at Budstikka forteller om opplevelsen fra Gullhaugjentenes ståsted, særlig tatt i betraktning "MOBBERNE DREPTE HENNE!!!!!"-dekningen og omfanget den fikk. Jeg syns dog de har gått for langt, både i artikkelen og ikke minst når de har skrevet OM artikkelen, i å konkludere at "vi har bevist at det overhodet ikke fantest mobbing".

Det at ikke mobbing er oppfattet av mor på noe tidspunkt, bare at hun var ekstremt urolig for datteren sin, eller at barnet selv ikke klarer å definere subtil utestenging som mobbing før senere, og til og med at barna som subtilt utestenger, særlig når de bare er 6-9 år, overhodet ikke oppfattet at det er det de gjør, det er ikke veldig uvanlig eller utenkelig.

Jeg har en gutt på 9 som er verdens snilleste, virkelig. Han har et enormt stort hjerte for andre, er veldig inkluderende, og bruker (for) mye krefter på å sørge for at alle har det bra. Likevel har jeg oppfattet noen ganger at han og bestekompisen går inn i en kompisboble i blant, der andre rett og slett ikke eksisterer. For andre som ønsker seg inn i varmen kan det godt føles sårt og vondt. Det er derfor dette er et voksenansvar å finne ut av, følge med på og ta tak i. Hvis voksne rundt tror at dersom ingen erter eller plager eller bevisst holder andre ute, så er det heller ikke noen problemer rundt inkludering/utestengelse/mobbing, så oppfatter de heller ikke denne typen utfordringer. (Generelt grunnlag)

[Pøblis]

Det er jo helt riktig det du skriver, Poly. Hos oss har det vært et tilfelle hvor to bestevenninner er veldig tette, har foreldre som er omgangsvenner og som reiste på ferier sammen, etc. hvor et barn nr tre ønsket å tilhøre den indre krets, men følte seg avvist og i tillegg kanskje manglet litt sosiale antenner i forhold til dette - slik mange barn ofte gjør. Det ble en heftig sak, fordi det handlet om både hvorvidt barn skal få velge selv hvem de vil være sammen med - og hvordan og når man kan avvise noen. Det ble supervanskelig når de to hadde vært på det som ble ansett som superkul ferie sammen med begge familiene og nr tre taklet dette ved å bli veldig sjalu og følte seg ekskludert. SÅ det er alltid nyanser. Og hvordan takler man å ha et populært barn - hvilke valg får barnet lov til å gjøre og hvordan takle at det er mange flere som vil være ammen emd barnet enn barnet ønsker å være sammen med?

I Bærumsskolen er det slik at både barn og foreldre skal svare på spesifikke spørsmål om trivsel og mobbing to ganger i året. Dette er en mulighet alle foreldre og barn har til å få loggført mistrivsel og mobbing - og som moren i denne saken aldri benyttet. I tillegg fikk hun lov til å si ganske mye om hvem som skulle og ikke skulle gå i klasse med datteren på ungdomsskolen - men valgte likevel å ikke sende datteren på ungdomsskolen. Dette tenker jeg er fakta som er fint at kommer frem i denne saken - særlig fordi den andre siden - nemlig mordanklagene overfor en gjeng trettenåringer fra Lommedalen er distribuert i stort monn i riksmediene.

At man kunne spart seg for de minst flatterende avsløringene av morens adferd/tekstmeldinger, er jeg enig i.

[Lenam]

Solveig Østrem skriver nyansert om saken og mobbebegrepet i bloggen mestrermestrerikke.no

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Lenam, her.

Solveig Østrem skriver nyansert om saken og mobbebegrepet i bloggen mestrermestrerikke.no

Synes du?

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Og hvordan takler man å ha et populært barn - hvilke valg får barnet lov til å gjøre og hvordan takle at det er mange flere som vil være sammen med barnet enn barnet ønsker å være sammen med?

Dette er et veldig godt og vanskelig spørsmål. Som jeg står midt oppi, som mor til ei jente som tidvis blir dønn sliten av å ha så mange forskjellige som vil være sammen med seg når hun en gang i blant vil gjøre noe med bare de 2 venninnene som hun ikke trenger å forklare alt til. Jeg synes det må være lov, men det er det ikke alle som er enige i. Jeg skjønner "ingen utenfor"-prinsippet, men ser at det ikke er helt uproblematisk.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Synes du?

Jeg synes Hege Ulsteins kommentar var mye bedre enn det blogginnlegget.

[emm]

Mitt inntrykk er at mange av de som står utenfor ikke ønsker tvangssamvær med medelever. I alle fall ikke når de kommer litt opp i alder.

Men de ønsker å bli sett på som en del av gruppa på skolen, på arbeidsplassen sin. Ikke måtte gå 10 meter bak gjengen som går sammen på skoleveien. Jeg har også et barn som ditt Tjorven, og er enig i at de må få velge. Men det må samtidig jobbes med at man går sammen alle om man skal samme vei.

Man spiser maten sin sammen. Man kan smile og inkludere (det er jo jobben, og der må man samarbeide). Man lar alle sette seg der de vil når klassene samles uten å holde av og lage en masse styr. Dette kommer ikke automatisk, men må jobbes med. Og jeg forstår at lærere synes det blir litt mye opp til dem i blant.

Så snakk om det hjemme. Om det er fritt frem for å sette seg når de samles, hvorfor skal noen få reservere plasser og høylytt gi uttrykk for misnøye når en som er utenfor blir sittende ved siden av en?

Jeg har heller aldri fått tilbakemelding om at mitt barn har sagt eller gjort noe i den retningen, men jeg tar det opp likevel. Terper på små ting som at hun må godta den gruppen hun blir satt i, ikke sutre eller mase om at du må med den og den. Blås i bagateller. Vær hyggelig. Disse små tingene tror jeg hadde gjort mye for de som ikke følte seg inkludert!

Igjen vil jeg påpeke at dette ikke har noe med saken nevnt å gjøre. Der kan det jo virke som mor har vært i ubalanse. Og det er tragisk at ingen så at det måtte gripes inn og hjelpe jenta tidligere.

[Tjorven]

Du har helt rett, emm. Jeg er helt enig med deg og dette er noe vi prater mye om hjemme. At hun ikke eier fasiten på hvordan andre oppfatter henne, og at hun må ta mer hensyn til andre enn de tar til henne. Nettopp fordi hun vet at hun har en sterk sosial stilling.

Forskjellen er at min datter har blitt beskyldt for relativt omfattende mobbing av et annet barn. En sak skolen tok tak i og etter ganske omfattende undersøkelser tilbakeviste. Det var godt for oss, men sikkert ikke noe bedre for det barnet som følte seg mobbet. (Eller også i dette tilfellet: trolig i større grad moren enn selve barnet.)

Men nettopp derfor kjenner jeg litt ekstra på det i slike saker hvor det ropes opp om mobbing. Veldig ofte er det jo tilfelle, men ikke alltid.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Du har helt rett, emm. Jeg er helt enig med deg og dette er noe vi prater mye om hjemme. At hun ikke eier fasiten på hvordan andre oppfatter henne, og at hun må ta mer hensyn til andre enn de tar til henne. Nettopp fordi hun vet at hun har en sterk sosial stilling.

Forskjellen er at min datter har blitt beskyldt for relativt omfattende mobbing av et annet barn. En sak skolen tok tak i og etter ganske omfattende undersøkelser tilbakeviste. Det var godt for oss, men sikkert ikke noe bedre for det barnet som følte seg mobbet. (Eller også i dette tilfellet: trolig i større grad moren enn selve barnet.)

Det forstår jeg veldig godt, det er ikke greit!

[Polyanna]

Derfor liker jeg den mestrermestrerikke-teksten nevnt over her. Det er mange opplevelser som er ubehagelige eller krenkende, situasjoner som er vonde, konstellasjoner som får uheldige konsekvenser, osv., og jeg syns godt man kan øve seg på å være mer presise når man snakker om dette og ikke kaste alt inn i mobbeboksen.