"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

[Tjorven]

Basert på min lille familie så er det også individuelle forskjeller på hva man er god til. Også i arbeidslivet er jeg en administrator og fordeler av oppgaver, mens mannen min er skikkelig utfører. Altså som blir fortalt hva han skal gjøre, og gjør det bra og effektivt.

Og da er det ganske naturlig at vi beholder denne arbeidsdelingen også hjemme.

Det som har vært viktig for meg har vært å få aksept for at denne "mentale belastningen" også er en arbeidsoppgave, og få aksept for at jeg "gjør noe" selv om han rydder av bordet og jeg sitter bak en pc. Det tok litt tid for oss begge, men nå er vi enige. Også om at selv om han gjør mest av det praktiske arbeidet hos oss, så er arbeidsfordelingen totalt sett ganske lik.



Nå tror jeg ikke at det er sånn overalt at kvinnene alltid bør være administratorer og mennene utførere. Og kanskje burde det ikke vært sånn hos oss heller, men det er nå en gang sånn det har blitt. Og ettersom vi respekterer hverandres arbeidsoppgaver, så får det være greit, synes jeg.

[Imma]

Jeg synes det kan oppsummeres slik:
Kvinner har Ansvaret. Hvis du ikke vil ha Ansvaret, så har du ansvar for å gi det bort. Hvis andre(les:mannen) ikke vil/kan/forstår Ansvaret, er det kvinnens ansvar å lære han dette. Hvis han fortsatt ikke tar Ansvaret, er det kvinnens ansvar å finne en måte å leve med det på eller dra. Altså, kvinners Ansvar puktum.

Why?????!!!!

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Jeg synes det kan oppsummeres slik:
Kvinner har Ansvaret. Hvis du ikke vil ha Ansvaret, så har du ansvar for å gi det bort. Hvis andre(les:mannen) ikke vil/kan/forstår Ansvaret, er det kvinnens ansvar å lære han dette. Hvis han fortsatt ikke tar Ansvaret, er det kvinnens ansvar å finne en måte å leve med det på eller dra. Altså, kvinners Ansvar puktum.

Why?????!!!!

Nei?
Kvinnen har ansvar for seg selv.
Og kan med det bestemme selv hvilket ansvar hun vil ha.
Dette har hun ansvar for å kommunisere.
Og vis partner da ikke responderer med å ta sitt ansvar så må man velge da.
Om man vil ta resten av ansvaret, fordele ansvaret eller gå.
Litt som å passe på egne pensjonsrettigheter eller økonomiske sikkerhet.

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Nei?
Kvinnen har ansvar for seg selv.
Og kan med det bestemme selv hvilket ansvar hun vil ha.
Dette har hun ansvar for å kommunisere.
Og vis partner da ikke responderer med å ta sitt ansvar så må man velge da.
Om man vil ta resten av ansvaret, fordele ansvaret eller gå.
Litt som å passe på egne pensjonsrettigheter eller økonomiske sikkerhet.

Dette er da veldig likt det jeg sa Bare uten å forholde deg til Ansvaret.

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Om man vil ta resten av ansvaret, fordele ansvaret eller gå.
Litt som å passe på egne pensjonsrettigheter eller økonomiske sikkerhet.

Det går ikke an å fordele ansvar hvis den man skal dele det med/gi det bort til ikke er interessert/ikke hørte/ikke trodde jeg mente akkurat det/tenkte det kunne vente/ikke var så farlig. Så nei, jeg synes ikke det blir det samme.
Jeg har stått i valget mellom å plukke opp ansvaret for altfor mye, og å gå.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Det går ikke an å fordele ansvar hvis den man skal dele det med/gi det bort til ikke er interessert/ikke hørte/ikke trodde jeg mente akkurat det/tenkte det kunne vente/ikke var så farlig. Så nei, jeg synes ikke det blir det samme.
Jeg har stått i valget mellom å plukke opp ansvaret for altfor mye, og å gå.

Jeg skjønner ikke helt hva du mener? Det er jo det jeg skriver? At man må velge mellom å leve med det eller gå. Det finnes jo folk som ikke virker, eller som en inkompatible med det en selv ønsker og forventer av et forhold.

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg skjønner ikke helt hva du mener? Det er jo det jeg skriver? At man må velge mellom å leve med det eller gå. Det finnes jo folk som ikke virker, eller som en inkompatible med det en selv ønsker og forventer av et forhold.

Jeg trodde du mente at å fordele ansvaret var like mye et valg som å ta ansvaret eller å gå.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Jeg synes det kan oppsummeres slik:
Kvinner har Ansvaret. Hvis du ikke vil ha Ansvaret, så har du ansvar for å gi det bort. Hvis andre(les:mannen) ikke vil/kan/forstår Ansvaret, er det kvinnens ansvar å lære han dette. Hvis han fortsatt ikke tar Ansvaret, er det kvinnens ansvar å finne en måte å leve med det på eller dra. Altså, kvinners Ansvar puktum.

Why?????!!!!

Akkurat!

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Jeg trodde du mente at å fordele ansvaret var like mye et valg som å ta ansvaret eller å gå.

Nei nei nei. Man kan jo ikke fikse folk som ikke virker.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Det går ikke an å fordele ansvar hvis den man skal dele det med/gi det bort til ikke er interessert/ikke hørte/ikke trodde jeg mente akkurat det/tenkte det kunne vente/ikke var så farlig. Så nei, jeg synes ikke det blir det samme.
Jeg har stått i valget mellom å plukke opp ansvaret for altfor mye, og å gå.

Jeg skjønner at du opplever dette som ekstremt kjipt. Men du har også et siste valg, og det er å streike. Det vil sannsynligvis gå ut over barna at du streiker, og til dels innebærer du at du må få dem til å henvende seg til faren fremfor til deg. Det kan også hende at det betyr at du må leve med en del løsninger, som du ikke er komfortabel med å leve med. Men det er også ditt valg.

Som jeg har skrevet tidligere i tråden, så er det en del områder i hjemmet hvor jeg rett og slett ikke tar ansvar. Og på ett eller annet tidspunkt vil en oppegående mann (eller kvinne), som er i stand til å skjøtte en jobb, klare å ta det ansvaret som blir tildelt ham på hjemmebane. Det kan hende det er ganske smertefullt for alle involverte parter i overgangen, ikke minst i det å gi fullstendig slipp. Men det fører også til en mye jevnere balanse i det lange løpet. Samtidig betyr det å "gi fra seg" ansvaret, at man også må akseptere at det er den ansvarlige som styrer, som bestemmer hva som er riktig nivå og når ting skal utføres.

Jeg styrer aldri hva barna har på seg når jeg ikke er hjemme, mens mannen kan finne på å ringe meg for å minne meg på at de skal ha på ulltøy/regntøy/sommertøy/whatever - fordi klær er hans domene. Det betyr også at han innimellom informerer meg om ting som må suppleres, fordi innkjøp er mitt domene.

Jeg har et eksempel, som går motsatt vei, som gjelder nettopp det å ansvarliggjøre partneren. Jeg hadde null peiling på privatøkonomi, da jeg ble sammen med mannen. Jeg brukte til kontoen var tom, og levde så på nudler. Sparing var et ikke-tema. Heldigvis hadde jeg ikke kredittkort. Han er økonom. I mange år var mitt fullstendig hodeløse forhold til penger en relativt stor kilde til konflikt. Så da fikk jeg til slutt fullstendig ansvar for familieøkonomien. Det var krevende i begynnelsen, å måtte være den som hadde oversikt, sørge for at det var nok penger til å betale regninger, ha oversikt over lån, forsikringer og andre regninger. Og jeg gikk på noen smeller de første årene. Men det var veldig sunt, for forholdet og for meg - og nå krangler vi aldri om penger eller forbruk. Det hadde vært mye enklere for ham å bare ta ansvaret, sørge for å huke inn nok av min lønn til å dekke min andel av utgifter, og så la meg styre pengebruken min helt fritt. Men da hadde jeg lett kunne blitt luksusfellekandidat. Og det var nok også litt krevende mentalt for ham å gi slipp. Men han gjorde det likevel. Fordi han helt oppriktig mener at det er viktig at et voksent menneske skal kunne håndtere privatøkonomien sin uten å gå personlig konkurs. Jeg er fortsatt mer lettvint med penger enn det han er, men det er nok også ganske sunt i det store og det hele. Og skulle noe skje med ham, så er jeg i stand til å drifte familien på alle områder. Det samme gjelder hvis noe skulle skje med meg.

Familier må drives som et selskap med delt ansvar (DA) med to ansvarlige partnere. Ikke som et AS med en adm. dir.

[Bokormen]

En får ikke fikset folk som ikke virker, men som gutteforelder tenker jeg at vi kan jo gjøre vårt for at den kommende generasjonen blir annerledes. Eldste her skal over på videregående til høsten, og fortsatt curler mange veldig for gutta sine.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Nei nei nei. Man kan jo ikke fikse folk som ikke virker.

Men, seriøst, "folk som ikke virker"? Hva legger dere i det? Mennesker som er i stand til å ta ansvar i en jobb er da virkelig i stand til å ta ansvar på hjemmeplan. Hvis de må. Hvis det ikke er noen som curler for dem. At man ikke gidder å ta den kampen, det skjønner jeg veldig godt. Men jeg nekter å tro at folk som er i stand til å holde på en jobb, med alt det ansvaret det innebærer, ikke er i stand til å gjøre det som skal til for å holde en familie gående.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Men, seriøst, "folk som ikke virker"? Hva legger dere i det? Mennesker som er i stand til å ta ansvar i en jobb er da virkelig i stand til å ta ansvar på hjemmeplan. Hvis de må. Hvis det ikke er noen som curler for dem. At man ikke gidder å ta den kampen, det skjønner jeg veldig godt. Men jeg nekter å tro at folk som er i stand til å holde på en jobb, med alt det ansvaret det innebærer, ikke er i stand til å gjøre det som skal til for å holde en familie gående.

Å ikke ville ta ansvar på hjemmebane er jo en form for å ikke virke.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Men, seriøst, "folk som ikke virker"? Hva legger dere i det? Mennesker som er i stand til å ta ansvar i en jobb er da virkelig i stand til å ta ansvar på hjemmeplan. Hvis de må. Hvis det ikke er noen som curler for dem. At man ikke gidder å ta den kampen, det skjønner jeg veldig godt. Men jeg nekter å tro at folk som er i stand til å holde på en jobb, med alt det ansvaret det innebærer, ikke er i stand til å gjøre det som skal til for å holde en familie gående.

Mennesker som ikke virker, kan som regel hvis de må eller vil, ja. I de tilfellene jeg kjenner til, så er saken at de rett og slett ikke vil eller gidder.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Mennesker som er i stand til å ta ansvar i en jobb er da virkelig i stand til å ta ansvar på hjemmeplan.

Jeg kjenner jeg ble mest nysgjerrig på hvorfor du er overbevist om at alle mennesker greier å ta ansvar på jobben? Det er helt ordinært å dele opp oppgaver i operative/utførende, ledende og styrende/strategiske? Det er ofte en praktisk tilnærming til dette, men det er også en anerkjennelse av at ikke alle egner seg til alle oppgaver. Noen få kan alt, men mange har i alle fall styrken sin i ett felt, selv om de greier å arbeide innen flere.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Mennesker som ikke virker, kan som regel hvis de må eller vil, ja. I de tilfellene jeg kjenner til, så er saken at de rett og slett ikke vil eller gidder.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg kjenner jeg ble mest nysgjerrig på hvorfor du er overbevist om at alle mennesker greier å ta ansvar på jobben? Det er helt ordinært å dele opp oppgaver i operative/utførende, ledende og styrende/strategiske? Det er ofte en praktisk tilnærming til dette, men det er også en anerkjennelse av at ikke alle egner seg til alle oppgaver. Noen få kan alt, men mange har i alle fall styrken sin i ett felt, selv om de greier å arbeide innen flere.

Jeg tror ikke at alle er i stand til å ta ansvar på jobben. Og selvfølgelig er det folk som ikke fikser livet generelt, men jeg tenker at de som er i stand til å ta et ansvar på jobben også er i stand til å gjøre det i en hjemmesituasjon. Hvis de MÅ. Men en del er skrudd sammen slik at de ikke tar det ansvaret hvis de ikke får kniven på strupen. Eventuelt at det er visse ting som er viktig for partneren, som de rett og slett aldri ville ha prioritert. Hadde det vært viktig for meg å ha rene vinduer til en hver tid, så hadde jeg måttet fikse det selv. For det er virkelig ikke noe mannen min er opptatt av eller gidder bruke tid på.

For meg er det viktig med variert og spennende kosthold, med mye forskjellige grønnsaker. For mannen min funker det fint med potet, kjøtt/fisk/kylling, et salatblad og en tomat. Han liker at det er variert og spennende, men han hadde aldri prioritert å bruke tid på det, hvis det var han som var matansvarlig. Så de dagene han skal lage middag, sørger jeg for at det er noe han enten liker å lage, eller som er ganske lavterskel som står på menyen. F.eks. ferdige wokblandinger og ferdigkuttet kjøtt. Jeg kunne brukt masse tid og krefter på å kreve at han skulle hatt samme prioriteringer som meg, men det ville vært helt urimelig. For barna lever helt fint på husmannskost. Da jeg var helt slått ut i første del av andre svangerskap, så levde vi på fiskegrateng med tilbehør, nakkekoteletter med surkål, fiskekaker og innimellom laks. Fordi det var han som måtte ta ansvar for absolutt alt, siden jeg overhodet ikke var funksjonell. Og han fikset det helt fint, på sin måte. Det var en helt annen meny enn den jeg ville satt sammen i en normalsituasjon, men jeg kan ikke kreve at han velger som meg.

Når han er borte, så må han leve med at jeg vasker det jeg mener er nødvendig å vaske, og at kleskurvene ikke tømmes hver dag. Fordi det ikke er viktig for meg. Og siden jeg sørger for at barna har rene, hele klær, så kan han ikke si noe på det, selv om hans standard er en annen en min. Vil han at gulvene skal støvsuges hver dag, så må han gjøre det selv. Alternativt må han vente til jeg kjenner at jeg trenger støvsugde gulv. Min terskel for å tåle hybelkaniner en mye høyere enn hans, men det betyr ikke at jeg aldri hadde støvsugd hvis han hadde sluttet å gjøre det. Det hadde nok tatt meg litt tid å oppdaget at vi var i ferd med å starte oppdrett av hybelelefanter, men jeg hadde til slutt tatt frem støvsugeren og fjernet dem.

Jeg tenker derfor at det er ganske viktig at man tenker igjennom hva som er en rimelig minstestandard, og hva man gjør for egen del. Først da kan man ansvarliggjøre partner og si "Dette må du ta ansvar for. Jeg kommer ikke til å gjøre noe med dette." Og så stå i det. Hvis det fører til at barna aldri får matpakker, at matskapene tømmes for all mat, at det aldri er rent servise eller bestikk eller at det ikke er et eneste rent plagg i huset i ukesvis, så får man ta det opp til revurdering. Og det har noe for seg å gi noen påminnelser om hvem som er ansvarlig, i alle fall i startfasen. Sannsynligvis vil det aller fleste etter hvert oppleve at partneren faktisk er i stand til å ta et selvstendig ansvar, og at ting blir gjort uten mas. Kanskje ikke like raskt eller på den måten man ville gjort det selv, men det blir gjort.

Jeg tror at eksemplet i tegneserien er ganske vanlig. Hadde det vært meg hadde beskjeden vært at jeg skulle ha besøk, han måtte ta ansvar for barn og for å fore dem. Om det så hadde ført til at han tok dem med ut for å spise, så får det være greit. Har noen andre ansvaret, så bestemmer de også hvordan problemet skal løses.

[007]

Et annet viktig tema ang mental belastning på kvinner vs menn: Hva når foreldre blir syke/pleietrengende? Hvorfor et det da oftes døtrene som må trå til mest?
Hos meg er det belastningen med foreldre som hoder på å bikke lasset, selv om vi søsken deler ganske likt. Omsorg, organisering og hjelp til foreldre over flere år, kombinert med tre barn, full jobb og videreutdanning - og eget liv - jeg kjenner at strikken begynner å bli ganske mør.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Et annet viktig tema ang mental belastning på kvinner vs menn: Hva når foreldre blir syke/pleietrengende? Hvorfor et det da oftes døtrene som må trå til mest?
Hos meg er det belastningen med foreldre som hoder på å bikke lasset, selv om vi søsken deler ganske likt. Omsorg, organisering og hjelp til foreldre over flere år, kombinert med tre barn, full jobb og videreutdanning - og eget liv - jeg kjenner at strikken begynner å bli ganske mør.

Jeg tror ikke jeg er enig i hva mange legger i «må». Hvem har sagt de må trø til mest? Jeg tror ikke de må. At de likevel gjør, det må da være et valg?

[007]

Jo, veldig mange må. Fordi ellers blir det ikke gjort. Noen må følge en syk far til lege, noen gir blaffen og tenker at dette kan andre ta. Men hvis ingen følger far til legen får han ikke hjelp.

Når de ringer fra sykehjemmet og sier at mor trenger nye truser, så må noen kjøpe dem. Og når mor brekker lårhalsen og må følges på røntgen, så må noen trå til.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg tror ikke at alle er i stand til å ta ansvar på jobben. Og selvfølgelig er det folk som ikke fikser livet generelt, men jeg tenker at de som er i stand til å ta et ansvar på jobben også er i stand til å gjøre det i en hjemmesituasjon.

Jeg er enda ikke helt sikker på hva du mener, men jeg opplever at du snakker om noe annet enn det jeg tenker på. Jeg opplever at du snakker om at de som har ansvaret for en jobb må kunne få håndtere den selv innenfor rimelighetens grenser. Problemet er bare at jeg - for å hekte meg på 007 sitt eksempel - synes at det å ikke hjelpe eldre folk i forhold til legehjelp er "innefor" (selv om jeg ikke tror man har noe juridisk ansvar? Mja, det vet jeg ikke)