Tenåringssjokket - overvåkning

[Tallulah]

Jeg har ingen dårlige erfaringer, nei. Ei heller er jeg skeptisk til teknologiske nyvinninger. Jeg er relativt privat av natur, men det handler ikke om det. Jeg syns det handler om grunnleggende rettigheter, hvordan vi oppdrar barn og at det er veldig lett å si «jeg bryr meg ikke, jrg har ingenting å skjule» helt til det plutselig blir misbrukt en dag, eller mistenksomhet starter å gro på grunn av at man plutselig slår det av eller blir «sett» på et sted man ikke «skulle» være.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Drømmedama, her.

I mitt forhold overvåker vi ikke hverandre. Eller barna. Vi stoler på hverandre. Jeg anser det som helt absurd å skulle sjekke hverandre for å kunne stole på hverandre.
Vi er ikke særlig naive, og har selvsagt regler og grenser for barna og ungdommene. Tillit er likevel helt avgjørende og bygges ikke ved overvåkning.

Men det er dette som blir så absurd for meg. Jeg har ingen grunn til å tro at mannen min ikke stoler på meg. Og har heller ingen problemer med at han har tilgang til å vite hvor jeg er gjennom Find my iPhone. Mener du helt oppriktig at hvis dere hadde hatt tilgang til å vite de andre familiemedlemmenes GPS-lokasjon betyr det samme som mistillit? Helt uansett?

Og Tally - rettigheten handler vel om å bestemme selv hva man syns er greit å dele og ikke. Teknologi har jo en haug med bugs. Hvis man er et sted man ikke skulle være, så kan det ha helt plausible, tekniske forklaringer. Og hvis den andre ikke stoler på den forklaringen, så er det på tide og ta en runde både med seg selv og den andre. Jeg tenker dessuten det er en stor forskjell på det å kunne skru av deling, uten at det stilles spørsmål ved det. Og det at det mistenkeliggjøres at man skrur av delingen. Noe helt annet er å stappe på hele familien kontinuerlig tracking, og klikke hvis de ikke godtar det.

(Vi bruker ikke Telenorappen. Den ble for mye, selv for en som er så delingsvillig som det jeg i utgangspunktet er.)

[Drømmedama]

[quote=Gaia;4759070]Men det er dette som blir så absurd for meg. Jeg har ingen grunn til å tro at mannen min ikke stoler på meg. Og har heller ingen problemer med at han har tilgang til å vite hvor jeg er gjennom Find my iPhone. Mener du helt oppriktig at hvis dere hadde hatt tilgang til å vite de andre familiemedlemmenes GPS-lokasjon betyr det samme som mistillit? Helt uansett?

Jeg opplever nok ikke at den praktiske nytteverdien er større enn det moralske ubehaget jeg ville opplevd ved å overvåke alle mine til enhver tid.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg er ikke negativ til alt av tracking, men jeg synes det er uheldig å normalisere overvåkning uten også å være svært bevisst på å være sikre på at ungene forstår og er trygge på at de selv skal kunne bestemme hva andre skal få vite om deres bevegelser, også fremtidige partnere som også gjerne kan bruke det praktiske som argument.

Følelsen av at noen tar seg til rette i ditt liv for å tilfredsstille egne behov, og at de (som du elsker) blir lei seg og mistenkeliggjør det om du ikke ønsker å dele telefon, PC og posisjon er ikke lettvinn å håndtere.

Og, det synes jeg foreldre bør ta på alvor. At de ikke må bidra til å utslette barnets trygghet på å ha rett til privatliv.

Dette er jeg helt enig i. Og jeg har som sagt tilbudt den delingsvillige ungen å være litt mindre synlig for oss foreldrene. Jeg sjekker ikke meldinger eller e-poster. Jeg sier i fra hvis det er behov for å sjekke SoMe, og de få gangene det er gjort er det sammen med barna. Retten til å sette egne grenser er utrolig viktig for meg (selv om det kanskje ikke ser sånn ut, delingsvillig som jeg er.) Men delingsviljen min handler nettopp om at jeg kan stole på de jeg deler med ikke misbruker tilliten. Og det er også en del av opplæringspakka. Innimellom kan man stole helt og fullt på andre mennesker, og det er en ganske fin ting det også.

Og sånn til orientering så bruker vi ikke overvåkingsmulighetene så ofte, altså. Stort sett ringer vi eller sender melding. (Mannen ringte meg nettopp fordi han lurte på hvor jeg var, det samme gjorde barnet som skulle hentes på trening. Begge kunne ha funnet det ut på annet vis, men det gjorde de ikke.)

[My]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Og så lurer jeg på om noen av dere som er veldig negative til alt av tracking kanskje har noen dårlige erfaringer selv? Eller om dere bare grunnleggende sett er veldig private av natur? Her er vi tre som har nada problemer med å bli tracket, og en som ikke liker det (og som derfor ikke trackes, men heller gir beskjeder om hvor hen skal og er). Og den siste er mye mer introvert og privat enn oss andre ekstroverte delere. Jeg kan ikke tenke meg at mannen min ville tatt seg inn på telefonen min, for å lese e-poster og meldinger. Og hadde han hatt behov for å sjekke hvor jeg var hvert 5. minutt, så hadde han nok enten hatt en drastisk personlighetsforandring, eller så hadde han vært veldig bekymret for noe helt konkret (f.eks at jeg var på vei fra et skummelt sted og han trengte å vite når jeg var trygg).

Jeg har ingen negative erfaringer med tracking. Det er først og fremst prinsipielt. Jeg er skeptisk til at vi hele tiden skal vite hvor alle er og hva alle gjør, og at samfunnet går mer og mer mot at noen ser deg, uansett. Overvåkingen sniker seg inn overalt, så gradvis at vi ikke ser faresignalene, vi aksepterer det og omfavner det, og tar det også i bruk til egen nytte, helt ukritisk. Jeg er for friheten til å gå egne veier uten at alle er informert. Også for barn. Jeg skal ikke, og vil ikke, vite om alle stedene barna mine har vært når de kommer hjem om kvelden, eller alle omveiene de tok hjem fra skolen. Ja, i tillegg til det jeg har sagt tidligere.

Men så har jeg heller ikke det store behovet for å vite hvor alle er og når de kommer hjem alltid heller. Jeg er ganske avslappet slik. Jeg lager middag når jeg lager den, de som er hjemme spiser, de som ikke er hjemme får spise når de kommer. Jeg antar at ungene kommer seg både til og fra skolen på den tida de skal, og at lekser blir gjort. De har i grunnen veldig mye frihet. De sier stort sett ifra hvor de er, men ikke alltid, og det er ingen krise det heller. De kommer seg til aktivitetene sine i riktig tid, lekser blir gjort og innetider blir overholdt.

[Pappalille]

Jeg har lest hele tråden og kjenner at jeg nok er litt på den mer ekstreme siden.

Jeg, og mannen, har den oppfatningen at denne typen bruk av teknologi slett ikke er greit. Vi har ikke kjøpt mobilklokke til noen av våre barn, og ikke har vi tenkt å spore telefonene deres heller. Det å "følge med på/overvåke/spore" smaker av kontroll, utilbørlig sådan, for min del. (Med mindre det er helt konkrete grunner til å gjøre det som alt har blitt påpekt i denne tråden.)

Vi må bedrive opplæring, informering, undervisning og trygging, vi snakker og snakker og så må vi krysse fingrene og håpe det holder den dagen de vandrer avgårde. Vår eldste, straks ti år, er ytterst mobil og beveger seg over et stort område. Hun er ikke alltid like flink til å svare når vi ringer eller sender meldinger, så da må vi avfinne oss med å vente på svar. Om det blir for ekstremt, og om hun ikke kommer når hun skal, da får det konsekvenser, men aldri i form av overvåkning.

Det betyr ikke at ikke jeg er urolig. Både for datteren og mannen, som har en jobb som han forsvinner helt i og blir umulig å få tak i. Så da blir jeg sint, sur og sår, tar det opp med ham, og så skjerper han seg en stund. Det er jo sånn han er.

Graden av overvåking vi utsettes for til enhver tid skremmer meg, og jeg vil gjerne lære barna mine å leve i det, men jeg kommer aldri til å lære dem å godta det sånn helt uten videre.

[rine]

Det er noen uker siden jeg så "Tenåringssjokket" på NRK, og jeg må si at jeg i liten grad kjente meg igjen, på tross av at jeg har barn på nøyaktig samme alder som tenåringsbarna der. For det første: Overvåke og forfølge barna sine? I alle dager, hvem gjør sånt? Jeg har tro på gode den gode samtalen, både når det gjelder rusmiddel, sosiale media etc. Jeg har jobbet med tenåringer i 20 år, og føler at jeg derfor har klart å være i forkant med å ta opp potensielle problemområder med egne barn. Det betyr ikke at jeg ikke hadde funnet noe klanderverdig om jeg hadde hacket meg inn på min sønns messenger-konto (avtale om at noen skulle kjøpe alkohol før han var 18, tipper jeg), men heller risikere at han gjør noe dumt og snakke om det etterpå, enn å snike og lure og skade tilliten i årevis framover.
For det andre: Tenårings-"sjokket". Nei, dame fra Sotra, du har ikke vanskelige tenåringer, du har helt normale tenåringer, og det overrasker meg at du ikke hadde forventet at atferden deres skulle endre seg bittelitt fra 10- årsdagen til 15-årsdagen. At en syttenåring dropper ut av skolen er selvsagt ikke bra, men kjære, vene, jenta har fått seg jobb, og virker da både reflektert og smart (noen ganger mer enn sin mor), så la henne nå få litt tid til å finne ut av hva hun vil gjøre.
Nei, hvis formålet med den dokumentaren var å vise et tenåringssjokk, synes jeg de bommet ganske kraftig.

Jeg har ikke reflektert over det i detalj, men jeg tror jeg er negativ til det meste av tracking, bortsett fra fotlenker hos kriminelle, kanskje? Om jeg er privat av natur? Ja, definitivt, men jeg har også en grunnleggende respekt for andres privatliv, også mine barns, og tracker dem ikke, helt uavhengig av om de selv ville hatt et problematisk forhold til det eller ikke.

[Pappalille]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det er noen uker siden jeg så "Tenåringssjokket" på NRK, og jeg må si at jeg i liten grad kjente meg igjen, på tross av at jeg har barn på nøyaktig samme alder som tenåringsbarna der. For det første: Overvåke og forfølge barna sine? I alle dager, hvem gjør sånt? Jeg har tro på gode den gode samtalen, både når det gjelder rusmiddel, sosiale media etc. Jeg har jobbet med tenåringer i 20 år, og føler at jeg derfor har klart å være i forkant med å ta opp potensielle problemområder med egne barn. Det betyr ikke at jeg ikke hadde funnet noe klanderverdig om jeg hadde hacket meg inn på min sønns messenger-konto (avtale om at noen skulle kjøpe alkohol før han var 18, tipper jeg), men heller risikere at han gjør noe dumt og snakke om det etterpå, enn å snike og lure og skade tilliten i årevis framover.
For det andre: Tenårings-"sjokket". Nei, dame fra Sotra, du har ikke vanskelige tenåringer, du har helt normale tenåringer, og det overrasker meg at du ikke hadde forventet at atferden deres skulle endre seg bittelitt fra 10- årsdagen til 15-årsdagen. At en syttenåring dropper ut av skolen er selvsagt ikke bra, men kjære, vene, jenta har fått seg jobb, og virker da både reflektert og smart (noen ganger mer enn sin mor), så la henne nå få litt tid til å finne ut av hva hun vil gjøre.
Nei, hvis formålet med den dokumentaren var å vise et tenåringssjokk, synes jeg de bommet ganske kraftig.

Ja, det viste ikke annet enn de voksnes urealistiske forventninger i grunnen.

[rine]

Tenåringsmamma-sjokket, er vel det jeg satt igjen med etter å ha sett dokumentaren. Jeg satte meg ned foran TVn i håp om å lære noe jeg ikke visste fra før, men syttenåringer som dropper ut og deres crazy-bananas- mødre, går dessverre ikke inn under den kategorien.

[Tante Sofie]

Eg har passordet til apple-id til både mann og barn. Fordi dei vil at eg skal ha det. Fordi dei har ein tendens til både å gløyme det, og rote vekk mobilane sine, medan eg aldri gløymer slikt. Dog har eg aldri vurdert å bruke det til anna enn å lokalisere forlagte mobilar eller hjelpt dei ved oppsett av ny. Sjølvsagt kunne eg overvåka dei, men har aldri følt behovet.

Alle fire er synlege for kvarandre på snapkartet, men det er fordi vi er enige om at det er praktisk reint logistikkmessig, mtp på kvardagslogistikk, og på ingen måte eit krav. Om nokon hadde skrudd det av, hadde det ikkje blitt kommentert. Det er vel helst ungane som vil ha det sånn, fordi dei enklare finn meg dersom dei vil haike med meg heim og eg sit i møter og ikkje kan svare på tlf der og då. Då finn dei meg på kartet og venter på meg der. (Eg jobbar der dei har fritidsaktivitetar), og der er ikkje kollektivtransport.

Elles har eg ikkje tilgang til anna enn dei vil gi meg på SoMe, og eg har aldri sjekka mobilane deira for noko som helst.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Men det er dette som blir så absurd for meg. Jeg har ingen grunn til å tro at mannen min ikke stoler på meg. Og har heller ingen problemer med at han har tilgang til å vite hvor jeg er gjennom Find my iPhone. Mener du helt oppriktig at hvis dere hadde hatt tilgang til å vite de andre familiemedlemmenes GPS-lokasjon betyr det samme som mistillit? Helt uansett?

Og Tally - rettigheten handler vel om å bestemme selv hva man syns er greit å dele og ikke. Teknologi har jo en haug med bugs. Hvis man er et sted man ikke skulle være, så kan det ha helt plausible, tekniske forklaringer. Og hvis den andre ikke stoler på den forklaringen, så er det på tide og ta en runde både med seg selv og den andre. Jeg tenker dessuten det er en stor forskjell på det å kunne skru av deling, uten at det stilles spørsmål ved det. Og det at det mistenkeliggjøres at man skrur av delingen. Noe helt annet er å stappe på hele familien kontinuerlig tracking, og klikke hvis de ikke godtar det.

(Vi bruker ikke Telenorappen. Den ble for mye, selv for en som er så delingsvillig som det jeg i utgangspunktet er.)

Nettopp. Hadde mannen min hatt behov for å sjekke hvor jeg var og hvem jeg snakket med til en hver tid, så er det jo DET som er problemet, ikke om det skjer gjennom snapmap eller privatdetektiv eller nabokjerringa.

Og jeg har mye større problem med at google vet at når jeg setter meg i bilen 16:15 på en fredag i januar, så skal jeg sannsynligvis til Trysil, enn at mannen ser meg på kartet. Likevel lar jeg google maps kjøre i bakgrunnen, fordi jeg rasjonelt ser at nytten av appen for meg er langt større enn den teoretiske muligheten for at noen skal utnytte den private informasjonen. Jeg elsker google maps høyt og inderlig når den forteller meg at jeg skal ta omveien for å spare 40 minutter, og da må jeg tåle at det deles.

[Floksa]

Det som også er interessant er hvordan man mener noe om andre. Så lenge man er likeverdige parter som gir samtykke så blir det rart at noen skal kutte ut snapkart fordi andre synes det er galt. Vi har felles familieepost og samme kode på telefonen. Alle barna kan den kode og kan dermed bruke begge voksentelefonene ved behov.
Vi leser hverandres meldinger og e-post. Den som sitter nærmest leser. To samtykkende voksne.
For oss funke det. Men det er forbausende mange (her inne, i det virkelige liv møter jeg sjeden samme reaksjon og set at de fleste er ganske laidback på det) som synes det er helt utrolig sjokkerende og bruker nedsettende ord om slike parforhold.
At noe er rart for deg og utenfor din komfortsone betyr ikke nødvendigvis at det er feil eller galt.

[My]

Nedsettende ord har jeg heldigvis ikke sett så mye av.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Nedsettende ord har jeg heldigvis ikke sett så mye av.

Det brukes jo til dels her også.
Sjokkerende, overvåkning, kontroll, ta seg til rette, moralsk ubehag.
Hvilket jo er rart å bruke der det er samtykkende voksne.

[Polyanna]

Jeg tenker at mellom likeverdige voksne så stiller det seg litt annerledes enn mellom foreldre og barn, der maktforholdet er helt annerledes. To voksne kan reflektere seg frem til en praktisk ordning de begge syns er ok. For eksempel at de kan bruke snapmap heller enn å ringe/tekste. (Jeg er sånn at jeg misliker veldig å bli oppringt, jeg syns det er masete og invaderende, liker ikke å snakke i mobilen, og det drar meg alltid ut av et eller annet jeg har gående i hodet mitt. SMS gjør litt av det samme, og så er det klønete å skulle stoppe og skrive mens man for eksempel løper til bussen eller har på tykke votter og, etter hvert ( ) ikke har brillene sine. )


Men i relasjonen med barn er matkforholdene annerledes. Jeg prøvde å tenke meg hvordan jeg ville reagert om mine foreldre hadde proklamert at de ville følge meg via teknologi, for å vite hvor jeg var. Jeg hadde garantert sagt ja, for jeg var en pushover som aldri protesterte på noe som helst (jeg hadde to søsken som på en måte tok hele protestkvoten hjemme, og vel så det, så det var liksom ikke plass til mer). Det hadde virkelig ikke vært bra, og jeg er privat eller autonom eller hva man skal kalle det, og har veldig stort behov for kontroll på "mitt". Jeg hadde følt meg invadert og overvåket og hemmet, men jeg hadde ikke sagt noe. Det hadde absolutt skadet vår relasjon, tror jeg. Jeg får helt hetta om mannen åpner så mye som en vinduskonvolutt til meg, for eksempel, mens han syns det er totalt uproblematisk om jeg gjør det samme for ham.

Så jeg tror ikke alltid det er nok å si "de har gitt meg lov", for det er ikke sikkert det er et oppriktig samtykke.

[Tjorven]

Floksa: Jeg tenker at dette kommer til an på hva man har opplevd tidligere. Jeg fungerer som deg på dette. Mannen min har meg på "Find my iPhone" og vi har mye tilganger hos hverandre (dog ikke til selve telefonen og e-postene som ligger der, men det er fordi jobbene våre forbyr oss det). Jeg har en snill og grei mann som aldri har forsøkt å kontrollere meg på noe som helst vis, og jeg fungerer på samme måten. Da er det lett å gi hverandre full kontroll.

Og så er det andre som har annen ballast. Som har hatt kjærester eller foreldre som har drevet overvåkning og følt det på kroppen. Da skjønner jeg at man reagerer annerledes.

[Polyanna]

Tjorven: Jeg har ingen bagasje som skulle tilsi at jeg liker å ha mitt for meg selv, jeg bare er sånn. Mitt er mitt, liksom.

Jeg kan åpne for sjekking, altså, når det er praktisk, men det skal være VELDIG på mine premisser.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Floksa: Jeg tenker at dette kommer til an på hva man har opplevd tidligere. Jeg fungerer som deg på dette. Mannen min har meg på "Find my iPhone" og vi har mye tilganger hos hverandre (dog ikke til selve telefonen og e-postene som ligger der, men det er fordi jobbene våre forbyr oss det). Jeg har en snill og grei mann som aldri har forsøkt å kontrollere meg på noe som helst vis, og jeg fungerer på samme måten. Da er det lett å gi hverandre full kontroll.

Og så er det andre som har annen ballast. Som har hatt kjærester eller foreldre som har drevet overvåkning og følt det på kroppen. Da skjønner jeg at man reagerer annerledes.

Og det skjønner jeg jo veldig godt. Men at man har dårlige opplevelser betyr ikke at andres valg er feil. Som det er poengtert her mange ganger kan alt misbrukes.
Det er den jeg svaner litt. Altså at egne følelser ikke kan eller bør være styrende for andre. Jeg synes ikke det er rart eller sært å ikke kunne la partner åpne posten. Jeg _forstår_ det ikke fordi det for meg er helt easypeasy. Men jeg tenker ikke at andre er rare eller har feil reaksjonsmønster fordi det er annet en mitt.

[trøtt]

Jeg synes det er helt greit at man i et forhold velger de løsningene som passer best for partene. Jeg synes ikke man skal droppe det fordi andre synes det er galt.

Vi har ingen form for sporing på ungene eller hverandre. Mannen har ikke snap og den ungen jeg faktisk kunne trengt å spore innimellom vil ikke ha meg på snap og det er helt greit. Pga denne tråden måtte jeg sjekke om de ungene jeg har på snap viser posisjonen sin og det viser seg at den ene gjør det, den andre ikke. Jeg gjør det heller ikke, men det er ikke pga ungene eller mannen.

Jeg har vært den som har blitt kontrollert i tidligere forhold, men likevel har jeg ingen problemer med at mannen min har mine passord, leser posten min osv. Han har heller ikke noe problem med at jeg åpner hans post. Mailen hans har jeg aldri hatt noe behov for å sjekke, men jeg kunne gjort det om jeg hadde hatt lyst til det.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

og at det er "praktisk" fremstår for meg som temmelig bevisstløst til noe som er så etisk problematisk.

...eller så er man bare uenig med deg i hvor (etisk) problematisk det er, i forhold til egne rammer og verdier. Jeg mener jeg er langt fra bevisstløs til problemstillingen selv om vi bruker find my friends og find my iphone hjemme. Vi har snakket om det, blitt enige om hvordan vi forholder oss til det, og kommet til en løsning som passer våre rammer.

For 16-åringen min som har spesielle behov bruker jeg find my iphone - ikke for å vite hvor han er til enhver tid (han fotefølges uansett av 2 voksne, sånn a propos etisk problematisk). Men fordi iphone/ipadene hans er hans språklige hjelpemidler og hvis de ligger igjen et sted vil jeg vite hvor så jeg kan dra og hente dem - fordi det er et evig hassle og ikke minst dyrt å ordne nytt, og fordi han er avhengig av dem for å snakke.

Jeg og samboeren bruker find my friends primært fordi han ofte er ute og løper langturer i gokk, og skulle det skje noe med han er det greit å vite hvor han er. Også kikker jeg på hvordan han ligger an ift henting/komme hjem og sånt. Det er ikke veldig populært å ringe han mens han løper, men han synes det er veldig kjekt at jeg kan sjekke på appen.
Jeg synes også det er greit at han kan sjekke hvor jeg er ift å ha maten klar, hente meg på toget, osv. På lik linje med å bli oppringt/SMS-et (som jeg misliker).
Jeg synes også det er en trygghet at han vet hvor _jeg_ er når jeg er ute og løper, i tilfelle det skulle skje noe med meg langt ute i skaugen.
Find my friends kan forøvrig skrus av uten problemer.

Sitat:

Om dere feks har en dårlig periode, du tar en mental og fysisk avstikker en periode og kanskje flørte mye med noen som du tar en kaffe med eller går en tur med eller noe jevnlig. Med overvåkning kan det få enorme og dramatiske konsekvenser - skilsmisse og sokkelleilighet og ungene annenhver uke. Uten overvåkning, et lite blaff av oppmerksomhet, ny giv og god stemning på heimebane.

Men kjære vene - min telefon har ikke noen sånn "flørtometer" som sender signal sammen med signalet om hvor jeg er, altså Hvis det var noe jeg ville skjule var det vel ikke verre enn å skru av sporingen i find my friends-appen, som hos oss ikke er noen big deal. Hadde det vært en big deal hadde vi ikke brukt appen i utgangspunktet. Og skulle jeg glemme å skru av, så himmel og hav. Hvis jeg må juge om hvor jeg har vært ligger problemet der og ikke i at han kunne sett hvor jeg var i appen. Så da vil jeg påstå det er mine handlinger som er grunnen til skilsmisse og sokkelleilighet og hva har du - ikke en app på en telefon.