Rumpeforstørrende truser

[Normy]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Men ser du at disse tingene styres av forventninger fra samfunnet ellers? Man kan jo si at man velger alt helt selv, men det er veldig vanskelig å komme bort fra at samfunnet former en, og det er lettere å velge tradisjonelt. Enten det er å ta mannens etternavn (fordi det er så hyggelig), hijab (fordi jeg vil det selv), høye hæler og sminke (fordi jeg føler meg bedre) osv. osv. På individbasis velger vi selvsagt selv, men dette styres av forventninger utenfra.

Her satte du fingeren på noe som engasjerer meg! Jeg bryr meg fint lite om hva folk måtte mene om høye/lave sko, hijab, sminke eller barbering av uønsket kroppshår. Men å ta mannens etternavn! Det skjønner jeg ingenting av! Koselig å avkall på en del av sin egen historie og personlighet? Hvor mange har vel ikke angret på det den dagen man skilles?

Mine barn har mitt etternavn. Kun det. Og der føler jeg virkelig at vi er familien mot strømmen. Jeg kan ikke bare si at det er jeg som er kjerringa mot strømmen. Er stolt av mannens reflekterte valg om å droppe hans etternavn.

[Normy]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg ser ikke den store prinsipielle forskjellen i å farge håret for å unngå grått, eller å bruke bh for å løfte sigende bryster. Jeg synes heller ikke at noen av delene er så skrekkelig provoserende.

Jeg er sjeleglad for at det ikke er in å brenne BHen nå om dagen. Det er rett og slett fysisk hemmende å ha puppene slengende rundt

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Normy, her.

Her satte du fingeren på noe som engasjerer meg! Jeg bryr meg fint lite om hva folk måtte mene om høye/lave sko, hijab, sminke eller barbering av uønsket kroppshår. Men å ta mannens etternavn! Det skjønner jeg ingenting av! Koselig å avkall på en del av sin egen historie og personlighet? Hvor mange har vel ikke angret på det den dagen man skilles?

Mine barn har mitt etternavn. Kun det. Og der føler jeg virkelig at vi er familien mot strømmen. Jeg kan ikke bare si at det er jeg som er kjerringa mot strømmen. Er stolt av mannens reflekterte valg om å droppe hans etternavn.

Og jeg er rivende uenig. For oss var det viktig å hete det samme. Kanskje fordi vi begge har skilte foreldre som er gift på nytt og det er etternavn i alle retninger.

Forskjellen hos oss er at vi alle har tatt mitt etternavn.

[Albertine]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Og jeg er rivende uenig. For oss var det viktig å hete det samme. Kanskje fordi vi begge har skilte foreldre som er gift på nytt og det er etternavn i alle retninger.

Forskjellen hos oss er at vi alle har tatt mitt etternavn.

Og så er det noen som griper muligheten til å fjerne seg fra et forhatt etternavn med begge hender.

[Niobe]

Jeg ga fra meg etternavnet med et lettelsens sukk. Om det betyr at jeg har gitt avkall på egen historie, så takker og bukker jeg for det. Hans etternavn hadde også den fordelen at det var lettere å stave, og hadde lokal tilknytning. Jeg bærer det med glede og stolthet. I tillegg er jeg pragmatisk og lat, så jeg ønsket uansett at vi alle i familien hadde ett felles. etternavn.

[Molly]

Jeg er også strålende fornøyd med at jeg har tatt mannen min sitt etternavn. Det var viktig for meg at alle i familien skal ha samme etternavn. Og mitt pikenavn var virkelig ikke noe spesielt navn.

[Billa]

Dette med etternavn blir litt sånn fordeling av svangerskapspermisjon mellom mor og far. One size doesn't fit all, og jeg synes oppriktig at alle skal få lov til å ta de valgene de selv synes er best. Alt utifra egen situasjon og magefølelse. Bare i de 4-5 siste innleggene her, kommer det jo flere ulike grunner til å velge slik eller sånn, og hvem kan si at noen av dem er FEIL? Det er mange grunner til at vi velger slik vi gjør, og jeg synes faktisk at det å kunne VELGE å ta mannens etternavn (fordi det er kult, sjelden...eller noe helt annet) også er en verdi. En frihet om dere vil.

Jeg blir litt matt av å bli fortalt av andre damer hva som er riktig kvinnekamp, og hva mitt bidrag BØR være. Hvem sitter egentlig på fasiten til hva som funker eller hva som får menn med et nedlatende kvinnesyn til å snu? Hvordan hjelper det at vi snakker hverandre ned hele tiden, og henger ut kvinner som ikke går mot strømmen eller som er opptatt av å følge trendene? Etter såpass mange år her inne er det vel ikke noe tvil om at hvordan man fremstår er særdeles viktig for de aller fleste, og selv om man har akseptert egne feil og mangler, betyr jo ikke det at jeg ikke kan jobbe med det jeg har og dempe det jeg ikke er SÅ glad i?

Jeg synes oppriktig talt, at om vi kvinner ønsker å pynte brura med lebestift og shellac eller holdintruse og barberte armhuler, så er det helt underordnet det å oppfordre hverandre til utdanning, fulltidsjobb og å si ja til ansvar og lederjobber. Ikke la det at man er MOR stoppe seg noe mer enn om man er FAR. La nå meg stavre rundt i powerheels og silkebluser på møter, hvis det gjør at JEG føler meg bra og derfor samtidig gjør en bedre jobb. Jeg er ikke sikker på at nøkkelen til suksess og annerkjennelse å være likere menn i alle sammenhenger - bortsett fra, selvsagt kunnskap og kompetanse.

[Pelle]

Man blir vel ikke likere menn selv om man ikke pynter seg? Selv sminker jeg meg ikke til daglig. Man kan fint ha en kontorjobb og ha det slik. Men mange synes jeg er skikkelig modig. Fordi jeg går uten sminke. Det synes jeg er rart.

[Madicken]

Vi har en lang og kronglete familie med mange navn på hver side, og både jeg og ungene bruker mannens hovednavn med mitt hovednavn som mellomnavn. Praktisk og greit, og det var nærmest loddtrekning om vi skulle velge mitt navn som "hovedetternavn". Vi valgte det mest uvanlige/praktiske. Jeg kjenner at jeg irriterer meg over damer som mener at dette nærmest er for synd å regne når det kommer til likestilling. For noe sprøyt.

[Madicken]

Opprinnelig lagt inn av Normy, her.

Er stolt av mannens reflekterte valg om å droppe hans etternavn.

Det finnes mange stolte damer med reflekterte valg som har mannens etternavn.

[Bergensis]

Me hadde loddtrekning på kva etternavn som skulle vere sist. Eg tapte.
Det var viktig for oss at alle i familien hadde samme etternavn. I seinare tid har eg observert at mannen presenterer seg utan mitt etternavn feks. i telefon. Eg har også irritert meg over at mellomnavnet ofte blir kutta ut på lister, ved opprop hjå tannlege etc.

Derfor har eg vore innom tanken på å kutte ut mannen sitt etternavn, og vil tru at det vil få seriøst fart på lokalsamfunnets ryktebørs.

[Normy]

Opprinnelig lagt inn av Madicken, her.

Det finnes mange stolte damer med reflekterte valg som har mannens etternavn.

Ja, helt sikkert, men banebrytende kan det neppe kalles. Menn som velger at barna deres ikke trenger å ha deres etternavn er derimot det.

[Magica]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Man blir vel ikke likere menn selv om man ikke pynter seg? Selv sminker jeg meg ikke til daglig. Man kan fint ha en kontorjobb og ha det slik. Men mange synes jeg er skikkelig modig. Fordi jeg går uten sminke. Det synes jeg er rart.

Men trenger det egentlig være så stor forskjell på menn og kvinner lurer nå jeg på. Det skal ikke mye «glam» til hos menn før de får kommentarer heller, og jeg merker det sjøl at jeg la godt merke til en kollega hadde rosa skjorte her en dag.
Fordi det er uvanlig på vår jobb. Mannen min får mye tyn på sin jobb fordi han har en «man-bag» eller håndveske som kollegaene kaller det. Det er faktisk ganske unødvendig for de gir seg ikke å tyne heller.

[Magica]

Møt familien på 5 med 3 ulike etternavn...

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Magica, her.

Møt familien på 5 med 3 ulike etternavn...

Haha, ditto.

[Normy]

Opprinnelig lagt inn av Bergensis, her.

Me hadde loddtrekning på kva etternavn som skulle vere sist. Eg tapte.
Det var viktig for oss at alle i familien hadde samme etternavn. I seinare tid har eg observert at mannen presenterer seg utan mitt etternavn feks. i telefon. Eg har også irritert meg over at mellomnavnet ofte blir kutta ut på lister, ved opprop hjå tannlege etc.

Derfor har eg vore innom tanken på å kutte ut mannen sitt etternavn, og vil tru at det vil få seriøst fart på lokalsamfunnets ryktebørs.

De fleste andre jeg har vokst opp med har ett etternavn, men jeg har to siden mine foreldre var litt forut for sin tid og ville videreføre begges. Og jeg må si jeg synes det er ganske masete. Jeg bruker mellomnavnet noen ganger, men som oftest ikke. Derfor var det utelukket for oss at ungene skulle ha tre etternavn (mine to pluss hans ene). Det endte derfor opp med kun mitt siste etternavn. Mine barn er i motsatt situasjon som meg. Neste alle deres klassekamerater har to etternavn.
Jeg er spent på hvordan det blir i neste generasjon. Vil de reagere som meg, og kutte ned, eller vil det bare bli enda flere navn som blir vanlig?

[Pøblis]

Men statistisk så er det fler som velger mannens navn enn motsatt. statistisk så er det fler som velger at mor er hjemme lengst og for at mor jobber deltid.
Jeg tenker at vi har endel tradisjoner og skikker som vi nå synes er hyggelige, men som har sitt opphav i den tiden hvor kvinner var først sin fars og så sin ektemanns eiendom. SOm feks å ta mannens navn - eller å bli fulgt opp kirkegulvet av sin far - som jo hadde sitt opphav i at bruden ble gitt fra far til mann.

Klart vi skal velge det vi synes er riktig for oss. Og vi er så heldige at vi i veldig stor grad faktisk også kan velge. Samtidig så tenker jeg at vi alle gjerne må reflektere litt over hvorfor vi velger som vi gjør noen ganger - fordi vi ikke velger helt fritt - og fordi jeg vil påstå at der ER ulike forventninger til menn og kvinner. g opplever fortsatt at kvinner som er en generasjon yngre enn meg, roser menn for å være flinke med ungene - og undrer seg over at kvinner gjør valg som medfører at de i perioder er borte fra ungene sine, for eksempel.

[Billa]

Jeg synes navnet mitt er en stor del av min identitet, og for meg var det ikke naturlig å endre etternavn til min manns. Barna har begges. Det var viktig for oss begge - og det klinger greit. Mulig jeg hadde tenkt annerledes hvis etternavnet mitt var mer vanlig og mainstream, men navnet sier også noe om MITT opphav og gir signal om den unorske delen av meg.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg synes navnet mitt er en stor del av min identitet, og for meg var det ikke naturlig å endre etternavn til min manns. Barna har begges. Det var viktig for oss begge - og det klinger greit. Mulig jeg hadde tenkt annerledes hvis etternavnet mitt var mer vanlig og maunstream, men navnet sier også noe om MITT opphav og gir signal om den unorsk delen av meg.

jeg skiftet til min første manns etternavn - og følte alltid at det var feil - det var ikke meg. Da vi ble skilt, tok jeg navnet mitt tilbake. Det ar jeg fortsatt, og nå er jeg på ektemann nr 3. Vi har fire barn, mine, dine og vårt, og ingen heter det samme. Det funker fint, og vi føler oss veldig som en familie, selv med ulike etternavn.

[Maverick]

Problemet er at vi snakker så mye om detaljene, "jeg er en ekte feminist selv om jeg bruker høye hæler og ingen skal si noe annet!", men det er ikke detaljene, enkelthistoriene, som er poenget. Det er ikke hvorfor DU skiftet etternavn, eller hvorfor DU bruker pushup-BH, eller de få tingene DU gjør som ikke er så farlig i forhold til alt det du IKKE gjør som er saken. Og det er ikke noen uthenging av enkeltpersoner å snakke om hvorfor kvinner generelt er misfornøyd med egen kropp og ønsker å endre på hvordan den ser ut, og hva man kan gjøre for å unngå det, det er ikke uthenging av enkeltpersoner å snakke om hvilke mekanikker som gjør at folk generelt tar mannens etternavn og hvilke signaler det sender, det er ikke uthenging av enkeltpersoner å snakke om problematikken bak normalisering av botox, fillers, skjønnhetsoperasjoner og silikon.

Eller rumpepaddingtruser, for den del.