Odd Nordstogas «Dagane»

[Bluen]

Har noen et forhold til denne og vil dele sin mening med meg?

[Inagh]

Denne hadde jeg aldri hørt før, så den måtte jeg jo sjekke ut.

Dømt ut fra å ha hørt sangen en gang, og lest teksten et par ganger, sitter jeg igjen med at han skildrer følelsen av den stormende, altoppslukende forelskelsen man opplever i begynnelsen av et forhold, den som etterhvert gir seg og går ut over i noe helt annet og mer stillferdig.

"Ein gong kom kjærteiken heilt av seg sjølv
Og kvar dag den var av sølv
For du gyldte kvar ein augneblink med hugen fri,
Og blenda var eg me på reisa di"

Man går fra å se partneren i et rosenrødt skjær, til å oppdage alle de mer irriterende sider av vedkommende. Man går fra ømme kjærlighetsord til "gidder du smøre ei skive til meg og."

"Lov meg å vera hjå meg all din dag
Ja det lova me i lag
Så gav eg deg ein ring, ja det var lettvint gjort
Så luska og den dagen stille bort
Så luska og den dagen stille bort"

Når et forhold, og da ser jeg bort fra klart usunne, destruktive forhold, ender opp i hverdagsrelasjonen, er det etterhvert lett å fokusere på irritasjonsmomenter og glemme at det kan ligge vel så mye kjærlighet i et "jeg sover på sofaen i natt, for jeg hoster så ille og vil ikke forstyrre deg," i stedet for blomsterbuketten som etterhvert slutter å komme.

Et par jeg kjente en gang i tiden skilte seg. Uttalt årsak - de var ikke forelsket i hverandre lenger. (Det lå nok mer bak, men det utsagnet beit jeg meg fast i.) Det er mange år siden jeg var forelsket i min mann. Noen ganger undrer jeg på hvorfor jeg gidder være sammen med ham på 25. året - gud bedre hvor han kan irritere meg. Men så kommer jeg på at han er den snilleste jeg kjenner, han holder ut med alle mine særheter, han er stø og trygg, og han får meg til å le. Vi har vært gjennom mer vondt sammen enn mange andre opplever i sine liv, og vi har holdt ut sammen, klamret oss til hverandre og vært hverandres trygge havn. Skulle jeg så gitt dette på båten, sendt forholdet avgårde med bølgene, fordi han ikke lenger kjøper blomster, når han på så mange andre vis, i hverdagen, viser at han elsker meg som den jeg er?

"Og ute lyskar styggen
Og skiljer deg frå meg
Og visste me, så hadde me
Nok kome oss i veg
Og eg har 'bore deg på armen
Gjennom skog og over fjell
Og du ha' halde meg i handa
Gjennom juv og myrke gjel
Og eg ha' strekt meg etter deg
Og du ha' strekt deg etter meg"

Jeg tror sangen handler mye om dette - å ikke gi opp når forelskelsen dør, men klare finne hverdagskjærligheten og alle de usagte ordene det ligger i å gidde smøre med ei skive brød til partneren og i samme slengen. Jeg tror den handler om å være litt rause med hverandre og ikke ha en forventning om at hver dag skal være av sølv, for da blir det pokker så tungt når man oppdager at stien du tråkker til hverdags er brolagt med gråstein.

"Så langt
Så langt
Så langt som sola greier å fylgje bylgjene bå
Så langt
Så langt
Så langt som sola greier å fylgje bylgjene bå

Der skal eg fylgje deg, min venn
Der skal me finne dei igjen"

[007]

Jeg synes den er nydelig og tolker den nesten som Inagh. Jeg tenker den handler om å prøve å huske og finne tilbake til det som var, men med uvisst resultat.

[Bluen]

Tusen takk for fine innspill! Jeg tolker den også i samme retning, og har lest Nordstoga uttale seg slik også. Det var kjempefint skrevet, Inagh. Men jeg sliter med sangen fordi jeg synes melodien tar helt feil retning. Versene er helt nydelige melodisk sett, mens å-å-å-partiene er sånn midt på treet. Mot slutten blir det bare helt feil for meg - sangen blir masete og mister stemningen helt, synes jeg. Det er så merkelig - sjelden jeg tenker sånn, og det likner heller ikke Nordstoga.