Helle Helle

[Cumulus]

Har lest en helt spesiell bok nå av den danske forfatteren Helle Helle. "Ned til hundene".

Har dere lest den? Vil gjerne høre hva dere andre synes!

[Sansa]

Jeg har lest den. Den sitter veldig godt i minnet, selv om jeg egentlig syntes det var en ganske kjedelig roman. Tenker ofte på personene. Har også lest "Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann". Veldig bra, gjorde inntrykk.

[Luftslottet]

Jeg syntes den var en klassisk nordisk roman hvor ingenting skjer, ingen snakker med hverandre, og alle synes å ville forbli i deprimert stillestående resten av livet.

Med andre ord: Ingen fan.

Men om du likte denne, liker du sikkert også Presten av Hanne Ørstavik.

[nokon]

Eg har ikkje lese denne, men Hus og hjem og Rødby-Puttgarten er begge bøker eg har likt godt.

(Luftslottet, plasserer du Helle Helle med Hanne Ørstavik? Eg synest Helle sine karakterar har ei heilt anna djubde og at det psykologiske spelet er så mykje sterkare enn hos Ørstavik at dei ikkje kan samanliknast. Ørstavik er ikkje nær å nå opp til Helle!)

[Luftslottet]

Jeg har ikke lest mer enn denne ene av Helle Helle, så du har sikkert rett, nokon.

Både denne boka og Ørstaviks bøker gir meg lyst til å begynne med selvskading i ren frustrasjon, og jeg syns de beskriver samme type isolasjon og menneskelige utilstrekkelighet.

[Stellebord]

Jeg husker ikke Ned til hundene akkurat nå, det er lenge siden jeg leste den. Det jeg synes er fascinerende med Helle Helle er den minimalistiske skrivemåten der det trivielle blir så viktig, mens det viktige knapt nevnes. Jeg lar meg ikke provosere at det tilsynelatende skjer lite og snakkes lite. Jeg liker det egentlig.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Jeg har ikke lest mer enn denne ene av Helle Helle, så du har sikkert rett, nokon.

Både denne boka og Ørstaviks bøker gir meg lyst til å begynne med selvskading i ren frustrasjon, og jeg syns de beskriver samme type isolasjon og menneskelige utilstrekkelighet.

Eg synest Helle Helle beskriv ein type utilstrekkelighet i relasjonar som ikkje fungerer som gir gjenklang i noko eg kan kjenne meg igjen i. Ho skildrer liksom ein kvardag som eg kjenner meg igjen i. Hanne Ørstavik er bare sutrete og negativ i bøkene sine.

For the record: Eg har lese Kjærlighet og Uke 43, Hus og hjem og Rødby-Puttgarten, så det kan jo godt hende at samanlikninga di av Ned til hundene og Presten er heilt legitim og - eg har ikkje lese desse to.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Stellebord, her.

Jeg husker ikke Ned til hundene akkurat nå, det er lenge siden jeg leste den. Det jeg synes er fascinerende med Helle Helle er den minimalistiske skrivemåten der det trivielle blir så viktig, mens det viktige knapt nevnes. Jeg lar meg ikke provosere at det tilsynelatende skjer lite og snakkes lite. Jeg liker det egentlig.

Godt sagt! Og så får ho det til å funke, i motsetning til veldig mange av dei som prøver på det same.