Hva ville skjedd om samfunnet virkelig hadde stanset opp?

[Lhi-My]

Livet mitt har ikke vært annerledes denne perioden enn det ellers er. Jeg er kronisk syk og tilbringer det aller meste av tiden min hjemme. Det kan gå uker mellom hver gang jeg fysisk møter andre enn mann og barn. Jeg har vært sykemeldt i flere år og har søkt ufør. Jeg vet ikke om den blir innvilget, det har blitt kjempestrengt. Sier de nei, står jeg uten inntekt og rettigheter fra slutten av sommeren av.

På en god dag klarer jeg en kort tur i butikken. De fleste dager gjør jeg ikke det. Noen dager kan jeg gå en tur på kanskje 200 meter, men som oftest ikke. For et år siden kunne jeg mer enn jeg kan i dag. Hvordan det vil være neste år, har jeg liten innflytelse på og heller ingen kunnskap om. Jeg lever livet mitt hjemme. I vinterhalvåret innendørs.

Vi er ganske mange som har måttet lære oss å leve med sterke begrensinger, usikkerhet og uforutsigbarhet. I mange tilfeller også dårlig økonomi og stor sosial isolasjon. Jeg ønsker ikke at andre skal måtte oppleve at livet snur slik det har gjort for meg, men jeg ønsker at denne perioden kanskje skaper litt mer forståelse for hvordan mange kronisk syke faktisk har det, i mange tilfeller resten av livet. Det er en enorm omveltning, men man klarer som regel det man må og det gjør også de som opplever sosial distansering og uforutsigbarhet i noen uker grunnet en pandemi. Man er nødt til å snu tankesettet og fokusere annerledes enn før. Kanskje kan en slik annerledesperiode bringe med seg noe positivt også?

[Matilda]

Det hadde nok gått fint. Jeg savner jobb med elever og kolleger veldig, men jeg har ikke egentlig noe sosialt liv utover jobb, jeg føler meg ofte litt ensom til vanlig også. Jeg er blitt ganske god på å finne på ting å holde meg i ånde med, og det meste kan jeg fortsatt gjøre! Introvert som jeg er, trenger jeg en del tid til å «lade», og med jobb og hverdag og ungeflokk skjer det jo egentlig nok. Da ting stengte ned i mars, reagerte jeg litt som jeg gjør i sommerferien: Jeg blir rastløs og ensom ei ukes tid, og så går det seg til. Så lenge jeg har familien går det bra, men om mannen min er borte over litt tid, blir jeg apatisk, så denne situasjonen hadde nok føltes veldig tung uten ham. Jeg har dessuten storfamilien nær nok til at det går å stikke innom og veksle noen ord, det hjelper også masse!

Jeg savner egentlig museum og teater og utfluktsmål vel så mye som folk, merker jeg. Familien min er hyggelig selskap, så lenge vi kommer oss ut av huset av og til.

[oslo78]

Norge hadde klart seg rimelig dårlig. Vi hadde nok blitt temmelig sultne etter hvert. Siden jeg trenger mat, hadde jeg nok også klart meg dårlig. I tillegg trenger jeg mennesker i stor grad. Der har jeg funnet ut litt ekstra av i denne perioden kan man si.

[Matilda]

Jeg må tilføye at jeg er mer urolig for samfunnet som helhet, enn for egen del, altså. Jeg veit jo jeg er heldig som har en jobb jeg kan utføre hjemmefra, og at det slett ikke er sånn for alle. Det blir tøffe tider økonomisk for veldig mange framover.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Che, her.

Hjemmekontor har jeg vent meg nesten litt for godt til.

Det kan jeg skrive under på. Jeg trives med det. Det er effektivt.

[Strå]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Norge hadde klart seg rimelig dårlig. Vi hadde nok blitt temmelig sultne etter hvert. Siden jeg trenger mat, hadde jeg nok også klart meg dårlig. I tillegg trenger jeg mennesker i stor grad. Der har jeg funnet ut litt ekstra av i denne perioden kan man si.

Sånne ting har jeg også tenkt litt over nå. Vi har mye nedbygd dyrkbar jord. Kanskje er det på tide å stoppe med det? Og hva med den dyrkbare marka som ligger brakk? Burde Staten gjøre mer for å stimulere til nydrift av slik mark?

Yngste vil vi skal gjøre forberedelser på det småbruket jeg eier, grøfting og slikt. Da har vi litt å lære oss først. Det er en god plan tenker jeg.

[Strutsen]

Dersom samfunnet hadde blitt stengt helt ned og de aller fleste arbeidsplasser også ble stengt, hadde jeg nok taklet det bedre enn akkurat nå. Jeg er permittert og det er det jeg ikke takler. Jeg kan takle å være hjemme, ikke ha tilbud, ha begrensninger og whatnot, men slik det nå når jeg ikke jobber og mange andre gjør det, så føler jeg meg utnyttig og mindre verdt fordi jeg har mistet min identitet (jobben). Og det takler jeg svært dårlig.

[Maverick]

Fullstendig nedstengning hadde vært lettere for min personlighet enn det greiene vi holder på med nå.

Og så håper jeg Norge lærer å være større grad av selvberget innen matproduksjon og medisiner/smittevernutstyr.

[Retz]

Hvis jeg tar utgangspunkt i samfunnet som det har vært de siste par månedene, og egen situasjon forbundet med det, så tenker jeg at det kommer til å gå greit i mange måneder til. Da jeg er i risikogruppen praktiserer jeg sosial isolasjon, og det håndterer jeg ganske bra. Det blir litt som man tenker på harde toppturer eller lange løpeturer; klarer du én måned, klarer du to, klarer du tre osv. Alenetilværelsen blir også lettere siden jeg har hund, og selv om jeg vanligvis bruker mest non-verbal kommunikasjon med henne, så har hun blitt pratet mye med den siste tida!

Jeg tror jeg kunne holdt ut en kontinuerlig nedstenging i flere år hvis det virkelig var nødvendig, og jeg så en mening med det. Altså en trussel større enn korona hvor jeg tross alt regner med å ha litt kontakt med familien i perioder med lav smitterisiko. Jeg ser egentlig på muligheten til isolasjon som et privilegium, og er takknemmelig for at jeg ikke bor i en flyktningleir, en favela eller rett og slett på gata.