Hvordan få tid til sine fritidsinteresser?

[sjokoladepappa]

Er småbarns pappa til to søte jenter på tre og ett år.
Og som så mange andre småbarns fedre kjenner jeg interessenes og vennene kalle. Nå er helt klar over at dette er normalt, at det blir mindre fritid en hva man hadde før, men skal man akseptere at man ikke har noe liv uten om jobben og familien(som man er veldig glad i?)?

Noen råd? Ord om visdom?

[Maz]

Hvordan man organiserer dette med jobb, familie og fritidsinteresser er jo noe som bør diskuteres mellom partnere.

Mange virker å mene at menn må ha fri, men at det ikke er så farlig med kvinnene. Faktisk er det litt sånn hos oss, men det er vel fordi jeg ikke anser barnet mitt som noe jeg ønsker fri fra. Kanskje har jeg ikke noe liv? Har jeg noe jeg skal så er det ikke noe problem, selv om mannen min jobber ekstremt mye er han der om jeg trenger det. Det fungerer for oss. Hva som fungerer for andre er nok helt anderledes.

Nok om meg, det jeg skulle foreslå er å komme frem til en avtale med din kjære om at du får f.eks tirsdag, hun torsdag og kanskje kan dere få en fast barnevakt og gjøre noe sammen en dag i uken? Det siste tror jeg gjør en til et bedre foreldrepar.

[Elise]

Vi har det sånn at vi kan gjøre "hva vi vil" etter klokka 19.00, men da legger vi det ene barnet før vi drar. Det funker bra, og medfører ikke noe "merarbeid" på den andre, om man kan kalle samvær på kvelden med ens eget barn for det. Skal vi noe som gjør at vi drar før det, sånn at den andre må ta leggingen av begge, nevner vi det noen dager i forveien, og det går stort sett bra. Vi bruker ikke dagtid i helgene på å gjøre ting uten barna.

Jeg syns ikke man skal bare akseptere at man ikke fortsetter kontakten og samværet med venner man har, og at den eneste kontakten blir på Facebook. Men helgeturer på hytta og fylleturer til Danmark blir det ferre av. Kinoturer, kafeturer, film i kjelleren osv kan man fortsette med. At det blir en liten pause på det akkurat når man har en nyfødt baby som krever sitt døgnet rundt og mammaen er dausliten, er naturlig. Men de fleste som er 1 og 3 år sover jo ganske mye av kvelden, og de fleste jeg kjenner sitter da og koper i hver sin sofa uten å gjøre et fornuftig slag, tid man da heller kan bruke på venner, trening eller andre ting.

Tror det er viktig at man tar den diskusjonen der med partneren sin. Det burde jo være fullt mulig at man kan få ha en fritidsinteresse selv om man har fått barn. Men det må gå begge veier. Har du en kveld fri, så bør hun få det også.
Dvs. hvem som har fri når er egentlig uinteressant, så lenge begge parter er fornøyd med tingenes tilstand.
Jeg tror også man blir en bedre forelder om en av og til får være noe annet enn mamma/pappa. Påfyll er bra for alle.

Det hjelper som regel på motivasjonen til en sliten partner å gi den andre fri til aktiviteter om den som skal være hjemme har primærbehovene dekket først.

Så om man har en kone som er totalt i grøfta av nattevåk og husarbeid, det flyter hjemme og ligger to dager gamle bleier på salongbordet mens hun sitter i sofaen og ammer og gråter så er det antagelig en dårlig dag å høre om det er greit med en helgetur med gutta. (Jepp - har eksempel fra rl. )

Om man har avlastet med nattevåken så begge har et minimum av krefter, det ser fint ut og alt er vel og man har krefter nok begge to til å ha et liv utenom familien også, så er det kjempefint å kunne få til det.

[Niobe]

Vi har jo kveldene. Det er litt vrient om vi begge vil ut samme kveld, men det har vel sjelden skjedd, egentlig.

Podens to første leveår var det nokså tydelig for oss begge at fritid var noe vi fikk glede oss til senere. Da sov vi så snart vi hadde muligheten til det.

[him]

Det kan også være greit å innse at det er en fase. Mine barn er 7 og 5 og jeg er "ute" av småbarnsfasen. Det kom faktisk litt overraskende også. Yngste ble fortere selvstendig (lærte av søsteren. ) Men ellers blir det som de fleste her sier løst forskjellig i de forskjellige familiene.

[Joika]

Dere kan jo avtale å ha fri annenhver gang da. Så hun får litt fri og. Eller er ikke hun interessert i det? Jeg har venninner som ikke vil ha noe fri og ikke syntes interesser utenom barn og familie er noe viktig. Da må du så fall utrykke at dette er et behov du har.

[Tjorven]

Mannen min er flinkere enn meg til å ta vare på de lukene som dukker opp. For de kommer, og de kommer hyppigere jo større ungene er. Knerten nærmer seg nå 2, og det kjenner vi tydelig på. Det er nå mye lettere å være alene med to unger over en periode. Men nå har jo snuppa begynt med fritidsaktiviteter, og jeg antar at det kommer til å ta mye tid i årene som kommer.

Vi har en aktivitetskalender på veggen hjemme. Den er "master". Den som skriver seg først på der, har reservert kvelden.

Det er fullt mulig å fortsatt ha venner og fritidsinteresser som småbarnsforeldre, man må bare være litt flinkere til å planlegge det.

[Gerbera]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Vi har en aktivitetskalender på veggen hjemme. Den er "master". Den som skriver seg først på der, har reservert kvelden.

Sånn fungerer det her også, i teorien. Men mannen har en tendens til å planlegge veldig mye oppi hodet sitt, som hverken kommer til uttrykk på papir, eller i tale, og da er det ikke så lett å ta hensyn til hans ønsker og planer.

[Skilpadda]

Man skal ikke måtte akseptere at man "ikke har noe liv utenom jobben og familien", nei. (Med mindre man ønsker å ha det sånn, da.) De fleste unger sover på kveldstid, og selv om de er en del våkne, trenger neppe begge foreldrene å være der hele tiden hver kveld. Og for de fleste er det viktig å komme seg litt ut og treffe venner og gjøre "voksenting" innimellom. Et forslag kan være å bli enige om hver deres kveld i løpet av uken der dere kan gå ut, f.eks. fra 19 og utover (når ungene sikkert er lagt?). Og så snakke om muligheten for at en av dere går på byen eller kanskje drar på hyttetur en gang i blant - og dersom du er den eneste av dere som gjør dette, bør du "gjøre opp" for det med å f.eks. ta ungene tidlig begge morgenene en helg, og ta dem med ut alene på formiddagen eller noe sånt, så samboeren/kona får hvilt seg ut og får litt fri på egen hånd hun også.

(Jeg hører om mange mødre som føler at de får lite egentid og "utetid", mens mannen er "flinkere" til å komme seg ut, men det kan jo være at det er fordi jeg hører mest fra mødre. I alle tilfelle er det viktig å ta hensyn til hverandre, og å passe på at partneren får det hun trenger og ønsker seg også.)

Jeg tror det er fullt ut mulig å ha et liv ved siden av barn og familie. Det handler vel om å snakke sammen og ikke minst være klar over hverandres behov samt å respektere dem. Synes stort sett menn er langt flikere til å ta vare på livet utenom familien enn kvinner, er vi kanskje litt vel opptatt av hva som er riktig eller sliter vi med dårlig samvittighet?

[Kirsebær]

Prat og prat og prat. Helst sammen. Det hjelper ikke om den ene prater inni sitt eget hode. Har jeg hørt.

En kveld i uken hver kan jo være et godt utgangspunkt.

[løve70]

Selvsagt må man få tid til fritidsinteresser selv om man har barn. Det må bare planlegges litt bedre Snakk sammen og bli enige om eksempelvis en fast kveld hver i uken.

[Nin]

Opprinnelig lagt inn av sjokoladepappa, her.

Er småbarns pappa til to søte jenter på tre og ett år.
Og som så mange andre småbarns fedre kjenner jeg interessenes og vennene kalle. Nå er helt klar over at dette er normalt, at det blir mindre fritid en hva man hadde før, men skal man akseptere at man ikke har noe liv uten om jobben og familien(som man er veldig glad i?)?

Noen råd? Ord om visdom?

Hm. Jeg var alenemor i 13 år uten noen som helst form for avlastning og da ble det neimen ikke mye tid til egne interesser utenfor hjemmet uten barn.
Nå som vi er to tør jeg påstå at jeg og min mann fritt dyrker alle våre interesser og venner. Vi er jo to. Det er jo null problem.
For meg er det ren luksus å være småbarnsmor og ha mann i tillegg.
Vil jeg ut en kveld, ja så drar jeg ut og mannen er hjemme. Vil han ut en kveld, eller på skogtur med gutta en helg, ja så gjør han det og jeg er hjemme.
I går kveld satt jeg her hjemme og koste meg med strikketøyet mens mannen var hos en kompis og så fotballkamp.
Har jeg noe jeg vil ordne med her hjemme uten barn så tar mannen med seg barn ut en tur og motsatt.
Har vi venner her en kveld så legger vi alle ungene her, og er vi hos venner så legger vi ungen der. Null problem.

[Kirsebær]

Også du, prøv å få til litt kvalitetstid sammen også da. Ikke bare hver for dere. Det er lett å komme inn i et mønster der man gjør ting hver for seg/annen hver gang, og vips, så har man ikke det samholde eller den tilhørigheten til hverandre som man gjerne ønsker og bør ha. *erfaren*

Og da sitter man plutselig der med annenhver uke helt tom, uten noen å ta hensyn til eller noe. Og muligens kan man da føle at man litt for mye tid til egne, usunne interesser.

[sjokoladepappa]

Ja Maddamen får jo fri når hun vil på noe, selv på kort varsjel men der er lit mer vanskelig for meg. sansynligvis fordi det fåreslås en liten pub tur eller at eg gror fast når jeg er ute... jaja. mange gode inspill. bare fortsett.

[Gerbera]

Men altså, jeg må innrømme at når jeg har vært hjemme hver kveld hele uka, fordi mannen har jobbet hver kveld, i tillegg til full jobb på dagen, så sitter det langt inne å "innvilge" pubtur når helga kommer (jeg kan uansett ikke bestemme, men jeg sier hva jeg synes, og så får mannen ta valget sitt ut fra det. Det blir som regel pub). Mannen har vesentlig mye mer alenetid enn meg, men han prioriterer å jobbe disse kveldene(er selvstendig), og da mener jeg at han har valgt bort pub og guttekvelder.
Jeg sier veldig ofte nei til mine syklubber, shoppingturer o.l, så mannen skal komme i havn med prosjekter, og fordi jeg ikke gidder surmuling når han ikke får jobbe, så er den enkleste utveien å bli hjemme selv, og la han reise ut.

Så er du mye borte i utgangspunktet, og har mye trening eller andre hobbyer som tar tid på kveldene, så synes ikke jeg at du kan forvente å få aksept for å stikke på puben med gutta. Om du alikevel velger å gjøre det, må du regne med surmuling fra mor. Hun må jo i tillegg opp tidlig neste morgen.

[tink]

Tja, det gjelder å se hvilke lommer som åpner seg. Jeg synes det er greiere å være skvær for mannens utflukter nå som jeg jobber selv, enn i de periodene jeg har vært hjemmeværende i permisjon. Nå stiller vi rimelig likt i innsats med barna på dagtid, og har en slags stilletiende avtale om at vi fordeler lufteturene våre.

Jeg har en klubb som det ryddes plass til, mannen har et par timer trening i uka som han er forpliktet til. Utover det bruker vi skjønn når vi inviteres med ut, hvem sin tur er det denne gangen. Akkurat nå har mannen noen helger med kompisaktiviteter, det er helt greit så lenge han bidrar i hverdagen og ikke melder seg helt ut av forefallende arbeid. Det at den ene kompisen har opplevd et nylig brudd er formildende omstendighet. En eller annen gang er det jeg som reiser på tuppetur på fjellet, søsterhelg eller får noen ekstra dager i hjembyen i forbindelse med jobbreising.

Smilefjes er inne på noe veldig viktig. Dette er det rom for når begge har generelt overskudd. Jeg aksepterer ikke at helten sover middag for å orke å gå på trening. Er han for trøtt til å hjelpe til med oppvasken, så er han for syk til å trene. Er jeg for trøtt til å duge til noe hele uka, så er det heller ikke populært om jeg er ute til 3 på fredags kveld. Innsatsen hjemme og ute må stå litt i forhold.

En del fritidsaktiviteter kan man også drive med hjemme, dersom kompisene ikke har barn kan man se fotball og drikke øl hjemme hos den som har barn. (Det forutsetter selvsagt litt plass og at ølkonsumet ikke går over i flatfylla).

[Hasselnøtt]

-Klare avtaler når det gjelder tidspunkt for "ut-av-huset-aktiviteter" (eks hun hver tirsdag, du hver torsdag)
-Innse at man kanksje må velge bort noe, og foreta valg med omhu
-Tilrettelegge hjemmet; driver du med golf er det vanskelig å gjøre det hjemmefra, men driver du med fluebinding kan du gjøre det i kjelleren
-Akseptere at egentid skal inn i kalenderen, og det går ut over noe annet. Huset blir mindre skinnende, det kan hope seg opp med klesvask, gresset blir høyere, men disse tingene er mindre viktig enn egen mental helse.