Holder du ut alt fra familien?

[trøtt]

Jeg har tålt ganske mye fra mamma, men ho får høre det og jeg kutter henne gjerne ut for en periode når det blir for ille.

Svigerfamilie har jeg også holdt ut ganske så mye for, men et sted setter jeg og grense, noe som endte med at jeg kuttet kontakten helt med gubben til svigermor (nå ekssvigermor, heldigvis). Han pratet jeg med sist for 6 år siden og han ble ikke invitert i bryllupet eller på navnfest etter at kontakten ble brutt. Eksen besøkte de sammen med ungene, men jeg var heller hjemme. Enkelt og greit var det faktisk i det tilfelle, visse ting ser jeg på som så grove overtramp mot meg og mine at det kan ikke godtas uansett.

[anakonda]

.........

[Doxa]

Nei, jeg gjør ikke det. Men jeg strekker meg nok langt i å forstå og hever meg over endel spesiell oppførsel enn jeg ville gjort med venner; blod er somregel tykkere enn vann.

Jeg synes det er viktig å gi mennesker en sjanse, og prøver å strekke meg langt i å forstå og å være et medmenneske. Men tilslutt må man ta hensyn til seg selv og da er nok nok.

Jeg har en tråd liggende på familieforhold om min svigerinne og henne har vi minimal kontakt med. Hun kan virkelig kunsten å forsure vår hverdag og jeg har konkludert med at hun sannsynligvis er psyk.
Jeg vet hun er ensom, trist og fysisk syk. Og hun gjør bare situasjonen sin enda verre ved å oppføre seg slik hun gjør. Ja, jeg synes synd på henne.

Så jeg strekker meg nok ganske langt i å være romslig og å heve meg over ting. I hennes tilfelle er hun, etter endel sær oppførsel, per def perona non grata i vårt hus til hun utviser vilje til radikal forandring.

[Polyanna]

For meg er familien utrolig viktig. De er vegger og tak i livet mitt. Fundamentet. De som elsker meg betingelsesløst. En del av den jeg er. Uløselig knyttet til historien min, bakgrunnen min.

Så ja, jeg vil finne meg i mye fra familien. Heldigvis trenger jeg sjelden det. Men de kan være noen raringer, både min egen familie og svigerfamilien. Men det de har, og som jeg er glad jeg deler, er en evne til å ta ting i beste mening, og til å stort sett mene godt.

Jeg har slektninger uten antenner, som er brutalt ærlige. Men gode, snille og med stor ingegritet. Jeg har en svigerfar som er velmenende, men irriterende til det vanviddskapende. Med ham har jeg måttet finne noen overlevelsesteknikker. Humor er den beste. Å si Nei hjelper også.

Klart, hadde jeg hatt slektinger som var regelrett ondsinnede så hadde jeg antagelig ikke syns det var verdt det. Men det å være del av en diger, kjærlig og inkluderende storfamilie som hjelper hverandre, støtter hverandre, følger hverandre gjennom livet, har en sånn enorm verdi for meg at jeg skal tåle en del rariteter, dørgende kjedelige kaffeslabberaser og med svigerfar.

[Canisa]

Jeg har blitt flinkere til å si i fra og sette grenser for meg og mine, men har enda mye å gå på.
Jeg fortalte svigerfar i forrige måned at om han ikke hadde respekt for meg eller for hvordan vi velger å leve, så var han ikke lenger velkommen hos oss. Han har ikke snakket til meg siden det, og jeg gir f...

[Lenam]

Det er i grunn svært få skikkelige irritasjons moment i familien min, det lille som er står jeg ut med.

[Fadese]

Jeg kan finne meg i mye fra familien, men ikke alt.
Det er mennesker jeg er utrolig glad i, sjøl om de tidvis kan si og gjøre ting jeg ikke er enig i. De kan sogar si og gjøre ting som sårer meg, og det kan såre meg ekstra mye at det er akkurat DE som sier og gjør det.
I perioder kan de kreve mye av meg, på samme måte som at jeg kanskje kan kreve mye av dem i andre perioder. Men jeg fører ikke regnskap!
Er det ikke det det handler om å være glad i andre mennesker, da? Jeg mener ikke at det skal gå så langt at man utsletter seg sjøl, men at det finnes personer jeg er villig til å gi mye av meg sjøl til og yte mye ekstra for.