Mat og skam (gammelt NM-innlegg)

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg syns følelser og selvbilde har MYE å gjøre med samfunnet rundt oss. Faktisk vil jeg påstå at grunnen til at overvektige føler skam pga mat er nettopp samfunnet rundt oss. Men på nett på opplever jeg at alle er så forbanna PK og spør derfor hvorfor samfunnet ikke reflekteres i holdningene på nett. For meg så er det to utrolig forskjellige verdener, derav mitt innlegg som handler om hva JEG syns i forhold til mat og skam. At jeg ikke skriver en avhandling fordi jeg ikke orker det akkurat nå, betyr IKKE at jeg ikke syns ting om emnet. Men for all del, om det ikke passer inn i tråden så er det jo bare å slette.

Selvfølgelig har følelser og selvbilde noe å gjøre med samfunnet rundt oss. Og jeg har ikke sagt at innlegget ditt ikke passer inn i tråden - det var jo du som sa at du ikke orket å delta i debatten.

Hovedinnlegget er ellers hentet fra en lang og engasjert debatt på NM for en stund siden, og i den debatten kom det veldig mange innlegg fra folk som snakket om hvor ekkelt det er de synes å se på at overvektige spiser junkfood, og hvor lei de var av at overvektige påstod at det ikke var deres egen skyld osv. Så akkurat der var det veldig lite politisk korrekthet ute og gikk.

[Sitron]

Ja, det gjør jeg ikke heller, slik jeg ser den. Derfor kom jeg med noe annet. Enkelt og greit.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Men på nett på opplever jeg at alle er så forbanna PK og spør derfor hvorfor samfunnet ikke reflekteres i holdningene på nett.

Jeg tror det har mye med hvilke fora en er på. Dersom man ser en diskusjon på en av disse avisforaene, så er tonen en helt annen. Der kommer det inn en litt annen brukergruppe.

[Mams]

Jeg er så heldig at jeg ikke har problemer med vekta.

Innrømmer også at jeg nok har kastet et ekstra blikk på de som er ekstremt overvektig. Men det har vært de ekstreme tilfellene hvor jeg egentlig har trodd at øynene mine har spilt meg et puss første gangen.

Men jeg håper og tror at det aldri har spilt noen rolle når det gjelder å ha eller ta kontakt med personen.
Det vil være personligheten som har en avgjørende rolle for meg og ikke den ytre innpakningen. Og personer som jeg liker finner jeg da ikke ved å se på det ytre, men ved å prate med personer.

Er masse mere jeg ville ha skrevet om jeg bare hadde klart å sette de riktige ordene på det. Men så lenge jeg ikke klarer det får tankene heller surre rundt i hodet mitt til jeg greier det.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Desembermamma, her.

Jeg tror det har mye med hvilke fora en er på. Dersom man ser en diskusjon på en av disse avisforaene, så er tonen en helt annen. Der kommer det inn en litt annen brukergruppe.

Det er mulig. Jeg oppholder meg ikke på slike fora.

[Muad'Dib]

Jeg har alltid måttet jobbe mye for at holde normalvægten, og er derfor veldig opptatt av den. Dels fordi jeg rett og slett er litt av en streber, dels fordi jeg digger fint tøy, og dels fordi jeg i mitt jobb som underviser føler meg veldig "sett på". Jeg har også klart bemærket, at jeg er blitt behandlet anderledes som "chubby" enn som slank - både til fest, i butikker, på jobb, og så videre. Omvendt har min vekt også vært omvendt proporsjonell med min selvtillid (situasjonen som Skildpadda så fint beskriver). Etter at jeg langt om længe leverte den hovedoppgave som jeg til stunder ikke trodde noensinne ville bli ferdig, orket jeg plutselig alt, begyndte å træne og droppede 1-tube-kaviar-om-dagen vanen. Og 15 kg.

På tross av fokuseringen på mitt eget utseende legger jeg ikke særlig merke til andre folks vekt, medmindre den på en eller annen måte er ekstrem. Og desto bedre lærer jeg folk å kjenne, desto mindre ser jeg det. En av mine venner hadde nylig lagt på seg 20 kg, og jeg bemerkede det ikke engang. En veninne ble såret fordi jeg ikke ga kompliment da hun hadde gått ned i vekt - hadde jo ikke rigtig sett noe, jeg. Jeg må huske meg selv på, ikke å snakke for mye om trening og sunt mat når jeg er sammen med naboen, fordi hun er overvektig og jeg ikke vil ha at hun skal tro jeg ikke synes hun er bra nok.

Kollektivt kan jeg godt ha mine fordomme om overvektige ("de kan bare trene liksom mig, og spise sunt liksom meg") men sånn individuelt blir tingene annerledes. Da er folks utseende ikke så viktig mere, fordi det er så mange andre ting en legger merke til.

Håper ikke dette hørtes alt for usammenhengende ut...

[Misty]

Hmmm...
Jeg har i grunn mange tanker om temaet overvekt.
Ja, jeg er overvektig. Har ikke alltid vært det, men nesten. Det begynte på ungdomsskolen egentlig. Og jeg vet at mat var noe jeg brukte for å komme ut av en ensomhetsfølelse. Og det er klart at det gikk den gale veien med vekta da..... I tillegg spiste jeg uregelmessig, og ødela stoffskiftet mitt.

Da jeg ble gravid med førstemann tok det helt av. Enda jeg spydde i flere mndr, gikk vekta opp til tresifret, og det er mye når en ikke er høyere enn meg. Jeg hsuker at jeg gledet meg til å amme. Alle sa jo at det å amme fikk en til å gå ned . Yeah right!
Men da jeg sluttet å amme, da begynte jeg å gå ned. Og da bestemte jeg meg for at nå var det slutt. Jeg trente hver dag, spiste forholdsvis sunt, hvertfall til faste tider, og gikk ned - 25 kilo faktisk. Og jeg var stolt va det. Og det var mange som kommenterte det, og neon sa til og med at jeg ikke måtte la slamkingen gå til hodet på meg , så jeg bikket over......
Men så kom graviditet nr 2. Og alle de som hadde kommentert vekten min positivt kom med utbrudd a la Hva skjer? Du var jo så flink? For jeg la på meg igjen. 22 kilo opp, de kiloene jeg hadde vært så stolt av å miste. Selv om jeg prøvde å holde meg, gikk vekten likevel bare oppover. Og nå etterpå, er kiloene liksom satt seg fast.
Men jeg fikk hjelp av legen min. Slankepiller. Jaja.... Og så gikk det en liten djevel i meg her etter sommerfreien. Neimen om jeg skulle gjøre meg avhengig av slankepiller. Så jeg sluttet med dem , og tok meg selv i nakken. Jeg ser at hemmeligheten til en frisk kropp - ikke nødvendigvis mager - er et riktig kosthold og bevegelse.
For selv om jeg veier mange kilo mer enn jeg burde ut i fra verdens kroppsbilde, så er jeg frisk. Ja, utenom stoffskiftet da, for det er ødelagt for alltid. Men jeg har ikke høyt blodtrykk eller høyt kolesterol eller hva det måtte være som mange tror overvektige lider av.

Og selv om jeg sliter med vekten, og faktisk gjør så godt jeg kan her, så vil jeg alltid ha følelsen av at folk kikker ekstra i min handlekurv for å kunne finne en grunn til at jeg ikke er en str 36. At de alltid vil gi meg et skjevt blikk dersom jeg skulle befinne meg ved disken hos MacDonalds.

Fordi sånn er folk. Og det tror jge ikke vi kan gjøre noe med. Annet enn å heve oss over det.

Det finnes mange grunner til overvekt.....


Og detet ble helt sikkert mye rot på en søndag kveld, men jeg håper at noen tok essensen...

[tink]

Angående holdninger i virkeligheten og på nett.

På nettet har vi alle teoretiske holdninger til andre menneskers fysiske kjennetegn/utseende. Vi forholder oss ikke til det, dermed er det greit å si at vi ikke skal gjøre forskjell på vanlige og overvektige/fargede/funksjonshemmede eller homofile (selv om det ikke nødvendigvis er synlig).

Jeg slår et slag for Polyannas tankegang, at hun har revurdert sitt syn på tykke mennesker - dessverre. Selv har jeg opplevd at jeg (like mye dessverre) har blitt overrasket over bilder/opplysninger som forteller meg at andre brukere av nettfora er tykke/tynne eller på andre måter avviker fra det normale/kjedelige standard norske utseendet.

Til hverdags liker jeg å tenke på meg selv som en person som ikke gjør forskjell på andre mennesker på bakgrunn av utseende. Men "sjokket" over at for eksempel skilpadda (jeg tror du tåler det ) karakteriserer seg selv som overvektig, er så flaut at det gjør vondt langt inn i hjerterota. Det er flaut fordi jeg treffer mine egne fordommer i døra. Så håper jeg at de kan gi ettertanke til videre ferd ut i verden. Det er likevel ikke enkelt å slå i hjel kulturelt innarbeidede fordommer (habitus) sånn helt over natta. Jeg øver meg.

Takk for alle som deler sine tanker. Jeg håper flere enn meg lærer og tar det med seg videre. Det var litt om holdninger.

[Ginger2]

Synes think flott formidler det jeg selv føler og tenker om dette. Jeg har aldri hatt problem verken med mat eller vekt, men har en lillebror og far som begge er overvektig. Jeg er svært frustrert over dem, spesielt broren min som jeg ser lider under dette. Forsøker å snakke med ham om det, om kosthold, følelser mm uten å tråkke på ham, men ingeting hjelper. Jeg innser han er slik for grunner jeg ikke kjenner, men jeg er likevel så trist. Har lært av å lese tråden og følger interessert videre.

[bina]

Dette er jo en gammel tråd, men siden jeg er ny her tillater jeg meg å løfte den litt frem igjen.

Jeg ser i denne tråden at det er flere som sier de har lært mye av denne type diskusjoner, og jeg håper at flere kan lære. Det handler om å lære litt om hvordan det er å sitte på "den andre siden".

Jeg håper at flere vil dele sine erfaringer i denne tråden!

[MokkMokk]

Nå hadde jeg skrevet et laangt innlegg, men feiget ut og slettet. Er fryktelig redd for å tråkke noen på tærne her ved å skrive noe feil, samtidig som jeg har lyst til å dele litt erfaringer også.

Jeg får sove på det.

[Michayla]

Jeg er overvektig, men har aldri opplevd noe negativt fra samfunnet i forbindelse med det.
Håper det ikke skjer heller.

Synes det er ille at man ikke kan se personen bak det ytre.
Vanvittig mange flotte mennesker man går glipp av.

Og selv om man er overvektig, feit eller hva man kaller det, så betyr ikke det at man er lat og uengasjert.

DET stemplet synes jeg ille.
Jeg har venner som er store og veldig tynne, faktisk så er de tynne mer late enn de vennene som er overvektig.

Kroppene våre reagere veldig forskjellig på mat.

Ei venninne propper i seg usunn mat, godterier hver dag og spier MYE mer mat en jeg noengang kan orke på en dag, hun trener ikke og har stillesittende jobb. Ikke særlig aktiv ellers.
Men slank og veldreid er hun.
Mens jeg som ikke spise godterier,chips o.l og som må jobbe med å få spise NOK mat, er stor.
Vekta går ikke opp, men ikke pokker om den vil gå ned heller.

Jeg glemmer å spise, og kroppen holder på det den kan.

Ofte spiser jeg bare middag og kveldsmat, da jeg ikke husker resten av måltidet og jeg spiser helt vanlige porsoner.

Legen min sier at jeg må spise oftere, men jeg orker ikke.

Så grunnen til at man er overvektig betyr ikke bestandig at man overspiser eller spiser usunt.

Jeg var slank før jeg fikk ungene og jeg var faktisk ikke lykkeligere da.
Eneste som plager vettet av meg er at det er nesten umulig å få tak i klær som er fine og tøffe og fine snitt i store str.

Noen har, men da må man ut med vanvittige priser.

Så klær handler ikke jeg så ofte.
Handlet veldig mye i Amerika og der hadde de MASSE flott klær i MIN str.
Hadde faktisk problemer med å finne små nok.

Jeg måtte i ungdomsavdeligen for å få mine str,
Så jeg håper de klærne holder lenge.


Jeg synes mennesker er fæle til å dømme etter utseende generellt-
Og det er veldig synd, man går glipp av mange flott mennesker.

Det finnes usunne, tynne og late mennesker og det finnes sunne og aktive overvektige mennesker.

Og selførgelig omvendt.

Dette kunne jeg ha sagt veldig mye mer om - for har vært på begge "kanter". Har slitt med spiseforstyrrelser så lenge jeg kan huske.
Ble satt på Grete Roede-kur alt som 7 åring, og jeg var ikke ekstremt overvektig heller - men har en mor som er sykelig opptatt av å være superslank. Jeg fikk kjeft om jeg la på meg en kg i sommerferiene når jeg var hos faren min. Der var det aldri noen som kommenterte hva jeg spiste, eller hvor mye jeg spiste - og det var god, hjemmelaget mat som vi spiste sammen. Det var derfor ganske SIKKERT at jeg la på meg når jeg var der.
Moren min har aldri vært spesielt opptatt av mat, og har sett det mer som et nødvendig onde virker det som.
Det er vel derfor ikke så rart om man får et noe merkelig forhold til hva mat er til.
Å bruke mat som innvendig plaster vet jeg i hvert fall veldig godt hva er.
Da jeg ble 18 - 19 år slanket jeg meg 25 kg, og var på god vei til å anorektiker. Kunne gå hele dager uten mat, og syntes jeg var råflink som hadde full kontroll på hva jeg puttet i meg. Ei venninne ga meg et spark bak, slik at jeg våknet og så hva jeg var i ferd med å gjøre mot meg selv.

Så som sagt - jeg kjenner begge sider, og vet hva det vil si å få stygge blikk i matbutikken når man tar en pose potetgull eller en sjokolade. De kunne like gjerne sagt " at du som er så feit, trenger vel ikke akkurat å bli enda VERRE"
Jeg vet også hva det vil si å få kommentarer når man har "normalvekt" eller helst litt mindre.
Det sier bare litt om hva slags syn som rår i samfunnet. Det er bare innpakningen som teller.

[Pastill]

Jeg har vært kjempetynn (58 kg) og ganske tjukk. (100kg).
Trives vel best et sted i mellom.

Kan skrive under på at man behandles og oppfattes VELDIG forsjellig ettersom hvor mye man veier.
Men man skal ikke glemme at selvfølelsen har mye å si. En person som syntes ille om seg selv blir rett og slett mindre attraktiv.

Så syntes det er noe å tenke på. Føl deg flott, og du blir det. Jeg mener i allefall at det er mye sannhet i det.

[lijander]

Nå er ikke jeg overvektig, så jeg er kjempeheldig der..

Men jeg har ei venninne som prøver å få barn nå...men det klaffer bare ikke.. Det som ofte høres om henne da, det er at hun må slanke seg, så kanskje hun blir gravid! Hun har prøvd i mange år, ingen har følt med henne, snakket med henne eller tatt hennes problemer på alvor (kun fordi hun er overvektig)...
Og dette skjedde med min kusine også...men hun har heldigvis fått hjelp nå, seks år etter hun begynte å prøve, og venter en liten spire Men fortsatt tok det seks år, hun fikk bare beskjed om å slanke seg!

[Dronningen]

Når er man overvektig?

Jeg kunne skrevet mye her om mine følelser om mat og kropp, men opplever egentlig at jeg i perioder av livet har vært en sånn mellomperson. Er du overvektig når du bruker str. 42 eller 44? Hva med 46, osv? Alt er vel relativt. Jeg vet man kan regne dette ut med BMI, men for meg handler det også om det jeg ser i speilet og hvordan jeg føler meg, de blikk jeg møter og den verden jeg ferdes i.

I min barndom var min mor veldig opptatt av slanking, lightprodukter, å kommentere når man spiste for mye, hva man ikke skulle spise, hva som ikke var lov, hvor fryktelig det var å være tjukk (som var ordet som var brukt), og en del mat ble på en måte tabu. Alt skulle være light. Det har nok ført til en merkelig holdning til både kropp og mat som voksen. En blanding av fornuft og følelser. Eks. hvis jeg bare veier lite nok kan jeg spise potetgull til lunch når jeg er hjemme. Hva slags "lidelse" er en slik forståelse av mat og kropp? Det er ikke snakk om hva som er sunt eller ikke. Det er snakk om "når er det tillatt?".

Jeg har måttet jobbe med å spise offentlig. Tenk å spise et kakestykke på jobb, mens andre ser på. Eller spise opp maten på restaurant, når mange av de andre ikke gjør det. Å jobbe med å ikke bare tenke på "lurer på hva de tenker om meg nå".

For mange handler det om kontroll. Å ha kontroll over egen kropp og mat. Å spise mye er tap av kontroll. For kvinner er dette fryktelig.

[mamaria]

Overraskende å snuble over en slik tråd som relativt fersk medlem.
Jeg har nemlig måttet lete meg fram til info om overspising.
Og den infoen begynte jeg å søke da jeg kom over et innlegg på et annet forum, der ei lurte på om hun kanskje hadde en spiseforstyrrelse.
Da jeg leste om temaet, var det som om noen hadde skrevet om meg.

Jeg føler ikke for å dra dne lange versjonen, men den korte er oppvokst i familie med bare søstre, både søstre og mor veldig opptatt av vekt.
Og småertet meg litt da jeg fikk valpefett. Som de så koselig kalte det.
Begynte å kaste matpakker midt på barneskoletrinnet. likte ikke å spise offentlig, og spiste heller masse når jeg var alene.
Tendenser til anoreksi på ungdomskoletrinnet, masse positive tilbekameldinger om hvor fin jeg ble og så TYNN som jeg var. Kastet opp noen få ganger.
Så stabil vekt noen år, etter første barns fødsel i 2000 gikk vekta nesten i loddrett kurve oppover.
Jeg var herre over min egen husholdning, var mye alene, og jeg kunne selv bestemme hva jeg ville spise.

Etter det har det gått litt frem og tilbake.
Slanket meg nesten 10 kg med Grete Roede i 2003, og holdt meg ikke så verst frem til neste graviditet.
Stabil etter siste fødsel frem til i våres.

Nå veier jeg mer enn jeg noen gang har gjort.
Har vært innom en psykiater, som ikke fungerte for meg, hans teori er at jeg doper meg på mat, og spiser vekk følelser.
Skal til lege neste uke og ber da om henvisning til psykolog.

Jeg merker ikke så mye til at verden utenfor stuedøra behandler meg annerledes, den hardeste dommeren er nok meg selv.
Jeg har alltid hatt dårig selvbilde, og jeg vemmes, skammer meg, føler meg så grusomt ekkel, lat, stygg og fæl.
Jeg er slik at jeg kan "sulte" meg hele dagen for å straffe meg, men er jeg alene på kvelden, eller vet jeg skal være det, kan jeg dra innom to forskjellige butikker for å kjøpe et lager av snop til kvelden.
Jeg spiser meg igjennom alt. Avbrutt av pauser når jeg nesten spyr.
Etterpå kommer de fæle tankene om hvor ekkel jeg er igjen, og jeg faster..
Hvis jeg skrev opp hva jeg spiste i ei uke ville det nok være overraskende lite MAT, men sjokkerende mengder sjokolade, og derfor stiger vekta.

Jeg tror min tilstand har forverret seg fordi jeg har en depresjon.
Det er altså hva JEG tror, men psykiateren jeg var til mente at jeg umulig kunne være deprimert når jeg kom meg ut av senga og på jobb hver dag.
Samt at jeg greier å ta iniativ av og til for å finne på noe.