Tror du barna dine kan mobbe?

[rine]

Hvis skolen forteller om en konkret hendelse som barnet mitt har vært med på, eller at barnet mitt konsekvent nekter andre å bli med i leken, tror jeg selvsagt på det skolen sier. Finnes det noen som likevel pleier å stå på sitt? Retorisk spørsmål- jeg vet selvsagt at det som står i artikkelen er så altfor, altfor sant.
Når det er sagt, det er mange ting jeg bekymrer meg for ang. barna, men bekymring for at de er mobbere kommer langt ned på listen. Jeg ser jo selv at de er greie og empatiske og har til og med hørt at de har grepet inn når andre ikke har vært så kule mot felles venner. Begge får tilbakemeldinger fra lærere på at de er inkluderende og hyggelige mot medelever, så enn så lenge har jeg roen. At de kan havne i situasjoner der det ikke er lett å velge riktig side, kan nok sikkert skje en gang likevel.

[emm]

Dette med flokkmentalitet tror jeg kan være vanskelige greier, men jeg tror ikke at barna mine kan lede an mobbing over tid. Og så langt har dette vist seg å stemme. Men jeg synes det er vanskelig å definere mobbing noen ganger. Jeg bet merke i denne delen av artikkelen:

Sitat:

Jeg har opplevd at mange foreldre har forståelse for hvorfor barna deres oppfører seg som de gjør. Det er gjerne i saker der det er snakk om utestengning, der foreldre mener at barna må få velge de vennene de vil ha, sier Rokne.

Som rektor er han opptatt av å ansvarliggjøre foreldre, og mener det er viktig med et godt samarbeid mellom skoler og foreldre for å hindre mobbing.

Ja, og her har vi hatt noen runder på skolen. Nå er det ikke mobbing på trinnet til eldste, men det er noen som av ulike årsaker faller utenfor. Og da blir ofte mitt barn, som er snill og grei og en skikkelig "people pleaser", omtrent alltid bedt om å stille opp for denne ene. Når man selv sliter/ har slitt med å finne sin plass i flokken, som inneholder så utrolig mange flere lag og nyanser enn det lærerene tror, så blir det en vanskelig byrde å bære. Man har endlig fått en hverdag som er grei.

Jeg etterlyser mer samarbeid, og forstålese for at det er vanskelig å være den som skal ordne opp for andre også. Mens foreldrene står og roper at de har et satelittbarn som aldri får være med (som Tjora nettopp lanserte som begrep), og man vet at ens eget barn ikke vil ha med denne hjem fordi den konsekvent er slem med hunden og i det hele tatt ikke hyggelig og være sammen med, da er det vanskelig om man må bli møtt med at barnet utestenger. Og det er enda vanskligere å ymte inpå at det har vært situasjoner som kanskje viser at dette ikke er et satelittbarn, men andre sosiale utfordringer som ligger til grunn. Særlig hvis lærer mener og vite alt og at dette blir å legge skylden på "offeret".

Sannheten kan jo også ligge midt i mellom, men jeg er litt på tvers av normen her, jeg orker ikke å ta min "fordømte plikt" og pålegge barnet mitt å ta med uromomenter hjem for å være snill. Hvordan det skal løses vet jeg ikke, men jeg har sagt til mine barn at de uansett må være hyggelige og høflige mot andre på felles møtearenaer, men de må få velge hvem de skal ha med hjem til tomt hus.

[oslo78]

....

[Divine]

Eldstemann kunnet nok ha mobbet. Det passer ikke hans personlighet, så jeg hadde blitt veldig overrasket, men ingenting er utelukket.

Yngstemann på ti tror jeg ikke er i stand til å mobbe. Han har en autismespekterforstyrrelse, så han mangler rett og slett de sosiale verktøyene til å kunne mobbe, tror jeg.

[oslo78]

Jeg har enda ikke vært borti en mobbesak hvor ikke foreldrene har blitt dypt sjokkert og overrasket over at deres barn gjør noe sånt. Det vil si - hvis de ikke fornekter hele greia og blir skikkelig sinte på lærer, rektor, de andre elevene i klassen, de andre foreldrene, osv istedenfor å gripe tak i problemet sammen med skolen.

[Stompa]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg har enda ikke vært borti en mobbesak hvor ikke foreldrene har blitt dypt sjokkert og overrasket over at deres barn gjør noe sånt.

Det skjønner jeg godt at de blir; det hadde jeg også blitt selv om jeg er åpen for at mine barn nok kunne mobbet. Det er langt mellom å være åpen for det man oppfatter som en abstrakt idé og at idéen faktisk blir til virkelighet.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Det skjønner jeg godt at de blir; det hadde jeg også blitt selv om jeg er åpen for at mine barn nok kunne mobbet. Det er langt mellom å være åpen for det man oppfatter som en abstrakt idé og at idéen faktisk blir til virkelighet.

Nettopp. Derfor er ikke det at man sier at man kommer til å bli sjokkert eller overrasket (det hadde jeg selv også blitt) noen som helst garanti for at det ikke kan komme til å skje. Barn oppfører seg ulikt sammen med foreldre og sammen med andre, og selv om jeg aldri har sett antydning til plaging eller mobbing fra barna mine kan det godt hende det kommer til å skje i skolesammenheng eller andre sammenhenger likevel.Jeg ville selvsagt bli både sjokkert og overrasket - men uten å gå i forsvar og påstå at de som rapporterer om det lyver.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Det skjønner jeg godt at de blir; det hadde jeg også blitt selv om jeg er åpen for at mine barn nok kunne mobbet. Det er langt mellom å være åpen for det man oppfatter som en abstrakt idé og at idéen faktisk blir til virkelighet.

Mens jeg ikke hadde blitt det. Jeg er en person som er åpen for at det kan skje, og skulle skolen ta kontakt, så hadde det siste jeg hadde gjort vært å gå i forsvar. Jeg hadde ikke heller tatt alt for god fisk, men jeg hadde vært åpen for at det kunne ha skjedd og ønsket å finne ut av det.

[Milfrid]

Jeg tror alle er i stand til å mobbe under de rette, eller rettere sagt galne forutsetningene. Dessverre også mine barn. Men jeg gjør så godt jeg kan for å forebygge.

[Skilpadda]

Jeg tror det er veldig, veldig få som ikke kan bli mobbere, og så tror jeg miljøet rundt ungene (i klassen, på skolen, i familien(e) og ellers) er ganske avgjørende for om noen blir det og hvem det i så fall er. Jeg tror ikke mitt eget barn er i den veldig lille gruppen mennesker som aldri kunne havne på mobbersiden i et dårlig miljø, og jeg tror sikkert han er i stand til å si og gjøre ting som oppleves sårende og nedverdigende for andre, men jeg ville bli veldig overrasket dersom han noen gang skulle vise seg å være pådriver for mobbing. Han er ikke egentlig typen til å være en sosial pådriver i det hele tatt, og heller ikke til å bry seg veldig mye om folk som ikke enten er vennene hans eller aktivt plager ham.

[ming]

Jeg tror at min eldste (12), som selv har blitt mobbet, og som fortsatt lever i et sosialt vakuum etter mobbingen, er så sosialt utsultet, at hun, dersom det var "prisen" for å føle seg som deltager i et sosialt fellesskap, kunne utsatt andre for nøyaktig det hun selv ble utsatt for. Selv om hun vet hvor vondt det gjør. Mobbeofre har høyere sannsynlighet for selv å bli mobbere, dessverre. Vi er veldig obs, og kommer til å følge med som hauker når vakuumet en gang (veldig snart, håper vi) opphører.

Mellomste (10) er så sosialt trygg på seg selv, og så lite opptatt av å tekkes andre, at jeg tror det måtte vært en veldig spesiell situasjon dersom han skulle mobbet. Erging, ja, sikkert. Systematisk mobbing klarer jeg ikke å se for meg, men jeg utelukker det virkelig ikke.

Minstemann (3) er veldig opptatt av hvem som er vennene hans og hvem som ikke er det, og kan sikkert være ekkel mot noen for å beholde sine egne bestiser, men jeg har inntrykk av at barnehagen følger godt med og har en god kompetanse på området, så jeg håper de ville oppdaget det før det ble et mønster i adferden hans. Hjemme snakker vi mye om at alle må få være med i leiken - også de som ikke er bestevenner.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg vet masse om dette, him. Det er sjokkerenende saker. Jeg mener likevel at ikke alle ender opp med å gjøre skade på andre, selv under ekstreme omstendigheter. Historien viser også at det finnes folk som heller dør selv enn å skade andre.

På skolen til mine barn er det elever som ut av det blå kaller medelever "din feite gris" eller "løser" en diskusjon med å sparke et annet barn hardt i magen, jeg tror det er eksempel på ting mange, både barn og voksne, heldigvis har en høy terskel for å gjøre. Jeg ville iallfall blitt veldig sjokkert hvis mine barn gjorde slike ting. Jeg tenker som deg at noen mennesker har høyere terskel for å påføre andre skade (både psykisk og fysisk) enn andre, og at selv om alle kan bli mobbere i teorien, er det en teori med modifikasjoner.
Vi tenker jo ofte at mobbere er barn (og voksne) som ser seg ut et lett bytte (utseende, personlighet osv) og gyver løs. Mine barn er (som noen andre nettopp skrev- Skilpadda?) heller ikke så interessert i mennesker som ikke er vennene deres eller ikke plager dem direkte. Ganske utenkelig at de skulle "se seg ut" en person bare for å plage ham.
Nå er det jo ikke lenge siden det var en sak i nyhetene om en jente som ikke hadde noen venner å invitere i bursdagen sin (jeg startet en tråd om det her, men finner den ikke) og der media gikk langt i å antyde at de som ikke var sammen med denne jenta var mobbere. Hvis det å ikke inkludere folk man ikke har så mye til felles med (bortsett fra at de går i klassen din) i alt man gjør når man er 17-18 år, er mobbing, ja, da tror jeg ganske mange av oss har barn som er potensielle mobbere, og at vi helt sikkert ville falt inn under denne litt utvidede mobbedefinisjonen selv også, jeg ville iallfall det.
Vanskelig tema.

[Anne C]

Jeg har en "leder" og en "følger", og jeg tror ikke at de mobber noen nå. Men jeg tenker at jeg må være veldig naiv hvis jeg ikke tror at gutta kan komme til å mobbe hvis de kommer i en setting der det skjer.

[Tjorven]

Jeg har ingen tro på at mine unger er så fantastiske at de ikke kan finne på å mobbe.

Snuppa er en sånn mange vil være venner med, og det hun er i den heldige (?) situasjonen at hun kan velge venner etter dagsform. Noen kan sikkert finne på å føle seg utestengt. Vi snakker mye med henne om dette. Hun har ikke ansvar for alle i klassen sin (hun kan være i overkant omsorgsfull noen ganger), men hun får ikke lov til å stenge ute enkeltpersoner heller.

Knerten er lett å lede og litt rett på sak. Han er for liten/asosial til å være ondskapsfull med vilje, men han kan finne på å stenge andre unger ute hvis han ikke føler at han får noe igjen for samværet.

[mamaria]

Det tror jeg de kan alle sammen, i gitte situasjoner. Jeg har dog ikke opplevd at de har vært med på noe ennå, og håper at de greier å stå imot eventuelt press.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Storesøster sliter litt med å forstå at det er like feil å slenge med leppa "oppover" som nedover i klassehiriarkiet, så ja, jeg tenker at hun kan mobbe/erte i den tro at det er OK så lenge det handler om å sette på plass de populære og ofte ekskluderende...

Jeg synes dette var så bra sagt at det kan gjentaes.

Det er jo til og med mange voksne(!) som mener det er OK å være ekkel med noen som er "over seg i hirarkiet". Da er man jo reneste Robin Hood. Det å være ekkel er å være ekkel helt uavhengig av hvem man er ekkel med. Det å være en riktig Robin Hood, er vel heller at man står opp for de som trenger det, heller enn å hakke løs på en reell (eller imaginær) overklasse.

[rine]

Jeg synes at det i enkelte tilfeller er OK å være ekkel (som i sarkastisk/krass) mot folk over en i hiearkiet som er ekle selv. Så det så. Etter min erfaring er det et effektivt middel når en vil ha folk til å klappe igjen.

[Katta]

Jeg har ingen illusjoner om at ungene mine ikke kan mobbe. Jeg tror ingen av dem har det i seg å lede an i mobbing, men de kan helt klart delta. Det tror jeg virkelig alle kan. Jeg ville blitt sint og skuffet, men jeg tror at også mine barn kan være med på sånt. Det er skummelt hva grupperinger kan føre til, og er man selv ikke spesielt sterk kan man bli med på ganske mye for å holde seg innenfor selv. Til og med uten at man skjønner hvordan dette påvirker en annen som er utenfor.

[Kirsebær]

Yngstemann er pr i dag ikke i stand til å såre noen med vilje.
Eldsteberta kunne vært verstemobbern på skolen om hun fikk det for seg. Heldigvis har hun litt andre holdninger og omsorgsgen som gjør seg gjeldende.

[Gaia]

Jeg tror at begge mine, gitt de "rette" forutsetningene, kunne havnet på begge sider. Både som mobber og mobbet. Det er ikke fordi de er spesielt vanskelige eller kjipe, men fordi jeg rett og slett ikke er så blåøyd at jeg tror at mine barn aldri gjør noe galt.

Jeg tror det er lurt å starte en hver samtale som handler om at barnet sier noe om hva andre har gjort galt med å stille spørsmålet om hva deres rolle i problemet har vært.