Den som ser filmen om Max Manus kan muligens komme til å få et galt bilde av hvordan det var i Norge under krigen. Nå er egentlig ikke det så farlig, siden det er så lenge siden at 2. verdenskrig startet på sin ferd ut av historiebøkenes smule farvann. Ikke desto mindre kan det være verd å huske på at det var stort sett alle andre steder enn der hvor Max Manus, Kjakan Sønsteby og de andre i Oslo-gjengen oppholdt seg, at landet var i krig.
Nå er det opp til pengemakten å definere hvordan vi kollektivt skal minnes våre forfedre. Jeg er redd for at det blir som med makt ellers, den har en lei tendens til å samle seg. Norsk Film hadde makt til å sette filmen om Max Manus ut i livet, og brukte nesten 20 millioner kroner på foretagendet.
Filmen er flott og den gir sikkert er noen lunde rett bilde av Max Manus og resten av Oslo-gjengen som bedrev det som urbanisten Erling Fossen omtaler som "vellykkede guttestreker". Jeg håper Norsk Film finner mulighet til å støtte flere av de andre manusene som foreligger, og ikke bare Max Manus´.
Finanskrisen er over oss og vi søker etter andre helter enn dem som florerer rundt meglerbordene på dagtid og flanerer champagnebordene på kveldstid. Våre besteforeldre er stort sett vandret heden, og med dem vårt personlige minne om krigen som tok så mye.
La det være sagt at Norge ikke var klar til krig. 800 tyskere massjerte opp Karl Johan uten motstand. Tromsøoppvokste Halvdan Koht (Ap), en av landets største historikere gjennom tidene, var en skandale som utenriksminiser i Nygaardsvolds (Ap) regjering. Han var en av "gutta" bak det brukne geværs politikk. Han ville ikke ha noe av noen mobilisering, og det endte med at regjeringen la beina på nakken ut av hovedstaden. Norge var falt, trodde man i all sin enfoldighet i hovedstadens maktkorridorer. Disse var på denne tiden godt infiltrert av landets største advokatslekter, som mange tok overgang til Quisling.
Kongen kom etter, men hverken han eller stortingspresident C.J. Hambro (H), var så lysten på opplegget som regjeringen. Kongen ble nektet adgang til tyskvennlige Sverige, noen han aldri glemte. Dengang kronprins Olav forsøkte seg i 1940, aldri igjen. Ingen gjorde motstand mot tyskerne, uansett hvor regjeringen prøvde. Først da den kom til indre-Troms og Tromsø, ble fikk den offisielle Norge noen form for beskyttelse mot okkupasjonsmakten som rullet opp gjennom hele Østlandet som de hadde gjort det med Danmark og de ikke trengte å gjøre med Sverige.
Kongen og kronprinsen var to uker i indre Troms. Det sies at det fremdeles går levende beviser på det rundt om i området.
General Carl Gustav Fleischer var sjef for stridskreftene i Nord-Norge og fikk beskjed om regjeringens redselsfulle tafatthet 8. april 1940. General Otto Ruge stakk fra Oslo til Elverum før han stilte opp troppene i et veikryss. På det viset fikk han om ikke annet politikerne til å innse at de burde stikke i stedet for å forhandle med tyskerne. Ruge fant ikke tid til å gi ordre til sjefen i nord, han hadde nok med veikrysset sitt. Trønderen Fleischer var ikke mer tungnem enn at han mobilserte hele landsdelen.
Flesicher tok med seg 6. divisjonen fra Harstad. Altabataljonen kom de seksti milene til fots. Det var trøndere med, som var på eksersis i nord. Tyskerne forsøkte seg på Narvik, men gikk på krigens første tap. General Fleischer, håpløst utmannet og med elendig utstyr, holdt ut mot en tifold større hær i to måneder. Tyskerne fikk inn tropper fra Sverige, fritt og franko levert på LKABs jernbane til Narvik.
Fleischer var lenge den eneste norske generalen som hadde ført sine tropper i strid, og lenge den allierte generalen med seier over en seiersrik tysk arme.
Han holdt 17. maitale 1940 i Tromsø, som var nasjonens hovedstad i tre uker, og den falt regjeringen tungt for brystet. Han talte om en nasjon som hentet sine krefter i regionene og om at regjeringen burde bli i landet og kjempe videre hjemmefra. Redaktør Jaklin i Nordlys ga generalen godt med omtanke i lederen dagen etter. Regjeringen likte ikke talen, og tok Fleischer med seg til London. HMS "Devonshire" viste Tromsø og Norge akterstavnen 8. juni 1940.
Deretter rådet det fred i landet, vi var okkupert av verdens største hær. De hadde til slutt 400.000 mann i landet. 40.000 mann kun i Skibotn, et sted rundt 10 mil ut av Tromsø. Det bor og bodde omlag 400 stykker på stedet.
Motstandsguppene var mange, og aksjonene enda flere. De fleste historikerne er enige i at det er tre faktorer som har vært viktig i motstandskampen. Etterretning, krigseilerne og senkingen av Tirpitz. Dette var det sørlendinger, vestlendinger, trøndere og nordlendinger som for det meste holdt på med.
Det er mitt håp at pengemakten tar en kikk utenfor Oslo, om de skal finne gode historier å fortelle fra krigens dager. Der er det godt med materiale, og ovenikjøpet flere tragedier. Eller hvordan lukter det at mens det knapt falt en bombe på Østlandet, så regnet de ellers i landet?
Alle mennesker i Finnmark fikk pistolmunningen i ansiktet og ble bedt om å dra hjemmefra, mens de så at tyskerne satte fyr på hele fylket. Kirken i Alta er av de få bygninger som sto igjen. Bode ble jevnet med jorden, Narvik så ikke ut, og i Lofoten foregikk det uhyrligheter som få ønsker å høre om.
Fleischer da? Nei, regjeringen, nå i London, utnevnte ham til sjef for en kaserne i Canada. Ingen i forsvaret ønsket å ta jobben som forsvarssjef, den var jo trønderhelten fra Nord-Norges´ stilling. Til slutt fant de en major på en ambassade i Helsingfors. majoren spratt opp i gradene og overtok det brukne geværs regjerings forsvarspolitikk. Hjemme led folket, krigsseilerne fra vestlandet og sørlandet berget dem.
Han tok sitt liv 19. desember 1942. Han var en Norsk krigshelt som heldigvis ikke fikk oppleve at hans bataljoner aldri skulle få medaljer for sin innsats. Krigsseilerne fikk samme endelikt. Regjeringen kom hverken i generalens, soldatenes eller seilernes begravelser.
Medaljene stakk Oslo-gutta av med. Nå forsøker de å stikke av med historien også.
22-12-08, 23:41
Trådet visning