Jeg synes ikke likestillinga har gått for langt MEN

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Ermen jeg mener også at noen bruker det som munnhell på samme måte som mange sier at de har migrene bare de får den minste hodepine. Som migrenepasient synes jeg sistnevnte e ganske irriterende.

Det kan jeg veldig godt skjønne. Jeg blir direkte lei meg når noen skal "trøste" meg med å si at de også blir trøtte iblant, og "alle blir slitne av og til", som om min tilstand var helt vanlig og normal og noe en må regne med.

[Teflona]

Det finnes trøtthet og så finnes det trøtthet, pleier jeg å tenke, men neimen om jeg kommer med trøstende kommentarer til folk som faktisk gir uttrykk for at de ikke har tid til å jobbe. Ikke at det er mange av dem, heldigvis.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Om svangerskap ER forklaring på at man er sliten mor til treåring så må dette tas hensyn til, men det blir galt om det er noe som blir gjort til noe generelt for kvinner, slik jeg i noen sammenhenger opplever skjer.

Jeg tenker litt andre veien, jeg. Jeg tror mange blir litt overrumplet av hvor mye det krever av en og jeg tenker at kanskje forventningene fra både kvinnene selv og omverdenen er litt urealistiske. Det er jo ganske omfattende omveltninger i livet som skjer, på omtrent alle plan. Jeg tenker mer at "det er klart man blir sliten av sånt" fremfor at det skal være noe galt om man blir det, liksom.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av zeppelin, her.

Akkurat dette tenker jeg også på som en stor medvirkende årsak til stress. Arbeidet før i tiden krevde mer tid, og mer fysiske krefter. Mens arbeid i dag krever at man kan sjonglere mange ting på en gang, holde oversikt over mer, være flere roller enn tidligere. Jeg tror kanskje at det også henger sammen med den økte informasjonsmengden. Mange valg, mange vurderinger, mange sjanser til å "gå glipp av noe", lite ro til å bare være der man er (fysisk og psykisk).

Det er jo noe "omvendt" når det å gjøre noe skikkelig fysisk og "tanketomt" arbeid (klippe plenen, male et gjerde etc) blir en avslappende og meditativ aktivitet.

Kanskje vil forskning etterhvert vise at den psykiske belastningen gjør oss fysisk utmattet?

Jeg tror du er inne på noe vesentlig her.
Kanskje er belastningen har endret seg mer enn den har minket? Det å reise på hytta og styre med vedhogging, tungvint matlaging og klesvask osv. blir allikevel et avbrekk og en pause for mange. Selv om ting er mye mer tungvint der. Bare det å komme seg bort, være utilgjengelig, få ro nok til å fullføre en tanke og ikke være spredt overalt rent mentalt er jo noe mange gjør for å komme til hektene.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg tror du er inne på noe vesentlig her.
Kanskje er belastningen har endret seg mer enn den har minket? Det å reise på hytta og styre med vedhogging, tungvint matlaging og klesvask osv. blir allikevel et avbrekk og en pause for mange. Selv om ting er mye mer tungvint der. Bare det å komme seg bort, være utilgjengelig, få ro nok til å fullføre en tanke og ikke være spredt overalt rent mentalt er jo noe mange gjør for å komme til hektene.

Det kan veldig godt være. Med ungdommer som er slitne, men som ikke fyller diagnosekriteriene for noe tretthetssyndrom eller tilsvarende bruker vi å snakke endel med dem om typer slitenhet. Mange blir veldig redd for å bli slitne fordi de er redd for å bli fullstendig utmattet slik de har opplevd noen ganger. Og så blir det negative spiraler utav det. Uansett - det er stor forskjell på den typen slitenhet man får i kroppen når man har jobbet og utrettet noe (kanskje helst fysisk) som den slitenheten man får av å ha for mange jern i ilden og ikke strekke til. Jeg blir i hvertfall mer sliten av det jeg ikke får gjort enn av det jeg faktisk gjør.

[Moia]

Mange fine og kjente tanker å lese her.

En ting jeg etter hvert har notert meg om menn, er at de i mye større grad prioriterer seg selv først - så alt annet. Mødre har det med å prioritere ungen(e) foran alt - inkludert seg selv. Jeg ser samme tendensen hos mann, svoger, pappa og 101 mannlige medarbeidere. Ser så ofte at pappaene har en eller annen egen aktivitet de vil gjøre før de tar seg av pliktene. Mødre har det med å ta pliktene først - for så å ta tid til seg selv om det skulle være tid til overs (noe det svært sjelden er).

Jada, dette gjelder sikkert ikke alle, men jeg tror det er regelen heller enn unntaket.

Samtidig får menn sjelden kommentarer fra omgivelsene om de prioriterer seg selv - det er til en viss grad forventet. Mens mødre som prioriterer seg selv fortere blir oppfattet som "dårlig mor".

Mannen min og jeg deler husarbeid, matlaging og permisjon likt. Vi har lik lønn og like muligheter karrieremessig. Likevel føles det ikke likt - når den grunnleggende prioriteringa er forskjellig.

Tror ikke all verden av likestillingslover kan fikse den forskjellen...

[Nessie]

Vi har vel aldri vært så lite fysisk aktive i jobb som nå, og helseplagene med rygg og nakke er gigantiske. Kroppen vår er jo bygd for å brukes, og jeg tror vi får mange plager fordi vi ikke bruker den like fysisk lenger. Og jeg tror mange sliter seg mer ut psykisk.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av zeppelin, her.

Akkurat dette tenker jeg også på som en stor medvirkende årsak til stress. Arbeidet før i tiden krevde mer tid, og mer fysiske krefter. Mens arbeid i dag krever at man kan sjonglere mange ting på en gang, holde oversikt over mer, være flere roller enn tidligere. Jeg tror kanskje at det også henger sammen med den økte informasjonsmengden. Mange valg, mange vurderinger, mange sjanser til å "gå glipp av noe", lite ro til å bare være der man er (fysisk og psykisk).

Det er jo noe "omvendt" når det å gjøre noe skikkelig fysisk og "tanketomt" arbeid (klippe plenen, male et gjerde etc) blir en avslappende og meditativ aktivitet.

Kanskje vil forskning etterhvert vise at den psykiske belastningen gjør oss fysisk utmattet?

Jeg er ikke sikker på om det er gitt at den psykiske belastningen er større nå enn før. Eller hva den fremdeles er mange steder i verden. Vi har verdens beste sikkerhetsnett, det er overhodet ingen fare for at barna våre skal sulte i hjel eller bli hjemløse, og jeg tror ikke den psykiske belastningen ved å skulle sjonglere husarbeid, henting i barnehagen, ukas Zumbatime og 40 timers arbeidsuke er større enn hva den er ved å ikke vite om du har mat til ungene neste dag, at det ikke finnes medisiner om de blir syke, at du ikke har nok varme klær til vintere, og der en arbeidsulykke vil bety at familien din blir fullstendig uforsørget.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Jeg er ikke sikker på om det er gitt at den psykiske belastningen er større nå enn før. Eller hva den fremdeles er mange steder i verden. Vi har verdens beste sikkerhetsnett, det er overhodet ingen fare for at barna våre skal sulte i hjel eller bli hjemløse, og jeg tror ikke den psykiske belastningen ved å skulle sjonglere husarbeid, henting i barnehagen, ukas Zumbatime og 40 timers arbeidsuke er større enn hva den er ved å ikke vite om du har mat til ungene neste dag, at det ikke finnes medisiner om de blir syke, at du ikke har nok varme klær til vintere, og der en arbeidsulykke vil bety at familien din blir fullstendig uforsørget.

Jeg tror vi påfører oss selv mer psykiske belastninger nå enn før?

[gajamor]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Jeg er ikke sikker på om det er gitt at den psykiske belastningen er større nå enn før. Eller hva den fremdeles er mange steder i verden. Vi har verdens beste sikkerhetsnett, det er overhodet ingen fare for at barna våre skal sulte i hjel eller bli hjemløse, og jeg tror ikke den psykiske belastningen ved å skulle sjonglere husarbeid, henting i barnehagen, ukas Zumbatime og 40 timers arbeidsuke er større enn hva den er ved å ikke vite om du har mat til ungene neste dag, at det ikke finnes medisiner om de blir syke, at du ikke har nok varme klær til vintere, og der en arbeidsulykke vil bety at familien din blir fullstendig uforsørget.

Jeg føler ofte at det er enklere å takle reelle problemer, enn de jeg selv skaper i hodet basert på følelser og forventninger?

[Skremmern]

Altså. Det er jo en sammenheng her. Etter 3 fødsler har jo man 3 barn på utsiden, og da tar og krever det forståelig nok mer å komme seg til hektene igjen. Så det er jo ikke svangerskapene alene, men alt som følger med, all jobben som kommer med hvert barn man får.

Jeg føler at jeg har god kontroll på alt rundt meg, men jeg jobber jo også redusert denne (småbarns)perioden. Jeg velger bort en del fritidsaktiviteter hos ungene og sosiale greier for meg selv, for å passe på meg selv, ikke ha for mye på tallerkenen på en gang. Mannen tar sin del og jeg tar min. Vi har blitt enige om fordelingen, og vi synes begge at den er grei og rettferdig ift stillingsprosentene våre.

Jeg hadde besøk av en barnløs venninne her om dagen, og det var tydelig at hun syntes at våre prioriteringer var feil. Jeg fikk et "du skulle kanskje ikke fått så mange unger, da"-blikk da jeg fortalte at fireåringen og toåringen ikke får begynne med noe på fritiden før de begynner på skolen, og jeg fikk også inntrykk av at storesøster sin ene aktivitet var lite. Men sånn er det, jeg ville ha en stor familie, og da må ting vike, og det er sikkert vanskelig for barnløse å forstå akkurat dette, for selv om de lever stressende og til tider hektiske liv selv, så har de bare seg selv å tenke på. Stor forskjell.

En kamerat av oss har et barn som sliter på skolen, han er alenepappa på deltid, og venninnen min kunne fortelle meg at han bruker sine uker på å hjelpe ham med å ta igjen det tapte. De kunne visst sitte med lekser opptil 5 timer hver dag/kveld. Jeg sa at det var uaktuelt hos oss, for jeg har faktisk flere barn å ta meg av. Da fikk jeg det samme blikket som beskrevet i forrige avsnitt servert. Jaja, vi er forskjellige, og forståelsen kommer ofte bare med erfaringen.

[Mrs. S]

Min 8-åring er kun med på en aktivitet etter skolen. Jeg vil la han bli med på flere hvis han vil, men jeg syns dette er nok. Vi sliter også med skolearbeidet, så vi trenger flere kvelder hjemme. Vi jobber full tid begge to og jeg har skiftarbeid, så det trengs ikke mere stress i livet, for å si det sånn. Min 5-åring virker som om hun vil være hjemme. Igjen, når hun kommer og spør om å få bli med på noe, så skal vi nok få det til. Men jeg melder de ikke på aktiviteter uten at de ytrer ønske om det selv.

[Billa]

Tja, jeg har i hvertfall valgt bevisst vekk å få flere barn, nettopp fordi jeg ønsker å ikke måtte prioritere vekk ting jeg mener er viktig. Jeg har også kollegaer som har stoppet opp med ett barn fordi de ser at det ene barnets ekstra behov, krever så mye at de ikke føler at de kan strekke godt nok til hvis de skal fordele tiden på flere.

Dette er personlige valg selvsagt, og antall unger eller hva man bruker tiden på er tilpasset livssituasjonen for de fleste. Viktigst er at vi føler at valgene vi tar er gode, og at vi er fornøyd uten å gå rundt med savn eller dårlig samvittighet.

Jeg har bekjente som har mange barn, og etter MITT skjønn så synes jeg ikke valgene de tar for barna sine er optimale (argumentet for det ene og det andre er tidsmangel og transport). Dette er dog kun min personlige og private mening, og ikke noe jeg forfekter høylydt (selvsagt). Det er plenty av dem som synes jeg jobber for mye også, men de bryr jeg meg ikke om.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Dette er personlige valg selvsagt, og antall unger eller hva man bruker tiden på er jobtilpasset livssituasjonen for de fleste. Viktigst er at vi føler at valgene vi tar er gode, og at vi er fornøydbuten å gå rundt med savn eller dårlig samvittighet.

Veldig enig.

[kie]

En av de tingene jeg tror kan være slitsomt med perioden når man får barn er at man kanskje er mindre forberedt nå enn før. Jovisst går man på svangerskapskurs og slike ting, men jeg tenker jo bl.a. på min bestemor, som hadde 9 søsken og lang erfaring med det å ha omsorg for babyer før hun selv fikk barn. Vi har idealer i media som går rundt med en ert på magen og er slanke, på premierer og utad virker som om de bare poppet ut barnet før de fortsatte som før.

Jeg tenker at det for noen kan påvirke hvilke forventninger man har til akkurat denne fasen. At man kanskje til og med tror det er noe galt fordi det oppleves så mye mer krevende enn man hadde trodd. Jeg vet i alle fall etter noen måneder i jobb på barsel at jeg møtte en del kvinner som ble tatt litt på sengen av hvor omfattende omveltningen det å få barn faktisk er. Og jeg har fått en del spørsmål som i bunn og grunn handler om hvordan man skal få barnet til å gli inn i det livet man allerede har, fremfor å kanskje ta inn over seg at livet selv har endret seg. Eller for den saks skyld: Forundring over at kroppen ikke bare blir seg selv igjen når barnet tross alt er født. En del ser ut til å se på det som et nederlag og tegn på at de har mislykket når det viser seg at de må ha på seg mammaklærne når de drar hjem også, fremfor klærne i pre-gravid størrelse.

Jeg vet at man kan gå for langt ut i motsatt grøft, altså. Jeg gikk selv med ubehandlet lavt stoffskifte i flere år og gjennom et nytt svangerskap fordi fastlegen tok en "du har barn og er sliten på grunn av det -deal with it"-holdning fremfor blodprøver. Men noen ganger tenker jeg at vi som samfunn kanskje kunne ha blitt litt mer realitetsorientert enn sykeliggjort når naturlige livsfaser påvirker kapasiteten vår.

[Pebbles]

Jeg må nok skjerpe meg litt, for jeg blir ofte påvirket i negativ grad av å lese her på FP. Jeg er ikke opptatt av å være best på alle områder i utgangspunktet - men etter å ha forlest meg litt på FP, hvor mange ar ganske tydelige på hva som bør være et minstekrav av innsats på ulike områder, så føler jeg meg ofte ikke god nok. For sløv. For laidback.

Jeg prøver å fortelle meg selv at det sikkert ikke er den samme personen som er griseflink til å kildesortere som også lager all maten fra bunnen og har et strøkent hjem og deltar som frivillig i alle barnas fritidsaktiviteter og får med seg alt av nyere litteratur samt holder seg faglig oppdatert og rekker over det meste av kulturtilbud samt trener mye og sklir inn i størrelse 36 for noe annet hadde tatt seg ut, liksom...

Men så får jeg vondt i magen av all bastantheten i innlegg her inne - for hvordan kan jeg egentlig leve med meg selv når jeg ikke kildesorterer grundig nok og gir gutta pølse i lompe til middag to dager på rad?

Jeg vet at problemet er mitt. Jeg lar meg stresse av all flinkheten jeg leser om. Og ser rundt meg. Jeg vil egentlig være fornøyd med det jeg har å by på.

Jeg priser meg daglig lykkelig over å leve i en tid med så stor grad av likestilling. Å oppleve frihet i livet er avgjørende for livslykke.

Det jeg nok likevel lurer på om har blitt mer stressende, er jobbene til folk flest. Det gikk da litt langsommere tidligere (landhandel kontra supermarked) - og det var ikke så mye effektivisering og måling og veiing på så mange arbeidsplasser som det er nå? En lærers hverdag (som jeg har mest kjennskap til) inneholdt kun en brøkdel av dagens arbeidsoppgaver. Sånn tror jeg det er i mange andre yrker også.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Det jeg nok likevel lurer på om har blitt mer stressende, er jobbene til folk flest. Det gikk da litt langsommere tidligere (landhandel kontra supermarked) - og det var ikke så mye effektivisering og måling og veiing på så mange arbeidsplasser som det er nå? En lærers hverdag (som jeg har mest kjennskap til) inneholdt kun en brøkdel av dagens arbeidsoppgaver. Sånn tror jeg det er i mange andre yrker også.

Det tror jeg også.

[Katta]

I mange jobber opplever man nok perfeksjonskravet som på hjemmebane, og trusselen fra sinte kunder/pasienter/andre som kan finne på å klage er ganske nær for mange av oss. Dokumentasjonskravet er overveldende og det skrikes stadig om effektivisering. Og ikke minst er det tabloide overskrifter som kan sammenlignes med innleggene her inne. Er man ikke i verdenstoppen, er man ikke mye verdt som arbeidstaker, hvertfall ikke hvis man jobber med mennesker. Å gjøre en jevnt over grei eller til og med god jobb holder ikke.

Ellers er jeg enig med Zoe; det er bare å lese på FP for å finne krav å strekke seg etter. Ernæring (var det ikke barnemishandling eller omsorgssvikt å gi barna toromat)? Bilsikring. Deltagelse på dugnader og som foreldrekontakt. Oppfølging av lekser. Oppfølging av fritidsaktiviteter. Oppdragelse. Å ha åpent hus med middag til alle venner. Lese for barna hver dag. Fysisk aktivitet. Oppdragelse igjen - det skal man jo helst ikke drive med heller, hvertfall ikke i gammeldags forstand, men man skal være tilstede for barna på en slik måte at de lærer av gode eksempler. Egen karriere. Sørge for korte dager i barnehagen. Ha egne interresser, tid til å trene, tid og overskudd til romantikk. Økonomisk kontroll.

Det er veldig mye som er ganske så bastant, alt er jo viktig for noen.

[Maverick]

Det er opplest og vedtatt flere ganger at den samlede FP-summen er en drøy målestokk å strekke seg etter. Dog er det allikevel ikke noe hokuspokus å være klar over at de som gjør ditt, ikke nødvendigvis (og mest sannsynlig ikke) gjør datt.

Prioriteringer er en fin bil.

[Wix]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

alt er jo viktig for noen.

Ja, men ikke alt er like viktig for alle. Man må velge.