Året etter fødselspermisjonen

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Jeg syns det høres ut som hun legger seg opp i hvordan andre skal leve livet sitt. Slik som mange andre i helsesveset også gjør. Det går fint an å kombinere f.eks. nattamming og jobb. Det er bare det at i vår kultur er ikke nattamming utover 6 måneder normen, og dermed blir det sett på som uønsket og veldig slitsomt av veldig mange (de fleste?).

Hm, jeg tror poenget hennes, og mitt også, er at for noen er det slitsomt med nattamming/nattvåk, og at det er til det beste for foreldre og barn at man kutter ned eller helt ut ved overgang til f.eks full jobb og barnehage. Da er ofte arbeidsmengde hjemme fordelt på færre timer, man skal yte på jobb og man trenger kanskje mer organisering osv...Da kan mest mulig søvn være svært viktig for mange. For de som nattamming fungerer for er det jo fint.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Ja, nettopp. Og hvis man ønsker (eller føler at man trenger) 6-7 timers uforstyrret søvn om natten så er det en ide å slutte med nattammingen FØR man begynner å jobbe igjen. Fordi det pleier å ta noen dager (uker?) før nye rutiner er innarbeidet.

Selvfølgelig. Men det skal heller ikke være slik at man blir fortalt at slik må det gjøres. For som sagt, det går fint an å nattamme og jobbe dersom man ønsker det. Det er bare i den vestlige kulturen det er vanlig å avvenne barna så tidlig. De fleste tror at det må gjøres slik, man legger ikke opp til at man ikke trenger å gjøre det. Det var hele poenget mitt.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Ja, nettopp. Og hvis man ønsker (eller føler at man trenger) 6-7 timers uforstyrret søvn om natten så er det en ide å slutte med nattammingen FØR man begynner å jobbe igjen. Fordi det pleier å ta noen dager (uker?) før nye rutiner er innarbeidet.

Det er ikke alltid at det er så veldig lett å bare "slutte med nattammingen" i god tid før permisjonen er slutt, ihvertfall ikke om man har den korte utgaven og skal begynne å jobbe når barnet er 9 mnd.

Jeg syntes absolutt det var vanskelig å begynne å jobbe så tidlig, både i forhold til dag- og nattamming. Når babyen syntes han hadde savnet puppen veldig på dagtid, skulle han ta det igjen med enda mere pupp om natten.
Jeg innrømmer at jeg syns det var fryktelig slitsomt å fungere i jobben med så lite søvn, men det var ikke noe alternativ å slutte med ammingen så tidlig.

[annemede]

Eg har så lyst til å sei noko her, men så ser eg at det blir enten fordømmande overfor andre, eller så sjukeleggjer eg min familie, så eg trur eg lar det bli med det. Men eg har ein del meiningar. Må berre få kjenlsene under kontroll.

[lil'c]

Jeg er hjemme med min 3 åring som har spesielle behov, og det er jeg glad for nå.
Kanskje det går seg til så mye at jeg kan ta opp studiene fra neste høst, det er jo lov å håpe.
Men jeg tror ikke jeg kommer til å gå på en smell av den grunn gitt.
Her er det fulltidsjobb mm. å ta seg av lille snuppa, med medisiner mange ganger for dagen, trening, fysioterapi, anfall av div. slag, nattevåk hver natt, uttalige sykehusturer, innleggelser, kontroller, oppfølging, ansvarsgruppemøter, tester og utredning, slosskamper mot Helse-Norge og alle dens søsken, osv. osv.
I tillegg til alt hun krever som alle 3 åringer gjør.
Derfor velger jeg også å studere fra neste høst, forhåpentligvis, så vi kan ha samme fleksible hverdag som vi har nå, som jeg vet hun trenger.
Eller høyst sannsynlig trenger, for nå er hun er ustabil unge, og det er hun nok til høsten også.
Vi får se hva som går.
Men, dette er jo kjernen, jeg kan ikke jobbe pga. dette, det hadde fungert veldig dårlig, så da velger jeg også å la vær.
Hadde jeg jobbet nå, eller fra høsten, hadde jeg vært borte vel 250 dager i året tenker jeg, kanskje mer. Og det hadde ikke vært en god situasjon for verken meg eller arbeidsgiver, samt at det ikke går, rett og slett. Det finnes ikke så mange sykedager gitt.
Samt at jeg plutselig bare måtte slippe alt jeg hadde i hendene og løpe når snuppa fikk kriser, og det hadde selvsagt skjedd endel av dagene jeg faktisk var på jobb.
Tidsklemma har vi vel ikke kjent så mye på, men det er mange som kanskje ikke hadde orket det jeg står midt i, eller taklet det langt verre enn jeg gjør, eller trengt sykemelding osv.
Vi er jo ikke like.
Men jeg kan ikke si det er meg ubemerket heller, jeg har da fått merke det i form av sviktende rygg, farlig høyt blodtrykk, masse migrene og clusters, og i bunn og grunn er jeg utbrent visstnok (i følge legen min).
Men, jeg kan jo ikke legge meg ned.
Jeg må faktisk fortsette for ungen min.
En sykemelding gjør meg null godt, for den har ingen ting å si for min hverdag.
Og det er det jeg kaller det også, hverdag. Det er jo det for oss.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Ammefiendtlig? Tja kanskje. I alle fall høres det ut som du mangler forståelse for hvordan enkelte lever livet sitt. Mange av oss som nattammer lenge, legger det opp på en slik måte at det fungerer greit.

Niks. Jeg finnes ikke ammefientlig. Som lege anbefaler jeg selvsagt at folk flest prøver å amme den anbefalte perioden på to år. Mange klarer feks ikke holde oppe melkeproduksjonen så lenge uten nattamming så da anbefaler jeg det også.

Den manglende forståelsen... Jeg har respekt for at ikke alle har en tilværelse der de har full fleksibilitet i hvordan de innretter seg i de daglige. Det kan være økonomiske grunner, forpliktelser (ift arbeidsgivere, studier, oppgaveskriving), sykdom... Mange nattammer lengere enn de egentlig kunne tenkt seg - rett og slett fordi man mangler overskuddet og orket til å gjøre noe med det. Og hvis man da sklir rett ut i en travel jobb og heller ikke sover om natten, og er fortvilet fordi man ikke klarer å få rutinene på plass så er trøkken i trynet ikke langt unna. Dette kan man unngå ved å tenke igjennom situasjonen på forhånd og ta enkle grep litt etter litt.

Jeg blander meg aldri inn i andres amming så lenge det funker for den enkelte. Grunnen til at mange helsearbeidere oppfattes vrange er nok ofte fordi de under konsulatsjonene ser/hører tegn til at det kanskje ikke fungerer så godt likevel - rent teknisk går det nok greitt, men for AS Lille Familien er det mer enn bare amming som teller. Hvis mor tar til tårene pga slitenhet under en konsultasjon er kutt på nattamming noe av det første jeg anbefaler ihvertfall. (Det første er avlastning, men det er ikke alltid så lett å få til.)

Det er ofte langt mellom det som er ønskelig og det som er mulig. Det har jeg forståelse for.

[annemede]

Opprinnelig lagt inn av lil'c, her.

Jeg er hjemme med min 3 åring som har spesielle behov, og det er jeg glad for nå.
Kanskje det går seg til så mye at jeg kan ta opp studiene fra neste høst, det er jo lov å håpe.
Men jeg tror ikke jeg kommer til å gå på en smell av den grunn gitt.
Her er det fulltidsjobb mm. å ta seg av lille snuppa, med medisiner mange ganger for dagen, trening, fysioterapi, anfall av div. slag, nattevåk hver natt, uttalige sykehusturer, innleggelser, kontroller, oppfølging, ansvarsgruppemøter, tester og utredning, slosskamper mot Helse-Norge og alle dens søsken, osv. osv.
I tillegg til alt hun krever som alle 3 åringer gjør.
Derfor velger jeg også å studere fra neste høst, forhåpentligvis, så vi kan ha samme fleksible hverdag som vi har nå, som jeg vet hun trenger.
Eller høyst sannsynlig trenger, for nå er hun er ustabil unge, og det er hun nok til høsten også.
Vi får se hva som går.
Men, dette er jo kjernen, jeg kan ikke jobbe pga. dette, det hadde fungert veldig dårlig, så da velger jeg også å la vær.
Hadde jeg jobbet nå, eller fra høsten, hadde jeg vært borte vel 250 dager i året tenker jeg, kanskje mer. Og det hadde ikke vært en god situasjon for verken meg eller arbeidsgiver, samt at det ikke går, rett og slett. Det finnes ikke så mange sykedager gitt.
Samt at jeg plutselig bare måtte slippe alt jeg hadde i hendene og løpe når snuppa fikk kriser, og det hadde selvsagt skjedd endel av dagene jeg faktisk var på jobb.
Tidsklemma har vi vel ikke kjent så mye på, men det er mange som kanskje ikke hadde orket det jeg står midt i, eller taklet det langt verre enn jeg gjør, eller trengt sykemelding osv.
Vi er jo ikke like.
Men jeg kan ikke si det er meg ubemerket heller, jeg har da fått merke det i form av sviktende rygg, farlig høyt blodtrykk, masse migrene og clusters, og i bunn og grunn er jeg utbrent visstnok (i følge legen min).
Men, jeg kan jo ikke legge meg ned.
Jeg må faktisk fortsette for ungen min.
En sykemelding gjør meg null godt, for den har ingen ting å si for min hverdag.
Og det er det jeg kaller det også, hverdag. Det er jo det for oss.

Jeg innser at min høst kanskje blir som hjemmeværende, med barna i bhg, da de er syke, krever litt ekstra med tanke på matallergier, har astma begge to. Og det som irriterer vettet av meg, er at jeg har ingen rettigheter. Om jeg ble syk - så synd for meg. Og det kjenner jeg at er så utrolig irriterende at samfunnet skyver mødre, for det er jo tross alt flest mødre som er hjemme med barna, på sidelinjen, nekter de rettigheter som man har krav på som arbeidstaker, men pga at hjemmesituasjonen er som den er, så har man ikke rett på noenting. Og så, siden familien bare har en inntekt, så må denne jobbe ekstra kanskje, for å få endene til å møtes.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Jeg innser at min høst kanskje blir som hjemmeværende, med barna i bhg, da de er syke, krever litt ekstra med tanke på matallergier, har astma begge to. Og det som irriterer vettet av meg, er at jeg har ingen rettigheter. Om jeg ble syk - så synd for meg. Og det kjenner jeg at er så utrolig irriterende at samfunnet skyver mødre, for det er jo tross alt flest mødre som er hjemme med barna, på sidelinjen, nekter de rettigheter som man har krav på som arbeidstaker, men pga at hjemmesituasjonen er som den er, så har man ikke rett på noenting. Og så, siden familien bare har en inntekt, så må denne jobbe ekstra kanskje, for å få endene til å møtes.

Sosiale rettigheter er ikke min sterke side. *innrømmer* Men det er vel endel stønader man har krav på når barna er så syke at man i realiteten ikke kan fungere i vanlig jobb? Type omsorgslønn eller hjelpestønad eller slike ting?

Forøvrig er jeg enig i det du sier. Foreldre med kronisk syke barn blir dobbel- hvis ikke trippelbelastet med bekymringer hvorav de fleste er påført av samfunnet med dets tildels hysterisk dårlig fungerende "-vesen"er.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Det er ofte langt mellom det som er ønskelig og det som er mulig. Det har jeg forståelse for.

Jeg er igjen veldig veldig enig med Miss Norway, og jeg er en ihuga ammefantast. Divine har et motto, og det er "Ikke la det beste bli det godes fiende." Det passer veldig bra her. Amming, og gjerne nattamming er det beste. Men at alle i AS Lille Familien er glade og fornøyde og ikke gråter av slitenhet er det gode. Ammingen bør ikke bli SÅ viktig at det vil gå utover noen i AS Lille Familien. Det er bedre med ammeslutt enn samlivsbrudd. :motto:

Det er vel neppe uten grunn at de fleste samlivsbrudd skjer i løpet av de to første årene etter at barnet er født? Mitt stalltips er at det skyldes at man nettopp ikke har tatt den prioriteringen og nye arbeidsfordelingen som trengs når det kommer en ny og litt krevende medarbeider i AS Lille Familien.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway

Jeg blander meg aldri inn i andres amming så lenge det funker for den enkelte. Grunnen til at mange helsearbeidere oppfattes vrange er nok ofte fordi de under konsulatsjonene ser/hører tegn til at det kanskje ikke fungerer så godt likevel - rent teknisk går det nok greitt, men for AS Lille Familien er det mer enn bare amming som teller. Hvis mor tar til tårene pga slitenhet under en konsultasjon er kutt på nattamming noe av det første jeg anbefaler ihvertfall. (Det første er avlastning, men det er ikke alltid så lett å få til.)

Det er ofte langt mellom det som er ønskelig og det som er mulig. Det har jeg forståelse for.

Grunnen til at mange helsearbeidere oppfattes som vrange er fordi de ikke lytter til hva den enkelte familien ønsker. Det finnes f.eks. en del kvinner som ikke ønsker å avvenne nattammingen, selv om det er slitsomt. Er det ikke bedre å spørre dem om hva de egentlig ønsker, før du kommer med en anbefalning om å slutte? Og så gi råd ut fra både det de ønsker og har behov for? Jeg sier ikke at du gjør en dårlig jobb i så måte, jeg kjenner deg ikke til å uttale meg om det. Men jeg tar utgangspunkt i det du sier, og i mange historier jeg har hørt om helsearbeidere som gir dårlige råd.

Jeg har f.eks. svart på en del tråder på forskjellige diskusjonsfora om nattamming, avvenning og mor som er sliten og lei. Mor ønsker egentlig å fortsette å nattamme, men er sliten og lei og vurderer å avvenne. Jeg tror veldig mange leger ville anbefalt avvenning. Jeg gjør ikke det. Jeg prøver å endre holdningene deres litt, får dem til å se på nattevåken som noe positivt. Og kanskje komme med noen forslag til hvordan de kan gjøre nattammingen litt mindre slitsom, slik at de orker å holde ut. De fleste velger å fortsette å nattamme, og jeg tror ikke de ser på det som så slitsomt heller. I ettertid er det flere som har sagt til meg at de fortsatte pga at jeg oppmuntret dem, og at de er veldig glade for det, for det var jo det de egentlig ønsket.

[Tjorven]

Denne tråden var skikkelig deprimerende lesning for en som føler at tiden virkelig ikke strekker til.

[Agent Scully]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Selvfølgelig. Men det skal heller ikke være slik at man blir fortalt at slik må det gjøres. For som sagt, det går fint an å nattamme og jobbe dersom man ønsker det. Det er bare i den vestlige kulturen det er vanlig å avvenne barna så tidlig. De fleste tror at det må gjøres slik, man legger ikke opp til at man ikke trenger å gjøre det. Det var hele poenget mitt.

Det er faktisk en hel del greier med den vestlige kulturen jeg er ganske glad i ..

[annemede]

Og Marian: nå kommer jeg med enda flere deprimerende innlegg
Klart innstillingen har mye å si. MEN i 22 mnd (ganske nøyaktig) Tenkte jeg: dette går bra, dette skal vi/jeg klare, skal bare overvinne det hinderet så blir det bedre.
Ja vi har gjort noen grep for å få det bedre.
1 vi har flyttet. Storesøsters astma er myyye bedre
2 mannen har skiftet jobb, går ikke an at den ene er borte på sjøen når den andre sitter igjen med to barn som må på legevakt om natten etc.
3 mannen har spesialavtale med jobb om å kunne gå om det blir for ille hjemme, og vi har IKKE fått utvidet antall sykt barn dager.
Til slutt sa det PANG. Og jeg har enda ikke kommet meg helt. Men det går uendelig mye bedre, jeg fikk sykemelding, men TK nektet å overføre fødselspermisjonen til mannen min, så han var hjemme uten lønn.

Vi har valgt å bo/finne jobber relativt nærme hjemmet (30 min er litt langt borte å kjøre) Jeg har 6 km til jobb.

Det sa vel ikke pang, det var bare slutt, slutt på overskudd, humør, alt.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Jeg syns det høres ut som hun legger seg opp i hvordan andre skal leve livet sitt. Slik som mange andre i helsesveset også gjør. Det går fint an å kombinere f.eks. nattamming og jobb. Det er bare det at i vår kultur er ikke nattamming utover 6 måneder normen, og dermed blir det sett på som uønsket og veldig slitsomt av veldig mange (de fleste?).

Enig. Jeg var ikke klar over at hun er lege, men jeg syns også det minner om vanlige lettvinte forklaringer fra helsepersonell. "Man fikser rutiner, avvenner fra nattamming, skjerper seg og så blir alt bra".

Både amming og veldig mange andre ting er individuelt, og det kan være grunner for at man har valgt noe eller at det har blitt sånn. Det ER jo heller ikke alt man velger, noen ganger bare blir det sånn.

For eksempel er det jo ingen som velger å få barn som er mye syke eller har spesielle behov. Det er ikke heller alltid sånn at man kan velge en jobb med fleksibel arbeidstid eller redusert arbeidstid. Kanskje kan man få det til etterhvert, men det er ikke sikkert at DET er den enden som er lettest å starte i. Det er mange ting i den enkeltes situasjon og liv som ikke er så enkelt for andre å vite noe om.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Enig. Jeg var ikke klar over at hun er lege, men jeg syns også det minner om vanlige lettvinte forklaringer fra helsepersonell. "Man fikser rutiner, avvenner fra nattamming, skjerper seg og så blir alt bra".

Både amming og veldig mange andre ting er individuelt, og det kan være grunner for at man har valgt noe eller at det har blitt sånn. Det ER jo heller ikke alt man velger, noen ganger bare blir det sånn.

For eksempel er det jo ingen som velger å få barn som er mye syke eller har spesielle behov. Det er ikke heller alltid sånn at man kan velge en jobb med fleksibel arbeidstid eller redusert arbeidstid. Kanskje kan man få det til etterhvert, men det er ikke sikkert at DET er den enden som er lettest å starte i. Det er mange ting i den enkeltes situasjon og liv som ikke er så enkelt for andre å vite noe om.

Utdannelsen min spiller egentlig ingen rolle i denne sammenhengen. Jeg brukte det bare for å bekrefte at jeg ikke er ammefientlig. Og dette er jo ikke (og skal heller ikke være) noen ammedebatt.

Og jeg skjønner ikke helt disse "lettvinte løsningene" jeg gav - jeg snakket vitterlig om forebyggende elementer og det står jeg ved. Ved å ligge litt i forkant kan man gjøre overgangen til arbeidslivet litt mindre traumatisk. Permisjonstiden går ofte mye raskere enn man tror; alle har vi vel kjent tåken henge tungt om ørene den perioden, så hvorfor er det så fryktelig forferdelig å anbefale eller minne eller hinte om at det kanskje nå vil være nyttig for hele familien å forberede seg på omveltningen som vil skje når mor skal ut i jobb igjen? Og dette har ikke nødvendigvis noe med helsearbeid å gjøre; man søker da slike råd overalt? Jeg fikk selv liknende anbefalinger av mange av mine erfarne flerbarnsvenninner som hadde been there, done that (eller egentlig did not do that and regretted it). Rollemønstre finner man mange steder.

Dessuten skrev jeg om at det viktigste var å få selvinnsikt. Hvis du kaller det en lettvint løsning er jeg svært uenig med deg. Folk flest vil idag mye heller ha en objektiv årsak å skylde på - alt fra vitaminmangel til overvekt - enn å lete i dypet etter kilden til egen nedstemthet. For det er ingen lett eller hyggelig jobb.

Du skriver "Det er mange ting i den enkeltes situasjon og liv som ikke er så enkelt for andre å vite noe om." Man spør vel sjelden tilfeldige vilt fremmede om råd. Helsearbeidere sitter nå vanligvis på rikelige opplysninger og spør og graver etter flere når det trengs. Og gode venner som man rådfører seg med sitter vel oftest på det samme.

Og nei, man er ikke fullt ut herre over egen skjebne og over egne valg. Derfor må man spille med de kortene man har etter beste evne, og få hjelp til det. Men for å få endret noe må det forandring til, gjør man alt likt som før blir det ei heller bedring. For vi snakker jo her om det som IKKE fungerer, ikke sant? For dem som er fornøyd med tilværelsen er det jo ikke noe problem.