Lærergjerningen, vol. 3789

[Pøblis]

jeg beklager overskriften - jeg fant ikke på noe bedre.

Jeg leste denne kronikken om lærere, evaluering, hva elever ønsker og hva lærere tilbyr i Aftenposten

Og så tenkte jeg at jeg tror på mye av det han skriver. Ikke minst kjenner jeg meg igjen i å ønske minste motstands vei på mange områder i livet - og jeg tenker at jeg var adskillig mer opptatt av minste motstands vei da jeg gikk på videregående enn jeg er nå. Selv om ønsket om minste motstands vei skinner igjennom enda.

Hva tenker dere som jobber med dette om det han beskriver?

Og hvordan kan man ivareta de unges medbestemmelsesrett og samtidig sørge for at de får den undervisningen de trenger - hvis den er noe annet enn det de ønsker seg?

[Pebbles]

Jeg er enig i mye av det han skriver, og min erfaring er også at elever vurderer lærere de har et dårlig forhold til urettferdig negativt på undervisningsmetoder og oppfølging. Om de svarer "aldri" på spørsmål om læreren tilbyr variert undervisning, så kan de oppleve dette som en kanal for å få utløp for sin frustrasjon, selv om læreren i realiteten er flink til å variere undervisningen.

Det kan være ulike grunner til at elever har en dårlig relasjon til læreren sin. Av og til skyldes det at læreren ikke møter elever med respekt, mens andre ganger kan det skyldes at læreren stiller krav som eleven ikke orker å følge opp.

Det man kan få inntrykk av når man leser kronikken, er imidlertid at lærere som blir positivt vurdert er såkalte "snille lærere" som "tekkes elevene" og er "opptatt av å være populære". Jeg vet at noen av mine kolleger tenker slik, ihvertfall. Det opplever jeg som ekstremt provoserende. Selv legger jeg mye arbeid ned i relasjonen til elevene. Det er selve grunnsteinen for all læring å ha en god relasjon til læreren. Man må føle seg respektert og verdsatt for å kunne ha lave nok skuldre i klasserommet til å vie læringen full oppmerksomhet. Det er fullt mulig å møte elever med vennlighet og respekt og samtidig stille krav. Jeg opplever at det er først da man virkelig kan få elevene til å strekke seg, både faglig og sosialt, når relasjonen er trygg og god nok til at eleven har et stort ønske om å samarbeide og vise hva han/hun er god for.

For lærere som ikke bruker tid på elevrelasjonen og ikke strekker seg og utvikler seg i den delen av lærerrollen, kan det lett bli en behagelig påstand at "lærere som får positiv feedback ikke tør å være upopulære og sette grenser". Noen av mine kolleger er også glade i å si "man må tørreå være litt bitch." Og så er de selvtilfredse og stolte av at de tør nettopp dette. Jeg har aldri hatt behov for å "tørre å være bitch" og det har på ingen måte står i veien for å sette en lang rekke grenser og krav på daglig basis. Min fanesak er at lærere må ta mål av seg å utvikle seg som menneske og lærer i det ganske krevende området som omhandler det å være leder for klassen samtidig som man evner å komme hver enkelt i møte på en god måte.

Når det gjelder anonyme undersøkelser, så reiser det en lang rekke problemstillinger. Mye avhenger av hvordan resultetene tolkes i etterkant - og det er rom for en lang rekke forklaringsmodeller. Vi har allerede elevundersøkelser i skolen (flere i året), og jeg synes vel kanskje at de ikke-anonyme evalueringsskjemaene som jeg selv deler ut til mine klasser med jevne mellomrom er det som gir meg mest. De store, anonyme undersøkelsene blir så generelle, og det er vanskelig å sette inn konkrete tiltak i etterkant.

[Charlie]

Zoë skriver mye av det jeg tenker. Å være lærer er ikke noen popularitetskonkurranse, men du er ikke en god lærer fordi elevene ikke liker deg. Det er også en undervurdering av elever å anta at de ikke kan verdsette god undervisning, selv om det er prøver og krav til innsats. Jeg er ikke noe glad i det fiendebildet som av og til tegnes av elever fra lærerhold. Det er litt - fordummende.

Han minner meg litt om hun tysklæreren i "Kongsvik vgs" på TVNorge - "det er ingen menneskerettighet å få artium!" (selv om jeg isolert sett er enig i utsagnet).

Elevene hans har sikkert gode karakterer, men det skader ikke elevrelasjonen om de også syns du er en hyggelig fyr.

[Input]

Jeg tolket tydeligvis kronikken veldig annerledes enn Zoë og Charlie. Det handler vel ikke om at elevene ikke synes han er ok, men om at elevene ikke skal få diktere undervisningen. Å jobbe med relasjonene man har til elevene, kan man fint gjøre uten å bytte ut lekser med filmseeing.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg tolket tydeligvis kronikken veldig annerledes enn Zoë og Charlie. Det handler vel ikke om at elevene ikke synes han er ok, men om at elevene ikke skal få diktere undervisningen. Å jobbe med relasjonene man har til elevene, kan man fint gjøre uten å bytte ut lekser med filmseeing.

Jeg tolket den som deg.

I barneskolen er det annerledes opplever jeg. Der er jeg en populær lærer hos elevene selv om jeg har stort fokus på fag og læring og særdeles sjelden ser film (underviser i matte). Det handler aller mest om relasjoner hos meg, og så lenge jeg har en god relasjon til hver enkelt lar de meg glatt slippe unna med hva som helst av undervisningsmetoder.

I videregående er nok "morsom" undervisning mer viktig for evaluering.

[Stompa]

Jeg leser også kronikken helt annerledes enn Zoë og Charlie og mer som Input; det handler ikke om å ikke skape en relasjon til elevene, men om å være den som til syvende og sist bestemmer fordi man tross alt sitter på en faglig og pedagogisk kompetanse som elevene ikke har - og også fordi man gjennom årene ser hva elevene har bruk for når de kommer lengre opp i utdanningssystemet. Noen ganger oppfattes man da som spesielt streng og veldig krevende, særlig av elever som ønsker å komme seg gjennom uten for mye arbeid.

Jeg er selv ikke en av de mest "populære" lærerne på skolen min - og med populær mener jeg da det som elevene ofte ser ut til å legge i begrepet; lærere som de har lyst til å skravle med på gangen i pausene, som de vil ha med seg på klassefest eller ut og spise (jeg tar ikke dette ut av lufta, det er ting tidligere elever har sagt til meg ). Jeg er ikke flink til small talk, og når det gjelder det faglige stiller jeg krav til elevene mine og har et ganske høyt læringstrykk i klassene mine til vanlig. Men jeg får også masse tilbakemelding på at jeg er en av de lærerne de helst går til hvis det "er noe"; at jeg er tydelig, konsekvent og rettferdig, og at jeg ser dem som enkeltindivider. Faktisk hadde jeg en elev innom for noen uker siden som gikk ut i fjor, og som sa at han hadde vært helt svett av alt jeg forventet av dem de tre årene jeg hadde dem i norsk, men nå som han studerte selv så han klart hvorfor jeg hadde jobbet som jeg gjorde, og han satte pris på det. For meg er det dette kronikken handler om - og jeg er så enig, så enig.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Jeg tolket tydeligvis kronikken veldig annerledes enn Zoë og Charlie. Det handler vel ikke om at elevene ikke synes han er ok, men om at elevene ikke skal få diktere undervisningen. Å jobbe med relasjonene man har til elevene, kan man fint gjøre uten å bytte ut lekser med filmseeing.

Jeg leser nok ikke kronikken annerledes enn Input,Oslo og Stompa - jeg bet meg merke i ett aspekt ved problemstilingene, dette med popularitet og innvirkningen det skulle ha i en elevundersøkelse. Jeg skriver at jeg ikke nødvendigvis tror at kronikkforfatteren mener at man ikke kan være både hyggelig OG en god lærer - men jeg registrerer at det finnes det enkelte lærere som tenker. Så man kan godt si at mitt innlegg er en digresjon. Jeg tolker mao ikke kronikken - men gjør meg noen generelle tanker rundt klasseledelse.

Og som jeg også skrev - jeg er helt enig i det han skriver.

[nokon]

Eg tenker at både kronikken og HI sett fingeren på noko av det som er veldig komplekst i skulekvardagen og som gjer læreryrket til eit vanskeleg yrke. Eg trur det er viktig å både kunne ta innover seg tilbakemeldingar, utan å la elevane diktere undervisninga.

Sjølv lærte eg ganske mykje av å gå gjennom elevundersøking i plenum i ein klasse, stille oppklarende og utfyllande spørsmål og få svar på ting som eg ikkje fekk til å stemme. Ein må jo bruke slike undersøkingar kritisk, forsøke å ta inn over seg svara og sortere mellom "Du har kule sko" på "Annet" og "Jeg opplever i stor/liten grad at jeg lærer noe av tilbakemeldingene i faget". Nokre spørsmål vil få viktige og konstruktive svar, andre vil ikkje det. Men brukt kritisk, kan slike undersøkingar vere nyttige.

I begynnelsen av skuleåret har eg ofte brukt litt tid på å la elevane sette ord på korleis dei lærer mest og kva dei liker best. Og det som er interessant, er at veldig mange elevar er veldig kjappe til å svare at dei liker best film og prosjektarbeid. Men når dei skal svare på korleis dei lærer best, seier dei heilt andre ting. Eg trur slike spørsmål kan brukast for å tvinge fram litt refleksjon om akkurat dette, kva er trivsel, kva er læring og korleis skal balansen mellom desse to vere?

[Guava]

Noe av det jeg savner i flere sammenhenger når det snakkes om evaluering er en grundig refleksjon over formålet med evalueringen. Hva skal den brukes til? Hva vil man oppnå?
Får man økt elevers medbestemmelse ved evaluering og hvilke kriterier må det da eventuelt evalueres ut fra?
Jeg synes artikkelen reiser relevante spørsmål, men synes nok den også er litt for negativ til evaluering i seg selv.
Hvis man har en blind tro på at en evaluering kan fange opp sannheten og svaret med store s-er bør man bare gi opp. Evalueringer kan ikke fange opp helhet.
Noen former for evaluering tror jeg likevel kan være nyttig, men det må være veldig bevisst hva man skal bruke resultatene til og ikke minst må det være veldig sterk bevissthet om man man ikke kan bruke resultatene til.
Jeg synes spørsmålet om anonym vs evaluering med navn ikke er så enkelt. Anonymitet er dessuten ikke lett å ivareta om man skal få skikkelige svar heller. Da kan det nesten være bedre å ta det åpent.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Noe av det jeg savner i flere sammenhenger når det snakkes om evaluering er en grundig refleksjon over formålet med evalueringen. Hva skal den brukes til? Hva vil man oppnå?
Får man økt elevers medbestemmelse ved evaluering og hvilke kriterier må det da eventuelt evalueres ut fra?
Jeg synes artikkelen reiser relevante spørsmål, men synes nok den også er litt for negativ til evaluering i seg selv.
Hvis man har en blind tro på at en evaluering kan fange opp sannheten og svaret med store s-er bør man bare gi opp. Evalueringer kan ikke fange opp helhet.
Noen former for evaluering tror jeg likevel kan være nyttig, men det må være veldig bevisst hva man skal bruke resultatene til og ikke minst må det være veldig sterk bevissthet om man man ikke kan bruke resultatene til.
Jeg synes spørsmålet om anonym vs evaluering med navn ikke er så enkelt. Anonymitet er dessuten ikke lett å ivareta om man skal få skikkelige svar heller. Da kan det nesten være bedre å ta det åpent.

Eg er svært positiv til evaluering og har i mi eiga tid som lærar alltid latt elevane mine evaluere undervisninga mi. Men eg er sterkt negativ til den praktiske top-down-gjennomføringa mange stader. Når det vert viktigare å kunne samanlikne tal mellom skular og studieprogram enn å måle den faktiske kvaliteten på det pedagogske arbeidet mot elevane er ein etter mi meining på villspor.

Skulekultur, fag- og timeplanlegging, metodikk, lærarroller, vurderingsformer, elevgrupper, tverrfaglegheit o.l. varierer sterkt mellom skular og ulike studieprogram, og det vert håplaust i stille dei samme generaliserte spørsmåla til alle. Spørsmål som ikkje er forankra i den faktiske undervisninga og pedagogiske tenkinga til skulen og lærarane vil i beste fall vere forvirrande og frustrerande for både elevar og lærarar og i verste fall direkte øydeleggande for undervisninga til innovative og nytenkande lærarar.

Det er desverre ikkje alle som skjønnar at også tal og undersøkingar må analyserast og tolkast før dei gir meining.

[Darth]

I videregående gjennomskuer de fleste elevene mekanismene som fører til "snill" og "streng" lærer. Det er mitt inntrykk i alle fall. Når jeg hører hva elever sier om lærere de har hatt før, så har jeg ikke inntrykk av at de har stor respekt for de som var raus med filmer og alt for personlige relasjoner.

Jeg syns ikke vi skal være så redde for å bli vurdert av elevene, men som Guava, så tenker jeg at man må ha avklart formålet med en slik vurdering før den rulles systematisert ut. Jeg kjenner vel ingen som ikke gir elevene anledning til å evaluere undervisningen i løpet av året, men det er godt mulig at det er vanlig å ikke gjøre det.

Anonyme tilbakemeldinger syns jeg er lite fruktbare. Jeg bruker det i egen klasse, men da er det til eget bruk, jeg trenger ikke å vite hvem som mener hva - jeg trenger å få tegnet meg et bilde. Når det skal systematiseres som ledd i en offentlig kontroll, så mener jeg at elevene bør kunne spores. Ikke nødvendigvis av faglærer/kontaktlærer, men i alle fall av avdelingsleder/rektor. Jeg ser opptil flere situasjoner der en slik identifiseringsmulighet kan være nyttig.

Ellers så syns jeg at kronikken kanskje er litt ensidig? Det er vel ikke et poeng å være upopulær i seg selv?

Relasjonsbygging, det tror jeg er det aller viktigste. Så få man gjøre det på sin måte, jeg er meg, og min kollega er seg.

En ting som jeg er redd for, nå i disse Høyredager, det er at mine elevers resultater skal bli styrende for om jeg oppfattes som en god eller dårlig lærer. I fjor, da hadde jeg elever som hadde fem i snitt for å komme inn på den studieretninga - jeg hadde fantastiske resultater. Ingen så snurten av en treer i de to gruppene jeg hadde da. Men, det var et spesialår. Jeg har nemlig alltid ønsket meg de litt mer sammensatte gruppene, grupper der nivået hos elevene er betraktelig lavere. Fordi jeg er flink til å heve nivået deres, rett og slett. Sjefen min vet det også, at er flink med elever som har strevd mye på skolen. Ikke spesialundervisning, det er jeg ikke så glad i, men fulle klasser. Det er en eneste grunn til at jeg jobber på den skolen jeg jobber på, og det er elevene. Det er akkurat dette jeg vil. Konsekvensen av det er at jeg slett ikke leverer fra meg klasser med de høyeste snittene akkurat, målt etter elevenes resultater er jeg slett ikke noe særlig tess.

[Guava]

Det du skriver i siste avsnittet ditt Darth tenker jeg en del på. Det med det store fokuset på tallenes fortreffelighet i forhold til å skulle beskrive sannheten.
Jeg synes generelt det er en alt for lettvint omgang med tall og statistikk. Det er skremmende hvordan gode tall lett kan bli et mål for seg selv i en konkurransesituasjon og hvor de egentlige målene blir skadelidende av dette. Jeg tenker også at evalueringer som vurderer personlige egenskaper på en lettvint måte kan motarbeide nødvendige prosesser.

De fleste mennesker ønsker å være godt likt og populære. Enkel psykologi.
For å være gode ledere må man noen ganger ta upopulære avgjørelser som ledd i en prosess som skal føre til bedring på lengre sikt.
Kan stadige lettvinte evalueringer gjøre noe med kulturen slik at det blir enda vanskeligere å være den som initierer de viktige og i første omgang upopulære beslutningene?

Jeg tror ikke skolen eller samfunnet er tjent med ledere som blir gjennomevaluert på popularitet.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Eg er svært positiv til evaluering og har i mi eiga tid som lærar alltid latt elevane mine evaluere undervisninga mi. Men eg er sterkt negativ til den praktiske top-down-gjennomføringa mange stader. Når det vert viktigare å kunne samanlikne tal mellom skular og studieprogram enn å måle den faktiske kvaliteten på det pedagogske arbeidet mot elevane er ein etter mi meining på villspor.

Skulekultur, fag- og timeplanlegging, metodikk, lærarroller, vurderingsformer, elevgrupper, tverrfaglegheit o.l. varierer sterkt mellom skular og ulike studieprogram, og det vert håplaust i stille dei samme generaliserte spørsmåla til alle. Spørsmål som ikkje er forankra i den faktiske undervisninga og pedagogiske tenkinga til skulen og lærarane vil i beste fall vere forvirrande og frustrerande for både elevar og lærarar og i verste fall direkte øydeleggande for undervisninga til innovative og nytenkande lærarar.

Det er desverre ikkje alle som skjønnar at også tal og undersøkingar må analyserast og tolkast før dei gir meining.

Ikke sant? Jeg kjenner ikke skolen fra innsiden, men kommunale helsetjenester og pleie- og omsorg vet jeg veldig mye om, og jeg er forskrekket og forundret over at så mange hiver seg helt ukritisk på "kvalitets"-målingsbølgen. Kommunen jeg bor i, snakker høyt og med stolthet om at de gjennomfører brukerundersøkelser - men det er utroilig lite fokus på hva brukerundersøkelsene faktisk spør om og om de i det hele tatt brukes til kvalitetsforbedring.
Jeg er jo selvsagt ikke imot kvalitet (det skulle tatt seg ut! ), men jeg imot ukritisk og lite gjennomtenkte bruker- og kvalitetsundersøkelser. Jeg tenker at undersøkelsene både må måle noe som gir mening - og at man faktisk må ta resultatene til etterretning når man ber folk om å evaluere noe. Hvis alle beboere på et sykehjem sier at de er misfornøyd med maten etter at kjøkkenet på institusjonen ble lagt ned, oppleves det som lite meningsfylt å gi tilbakemeldinger om dette når svaret fra rådmannen er at ordningen er kommet for å bli. For eksempel.