Vi som ikke er flinke i matte

[mamaria]

Tenker litt på dette etter å ha lest en del diskusjoner her i det siste om tilpasset opplæring.

Jeg har mattevegring, jeg hater matte, jeg kan ikke matte, og jeg er ganske dum i matte. Tror jeg.
Vi hadde en fryktelig streng lærer hele barneskoletiden.
I første klasse hadde jeg med brev hjemmefra om at jeg skulle slippe å ta enkeltbilde når fotografen kom, fordi jeg likte ikke å bli tatt bilde av. Læreren ropte meg opp likevel og sa det var min tur, og da jeg protesterte bøyde han seg ned og hvisket inn i øret mitt "hvis du ikke går inn dit og tar det bildet nå, skal jeg ta deg i øret og dra deg inn dit!". Og dermed var grunnlaget lagt ganske godt for seks år med samarbeid og læring...

Jeg husker ikke når jeg syntes matte begynte å bli vanskelig, men jeg husker at læreren himlet med øynene og sa at dette hadde jeg da fått forklart før hvis jeg spurte om hjelp. Jeg sluttet å spørre noe særlig om hjelp. I stedet dagdrømte jeg nok litt i mattetimene, og sa blant annet til mamma at jeg "bare venter på friheten utenfor murene" i skoletimene.

Jeg tror jeg fortsatte omtrent samme sporet på ungdomsskolen. Spurte sjeldent om hjelp, fordi jeg var redd for at de andre i klassen skulle få det med seg og tenke at jeg var dum. Jeg hadde G som karakter gjennom hele ungdomsskolen.

På videregående rakk vi å ha mattelærer i et par måneder, før hun ble sykemeldt på grunn av alvorlig sykdom. Hun kom aldri tilbake. I stedet fikk vi en lærer som ikke var mattelærer i det hele tatt, og som ikke kunne hjelpe oss. Han likte heller å fortelle gode historier. Andre året hadde vi mer økonomi enn matte, og der hang jeg litt med faktisk, og fikk en 4 tror jeg.
Siste året møtte jeg for første gang en lærer som skjønte at jeg ikke skjønte, og som forklarte på en helt annen måte. Jeg startet året med å ligge an til å stryke, etter første prøve, men gikk ut med en treer. Jeg hadde/har utrolig mange huller, og jeg tror at hadde jeg hatt et halvt år til med han, så hadde jeg kanskje fått en enda bedre karakter.

Nå som voksen så unnskylder jeg meg alltid hvis jeg må regne ut noe. Og jeg kjenner at rullegardina går ned med en gang jeg kjenner igjen den gamle "kan ikke, skjønner ikke, greier ikke" følelsen. Jeg velger å la være å prøve fordi jeg tror jeg ikke kommer til å få det til. Samtidig så opplever jeg barnslig nok en slags mestringsfølelse hvis jeg skal hjelpe ungene med noe, ikke aner hvordan ting skal gjøres, men skjønner det ved å lese eksemplene i boka. På en eller annen måte har jeg nesten lyst til å lære mer, for å bevise for meg selv at jeg kan få det til. Finnes det kanskje noe basic kurs, gjerne nettbasert, man kan ta for å friske opp og lære litt?

Jeg vet ikke om det er kun på grunn av at opplæringen akkurat for meg ikke har funket at jeg har slitt, eller om jeg bare ER "dum i matte". Men jeg gjetter at flere av dere andre som ikke selv synes de får det helt til kan ha lignende erfaring fra skoletida som jeg har?

[vixen]

Matte var gjennom hele skoletiden mitt svakeste fag. Det var også veldig lite motiverende å jobbe med syntes jeg. Det var null interesse fra min side. Jeg gjorde aldri noe mer enn akkurat godt nok gjennom hele skoletiden og tror jeg fikk en G på ungdomsskolen og en treer på vgs. Og sluttet med det så fort jeg hadde sjansen. :knegge:

På en måte så gjør det meg ikke så veldig mye for jeg hadde nok ikke valgt et utdanningsløp der jeg hadde trengt matematikk på et høyere nivå uansett. Når det er sagt så håper jeg ungene blir mer enn realist som sin far enn at de blir som meg.

[Input]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, i hvert fall. Jeg var ikke så verst i matte mens tallene ennå var små, men da de ble 3-4 siffer, gikk det helt i stå for meg. Jeg var en særdeles pliktoppfyllende og nøye elev, men i matte fikk jeg det aldri til og det ble stadig vekk forklart med slurvefeil. Jeg husker det som så frustrerende at jeg gråt, for jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle klare å være mer nøye. Så jeg også sluttet å følge med. Gikk ut fra ungdomsskolen med karakter 2, som jeg absolutt ikke hadde fortjent (burde vært stryk).

Så traff jeg en fantastisk mattelærer 1. året på vgs. som så veldig kjapt at problemet mitt lå i at jeg ikke kunne lese tall. Og jeg sliter med det ennå. Jeg må lage/sette inn et type skilletegn om jeg skal lese tall som har fire siffer eller mer, mens f.eks. tallet som er ringet inn her klarer jeg ikke lese i det hele tatt uten veldig mye telling av siffer og tenking. Jeg lærte noen teknikker for å lese tallene, og da løsnet veldig mye. Jeg hadde så store hull i kunnskapen min at jeg måtte tilbake til barneskolepensum for å rydde opp, men etter flere års jobb tok jeg privatisteksamen i det som het 1MX (1.klassematte på vgs) og fikk en 5'er som jeg er ekstremt stolt av. Den har krevd vannvittig mye arbeid.

Nå er jeg faktisk veldig glad i matte, men kommer aldri til å bli kjempegod i det.

[Tallulah]

Jeg er heller ikke super i matte. For min del tror jeg tror jeg nok det er litt av det ene, litt av det andre. Jeg tror ikke matte er mitt fag, jeg er mye sterkere i språkfag og historiske fag, f.eks. Jeg begynte nok å falle av rundt 7. klasse. Det hadde sammenheng med ungdomsopprør, lite kjemi med læreren og en type pedagogikk som ikke fenget meg.

På videregående slet jeg til meg en toer, med mange kvelder med hjelp fra foreldre og gråt over matteleksene. Paradoksalt nok har jeg en A i Makroøkonomi (med svært inspirerende foreleser) fra BI (og strøk bed-øk første runde med en forferdelig foreleser). Jeg har også alltid hatt gode og greie karakterer i fag hvor man bruker praktisk matte, som fysikk, kjemi, mønstertilpasning og konstruksjon. Læreren min på tegning, form og farge mente at industridesign egentlig passet bedre for meg, og der må man bruke mattekunnskaper.

Så jeg tror hovedgrunnen til at jeg falt av var egenforskyldt, jeg gadd ikke mer, rett og slett. Sammen med at jeg slett ikke så vitsen og hadde ikke lærere som greide å formidle noe glede ved faget. Jeg hadde ønsket meg mer praktisk matte, og det kan godt hende det er mer slik i dag, jeg kan lite om pensum på ungdomskolen og videregående.

[mamaria]

Fantastisk at du fant ut hvorfor, Input. Og ekstremt bra jobba! Glemte vel kanskje å si at jeg aldri har vært interessert i matte sånn egentlig, men jeg ønsket jo etterhvert å gjøre det bra.
Og så kom jeg på den eneste oppturen jeg hadde i mattefaget på barneskolen! Vi skulle ha gangesertifikat, prøve som gikk på tid. Jeg hadde pugget og pugget, og var en av fire som greide det på første forsøk. Jeg husker både læreren og noen av elevene ble veldig overrasket. Men det har jo ikke noe med matte å gjøre, men med hukommelse.

[vixen]

Husker mattelæreren på ungdomsskolen sa til meg og en venninne (mens han ristet oppgitt på hodet: "Dere to er noen av de artigste elevene jeg har hatt. Hadde dere nå bare orket å lære noe"

[Éowyn]

Jeg kjenner meg igjen. Matte (og realfag generelt) er min svakeste side. Jeg har heller ikek interesse for det, men jeg er usikker på om det manglende interessen er fordi jeg var så dårlig eller om jeg var så dårlig fordi jeg ikke hadde interesse av det. På skolen var jeg slik at om jeg ikke forsto det med en gang så kunne det være det samme.

På barnskolen var det vanlig pluss og minus og det gikk greit. Gangetabellen kunne jeg pga pugging. Men jeg kan den ikke på rams mer nå. På ungdomsskolen lå jeg på G hele veien. Med unntak av de ukene læreren var sykmeldt. Den perioden var egentlig litt rotete, med flere forskjellige vikarer. Men særlig den ene læreren forklarte matten slik at jeg forsto den og gjorde det også morsomt. Med den følgen at jeg i den perioden gikk opp til M! Jeg fikk lyst til å prøve, lyst til å lære. Da den perioden var over var det nedpå G igjen.

Da videregående kom prøvde læreren der så godt han kunne, men toget var gått for min del. Jeg ga helt opp og endte på en 3'er.

Nå er det slik at bare jeg ser tall så går det ned en vegg og hjernen slutter å fungere. Jeg kan ikke hjelpe barna med barneskolematten engang. Og bare ender opp med å føle meg dum som ikke forstår.

[Alfa]

Eg er ein kreativ problemløysar i matematikk, og det har eg alltid vore. Eg elska allereie på barne- og ungdomsskulen å leike med ulike måtar å løyse matematiske problemstillingar på, men skydde faget som pesten på skulen. Forståing for samanhengar og analytiske tilnærmingar har alltid vore mi greie, og eg fekk vondt i autonomien min av det evige maset om at eg ikkje skulle bry meg med å forstå matematikk, berre pugge. Og eg skjønte aldri kvifor eg fekk feil på reknestykke som hadde rett svar men "feil" reknemåte.

Det er godt mogleg eg hadde valgt ein realfagleg studieveg om eg hadde hatt lærarar som hadde vaktlagt meir forståing for faget, og brukt problemløysingsinteressa mi aktivt som ein veg inn i faget.

[Lavender]

Jeg er også interessert i å oppdatere mine huller. Jeg kan økonomi og noe statestikk, var supergod i brøker og ligninger. Fikk toppscore på makroøkonomi, besto mikroøkonomi med dårligste karakter. Og forstår ikke hvordan jeg fikk en treer i statestikk, det var deler av faget jeg ikke skjønte bæret og som var ubesvart på eksamen.

Vi hadde en danser som mattelærer i niende, fordelen var at hun tenkte høyt og lærte samtidig med oss. Hun forberedet seg, det skal hun ha.

Første året på gymnaset var matte ubemannet og vi hadde vi intet mindre enn syv vikarer, noen timer uten lærer. Flere vikarer kom fra NTNU, de var smarte, men taklet ikke å undervise og ble nok litt mobbet av klassen. Men det var til slutt en vestlending med glimt i øyet som fikk klassen i mål. Klassen med 28 elever hadde 1,7 i snitt Mai. Der 6 er best.

[Pelle]

Jeg hater matte. Datt av på ungdomsskolen tror jeg (men fikk G eller M), til tross for at jeg ellers er skoleflink. I 1. gym hadde jeg ikke en gang kladdebok, jeg regnet på løsark... Flink mattelærer, men jeg gadd ikke. Karret til meg en 3 i standpunkt, og sluttet med matte etter det.

Ble så redd for å ikke komme inn på ønsket studium, så i 3. gym tok jeg opp matte som privatist. Regnet HELE matteboka i løpet av året, tilogmed julaften. det ble tre stykker hver dag. Fikk hjelp av mattelærertanten min, og gikk på privatistkurs. Fikk 5, så "lett som bare det". Innsatsen hadde virkelig betalt seg.

Men i dag? Jeg kan ikke gange og dele på papir, og det meste er glemt. Jeg kan ringe mannen min for å regne ut prosent. :roll: Han derimot, er god i matte. Han tenker matte på en helt annen måte enn meg, han skjønner ting intuitivt - mens jeg må tenke så det knaker og få fortalt ting ørten ganger for å forstå. Heldigvis ser det ut til at Junior har arvet mest av sin far på det området.

Skal sies at jeg i liten grad har trengt matte i mine jobber. Valutaregning og prosent er det nyttigste, tror jeg.

[Inagh]

Jeg limer like godt inn hva jeg svarte i en eller annen tråd, hvor det ble humret litt over de som var dumme nok til å svare feil på en eller annen åpenbart innlysende enkel mattenøtt... Som jeg, by the way, var dum nok til å svare feil på, og så kom det endel kommentarer på at det liksom var lov å skryte av at man ikke skjønte matte, for egentlig, kjentes det ut som for meg der og da, så er det å ikke skjønne seg på matematikk noe man burde være skammelig flau over:



Akkurat det at jeg overhodet ikke forstår tall, er noe jeg flåser med til vanlig, men som fler er inne på, det er også en forsvarsmekanisme. Det var alt annet enn gøy å være det barnet som opplevde at andre unger brølte av latter fordi jeg leste "1881" der det sto "1914."

Det var direkte flaut å fortelle kameraten til foreldrene mine, han som virkelig jobbet en hel kveld for å lære meg prosentrekning, at jeg ikke hadde et eneste rett svar på tentamen, til tross for at jeg virkelig satte min ære i å forsøke.

Det var alt annet enn moro å oppleve at læreren på vgs satte øynene i meg og hveste etternavnet mitt, for så å forlange at jeg sto ved tavla og skulle løse mattestykker, som for meg like gjerne kunne vært gresk, foran alle i klassen - eksemplifiseringen av hvor idiot det går an å bli, se, dette klarer hun ikke, nå gå og sett deg. Det var alt annet enn hyggelig å oppleve at samme lærer etterhvert elegant hoppet over meg når han gikk rundt i klasserommet for å hjelpe medelever, da han rett og slett ikke la skjul på at han hadde gitt meg opp.

Det er til å grine av når jeg, nok en gang, for jeg gir jo fa(piiip) ikke opp, står med et uspiselig bakverk, fordi jeg atter en gang har kødda opp hva som er liter og hva som er deciliter.

Det er så jeg vil grave meg ned, og jeg sitter med gråten i halsen, når jeg må innrømme overfor tiåringen min at jeg rett og slett ikke klarer hjelpe ham med matteleksa, og han etterhvert, full av empati, trøster meg med at det kan vente til pappa kommer hjem...

...For ikke å snakke om hvor gruelig flaut det er å måtte skrive melding til læreren: "Guttungen fikk ikke gjort matteleksa i går, da pappa var på jobbreise, og mamma skjønte ikke oppgaven."

Det er direkte pinlig å plutselig befinne seg i saft-og-bollekiosken på et skolearrangement, og plutselig kommer det en kunde som skal ha to boller, tre saft, og jeg ikke lenger klare rekne sammen hva han skal betale, og hva han skal ha tilbake på 100-lappen han leverte meg.

Dette er matematikk som ethvert nek skal kunne.

Så jeg flåser, jeg ler av det - for det er for jævlig vondt innimellom å være over 40 år og ikke klare skrive ned et telefonnummer, fordi et tall i hodet, et tall sagt høyt, kan plutselig likegjerne bli til et helt annet tall når det skribles ned på papiret.

For - praktisk anvendt matematikk er noe som gjennomsyrer hverdagen din, det er et nødvendig redskap, og det er påkrevd og forventet at man skal kunne det.

Jeg kan det ikke. Jeg sliter med det faktum at jeg ikke kan det, ikke har forutsetning for å lære meg det. Jeg velsignet oppfinnelsen av lommekalkulatorer - jeg elsker kalkulatorfunksjonen på mobilen min.

Og så flåser jeg big time over at jeg suger i matte - for siden alle andre lo av meg, lærte jeg fort at det nytta ikke grine, bedre å le med dem.

Og så finnes det, takk og lov, enkelte perler av noen lærere som virkelig legger sjela si i å hjelpe slike håpløse tilfeller som meg. Det siste halve året i mitt liv med matteundervisning, fikk jeg gå i IQ-klassen - matematikklassenfor oss som hadde 3 eller dårligere i mattekarakter. To lærere jobbet som bare juling med å få oss gjennom eksamen med ståkarakter. Makan til oppmuntrende, flotte, inspirerende pedagoger, som aldri ga opp det knippet kyniske oppgitte 16-åringer som vi var. Jeg tror vi alle sto til eksamen det året, og det er takket være disse to lærerne.

[Karamell]

Inagh: du har dyskalkuli.

Jeg har diagnostisert meg selv med dyskalkuli når jeg studerte spes.ped. Jeg har det nok ikke så mye som Inagh, men jeg kan ikke huske tall. Jeg må også sette skillelinjer mellom lange tall for å skille tall. Å skrive ned kontonummer er vanskelig for eksempel.
Jeg synes også det er dritflaut og stå i kiosken, for eksempel, og sender alltid mannen min. Jeg teller på fingrene sammen med 8-åringen og har forståelse når 11-åringen ikke får til liter og desiliter, millimeter og dens like. Jeg bommer jo selv. Mitt mattehandicap er en av årsakene til at jeg ikke arbeider som lærer i grunnskolen mer. Med ett unntak unngikk jeg matematikkfaget i de årene jeg arbeidet som lærer, men det er jo for dumt å ikke ville undervise over 3. trinn, spesielt når man ikke har fast stilling ...

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Inagh: du har dyskalkuli.

Ja!

Jeg har også det, og jeg kan heller ikke regne i hodet, der er sjuåringen til kjæresten min langt forran meg allerede. Om jeg skal regne om på måleenehter må jeg slå opp på internett. Dessuten har jeg koordinasjonsevnen fra helvete og kan ikke lese kart i det hele tatt. Klarer ikke nyttiggjøre meg av tabeller og grafer i tekst, stort sett gidder jeg ikke lese dem lenger, for jeg vet jo at jeg ikke skjønner noe likevel. Må visualisere meg selv og min høyre hånd for å kunne fortelle noen hva som er deres høyre hånd. Jeg leste en gang en liste over tegn på dyskalkuli, og jeg tror jeg har nesten alle sammen.

Kalkuler.no er forresten en av mine hyppigst besøkte nettsider.

[cora]

Jeg likte faktisk matte de første årene på barneskolen, men det dabbet av etter hvert. De to årene jeg tilbrakte i utlandet (12-14 år) ødela mye for meg i matte. Da jeg kom tilbake til Norge, hadde jeg store hull som jeg aldri greide å fylle. Mattelæreren syntes jeg var helt teit når jeg spurte om så "lette" ting som jeg burde kunne, så jeg sluttet å spørre etter hvert. Startet med 2 på videregående, men den fantastiske læreren jeg fikk da tok seg tid til å forklare meg, var så snill og tålmodig. Endte faktisk opp på 4, men det kurerte ikke matte"angsten".

Jeg klarer for øvrig ikke å regne i hodet, ikke gjøre om målenheter, strever med å regne prosent og må alltid regne på fingrene. Jeg har problemer med å regne meg fram til hvilken dato det er f.eks på tirsdag, hva klokka er om f.eks 7 timer osv.

Mannen har hjulpet til med matteleksene siden ungene gikk i 5.klasse.

Jeg trøster meg med at jeg har hovedfag i språk.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Inagh: du har dyskalkuli.
.

Ja, jeg har skjønt det som voksen, og jeg tror nok at min opplevelse av matteundervisning på skolen ville vært en helt annen om jeg gikk på skole i dag, enn i steinalderen, da jeg bare rett og slett var dum i matte - akkurat som hu i klassen min som var dum i norsk - hu kunne ikke lese i niende engang...

Det er takk og lov en helt annen oppmerksomhet og kunnskap om barn med dysleksi, som hun "dumme i norsk," selvsagt har, dyskalkuli, som jeg har - og helsigvis sigende nå - dyspraksi som min eldste har.

[Susse]

Jeg kom meg fint gjennom matta på barneskolen, men på ungdomsskolen begynte jeg å streve med en gang. Full stopp, Ng i karakter fra første stund, mens jeg hadde M i alle andre fag og var generelt en skoleflink elev. Matta ble bare kjipere og kjipere. Redningen kom våren i 9.klasse når jeg traff mannen min. Han viste seg å være en kløpper i matte og en tålmodig lærer. Han satt med meg kveld etter kveld og innen eksamen hadde jeg G. Matte på gymnaset gikk ikke lett det heller, det ble 3 i 1.klasse og 4. i andre, og var de to karakterene som trakk mest ned på vitnemålet mitt. Det var også matte som stoppet meg fra å ta kjemi videre.
På sykepleieskolen gikk matta som en drøm, der var det logisk og ganske enkelt. (medikamentregning)
Nå i dag klarer jeg ikke å hjelpe 6.klassingen engang, alt er borte. Heldigvis er mannen min fortsatt like flink og tålmodig og hjelper til og med 8.klassingen som har matte som valgfag.

[Mistral]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Jeg kan ringe mannen min for å regne ut prosent. :roll:

http://www.percentagecalculator.net/

[Che]

Jeg trodde hele livet at jeg var dårlig i matte. Hadde G på ungdomskolen. På vgs i 1 klasse hadde jeg en svært flink lærer og fikk 6 på første prøve og 5 i sluttksrakter

[Hjertensfryd]

Eg kan heller ikkje matte. No når 3 og 4 klassingene har begynt med brøk, så klarar eg sjeldan å hjelpe dei

[Puslingen]

Matte suger! Det er ikkje ofte at tweens er dei som finner dei rette orda, men det er mine tanker om matte. Eg har klart meg med eit nødskrik, men det er takket vera læraren eg hadde på ungdomsskulen. Han var/ er ein drittsekk på dei alle fleste områda, men han sat jaggu i mange timar på huk ved siden av pulten min. Det skal han ha.

No er eg der at eg og storesøster diskuterer oss fram til rett svar, slår opp i bøker og leser på http://www.matematikk.org/. Og saman finn me som regel ut svaret. Og er me heldige klarer me begge å forstå korleis me kom fram til svaret også. Eg innser at eg må rett og slett pugge skal eg klare å hjelpe ho vidare framover. No går ho i 6. klasse, og det nærmer seg grensa mi.