Jenter og rosa

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg tror ikke at jeg helt skjønner hva du sier, Bokormen.

For meg har fargen på klærne vært totalt atskilt fra barneoppdragelsen. Vi jobber for å få selvstendige unger. Det har vært enklere med datteren enn med sønnen, selv om førstnevnte druknet i rosa da hun var 3-6 år.

Men du mener at de to tingene er negativt korrelert når n er litt større enn 2?

Jeg synes vel det ofte blir veldig tidlig veldig fokus på klær og utseende. Ekstremt tidlig. Og jeg får litt bismak av eksempler som Filifjonka kom med, om jenta som hylte fordi hun måtte ha på seg en grønn utedress. Jeg tror ikke barna blir ødelagt av å leke prinsesser eller pirater, ei heller av å ha rosa kjole eller spidermangenser i barnehagen. Men jeg synes det er synd da en ser småjenter som fryser på tur med førskolegruppa "fordi de nekter å ha på ditt og datt" (med velsignelse hjemmefra) osv. Og med mange tweens i hus i løpet av uka lurer jeg litt på hva strategien blir i hjemmene der småjentene har hylt seg til å kle seg akkurat som de vil blir da det slettes ikke lenger er prinsesser de vil se ut som. Jenta mi ville jo være akkurat like skoleflink og sporty om hun kom i full makeup og med kort magetopp, men jeg ville jo også sendt signaler til henne om jeg tillot det.

Det kan hende jeg blander kortene om jeg tar inn oppførsel i en diskusjon om klær, men min erfaring er at det gjerne blir en annen adferd da småjentene tripper rundt i fullt disneykostyme vs om de sitter og tegner. Og at det blir en annerledes lek om det er masse lekevåpen tilgjengelig enn om det er mer nøytrale leker. Jeg sier ikke at man alltid skal kle barna i kjønnsnøytralt tøy og bare ha treklosser og tegnesaker tilgjengelig, men jeg synes ikke noe om å fyre oppunder at en gutt er så tøff og at en jente er så fiiiin dag etter dag. Hva slags tilbakemeldinger barna får fra voksne (og andre barn for den del) om det så er basert kun på utseende kan sette veldig tidlig fokus på utseendet. Tror jeg.

For øvrig synes jeg det er himmelvid forskjell på barn som f.eks foretrekker kjoler, og stille og rolig kler på seg det hver morgen, til at det blir drama og styr rundt det. Niesen min var Paris Hilton verdig, der var det skift hundre ganger om dagen, og om vi skulle ut på noe måtte vi ofte vente på et lite barn fordi hun ville ha på seg noe annet.

[Marla Singer]

Jeg ser at de fleste ikke opplever at temaet i artikkelen er noen problemstilling. Jeg kjenner imidlertid mødre som sikkert kan kjenne seg igjen i den, og om moren min hadde lest artikkelen hadde hun sikkert sendt meg en link (selv om jeg ikke er mor enda, engang ). Så jeg tror helt sikkert at problemstillingen er reell, selv om den kanskje ikke treffer flertallet.

Nedvurdering av "jentegreier" generelt treffer kanskje bredere, ihvertfall hvis man snakker om voksne. Men, jeg opplever vel at hvorvidt tradisjonelle "kvinneverdier" nedvurderes kommer an på hva idealet er. Mens femininitet nedvurderes sett opp imot idealer som selvstendighet, styrke og mot (bare noen raske eksempler på egenskaper ofte assosiert med maskulinitet), verdsettes det vel ganske mye når det gjelder barn og hva som passer til kvinnerollen ("artig" i seg selv at noe av de samme egenskapene verdsettes hos både barn og halvparten av de voksne). Dersom idealet er den tradisjonelle kvinnelige kjønnsrollen blir imidlertid avhengighet, omsorg, følsomhet osv. anerkjent. Problemet blir vel dermed ikke hvorvidt såkalte jentegreier, eller egenskaper assosiert med femininitet, ikke blir anerkjent på noen som helst måte, men nettopp at kjønnsrollene er så trange. Det er det jeg er redd for dersom jeg får en unge som er jente etterhvert, at jeg skal bli med på å anerkjenne hennes tilpasninger til den kvinnelige kjønnsrollen, hvis hun egentlig er helt annerledes i seg selv. Det er vel det rosafobien kan være et uttrykk for, kanskje? Jeg ser for meg at jeg hadde blitt utrolig trist om jeg fikk høre en kommentar fra en bitteliten gutt om at man er mann om man bruker verktøy (jeg har også hørt lignengde). Så maktesløst, hva i all verden skal man gjøre? Jeg tror jo ingen har seriøse problemer med akkurat fargen rosa (), men det som følger med er jo gjerne kjole, leke-strykejern og "å se fin ut". Eller, det er ihvertfall kanskje det man ser for seg. Jeg vet jo ikke, og jeg har svoret en ed på FP om å ikke uttale meg om barneting før jeg er forelder selv. Men det er et superinteressant tema.

Hva er forresten "den feminine kulturen" (som refereres til i artikkelen)? For meg, som på mange måter ikke kjenner meg igjen i kjønnsrolleforventningene, så er kanskje feminitet, i betydningen typisk kvinnelig, litt uinteressant når det gjelder egenskaper og interesser.

Mens jeg skrev dette svaret dukket det opp en episode i hodet mitt, som er fra arbeidsplassen min en dag i forrige uke. Jeg fikk beskjed fra en mannlig kollega om at han trodde jeg hadde hatt godt av å pynte meg litt mer. Det synes han hadde vært fint. Hva med å skaffe meg noen fine vesker som matchet antrekket? (På dette tidspunktet så jeg sånn ut). Jeg spurte om hvorfor ikke han kunne skaffe seg en veske, hvis han var så opptatt av det, istedet for å pushe det på meg, liksom. Han sa at han kunne godt tenkt seg det, men det var jo litt femi.

Jaja, neinei. Episoden over er jo tatt litt ut fra lufta, men det illustrerer jo litt om begge kjønnsrollene. Og det slår meg hvor utrolig trang den mannlige kjønnsrollen er, og at min bekymring over å ikke klare å skåne en jente mot kjønnsforventningene i like stor grad (selvfølgelig) bør gjelde om jeg skulle få en gutt. Siden jeg ikke selv har erfaring med å føle meg utenfor den mannlige kjønnsrollen har jeg nok tenkt mindre på det. Jeg står sikkert mer i fare for å pushe en gutt i retning tradisjonell mannsrolle, fordi det passer bedre med mine egne verdier, og sånn sett sitter jeg kanskje og kaster stein i glasshus og bør ta meg sammen.

[Tjorven]

Jeg skrev et langt innlegg på iPaden i går som forsvant helt.

Jeg er nok kjerringa mot strømmen på FP når det kommer til dette. Preget av min egen barndom (jeg fikk aldri høre noe ålreit om hvordan jeg så ut). Jeg forteller ungene mine at de er fine og pene, og når datteren min tidlig viste at det var viktig for henne å velge hvilke klær hun ville ha, så fikk hun velge farge selv. Hvorfor skulle mitt ønske om grønn være viktigere enn hennes ønske om rosa?

Bevissthet rundt egen klesstil har alltid vært viktig for min datter. Hun er opptatt av klær. Vi setter ned foten når klærne blir upraktiske eller for "slutty", men å nekte noe fordi det er "feil" farge eller ikke min stil ... vel, det er en kamp jeg har valgt å ikke ta. Det er nok av annet å holde på med.

Knerten er også bevisst på egen klesstil. Han er langt lettere å bestemme over på det området enn snuppa er, og er mindre kontroversiell. Men han vil ha hatt og slips når han skal pynte seg, og det får han lov til. Da får han vanvittig mye tilbakemeldinger på hvor stilig han er. Jeg ser ikke noe galt i det heller.

Utseende er bare en bitteliten del av dem, men jeg forsøker å gi dem selvtillitt på at de ser ålreite ut. Det skal sies at de får langt mer tilbakemeldinger på oppførsel og andre ferdigheter enn på utseende.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Knerten er også bevisst på egen klesstil. Han er langt lettere å bestemme over på det området enn snuppa er, og er mindre kontroversiell. Men han vil ha hatt og slips når han skal pynte seg, og det får han lov til. Da får han vanvittig mye tilbakemeldinger på hvor stilig han er. Jeg ser ikke noe galt i det heller.

Utseende er bare en bitteliten del av dem, men jeg forsøker å gi dem selvtillitt på at de ser ålreite ut. Det skal sies at de får langt mer tilbakemeldinger på oppførsel og andre ferdigheter enn på utseende.

Poden her gikk med slips på skolen forrige uke, og han fikk dessuten hull i øret i høst, noe han har opplevd å få tyn fra andre for. Men foreløpig står han i det. Jeg følte han lot oss kaste ham til løvene frivillig. Samtidig så er det noe med å våge å skille seg ut. Og hvorfor skulle ikke han få ørepynt når søsteren hadde? Jeg hadde ingen god grunn. Ellers er han overmessig interessert i sneakers, og har funnet en stil han går for der. Så noe er det alltids.

Forøvrig etter å ha gått ut og inn av diverse faser siden tja 2004, og sett ting komme og gå, så synes jeg egentlig dette er ganske overdrevent. Både i betydningen en farge har, og hva dette gjør med barn. Så klart finnes det kombinasjoner der foreldre 'mister grepet' litt og ikke setter grenser, og samtidig kombinerer dette med prinsessestæsj og hva-har-du. Der de får unger som ikke er snakkanes til som blir representanter for et image. Og så har du alle de andre som bare detter innom noe i en fase, der dette verken er altomfattende eller knyttet til adferd, men bare et steg på veien. Som ikke har hylt seg til noe som helst, men som noen kanskje ikke helt ser ikke hører hjemme i denne 'båsen' de ønsker å plassere dem i.

Jeg føler mest på det når jeg leser slike tråder. Folk som skal anta noe ut fra noe. Lar du dem velge sånn, så blir de sånn. Liker de å være sånn, så er de sånn. Men så enkelt er det jo ikke.

Opprinnelig lagt inn av Marla Singer, her.

Jeg tror jo ingen har seriøse problemer med akkurat fargen rosa (), men det som følger med er jo gjerne kjole, leke-strykejern og "å se fin ut". Eller, det er ihvertfall kanskje det man ser for seg.

Akkurat. Og jeg har inntrykk av at en del går med en del fordommer innabords som de baserer sine antagelser på.

De leker med det samme, samme hva de har på seg.
De kan bli like skitten og full av blåbær i kjole som i andre klær. Så lenge jeg som mor ikke bryr meg og signaliserer noe om det, så spiller det ingen rolle for barnet heller.
De kan synes lekestrykejern er morsomt, spesielt om det har lyd og lys, både om de er gutter eller jenter. Så lenge både mamma og pappa stryker, så er det en unisex-greie.
De kan få medbestemmelse på noe (f.eks. klær) for da viser jeg at jeg bryr meg om hva de sier. Jeg forventer da tilbake at i andre situasjoner skal de bry seg om hva jeg sier. Gjensidig respekt.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg er nok kjerringa mot strømmen på FP når det kommer til dette.

Jeg tror egentlig ikke du er det, Tjorven. Det er bare det at det er lite å argumentere med for oss som lar ungene bestemme en del selv. For meg blir det en diskusjon på et veldig personlig nivå som møtes med argumenter som er mer på et generelt nivå og som jeg i bunn og grunn er enig i. Jeg syns det er viktig at jentene mine ikke sosialiseres inn i stereotype jenteroller, men jeg syns det er enda viktigere at de får vokse opp som barn av sin tid, at de får utvikle seg mest mulig selvstendig og at de skal føle seg som en del av det samfunnet de vokser opp i. Å trumfe gjennom nøytrale klær for lillesøster som elsker rosa og glitter - det får jeg meg rett og slett ikke til å gjøre. Fordi det føles feil og det føles som en undertrykkelse av hennes selvstendighet. Jeg ser jo at jeg ikke akkurat gjør feminismen en tjeneste ved å kjøpe prinsessekjole og gullsko, men det blir liksom litt underordnet når jeg trigges av følelsene jeg har for ungen min.

Jeg har veldig selvstendige og selvhjulpne barn da, så det er jo til det gode også å la dem få styre mye selv.

[rine]

Jeg tror det er mye viktigere å stå imot uniformeringen i form av dyre merkeklær o.l når de blir eldre, å bevisstgjøre rundt atferd, kjønnsroller (f.eks i forbindelse med fagvalg, hobbyer og utdanningsvalg) enn å bannlyse Spiderman og rosa skjørt de ytterst få småbarnsårene det er aktuelt.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tror det er mye viktigere å stå imot uniformeringen i form av dyre merkeklær o.l når de blir eldre, å bevisstgjøre rundt atferd, kjønnsroller (f.eks i forbindelse med fagvalg, hobbyer og utdanningsvalg) enn å bannlyse Spiderman og rosa skjørt de ytterst få småbarnsårene det er aktuelt.

Absolutt. Men det er et stykke fra å bannlyse det til å ikke la det ta fullstendig av.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Absolutt. Men det er et stykke fra å bannlyse det til å ikke la det ta fullstendig av.

Selvsagt, men jeg tar det for gitt at de aller fleste av oss ikke "lar det ta fullstendig av" hva nå enn det måtte bety.
Det er ellers nok av eksempler på at voksne damer vil være som alle andre også, bare se på "kjoleveka" så hvorfor skal ikke små jenter også få pynte seg.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tror det er mye viktigere å stå imot uniformeringen i form av dyre merkeklær o.l når de blir eldre, å bevisstgjøre rundt atferd, kjønnsroller (f.eks i forbindelse med fagvalg, hobbyer og utdanningsvalg) enn å bannlyse Spiderman og rosa skjørt de ytterst få småbarnsårene det er aktuelt.

Ja, jeg tror vi snakker i hovedsak om ytterpunktene. Jeg tror ren dyrking av prinsesser dreier seg om et fåtall, de som derimot liker rosa kjoler, glitter og stas, finnes det flere av. :melder seg: Små jenter med tyllskjørt og rose i håret er noe av det søteste jeg ser. Men jeg er også typen som lukter på babyens hode og finner det magisk samt sitter og smiler i opptil flere timer i minus 2 mens elleveåringen spinner rundt på isen, så jeg er kanskje et ytterpunkt, jeg også.

Men jeg synes min lille fireåring er like søt i sin spidermanngenser med storesøsterens englevinger og tiara.

[Tallulah]

Jeg er litt sånn jatakk, begge deler. Jeg syns at unger godt kan få gå i rosa om de vil det, men jeg syns også det er greit å oppdra dem til å innse at det ikke er Den Eneste Akseptable Fargen i Universet. Verden er absolutt mye mer kjønnsdelt for småunger nå enn det var på søttitallet, og det går an å finne en balanse hvor man er litt motvekt, samtidig som man ikke tillater glitter og stas i det hele tatt. Jeg syns også det er ufint å "baksnakke" barns valg, gjerne slik at de hører det, uansett om det er prinsesser eller spiderman.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg skrev et langt innlegg på iPaden i går som forsvant helt.

Jeg er nok kjerringa mot strømmen på FP når det kommer til dette. Preget av min egen barndom (jeg fikk aldri høre noe ålreit om hvordan jeg så ut). Jeg forteller ungene mine at de er fine og pene, og når datteren min tidlig viste at det var viktig for henne å velge hvilke klær hun ville ha, så fikk hun velge farge selv. Hvorfor skulle mitt ønske om grønn være viktigere enn hennes ønske om rosa?

Bevissthet rundt egen klesstil har alltid vært viktig for min datter. Hun er opptatt av klær. Vi setter ned foten når klærne blir upraktiske eller for "slutty", men å nekte noe fordi det er "feil" farge eller ikke min stil ... vel, det er en kamp jeg har valgt å ikke ta. Det er nok av annet å holde på med.

Knerten er også bevisst på egen klesstil. Han er langt lettere å bestemme over på det området enn snuppa er, og er mindre kontroversiell. Men han vil ha hatt og slips når han skal pynte seg, og det får han lov til. Da får han vanvittig mye tilbakemeldinger på hvor stilig han er. Jeg ser ikke noe galt i det heller.

Utseende er bare en bitteliten del av dem, men jeg forsøker å gi dem selvtillitt på at de ser ålreite ut. Det skal sies at de får langt mer tilbakemeldinger på oppførsel og andre ferdigheter enn på utseende.

Tror du jeg, og andre som synes det blir for mye rosa, ikke sier til barna våre at de er fine? Der tar du i så fall feil, ihvertfall for mitt vedkomne. Jeg skryter tilogmed av henne i prinsessekostyme. Men nå er det en gang slik at jeg, som voksen i familien, kan styre en del ting våre barn omgir seg med. Det betyr feks at bilsetet vårt er sort og ikke rosa. Tpeppet på gulvet hennes er grønt, ikke rosa. Tilsvarende for en del kosedyr, klær og andre ting. Det betyr ikke at jeg nekter henne å gå i rosa og lager krangler ut av det.

[Bokormen]

Tjorven, jeg tror ikke vi er så totalt uenige som det kanskje ser ut til. Jeg tror de aller fleste kjøper klær de tror barna liker og synes er ok å ha på seg, og lar de selv velge innen gitte grenser. Men jeg stusser over at folk gladelig blar opp tusenvis av kroner fordi Prinsessen nekter å bruke storebrorens fravokste ski, skøyer eller sorte vinterdress. Spesielt om grunnen er fordi de blir hyl og skrik ut av det.

Jeg er også litt der at jeg ikke nødvendigvis fyrer oppunder alle interesser eller personlighetstrekk ungene har. Poden har inntil nylig vært svært aktiv, til dels ukonsentrert og kunne være nokså voldsom. Vi valgte da fritidsaktiviteter som krevde fokus og trening i å ta imot beskjeder foran de som hadde gitt mer fysisk utfoldelse. (Men jeg synes innspill fra andre gjerne blir i kategorien "å, han som er så aktiv og tøff hadde sikkert likt :insert villmannaktivitet: )Andre interesser dytter jeg mer igang, vi bruker biblioteket masse, og vi kjøper en del bøker, og siden ungene er naturlig aktive har vi aldri trengt å hive dem ut av sofaen og vekk fra boka. Mht til prinsessesirkuset synes jeg kanskje det mest påvirker de som trenger det minst.

Noen jenter klatrer til toppen av trærne i kjole og støvletter, men jeg opplever minst like ofte jenter som fryser fordi de kommer i antrekk som overhodet ikke er egnet for utedag på skolen f.eks. Men det går kanskje også en del på at en del foreldre ikke helt skjønner at små skolebarn også er mye ute, og fint kan ha samme type bekledning som i barnehagen.


Det hender også jeg lurer på hva de som ikke greier/orker si nei til en trassig fireårings nekt om å bruke brorens akebrett gjør da fireåringen er 12 og skal ha slik og sånn.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg er litt sånn jatakk, begge deler. Jeg syns at unger godt kan få gå i rosa om de vil det, men jeg syns også det er greit å oppdra dem til å innse at det ikke er Den Eneste Akseptable Fargen i Universet. Verden er absolutt mye mer kjønnsdelt for småunger nå enn det var på søttitallet, og det går an å finne en balanse hvor man er litt motvekt, samtidig som man ikke tillater glitter og stas i det hele tatt. Jeg syns også det er ufint å "baksnakke" barns valg, gjerne slik at de hører det, uansett om det er prinsesser eller spiderman.

Min erfaring er at sånt går over, så jeg gidder ikke å sette inn så veldig mange tiltak. Jeg kjøper de fargene ungene liker og ønsker seg, og i Storesøs' tilfelle, har det gått fra lyserosa til rosa til mørkrosa til turkis til lilla og nå, alt mulig.

Mellomsøs liker rosa fremdeles og har det som yndlingsfarge, men hun er ikke av den ekstreme sorten.

[Adrienne]

Jeg har en datter som har elsket fargen rosa fra før hun var gammel nok til å si bokstaven r, hun erklærte høylydt i en butikk at hun ville ha den rosa yoghurten fordi hun "elsket losa". Det er lenge siden jeg gav opp forsøket på å diktere antrekk, rett og slett fordi det ikke er verdt kampen og fordi jeg mener det er viktig for henne å ha bestemmelsesrett på hvordan hun ser ut. Så vi har en ordning hvor vi foreldrene bestemmer hvor mye klær (ull vs. t-skjorte) og hun styrer hva. Dermed går hun titt og ofte med rosa ullstrømpebukse og rosa skjørt på skolen, gjerne med en kul topp over (den rosa) ullgenseren. Så det går veldig mye i rosa fortsatt, og jeg lurer egentlig på når fasen skal gå over.

Vi har samme regelen har vi for storebror, og han har også ganske bevisst forhold til hva han går i, det skal være sterke, klare farger, minst mulig trykk og helst kule skjorter eller hettejakker. Og alt annet en blå bukser.

Jeg nekter å gå med på at hans klessmak skal automatisk være "godkjent", siden det er kjemisk fritt for superhelter (men vi har vært innom vår del Ben10 og Lynet McQueen), mens lillesøsters klessmak blir feil, bare fordi hun foretrekker rosa.

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

For meg har fargen på klærne vært totalt atskilt fra barneoppdragelsen. Vi jobber for å få selvstendige unger.

Nemlig. Jeg klarer ikke for mitt bare liv se at lillesøster blir så mindre selvstendig bare fordi hun har overvekt av rosa i garderoben. Hennes selvstendighet består blant annet av friheten til å selv velge hva hun vil gå med. (Og vi har hatt våre runder med kamper fordi hun ikke ville gå med arvet jakke fra storebroren, de kampene har vi selvsagt tatt, fordi jeg ikke gidder kjøpe nytt når vi har noe som allerede virker. Men det har ikke hindret henne i å ta kampen. )

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Det hender også jeg lurer på hva de som ikke greier/orker si nei til en trassig fireårings nekt om å bruke brorens akebrett gjør da fireåringen er 12 og skal ha slik og sånn.

Det er da virkelig forskjell på et akebrett og en rosa bukse. Lillesøster har blitt pent nødt til å arve storebrors utstyr, så lenge det virker. Du kan virkelig ikke automatisk gå ut i fra at å tillate ungen å gå med favorittfargen betyr at de får grine seg til alt de vil.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Det er da virkelig forskjell på et akebrett og en rosa bukse. Lillesøster har blitt pent nødt til å arve storebrors utstyr, så lenge det virker. Du kan virkelig ikke automatisk gå ut i fra at å tillate ungen å gå med favorittfargen betyr at de får grine seg til alt de vil.

Akkurat som at man ikke kan anta at jenter som ikke har skapet fullt av rosa ikke får velge hva de selv vil gå i. Hun hadde sikkert likt gullsko med paljetter, men jeg kjøper det ikke til henne. Ergo velger hun noen andre sko.

[kokosbolle]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Min erfaring er at sånt går over, så jeg gidder ikke å sette inn så veldig mange tiltak. Jeg kjøper de fargene ungene liker og ønsker seg, og i Storesøs' tilfelle, har det gått fra lyserosa til rosa til mørkrosa til turkis til lilla og nå, alt mulig.

Mellomsøs liker rosa fremdeles og har det som yndlingsfarge, men hun er ikke av den ekstreme sorten.

Sånn tenker jeg også. Vi er den aller verste rosa-prinsesser-glitter-og-tiara-alderen nå, men det går nok over. Jeg baksnakker ikke valgene hennes, men jeg prøver å kjøpe litt andre farger også, og noe av det godtas, andre ting ikke. I dag fikk hun på en lyseblå og rødstripete trøye fra Noa Noa og da påstod hun hardnakket at den var lillebroren sin. Men hun godtok det.

[Skremmern]

Min snart syvåringen kan neppe kalles lite selvstendig selv om hun foretrekker rosa.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Pelle, her.

Akkurat som at man ikke kan anta at jenter som ikke har skapet fullt av rosa ikke får velge hva de selv vil gå i. Hun hadde sikkert likt gullsko med paljetter, men jeg kjøper det ikke til henne. Ergo velger hun noen andre sko.

Det har jeg heller aldri påstått at jeg har antatt.

[GydaG]

Vår eldste elsker rosa. Nå prøver hun å late som om turkis er favorittfargen, men det er rosa og lilla som fremdeles er finest syns hun. Men hun er så stor nå at hun blir møtt med "HVA? Æsj, rosa er teit!" av jevngamle jenter.
Men rosa er altså bare en farge. Og en farge som guttungen også har elsket frem til nå- "Fordi det ser jo ut som sukkertøy", men nå har han også lært i bhg at det er bare jenter som kan ha rosa altså.

Selv ble jeg møtte med masse av det artikkelen handler om- det var påkrevet å beklage at ungen elsket rosa og ikke ville ha på seg noe annet. Men igjen, det er faktisk bare en farge, og det er bare klær. Og jeg syns rosa er fint selv jeg, og hadde nok fint kunnet kle meg i det om jeg ikke hadde sett sjuk ut i det.

Heldigvis har jeg selv sluttet å beklage hvilken farge ting har, og hvilke signaler det sender. Vi liker alle farger, uavhengig av hva slags signaler det sender.