I lys av en del andre tråder

[kie]

Jeg kjenner på meg at jeg kommer til å være veldig raus med kondomene...

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Zefid, her.

Poenget mitt er at ungdom ikke er istand til å ta den avgjørelsen fordi de ikke har livserfaring nok til å se konsekvensene av sine egne handlinger.

Og nettopp derfor er det så utrolig viktig at de har kondomer tilgjengelige! Forskning viser at ungdom HAR sex selv om de ikke har kondom. Hva mener du er best; At barna dine har sex med eller uten kondom?

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg kjenner på meg at jeg kommer til å være veldig raus med kondomene...

Jeg har kommet til at like mye som det ligger plaster i førstehjelpsskrinet så kan det ligge kondomer der. Så får de ta uten at vi lager noe nummer av det.
Etterhvert som det blir aktuelt....

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

En mamma er vel ikke klar for at barnet skal ha sex før de har passert 25 år......
.

Merkelig uttalelse. Jeg har aldri sett på 25 år som den ideelle aldersgrensen for når mine voksne barn skal begynne å ha sex. Hvis "mammma ikke er klar" for å tenke på at hennes sønn eller datter har sex som 22-åring, er hun det neppe når han eller hun er 25 heller. Heldigvis er det sjelden mamma bestemmer så veldig mye når man er 25.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Zefid, her.

Bare for å forsikre meg om at ikke jeg har missforstått.
Har du ikke ønsker for barna dine? VIL du ikke at de aller helst skal gjøre sånn eller slik? Har du ingen erfaringer fra eget liv som du ønsker å skaåne barna dine for eller rettere sagt ruste de til å takle på best mulig måte?

Selvfølgelig. Men derfra til å overstyre en 15 årings følelser etc, er det temmelig langt.
Man må da bygge opp, ruste, påvirke tidlig. Når man har gjort det, kommer neste steg: Å la dem praktisere livet sitt selv, gjøre seg sine egne erfaringer, tenke selv og ikke minst få leve livet sitt selv utfra individet som faktisk er til stede helt fra begynnnelsen av.

Det være seg om det betyr at de blir nonner eller velger å ha "plekompis".

Hovedpoenget er jo at de ikke skal gi etter for press. Fra hvem? Alle? Eller bare alle andre UTENOM mamma?

Poenget er at løsrivelsesprosessen setter inn på et tidspunkt. Da er det muligens for sent å påvirke, slik jeg har inntrykk av at en del venter med, i redsel for at de tror de oppfordrer.

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Merkelig uttalelse. Jeg har aldri sett på 25 år som den ideelle aldersgrensen for når mine voksne barn skal begynne å ha sex. Hvis "mammma ikke er klar" for å tenke på at hennes sønn eller datter har sex som 22-åring, er hun det neppe når han eller hun er 25 heller. Heldigvis er det sjelden mamma bestemmer så veldig mye når man er 25.

Tallet 25 var bare et eksempel på at vi som foreldre sjeldent er klar for at barnet har et sexliv fra de er 16 år og "lovlig".
Kunne like greit skrevet 30 eller 20 år.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Merkelig uttalelse. Jeg har aldri sett på 25 år som den ideelle aldersgrensen for når mine voksne barn skal begynne å ha sex. Hvis "mammma ikke er klar" for å tenke på at hennes sønn eller datter har sex som 22-åring, er hun det neppe når han eller hun er 25 heller. Heldigvis er det sjelden mamma bestemmer så veldig mye når man er 25.

Jeg oppfattet den som ironisk

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Jeg oppfattet den som ironisk

Du oppfattet den riktig.

[Zefid]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Selvfølgelig. Men derfra til å overstyre en 15 årings følelser etc, er det temmelig langt.
Man må da bygge opp, ruste, påvirke tidlig. Når man har gjort det, kommer neste steg: Å la dem praktisere livet sitt selv, gjøre seg sine egne erfaringer, tenke selv og ikke minst få leve livet sitt selv utfra individet som faktisk er til stede helt fra begynnnelsen av.

Det være seg om det betyr at de blir nonner eller velger å ha "plekompis".

Hovedpoenget er jo at de ikke skal gi etter for press. Fra hvem? Alle? Eller bare alle andre UTENOM mamma?

Poenget er at løsrivelsesprosessen setter inn på et tidspunkt. Da er det muligens for sent å påvirke, slik jeg har inntrykk av at en del venter med, i redsel for at de tror de oppfordrer.

"presset" fra mamma som du kaller det, jeg velger å kalle det oppdragelse fra mamma.....er at mamma har erfaring, mamma vet at rundt neste hjørnet venter nye utfordringer og nye muligheter samt nye forelskelser og ikke minst hele tiden nye valgmuligheter.
En 14/15 åring som kanskje opplever skikkelig forelskelse for første gang tror jo fullt og fast at dette er den eneste h*n kan falle for noen gang og de kan raskt ønske å gi seg hen til denne personen, de tror kanskje det er eneste mulighet til å "beholde" vedkommende på eller de er så overveldet av sukkersøte følelser at de faktisk ønsker å ha sex med dette mennesket, men sannheten er jo i de fleste tilfeller at det dukker opp nye forelskelser, sterkere forelskelser osv osv og det er da visselig ikke riktig å gi seg hen bare fordi man der og da føler det er riktig, jeg mener fremdeles at en 14/15/16/17 åring ikke alltid forstår hva som er beste handling utifra sitt ståsted med sine erfaringer og derfor mener jeg fremdeles at det er min jobb som mor å fortelle mine barn alt jeg vet på en alderstilpasset og personlighets-tilpasset måte, slik at de er best mulig rustet når situasjonene dukker opp.

Jeg er fullstendig klar over at de sikkert flere enn en gang gjør "dumme", ubetenksomme, spontane valg osv, som de kommer til å angre etterpå, skal jeg da sette meg på min høye hest titte sarkastisk ned på de å smile skjeft å si "hva var det jeg sa" Nei selvfølgelig ikke, man skal aldri nedverdige sine barn eller deres valg selvom man er uenige i de, jeg tar de selvfølgelig imot med åpne armer og trøster, klemmer og slipper de ut igjen til å gjøre flere gode og dårlige valg, men jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor jeg skal være med å tilrettelegge valg jeg i utgagspunktet er helt imot med kommentaren, ja ja du gjør det vel allikevel så her har du alkohol og kondomer jenta/gutten min,
sorry men der kommer jeg aldri til å bli enig med noen og jeg vet også at det sikkert er de ungdommene som ikke bryr seg om de har kondom eller ikke og "peiser" på allikevel, men jeg vet også at de finnes de som trenger en unnskyldning til å la vær eller ikke ønsker å ha sex uten kondom og derfor vil klare å styre unna nettopp fordi man ikke har kondomer så lett tilgjengelig. Altså at de er tilgjengelig men at man må gjøre bevisste valg i edru tilstand for å få tak i de...

[kie]

Jeg kommer nok ikke til å "la det stå til" og håpe jobben jeg har gjort til da er god nok når barna når tenårene. Jeg synes det er for tidlig å avrunde oppdragelsesjobben. Selv om man er nødt til å gradvis gi slipp.

Foreldre som insisterte på at "nå er jobben min over" da vi var i den mest sårbare alderen og på mange måter trengte de voksne aller mest, var ikke gode tenåringsforeldre etter mitt syn. Jeg husker barna deres som ganske så "fortapte". Vi andre misunte dem friheten i starten, men noen overnattingsbesøk og litt nærmere titt på hvordan de hadde det gjorde at man satte mer pris på nærheten og engasjementet til sine egne foreldre. Jeg klarte da allikevel å gjøre ganske mye "galt" i ungdomstiden.

Selv når jeg hadde gjort det meste hun var imot og brant meg kraftig på det. (Hadde sex med kjæreste, ble dumpet, fikk kjærlighetssorg osv.) Så var det da ingen fordømmelse med i bildet der jeg en søndagsmorgen lå i sengen til mamma med vått hår og morgenkåpe etter en dusj som ble mest grining av, og ble holdt rundt mens hun vugget meg og strøk meg over håret. Mens jeg gråt som en liten unge. Og hun sa at det kom til å gå bra allikevel. Det var da aldri noe "hva var det jeg sa" eller "det er derfor jeg sa at du ikke skulle" osv.

Det går an å være tydelig uten å være fordømmende.

Og akkurat på samme måte var det liten tvil om at man kunne stole på at mamma stilte opp den gangen søsteren min fant ut at hun var gravid. Som 15-åring.

Jeg tror det er mulig å formidle til barnet at rådene og meningene man byr på gis utifra en omsorg som også vil være der den dagen barnet kanskje har brent seg på nettopp å gjøre akkurat det man sa det ikke skulle. Det er jo ikke noen omsorg i fordømmelse.

For meg er omsorg å være tydelig. Det er å snakke om seksualitet og dette med å kunne si nei. Det er å gjøre kondomer etc. lett tilgjengelig. Det er å gjøre seg selv tilgjengelig om det er noe. Og det er å være et mykt sted for barnet/ungdommen å lande når ting ikke går så greit.

For meg er det motsatte av omsorg å ikke deale med tema barnet kanskje trenger å høre noen klare standpunkt om. Å ikke ville forholde seg til at barnet til tross for at man ikke ønsker det, kan ha behov for kondomer. Å hovere/fordømme/trykke enda lenger ned når det ikke gikk så bra. Men like mye er det motsatte av omsorg å bare trekke på skuldrene og si ting som "det er ditt liv", "jeg er ferdig med oppdragelsen" osv.

Å være engasjert og opptatt av barnets beste vil nok for meg være å ikke akkurat gjøre det til en hemmelighet hva jeg synes er det beste for barnet. Å være en diskusjonspartner, by på litt motstand, andre vinklinger og skape rom for at barnet/ungdommen kan tenke høyt uten at man setter igang ramaskriket.

[Zefid]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg kommer nok ikke til å "la det stå til" og håpe jobben jeg har gjort til da er god nok når barna når tenårene. Jeg synes det er for tidlig å avrunde oppdragelsesjobben. Selv om man er nødt til å gradvis gi slipp.

Foreldre som insisterte på at "nå er jobben min over" da vi var i den mest sårbare alderen og på mange måter trengte de voksne aller mest, var ikke gode tenåringsforeldre etter mitt syn. Jeg husker barna deres som ganske så "fortapte". Vi andre misunte dem friheten i starten, men noen overnattingsbesøk og litt nærmere titt på hvordan de hadde det gjorde at man satte mer pris på nærheten og engasjementet til sine egne foreldre. Jeg klarte da allikevel å gjøre ganske mye "galt" i ungdomstiden.

Selv når jeg hadde gjort det meste hun var imot og brant meg kraftig på det. (Hadde sex med kjæreste, ble dumpet, fikk kjærlighetssorg osv.) Så var det da ingen fordømmelse med i bildet der jeg en søndagsmorgen lå i sengen til mamma med vått hår og morgenkåpe etter en dusj som ble mest grining av, og ble holdt rundt mens hun vugget meg og strøk meg over håret. Mens jeg gråt som en liten unge. Og hun sa at det kom til å gå bra allikevel. Det var da aldri noe "hva var det jeg sa" eller "det er derfor jeg sa at du ikke skulle" osv.

Det går an å være tydelig uten å være fordømmende.

Og akkurat på samme måte var det liten tvil om at man kunne stole på at mamma stilte opp den gangen søsteren min fant ut at hun var gravid. Som 15-åring.

Jeg tror det er mulig å formidle til barnet at rådene og meningene man byr på gis utifra en omsorg som også vil være der den dagen barnet kanskje har brent seg på nettopp å gjøre akkurat det man sa det ikke skulle. Det er jo ikke noen omsorg i fordømmelse.

For meg er omsorg å være tydelig. Det er å snakke om seksualitet og dette med å kunne si nei. Det er å gjøre kondomer etc. lett tilgjengelig. Det er å gjøre seg selv tilgjengelig om det er noe. Og det er å være et mykt sted for barnet/ungdommen å lande når ting ikke går så greit.

For meg er det motsatte av omsorg å ikke deale med tema barnet kanskje trenger å høre noen klare standpunkt om. Å ikke ville forholde seg til at barnet til tross for at man ikke ønsker det, kan ha behov for kondomer. Å hovere/fordømme/trykke enda lenger ned når det ikke gikk så bra. Men like mye er det motsatte av omsorg å bare trekke på skuldrene og si ting som "det er ditt liv", "jeg er ferdig med oppdragelsen" osv.

Å være engasjert og opptatt av barnets beste vil nok for meg være å ikke akkurat gjøre det til en hemmelighet hva jeg synes er det beste for barnet. Å være en diskusjonspartner, by på litt motstand, andre vinklinger og skape rom for at barnet/ungdommen kan tenke høyt uten at man setter igang ramaskriket.

Fikk ikke lov å prikke deg enda så her ...godt og saklig innlegg, jeg er ikke helhjertet enig i alt men det er neimen ikke langt unna

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det går an å være tydelig uten å være fordømmende.

Ja, veldig enig! Det kommer til å bli en balansegang det. Å forsøke å overføre verdier og tydelige standpunkt (nei, jeg vil ikke at du skal drikke alkohol. Nei, jeg vil ikke at du skal feste hele natta. Nei, jeg vil ikke at du skal ha en 8 år eldre kjæreste som røyker hasj og kjører motorsykkel uten hjelm. Nei, jeg vil ikke at du skal ha ubeskyttet sex. Jeg vil i grunnen ikke at du skal ha sex), samtidig som man ikke skremmer barnet sitt vekk.

Jeg ønsker at mellomsøster ringer meg for å bli henta på fest, og ikke stiller opp i miniskjørt for å haike fordi hun ikke tør å ringe. Samtidig ønsker jeg at hun ikke oppfatter det som OK på noen som helst måte at hun drakk seg full og kom så seint hjem.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av Zefid, her.

...men jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor jeg skal være med å tilrettelegge valg jeg i utgagspunktet er helt imot med kommentaren, ja ja du gjør det vel allikevel så her har du alkohol og kondomer jenta/gutten min

Jeg har problemer med å skjønne koblingene dine. Dersom man er positiv til sex mellom venner, så er det greit med salg av sex? Dersom man mener kondomer bør være tilgjengelige, så deler man like gjerne ut alkohol? For meg er dette ikke sammenlignbart.

[Michelle]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Jeg har kommet til at like mye som det ligger plaster i førstehjelpsskrinet så kan det ligge kondomer der. Så får de ta uten at vi lager noe nummer av det.
Etterhvert som det blir aktuelt....

God ide

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg kommer nok ikke til å "la det stå til" og håpe jobben jeg har gjort til da er god nok når barna når tenårene. Jeg synes det er for tidlig å avrunde oppdragelsesjobben. Selv om man er nødt til å gradvis gi slipp.

Foreldre som insisterte på at "nå er jobben min over" da vi var i den mest sårbare alderen og på mange måter trengte de voksne aller mest, var ikke gode tenåringsforeldre etter mitt syn. Jeg husker barna deres som ganske så "fortapte". Vi andre misunte dem friheten i starten, men noen overnattingsbesøk og litt nærmere titt på hvordan de hadde det gjorde at man satte mer pris på nærheten og engasjementet til sine egne foreldre. Jeg klarte da allikevel å gjøre ganske mye "galt" i ungdomstiden.

Selv når jeg hadde gjort det meste hun var imot og brant meg kraftig på det. (Hadde sex med kjæreste, ble dumpet, fikk kjærlighetssorg osv.) Så var det da ingen fordømmelse med i bildet der jeg en søndagsmorgen lå i sengen til mamma med vått hår og morgenkåpe etter en dusj som ble mest grining av, og ble holdt rundt mens hun vugget meg og strøk meg over håret. Mens jeg gråt som en liten unge. Og hun sa at det kom til å gå bra allikevel. Det var da aldri noe "hva var det jeg sa" eller "det er derfor jeg sa at du ikke skulle" osv.

Det går an å være tydelig uten å være fordømmende.

Og akkurat på samme måte var det liten tvil om at man kunne stole på at mamma stilte opp den gangen søsteren min fant ut at hun var gravid. Som 15-åring.

Jeg tror det er mulig å formidle til barnet at rådene og meningene man byr på gis utifra en omsorg som også vil være der den dagen barnet kanskje har brent seg på nettopp å gjøre akkurat det man sa det ikke skulle. Det er jo ikke noen omsorg i fordømmelse.

For meg er omsorg å være tydelig. Det er å snakke om seksualitet og dette med å kunne si nei. Det er å gjøre kondomer etc. lett tilgjengelig. Det er å gjøre seg selv tilgjengelig om det er noe. Og det er å være et mykt sted for barnet/ungdommen å lande når ting ikke går så greit.

For meg er det motsatte av omsorg å ikke deale med tema barnet kanskje trenger å høre noen klare standpunkt om. Å ikke ville forholde seg til at barnet til tross for at man ikke ønsker det, kan ha behov for kondomer. Å hovere/fordømme/trykke enda lenger ned når det ikke gikk så bra. Men like mye er det motsatte av omsorg å bare trekke på skuldrene og si ting som "det er ditt liv", "jeg er ferdig med oppdragelsen" osv.

Å være engasjert og opptatt av barnets beste vil nok for meg være å ikke akkurat gjøre det til en hemmelighet hva jeg synes er det beste for barnet. Å være en diskusjonspartner, by på litt motstand, andre vinklinger og skape rom for at barnet/ungdommen kan tenke høyt uten at man setter igang ramaskriket.

Som jeg skulle sagt det selv.

Du sier masse klokt og jeg får ikke prikke deg. Du nevner det med å gi motstand. Det er faktisk en viktig sak for meg i min oppdragelse av barna. Jeg møter barna mine i sine oppfatninger, men jeg prøver også å få dem til å se flere vinkler av ting. Jeg var så heldig å ha en mor som ikke lot meg tro at verden kun var slik jeg trodde. Hun utfordret meg. Vi hadde mange fine samtaler når verden gikk meg i mot.... Disse samtalene gjorde nok at jeg har blitt veldig god på å kommunisere, særlig muntlig. Noe som har hjulpet meg i de harde takene jeg har hatt i livet. Samtidig har jeg ikke noe problem med å se flere sider av en sak.

Jeg har dessverre sett resultatet av å ha hatt en mor som alltid jattet (ja ekstremvarianten) fordi det viktigste målet til denne mammaen var å være venner med datteren. Moren til denne jenta fortalte meg av å være venner med datteren var det viktigste. Resultatet er en veldig selvopptatt datter som kun ser svart/hvitt og har liten toleranse for alt som ikke passer inn i hennes lille eske..... (satt på spissen, men ikke langt unna sannheten). Hun tolererer heller ikke å bli sagt i mot. Jeg skjønner jo det. Hun er ikke vant med å bli sagt i mot og det takler hun dårlig. Hun har heller ikke blitt lært opp til å se at en sak har flere sider.... Som voksen er dette et problem for henne, men jeg ser jo at hun skjønner det ikke selv.

Det er greit å være venner med barna, men man skal være oppdragere. Det er vår hovedoppgave.

[Zefid]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Jeg har problemer med å skjønne koblingene dine. Dersom man er positiv til sex mellom venner, så er det greit med salg av sex? Dersom man mener kondomer bør være tilgjengelige, så deler man like gjerne ut alkohol? For meg er dette ikke sammenlignbart.

Når det gjelder dette med å være positiv til vennesex så var det en del som argumenterte med at begge parter er enige og dermed er det greit og ikke et overgrep, jeg spurte derfor om de samme synes det er greit å bruke sex som forhandlings-verktøy fordi det også i den settingen er noe begge er enige om og dermed ikke et overgrep.
JEG har på ingen måte likestilt disse tingene ei heller er jeg positiv til noen av de så hvordan du kom til din konklusjon av mine meninger forstår jeg ikke, mulig jeg er elendig på å forklare meg skriftlig...

I kondomdebatten ble det argumentert med at man vet ungdommen har sex derfor er det best å gi de kondomer, jeg sammenligner dette med alkohol fordi det i mange tilfeller er det samme der, sier ikke at det er meningene her inne, men jeg vet av erfaring at foreldre gir ungene sine alkohol og bruker akkurat det samme argumentet nemlig at de drikker allikevel, bedre at vi gir dem så vet vi hvertfall hva de får i seg...
Dette er jeg heller ikke enig med i det hele tatt, men jeg syns ikke sammenligningen er vanskelig å se