1. Shirley Jackson: We Have Always Lived In the Castle. Ymse sjangre og troper kolliderer til en underholdende, original og skarp liten roman. Den veldig interessante synsvinkelpersonen (og veldig lite pålitelige fortelleren) lever selv helt klart i et magisk univers, men det er uklart om dette også gjelder verden rundt henne. Her er det eventyraspekter og gotiske grøss sammen med satire over småbymobbing (Some of the people in the village had real faces that I knew and could hate individually), og dessuten en rudimentær kriminalhistorie og skremmende utslag av pøbelvold. Den infame, kompetente og supersmarte hovedpersonen Merricat, som kanskje også er mentalt forstyrret (eller i alle fall åpenbart nevrodivergent) er 18 år gammel, men fremstår mer som en halvvill tiåring (eller kanskje en katt). Og både hun og storesøsteren Constance har på mange måter frosset fast i et stadium i barndommen (med strenge, litt tilfeldige regler som ingen av dem tør å bryte) etter at de ble alene i herregården sammen med en pleietrengende onkel. Det romanen kanskje aller mest er, er opprinnelseshistorien til en lokal spøkelses-/heksehistorie. Det er alltid morsomt med historier der ulike personer har ulik oppfatning av hva slags historie de egentlig er i. (I thought that we had somehow not found our way back correctly through the night, that we had somehow lost ourselves and come back through the wrong gap in time, or the wrong door, or the wrong fairy tale.)
2. Han Kang: The Vegetarian. Opprørende, provoserende og veldig velkomponert roman. Den består av tre deler der historien om tittelpersonen Yeong-hye fortelles, kronologisk, fra hennes ektemann, svoger og til sist storesøsteren In-hye. De tre delene belyser Yeong-hye fra ulike sider, og det bildet vi sitter igjen med, er fremdeles fragmentert, siden hun selv aldri får komme til orde. Hver av de tre fortellerne forlanger eller forventer spesifikke ting fra Yeong-hye og ender opp med å fortelle mest om seg selv. Overgrepene hun har blitt utsatt for gjennom hele livet, virker som en selvfølge i det samfunnet hun lever i. (It seemed enough for her to just deal with whatever it was that came her way, calmly and without fuss. Or perhaps it was simply that things were happening inside her, terrible things, which no one else could even guess at, and thus it was impossible for her to engage with everyday life at the same time.) Og de beskrives på en distansert måte som gjør dem enda mer provoserende for meg som leser. Hver av de tre delene inneholder en eksplisitt beskrivelse av en fysisk invaderende tvangshandling mot slutten av fortellingen. Det varierer sterkt hva som er motivasjonen for de tre overgrepene, men for Yeong-hye selv er de primært fasetter av hennes mangel på kroppslig autonomi og integritet. (It’s your body, you can treat it however you please. The only area where you’re free to do just as you like.) Og for In-hye blir det, gjennom historien om søsterens sammenbrudd, tydelig ikke bare at Yeong-hye er traumatisert av oppveksten sin, men at hun selv også er det, at hun bare har valgt en annen måte å håndtere det på. (She peers into her sister’s empty black pupils, but all that she sees reflected there is her own face.)
3. Mark Twain: The Adventures of Huckleberry Finn. En av de store romanene i amerikansk litteraturhistorie. En gang for mange år siden leste jeg at all amerikansk litteratur bare er Huckleberry Finn om og om igjen, noe som nok er en overdrivelse – men at den i stor grad har definert den erketypisk amerikanske sjangeren road movie er nok sant. Jeg leste boka en gang i barndommen, og mange av de spennende og underholdende scenene og tablåene gjennom historien husket jeg ekstremt godt, til tider ordrett. Men jeg fikk nok ikke med meg at boka er en sylskarp og både krass og sint satire over sørstatskultur og rasisme. Den ble skrevet i 1885, men foregår omtrent femti år tidligere, mens sørstatene fortsatt hadde slaveri. I tillegg til satiren er dette en ekstremt underholdende bok, der Huck og den rømte slaven Jim reiser nedover Missisippi, treffer en lang rekke minneverdige personer og opplever det ene eventyret mer utrolig enn det andre. På overflaten ligner den de spennende eventyrromanene Hucks venn Tom Sawyer elsker (og stadig forsøker å gjenskape i de fantasifulle lekene han finner på), men brutaliteten i slaveriet ligger under som en dyster klangbunn. Hucks eget liv er også brutalt og begrenset; han er vokst opp med en voldelig, alkoholisert og kriminell far, og han er for ung til å selv kunne velge hva han skal gjøre og hvem han vil være. Denne ufriheten, og ikke minst utryggheten, som han alltid har levd med, er nok med på å skape båndet mellom ham og Jim, til tross for at de begge er grundig indoktrinert med sørstatsrasismen. Jim fremstår riktignok som lettlurt og ekstremt overtroisk, men man må for det første innse at han er beskrevet av Huck, som riktignok er en smart og sensitiv gutt, men som likevel har veldig begrenset verdenserfaring – og for det andre er Huck omtrent like overtroisk selv. ([L]ooking at the new moon over your left shoulder is one of the carelessest and foolishest things a body can do. Old Hank Bunker done it once, and bragged about it; and in less than two years he got drunk and fell off of the shot-tower, and spread himself out so that he was just a kind of a layer, as you may say; and they slid him edgeways between two barn doors for a coffin (…)) Ser man på hva de to gjør, og ikke bare hva de sier (og hva Huck tenker), er det klarere at de er smarte, kompetente og ressurssterke begge to, og ikke minst at de begge er i stand til å tenke og handle på tvers av det de er lært opp til å gjøre. Når Tom Sawyer selv dukker opp i historien, blir det tydelig for meg (og kanskje også etter hvert for Huck) at han er en ekstremt privilegert gutt, som kan velge å finne på nær sagt hva som helst, bare fordi det er spennende, uten risiko for konsekvenser. I alle fall er det ingen varige eller farlige konsekvenser for ham, sammenlignet med den rømte slaven Jim og foreldreløse Huck. Noe av det som gjør mest inntrykk, er Hucks samvittighetskvaler når det gjelder det å hjelpe en rømt slave, noe han er lært opp til at er noe av det aller verste og mest umoralske man kan gjøre. For en følsom og ensom gutt som ikke er vant til noe særlig omtanke eller respekt fra folk rundt seg, sier det mye at han velger å kaste fra seg skruplene sine og velge vennskapet med Jim, selv om han vet at dette vil gjøre ham til en utstøtt blant sine egne dersom de får vite om det. (It was a close place. I took it up, and held it in my hand. I was a-trembling, because I’d got to decide, forever, betwixt two things, and I knowed it. I studied a minute, sort of holding my breath, and then says to myself: “All right, then, I’ll go to hell”—and tore it up.)
4. Percival Everett: James. Knallsterk gjenfortelling av Huckleberry Finn fra den rømte slaven Jims perspektiv. Effektiv og veldig interessant bruk av språket for å vise hvordan slavene alltid må huske å spille den riktige rollen overfor hvite, og et blikk på innsiden av den marerittaktige tilværelsen til Jim. (“We’re slaves, Norman. Where we are is where we are.” “What’s that mean?” “I don’t know. Sounded better in my head.” “I know what it means,” Sammy said. “We’re slaves. We’re not anywhere. Free person, he can be where he wants to be. The only place we can ever be is in slavery.”) Mye av historien er den samme som i Twains utgave, men på grunn av Jims posisjon i samfunnet er den langt dystrere (og samfunnet som Twain gjør narr av er her langt mer av en dystopi). Samtidig er det fremdeles en veldig underholdende roman. (“What you be doin’ on dis ilan? And why you got blood all ova ya?” “I kilt myself,” the boy said. I looked him over. “You din’t do a good job.”)
5. Kyrre Andreassen: Ikke mennesker jeg kan regne med. Etter de første kapitlene var jeg veldig frustrert over at absolutt alle i boka var usympatiske karakterer som jeg på ingen måte hadde lyst til å tilbringe mer tid sammen med. Særlig hovedpersonen Linda; hun er riktignok i en tøff situasjon med en mann som gikk fra henne til en annen dame etter 20 års samliv –*men hun omtaler ham (og forsåvidt alle andre) på en så kjip og nedlatende måte, og høres ut som om hun alltid har syntes hun var for god for ham. Han høres på sin side ut som en selvopptatt dott, og jo bedre kjent jeg ble med de to, jo mindre likte jeg ham. (En selvmedlidende mann kan aldri få nok oppmerksomhet.) Men hvorfor var de sammen i utgangspunktet? Og hvorfor har Linda blitt i den kjipe bygda hun vokste opp i, fanget i noe som for meg mest føles som en slags skrekkfilm: tenk deg at du skal fortsette i ungdomsskolen for evig og alltid, og aldri, aldri komme deg vekk derfra. Jeg fikk etter hvert sansen for boka, som uten tvil er godt og overbevisende skrevet, og ofte morsom innimellom alt det kjipe, men jeg ble aldri glad i noen av menneskene. Det blir tydeligere underveis at Linda er litt mer skadeskutt enn hun gir klart uttrykk for. (… antakelig hadde foreldra mine gitt opp hele oppdragelsen og sånn sett var skigåinga en moderne versjon av å sette den uønska ungen ut i skogen.) Når hun har så lite tålmodighet med Svein og depresjonen hans, er det antagelig i alle fall delvis av bitterhet fordi hun selv aldri har kunnet si høyt at hun sliter og fått litt sympati for det eller hjelp med det. Hun er dypt ensom og tør ikke stole på noen (derav tittelen på boka), i stedet samler hun valuta der hun kan, utnytter de mulighetene jobben og hennes egen kompetanse gir henne, og passer på at hun har noe hun kan bruke mot folk når hun trenger det. Og i 20 år har hun hatt Sveins kjærlighet og beundring som en slags basis i livet sitt. Så når den forsvinner, rakner det meste. (Jeg var glad i han, og jeg forakta han, men jeg forstår ikke hvorfor det ble sånn, når det ble normalen.)
6. William Gibson: Neuromancer.
7. Kylie Lee Baker: Bat Eater and Other Names for Cora Zeng
8. Vajra Chandrasekera: The Saint of Bright Doors.
9. Tamsyn Muir: Gideon the Ninth.
10. T. Kingfisher: The Twisted Ones. Jeg hadde ikke lest noe av T. Kingfisher, aka Ursula Vernon, før, men skal nok det, etter å ha prøvd meg på denne folk horror-romanen. Den er inspirert av en novelle fra 1890-tallet (som dukker opp i denne historien som en faktisk gjenfortelling av noe som har skjedd), men har en veldig moderne protagonist og foregår åpenbart i nåtiden. Hovedpersonen «Mouse» kjører til North Carolina for å rydde ut av sin avdøde bestemors ekstremt overfylte hus, og mens hun holder på med dette, oppdager hun merkelige steiner og underlige vesener i skogen rundt huset. («Bongo hadn’t needed to go out in the night, but he made up for it by taking twenty minutes to pee and losing his mind over a track in the grass. Probably deer. It crossed the yard, practically up to the steps, a dark trail in the dew-covered grass.») Dessuten finner hun sin ste-bestefars urovekkende dagbok. Den trykkende stemningen i huset, den lettbegeistrede hunden Bongo, den repetitive nærradiostasjonen, mangelen på telefondekning og mange andre stressfaktorer kan sikkert forklare en del av drømmene hennes, men etter hvert blir det klart at det faktisk er mer som foregår. («I turned the radio on so I had something to talk to and went through the house, checking for monsters. There weren’t any, or if there were, they were upstairs on the second floor. I shut down that train of thought quickly. Elaine Rogers told me about the great programs that were only available because of my help. I was starting to wonder if this radio station ever played anything but Pledge Week spots.») Underholdende og vittig bok, samtidig som humoren ikke undergraver hvor skremmende det hele er, eller hvordan dette påvirker Mouse. Og det er en «gammeldags» type horror, ikke den mer moderne varianten der monsteret er en personifisering av kapitalisme eller et vrengebilde på en rasistisk overgriper. Her er det faktisk snakk om Skumle Gamle Ting i den Skumle Gamle Skogen, og selv om jeg ikke er mørkredd selv, er det mange overbevisende creepy biter. Kanskje særlig de scenene der man som leser innsee at jeg-personen ikke lenger har kontroll over sine egne tanker – sånt synes jeg alltid er veldig ubehagelig.
11. Thomas Mann: Døden i Venedig.
12. Maren Uthaug: 11 %.
13. Ann Leckie: Ancillary Justice. Den eneste science fiction-romanen som har blitt tildelt både Hugo- Nebula- og Arthur C. Clarke-prisen; enda mer imponerende når man vet at det er Leckies debutroman. Det er en spennende og gripende og original roman som veksler mellom ulike tider og epoker i protagonistens liv. Historien fokuserer noen ganger veldig nært, på én eller veldig få personer, og noen ganger zoomer den ut og ser på en mye større og mer omfattende fortelling, og lar det gå mange år i bare et avsnitt. Dette matcher også godt med den veldig uvanlige protagonisten og dennes underlige opplevelse av seg selv og hva «seg selv» betyr. Det er veldig lett å se at Martha Wells' Murderbot er inspirert av One Esk. («Sometimes I don’t know why I do the things I do. Even after all this time it’s still a new thing for me not to know, not to have orders to follow from one moment to the next.») Og selv om tonen er en helt annen enn hos Wells, er det beslektet tematikk knyttet til individualitet, valg og viktigheten av enkeltpersoner. One Esk distanserer seg fra sine egne følelser på en for leseren mer overbevisende måte enn nevrotiske Murderbot, og den er langt mer forskjellig fra menneskene rundt seg, men den er samtidig åpenbart en person. (Selv om «en person»*også er å redusere dens opplevelse av seg selv.) Forkjærligheten den har for musikk minnet meg veldig om Murderbots interesse for såpeopera. Og det samme gjelder hvordan den, mot sine egne ønsker og selv om det ikke passer med planene, knytter seg til folk den møter. («I was in danger of my emotions affecting my behavior. They already had, they always did.»)
14. Alice Munro: Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage: Stories. (It was not until now, not until this moment, that she had seen so clearly that she was counting on something happening, something that would change her life.)
15. T. Kingfisher: A Sorceress Comes to Call. Fjorten år gamle Cordelia bor sammen med sin magisk kontrollerende mor og sin eneste venn, den hvite hesten Falada. Morens (som alle Austen-mødres) plan er å få datteren rikt gift, men Cordelia selv vet hverken hvorfor eller hvordan dette skal skje, eller hva hun egentlig ønsker seg selv. (Cordelia didn’t know whether to laugh or not. Fortunately dinner was served before she had to decide.) Veldig sjarmerende og slukbar kombinasjon av Regency-roman og grøssende brutal eventyr-horror, med en rørende, voksen romanse vevd inn i fortellingen innimellom store mengder vidd og snark. («I go to confession whenever the guilt gets to be too much.» «And how often is that?» «It hasn’t happened yet, but you never know.») Anbefales!
16. Adrian Tchaikovsky: Elder Race. Lynesse er den yngste datteren til den regjerende dronningen av Lannesite; hun har alltid vært litt ustyrlig, er oppfostret på historier og mytologi og vet at når en demon truer verdenen hennes, er det bare the Elders som kan hjelpe, og siden familien hennes har en gammel pakt med dem, bestemmer hun seg for å gjøre noe med saken. (And returning home with a confronted demon to her credit would set everything straight, she was sure.) Nyr Illim Tevich, på sin side, er en antropolog fra Jorden som kom til denne planeten for å observere for flere hundre år siden, og som alle antropologer vet, er det veldig viktig at man ikke blander seg inn i kulturen man skal observere. Er det ikke? Dette er en veldig artig illustrasjon av forskjellen mellom fantasy og science fiction, og ikke minst av den gamle maksimen som sier at Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic. Boka er vittig og sjarmerende, og genuint trist innimellom – blant mye annet er den en god og overbevisende og nesten mytologisk take på depresjon, og på viktigheten av følelser både for moralske og praktiske valg. (Theoretically I should be making better judgment calls without my animal half tugging me around in its teeth, but that same animal half is responsible for giving me my priorities.)
17. Carys Davies: Clear. (Since leaving Lerwick, the linen merchant had spoken to her at length on various topics, some political, some geographical, some botanical, and it was all Mary could do not to put her hand on his arm and say, ‘Thank you, Mr Lane, but there was not a single thing in what you just told me that I didn’t already know.’)
18: Lois McMaster Bujold: Komarr. Gjenlesing av høyt elsket bok en dag det var varmt på interrailtoget. Miles Vorkosigan får her bare være synsvinkelperson i annet hvert kapittel, og det er strålende morsomt å la en litt mer edruelig person enn ham selv se ham fra utsiden og prøve å finne ut hvem han egentlig er. (For all his apparently self-revealing babble, the man remained as elusive as a handful of water.) Miles selv er på ingen måte sikker selv, på dette punktet i sin personlige reise, på hvem han er, så det er på sett og vis et felles prosjekt disse to har, selv om ingen av dem er helt klar over akkurat det. (“I think there must be something askew with my body image,” he said. “Do you think you’re six feet tall, inside your head?”) Nok av ytre drama er det også; Miles er sendt til planeten Komarr på keiserens vegne for å finne ut av en merkelig ulykke, og strever litt med å finne formen i sin nye rolle; etter å ha slåss mot autoritet hele livet, er det vanskelig å plutselig være den nær høyeste autoriteten! (Someday, Miles, his boss ImpSec Chief Simon Illyan had once said to him, I hope you live to have a dozen subordinates just like you. Miles hadn’t realized till now that had been a formal curse on Illyan’s part.) Og så treffer han Ekaterin Vorsoisson, som er i ferd med å bruke opp seg selv fullstendig på å holde ekteskapet og familien i vater. (One’s career might depend solely on one’s own efforts, but marriage was a lottery, and you drew your lot in late adolescence or early adulthood at a point of maximum idiocy and confusion.)
19. Charles Dickens: A Tale of Two Cities. Jeg visste egentlig ingenting om denne, bortsett fra at det var noe om den franske revolusjonen, og så kjente jeg den første setningen. Etter å ha lest boka, vil jeg protestere på dette med «It was the best of times, it was the worst of times» – det ser ikke ut til å ha vært så veldig mye best of times i Frankrike hverken før, under eller etter revolusjonen, og England var visst heller ikke så mye å skryte av. (In England, there was scarcely an amount of order and protection to justify much national boasting.) Dickens er en ordrik og veldig underholdende forfatter, og han legger ikke akkurat fingrene imellom når han er forarget over noe. For eksempel over bankvesenet eller rettsvesenet. Og han er ikke akkurat subtil når han trekker paralleller mellom den blodtørstige franske revolusjonen og den blodtørstige engelske kapitalismen. (Thus, Tellson’s [Bank], in its day, like greater places of business, its contemporaries, had taken so many lives, that, if the heads laid low before it had been ranged on Temple Bar instead of being privately disposed of, they would probably have excluded what little light the ground floor had, in a rather significant manner.) Revolusjonen er beskrevet som et skrekkscenario, men han gjør det også veldig tydelig at det er særdeles forståelige grunner til at ikke-adelige franskmenn til slutt får nok og hevner seg. Selv de mest morderiske og minst medfølende revolusjonære er beskrevet med mer respekt og forståelse enn de parodisk onde og dekadente aristokratene. Og innimellom er det, som alltid hos Dickens, fantastiske og underholdende figurer som lyser opp den ellers ganske dystre fortellingen. (“Do you imagine—” Mr. Lorry had begun, when Miss Pross took him up short with: “Never imagine anything. Have no imagination at all.” “I stand corrected; do you suppose—you go so far as to suppose, sometimes?” “Now and then,” said Miss Pross.)
20. Emily Tesh: The Incandescent. (This was the problem, of course, with staking your personal and professional identity entirely on being fantastically clever. It made it much harder to keep control when it turned out you weren’t.)
21. Ursula Le Guin: The Left Hand of Darkness. (“No, I don’t mean love, when I say patriotism. I mean fear. The fear of the other.”)
22. Annika Norlin: Stacken. Emelie er en frilansjournalist i en svensk storby som en dag møter den berømmelige veggen. (Mitt i bussen står man och gråter. Först duckar man huvudet, hoppas att ingen ser, för det är så pinsamt, men sedan inser man att alla ändå bara kollar in i sina telefoner, så det var inget man behövde oroa sig för.) Hun flytter ut i skogen med telt og treffer etter hvert på en gruppe mennesker som på ulike vis heller ikke har fått det moderne livet helt til å fungere. De er knyttet tett sammen, i et underlig nett av nevroser og traumer og medavhengighet og personligheter som komplementerer hverandre, og dessuten en solid dose genuin kjærlighet og vennskap, selv om den ikke alltid er av den sunneste sorten. Merkelige og ofte irriterende som de kan være, alle sammen, så er de skrevet med en varme og forståelse som gjør at man skjønner hvor de kommer fra, og hvorfor de har endt opp i dette ganske så ubegripelige livet. (Innan saker hänt känns det alltid helt omöjligt att de skulle ske. Om man i början av ett skeende hade sett åt vilket håll det sedan skulle barka hade man dragit i handbromsen redan från början. Men en dag binds till nästa och utan att man tänkt på saken blir det ett liv.) Klokt og skarpt og ofte veldig morsomt beskrevet, som forventet fra den virtuose historiefortelleren jeg kjenner Annika Norlin som fra sangene sine.
23. Nnedi Okorafor: Death of the Author. En slags science fiction-bok om forfatteren Zelu, som er vokst opp i en høyrøstet, nigeriansk familie i USA, og som faller mellom mange stoler, både etnisk, språklig, akademisk og personlighetsmessig. Boka veksler mellom tre ulike perspektiver - «hovedhistorien» om Zelu er ispedd kapitler fra historien om roboten Ankara i en post-menneskelig verden, og innimellom er det enkeltkapitler som er intervjuer med familiemedlemmene til Zelu. Jeg likte begge historiene godt, men er enig med Toffskij i at ingen av dem er supergodt skrevet. De tre perspektivene har nok forskjeller i stemme til at det virker som om forfatteren er ganske klar over hvordan hun velger å skrive, og da synes jeg kanskje hun kunne valgt å skrive litt bedre og mer nyansert, særlig i det som må regnes som hovedhistorien. Tror boka ville fungere fint som YA-roman, men som voksen leser synes jeg at den er i overkant tydelig på de forskjellige temaene den er innom - og det er synd, for det er gode og viktige temaer. Men jeg likte Ankara, som er en overbevisende humanoid-men-ikke-menneskelig robot, og jeg likte den samlede beskrivelsen av Zelus familie, med alle sine styrker og svakheter og konflikter og kolliderende tradisjoner, og med det kompliserte forholdet de har til sin sammensatte nigerianske bakgrunn. Det er noe gjenkjennelig i det savnet de alle har etter barndommen og det landet foreldrene deres kommer fra, selv om ingen av dem kunne tenke seg å gi slipp på sine moderne liv.
24. Karin Boye: Kallocain. (Fanns det ingen punkt, ingen enda, ingen enda, i släktenas långa utveckling, där man kunde valt en annan väg? Måste vägen gå över avgrunden? Ingen punkt, där man kunde hindrat Maktens pansarvagn från att rulla mot tomheten? Går det någon väg över döden till nytt liv? Finns det ett heligt ställe, där ödet vänder sig?)
25. Kazuo Ishiguro: Never Let Me Go. (We certainly knew – though not in any deep sense – that we were different from our guardians, and also from the normal people outside; we perhaps even knew that a long way down the line there were donations waiting for us. But we didn’t really know what that meant.)
26. Ingvar Ambjørnsen: Sorgen i St. Peter Ording. (De tror ikke på mine guder, og kan ikke noe for det.)
27. Cat Sebastian: The Ruin of a Rake. (Julian felt about Courtenay’s looks the way radicals thought about money: that it was deeply unfair and problematic for one person to possess such a disproportionate share.)
03-10-25, 23:40
)
Linjær visning
