Ja, du er flink til å skrive, men kan du snakke?

[Mamma Rosa]

Jeg skravler mye. Blir jo dreven.

Jeg har hørt at jeg greit klarer å "snakke for meg".

[Heiko]

Jobben min består i å snakke med andre. Jeg håper og tror at jeg er relativt god på det.

[HSJ73]

Definitivt bedre skriftlig. Jobben min er veldig innadvendt, og jeg jobber med skriftspråk hele dagen på ulike måter. Enkelte arbeidsdager snakker jeg knapt nok med noen. Har aldri likt å snakke i telefon, og heldigvis slipper jeg det i jobben min. Dagsformen påvirker hvordan jeg fungerer muntlig; enkelte ganger oppfattes jeg kanskje som tilnærmet intelligent, interessant og velartikulert, mens jeg andre ganger føler at jeg framstår som dum, døll og stotrende, og med et svært begrenset vokabular. Sånn sett tror jeg nok at arbeidstypen og -formen min ikke akkurat er med på å utvikle den muntlige siden av meg i positiv retning, men det får så være.

[Enhjørning]

Jeg innrømmer gjerne at jeg nok er mye mer velformulert skriftlig enn muntlig.
Jeg bruker gjerne tid på å tenke på hva det er jeg vil si, og vil gjerne formulere det best mulig, så jeg er vel av den stille sorten som ikke sier så mye før jeg har blitt "husvarm".
De som kjenner meg, dog, sier at jeg er utfordrende og interessant å snakke med, men dette er som sagt mennesker som kjenner meg og utfordrer meg også.
Jeg har støtt på mennesker som rett og slett har så lite interesasante ting på hjertet at jeg stort sett blir sittende og smile og nikke som et annet fe.

For å svare på Skremmerns spørsmål:
Jeg kan skille mellom dem som virkelig har problem med stamming og dem som snakker slik av gammel uvane.
En venn av meg kan bruke oseaner av tid på å få frem en setning, men det er meg knekkende likegyldig fordi han pleier å ha interessante ting på hjertet når han først får dem frem.

I den andre enden av skalaen finnes mennesker som stadig brekker opp setningene sine med "eeehm" og "æææh" mens de tenker ut neste halvdel av setningen, og det kan bli fryktelig irriterende for min del og fullstendig ta fokus vekk fra samtaleemnet.

Jeg prøver å være åpensinnet og tolerant, men det er slett ikke alltid jeg lykkes.

[nolo]

Jeg kan snakke. I jobben min snakker jeg mye, sikkert for mye innimellom, og jeg er glad i å sitte og la drøsen gå i godt lag, men jeg blir ofte en lytter hvis det er mange på banen samtidig. Inntil jeg blir engasjert, da legger jeg inn et ekstra gir.

På tomannshånd er det ikke grenser for hvor mye jeg kan skravle hvis tonen er god.

Av og til hender det dog at jeg føler meg utsnakket eller ikke syns jeg har noe å melde, da kan jeg være nokså innesluttet.

[Michayla]

Jeg stammer og har gjort dette hele livet og det har gjort det slik at jeg er flinkest til å få frem det jeg mener når jeg skriver.

Jeg har ikke problemer med å snakke med enkeltpersoner etc, men snakke foran flere mennesker kommer aldri på tale.
Ordene stokker seg og kommer ikke ut når jeg snakker.
Utrolig frustrerende.
Men er blitt MYE bedre enn jeg var.

Er jo flink til å "snakke for meg" men klarer å få med meg mer når jeg skriver det ned. Jeg korter mye ned på ting når jeg snakker for å slippe å stamme for mye.

Men skravlete er jeg, hehehe

[Aminta]

Jeg har vel mest kjent for å snakke veldig fort, og mye.
Jeg er veldig sjenert da, så med nye folk trenger jeg litt tid før jeg blir varm i trøya.
Men sammen med kjente så er jeg vel mer "rappkjefta", kjappe kommentarer er aldri et problem. Og det er høyst sjelden at jeg tenker "jeg skulle sagt det eller det".
Men samtidig så er det enkelte ganger lettere å formulere seg skriftlig, hvis det er vanskelige temaer. Jeg er nå i hvertfall "drillet" på skriftlig kommunikasjon.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Mathias sin mamma, her.

Jeg vil nok si det sånn at det er bedre kvalitet på det skriftlige. Når det gjelder det muntlige er vel kanskje kvantitet et stikkord...

Jeg får høre hele tiden at jeg "kan snakke for meg", og flere av mine venninner spør meg hva enkelte ord betyr.
Jeg har et til tider for bredt ordforråd, har jeg skjønt.
Jeg er latere når jeg skriver, men om jeg VIL, kan jeg kanskje klare å matche mine muntlige ferdigheter.

[Olvina]

Både og. I lag med folk eg er trygg på kan eg fleipe og skravle i veg. Plasser meg saman med folk eg ikkje kjenner, og eg kjem ikkje på eit einaste vettugt ord. Men du verden kor mykje festlege og slagkraftige replikkar eg har etterpå, inne i hovudet mitt på vegen heim.

At andre stotrar og stammar gjer meg absolutt ingenting, men det hender eg blir litt påverka av det og stammar litt sjølv og. Forhåpentlegvis er det ingen som trur eg gjer narr av dei, for det er absolutt ikkje årsaka.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg har et til tider for bredt ordforråd, har jeg skjønt.

Hva er et for bredt ordforråd, egentlig? :intrisert:

Jeg mener, dersom man har et svært godt ordforråd kan man jo både de folkelige og de akademiske betegnelsene?

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Hva er et for bredt ordforråd, egentlig? :intrisert:

Jeg mener, dersom man har et svært godt ordforråd kan man jo både de folkelige og de akademiske betegnelsene?

Ja, men jeg er ikke så flink til å tenke over det. Jeg snakker i vei på "mitt språk", bruker ord som faller MEG naturlig å bruke, men må til tider modifisere meg litt. Og det hender det at folk sier i fra om til meg. Og da tar jeg det, selvfølgelig.

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Ja, men jeg er ikke så flink til å tenke over det. Jeg snakker i vei på "mitt språk", bruker ord som faller MEG naturlig å bruke, men må til tider modifisere meg litt. Og det hender det at folk sier i fra om til meg. Og da tar jeg det, selvfølgelig.

Ja, jeg har vært nødt til å moderere meg, jeg også: Jeg har fått høre at da jeg var yngre, snakket jeg som en fremmedordbok. Det var ikke alltid at mine jevnaldrende klarte å henge med i svingene og jeg ble nok sett på som ganske pretensiøs.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Enhjørning, her.

Ja, jeg har vært nødt til å moderere meg, jeg også: Jeg har fått høre at da jeg var yngre, snakket jeg som en fremmedordbok. Det var ikke alltid at mine jevnaldrende klarte å henge med i svingene og jeg ble nok sett på som ganske pretensiøs.

Min 16-åring opplever det samme.
Hun er ikke fullt så lat som meg når det gjelder å skrive, og det er liksom ikke måte på hvor levende hun både snakker og skriver. Ekstremt, til tider.
Og andre synes hun kan være "rar".

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Ja, men jeg er ikke så flink til å tenke over det. Jeg snakker i vei på "mitt språk", bruker ord som faller MEG naturlig å bruke, men må til tider modifisere meg litt. Og det hender det at folk sier i fra om til meg. Og da tar jeg det, selvfølgelig.

Mener du at du introduserer ord og vendinger som egentlig ikke eksisterer?

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Mener du at du introduserer ord og vendinger som egentlig ikke eksisterer?

I noens verden, gjør de nok ikke det.

[Anda]

Jeg tror jeg er ganske god til å snakke og, jeg.

Og alle vi som svarer i denne tråden har heldigvis selvtilliten i orden, siden overskriften setter som forutsetning at "du er flink til å skrive".

Jeg har med årene måtte lære meg å takle nervøsiteten min når jeg begynner å snakke i forskjellige sammenhenger - er jeg nervøs snakker jeg fryktelig fort, og det hele blir uklart. Litt problematisk kan det være når jeg holder foredrag, men nå er jeg så klar over det at jeg forhåpentligvis har blitt bedre.

Og så har jeg vært toastmaster et par ganger - både for et par hundre stykker, og litt mindre (80?) i bryllup. Det er en utfordring å skulle være morsom på kommando (ligger vel en viss forventning om det), men fy flate for kick når et par hundre mennesker brøler av latter når det er tenkt at de skal. (Håper forresten at jeg aldri skal gjøre en sånn greie igjen. Det var fryktelig i forkant, og tenk om alle "vitsene" hadde falt blaute til jorden? )

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Anda, her.

Jeg tror jeg er ganske god til å snakke og, jeg.

Og alle vi som svarer i denne tråden har heldigvis selvtilliten i orden, siden overskriften setter som forutsetning at "du er flink til å skrive".

Jeg har med årene måtte lære meg å takle nervøsiteten min når jeg begynner å snakke i forskjellige sammenhenger - er jeg nervøs snakker jeg fryktelig fort, og det hele blir uklart. Litt problematisk kan det være når jeg holder foredrag, men nå er jeg så klar over det at jeg forhåpentligvis har blitt bedre.

Og så har jeg vært toastmaster et par ganger - både for et par hundre stykker, og litt mindre (80?) i bryllup. Det er en utfordring å skulle være morsom på kommando (ligger vel en viss forventning om det), men fy flate for kick når et par hundre mennesker brøler av latter når det er tenkt at de skal. (Håper forresten at jeg aldri skal gjøre en sånn greie igjen. Det var fryktelig i forkant, og tenk om alle "vitsene" hadde falt blaute til jorden? )

Når noen ler av meg, blir jeg så flau at jeg faktisk får tårer i øynene. Og det skjer ganske ofte...

[Anda]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Når noen ler av meg, blir jeg så flau at jeg faktisk får tårer i øynene. Og det skjer ganske ofte...

Selv når du forsøker å være morsom (hvis det er det du gjør, da)? Kan jeg spørre om hvorfor du blir flau? En ting er å skli på bananskall som ufrivillig morsom (som forøvrig ikke er spesielt morsomt, men et klassisk eksempel).

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Anda, her.

Selv når du forsøker å være morsom (hvis det er det du gjør, da)? Kan jeg spørre om hvorfor du blir flau? En ting er å skli på bananskall som ufrivillig morsom (som forøvrig ikke er spesielt morsomt, men et klassisk eksempel).

Jeg er totalt uforberedt, hver eneste gang. Jeg skvetter til, oppdager liksom sånn plutselig selv at det jeg sa var morsomt, og blir vel egentlig flau av min egen reaksjon på det.
Jeg er ofte sånn, at jeg ikke helt har fått med meg hva jeg har sagt, før jeg har sagt det, liksom. Jeg snakker vel i takt med det jeg tenker...

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Som aC blir jeg også fantastisk når jeg synker litt dypere i glasset. Og en strålende (støyende) sanger. Når skulle vi teste hypotesen igjen, aC?

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Elles er eg supersjarmerande på stigande promille og tek gjerne ein tur ut saman med aC og Scarlett.

Anytime!


Jeg må forresten moderere meg selv, etter at selvtilliten kicket tilbake. Stort sett er jeg flink til å snakke for meg, men blir veldig flau når andre ikke ler av de tingene jeg synes er hylende festlige, og det skjer merkelig nok titt og ofte. Folk har for dårlig humor.

I forhold til hvordan jeg dømmer andre på deres taleførhet? Tja. Her er jeg nok mer opptatt av hva som sies enn hvordan det sies, men man det kommer også an på settingen. I sosiale situasjoner krever jeg hverken velartikulerthet (heter det det? Neppe.) eller et syngende tonefall, men i offentlige og profesjonelle sammenhenger dømmer jeg ganske kvasst et mumlende og monotont menneske med dårlig ordforråd. Ja, jeg GJØR det,tenk!