En av fem straffer barnet sitt fysisk i Norge

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har aldri vært så sint på noen som det jeg er på sønnen min innimellom, og jeg kan egentlig godt se for meg at jeg kunne fiket til en voksen som gjorde meg så sint som han av og til gjør. Jeg har aldri slått ham, og tror aldri jeg kommer til å gjøre det, heller - men jeg har tatt ham hardere i armen, eller flyttet/kledt på ham mer hardhendt, enn jeg burde, fordi jeg har vært sint. Jeg synes ikke det er sjokkerende (som i "veldig overraskende") med den prosentandelen det er snakk om, selv om jeg selvsagt er enig i at det er galt å bruke vold mot barn. Det kan jo også være snakk om store barn - jeg mener ikke at det er riktig da heller, for all del, men det er kanskje lettere å forstå at noen kan bli så sint på en usannsynlig frekk tolvåring enn at man blir det på en småtrassig toåring.

Jeg er helt enig. Jeg har aldri slått ungene mine, men det var ikke vanskelig å svare ja på denne undersøkelsen. Det er jo ikke det man spør om. Man spør om man har opplevd situasjoner hvor man har reagert mer fysisk enn man hadde trodd at man ville gjøre. Det er noe annet enn å være fysisk voldelig mot ungene sine, spør du meg.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

I tillegg kan man jo opptre fysisk i en konfliktsituasjon uten at det går utover barna i det hele tatt.

Nemlig.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Mississippi, her.

Jeg svarte nei!
Det betyr ikke at jeg ikke har vært sint, og kanskje litt hardhendt (som skilpadda beskriver), men jeg har aldri tatt i mer enn det jeg har hatt til hensikt. Har aldri slått eller utøvd noen form for vold, men kanskje tatt en av dem litt hardt i armen, satt dem litt hardt ned på en stol, kledd på med en vel nestemt hånd, eller liknende.

Det er slike ting jeg også snakker om, men jeg svarte ja. Nettopp fordi jeg aldri har til helsikt å være hardhendt.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Med forbehold om at sønnen min ikke er så stor og at man kan befinne seg i mer raseri når de blir større, så blir jeg aldri så sint på noen jeg er glad i og liker som jeg blir på voksne som er frekke, dumme og ufordragelige. Da må jeg innimellom virkelig sitte på hendene mine.

Mener du det?
Det er ingen som kan irritere meg så mye som dem jeg elsker mest. Det er jo kanskje nettopp derfor de irriterer. Fordi de betyr noe. Andre mennesker er ikke like signifikante for meg, så jeg har ikke noe behov verken for å være glad i dem eller å bli særlig forbannet. Selv om jeg selvsagt kan bli forbannet på andre også.

[Elise]

Jeg måtte svare ja på denne, ja. Jeg hadde en ekstremt søskenutagerende jente som nesten tok kverken på den lille babyen min, og med hormoner i sving og ekstrem søvnmangel vet jeg ikke om jeg har helt gjennomtenkt da jeg så henne holde tak i håret til bittebaby og denge hodet i gulvet. Skulle bare fjerne hånda og løfte vekk, men det ble vel kanskje litt mer kraftig ja.

[ming]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

Jeg singerer i grunn Skilpadda. Jeg har aldri blitt så sinna på noen som på Hannah. Ingen får meg tent så fryktelig som hun. Jeg er ekstremt sjelden sint på jobb, samt ellers privat. Men hun trigger meg veldig! Jeg har aldri dasket eller noe sånt, men jeg har tatt litt vel hardt i arma, og kanskje "kledd på hardt" noen ganger. Dette har som regel vært i situasjoner der jeg i utgangspunktet er sliten, trøtt eller sur. Og at hennes oppførsel får begeret til å renne over. Men om jeg tråkker over grensa har jeg alltid sagt unnskyld etterpå, og forklart henne situasjonen.

Og jeg signerer Guniss. Kan bare bytte ut navnet på jentungen, så er vi der. Frøkna mi kan til tider ha en veldig provoserende oppførsel, og selv om jeg kan boka framlengs og baklengs, og innerst inne vet akkurat hva som lønner seg å gjøre, hender det at jeg er sliten, sur og sulten, og ikke reagerer som jeg burde. Men jeg har aldri slått/klapset/knipset etc.

[Fadese]

Uten å ha lest tråden: Nei. Jeg kan rive meg i håret, gå inn på soverommet og tenke at jeg må ha et øyeblikk ro fordi trass og mas holder på å drive meg til vanvidd, men jeg har aldri vært i nærheten av å gjøre noe fysisk mot barna (skjønt det er hittil er kun Lillemor som i blant kan trigge meg veldig). Og heldigvis føler jeg meg veldig trygg på at det aldri vil skje.

[Misteri]

Nei jeg bruker ikke fysisk avstraffelse av noe slag. Har hatt lyst å hive en av ungene i snøskavvelen noen ganger, men nei man gjør bare ikke det. Har selvsagt tatt og stoppet ungene med å ta de i armen i faresituasjoner.

Det jeg desverre har opplevd ved å være mamma til utagerende asperger gutt, det er å måtte nedlegge han fordi han har vært farlig for seg selv eller andre, men jeg ser ikke på det som straff, men avvergelse.

[amo]

Jeg har vært frustrert og oppgitt på barna,men det er ikke de jeg har vært mest sint på.
Vi fikk ikke fysiske straffer når vi voks opp, og aldri har jeg vært i en slåsskamp, hverken med brødre eller barndomsvenner.
Jeg klapset lillesøs på hånden i ren refleks en gang , og fikk helt vondt i hele meg.

[Skilpadda]

Misteri: Jeg tror ikke de fleste har snakket om fysiske avstraffelser, men om at man reagerer fysisk når man blir sint. (Jeg synes overskriften er noe villedende.)

[Misteri]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Misteri: Jeg tror ikke de fleste har snakket om fysiske avstraffelser, men om at man reagerer fysisk når man blir sint. (Jeg synes overskriften er noe villedende.)

Ok, joda det hender jeg tramper i gulvet når jeg blir skikkelig sinna. Akkurat som 4 åringen min. Rart det der, når man omgåes med små barn mye og man noen ganger blir så sint at man blir barnslig. Det gjør hvertfall jeg.

[Obelix]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har aldri vært så sint på noen som det jeg er på sønnen min innimellom, og jeg kan egentlig godt se for meg at jeg kunne fiket til en voksen som gjorde meg så sint som han av og til gjør. Jeg har aldri slått ham, og tror aldri jeg kommer til å gjøre det, heller - men jeg har tatt ham hardere i armen, eller flyttet/kledt på ham mer hardhendt, enn jeg burde, fordi jeg har vært sint. Jeg synes ikke det er sjokkerende (som i "veldig overraskende") med den prosentandelen det er snakk om, selv om jeg selvsagt er enig i at det er galt å bruke vold mot barn. Det kan jo også være snakk om store barn - jeg mener ikke at det er riktig da heller, for all del, men det er kanskje lettere å forstå at noen kan bli så sint på en usannsynlig frekk tolvåring enn at man blir det på en småtrassig toåring.

Veldig enig i denne.
jeg har tatt begge ungene mine hardt i armen for å fjerne fra en situasjon f.eks.
Jeg ville allikevel ikke bruke fysisk avstraffelse som klaps, knipsing på hånd osv.

[Myrsnipa]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Jeg tenkte umiddelbart at 18% var et høyt tall, men da jeg så spørsmålsstillingen så stiller det seg noe annerledes. Hvis man tar utgangspunkt i at de fleste har null fysisk reaksjon som standard, så er jo den minste overtredelse mer fysisk enn man hadde tenkt seg, og da tenker jeg ikke på klapsing eller knipsing (som jo er bevisste handlinger), men mer av typen rykke med seg ungen (som man leier i hånda) ut av butikken under et trassanfall, holde litt for hardt mens man løfter barnet unna en uønsket situasjon, el.l. Det er jo selvsagt ikke ønskelig det heller, men det blir jo noe annet enn den dystre statistikken det hadde vært om en av fem slo barna sine.

Signerer denne og det var med denne vinklingen i hodet at jeg stemte ja.