NRK nå: Barnets beste

[Callisto]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg kan ikke trekke noen slutning. Jeg synes bare at hva far føler egentlig ikke er relevant i en sak hvor en gutt har vært hos en fosterfamilie fra dag 1. Enten så har gutten det bra, og da bør han få bli, eller så har han det ikke bra og da bør han til far. Hvis man da altså skal tenke på barnets beste. Jeg er kritisk til barnevernets biologiske prinsipp etter en del saker på jobb hvor foreldrevernet desidert har vært det mest framtredende, men akkurat i denne saken skjønner jeg egentlig ikke at det skal være noe spørsmål en gang. Gutten har en familie, og det er synd for faren selvsagt, men for guttens skyld ser jeg ikke at en flytting skal være noe positivt i det hele tatt.

Selvsagt kan det være noe som ikke kommer fram (fosterforeldrene er egentlig ikke så greie eller familien fungerer ikke så godt eller et eller annet), men ut fra de opplysningene som er i programmet ser jeg egentlig ikke dilemmaet hvis man skal tenke på barnets beste.

Og jeg også synser - kun basert på det som er vist i programmet.

Dette er jeg veldig enig i.

Skal se hele programmet i kveld. Fikk som sagt med meg bare slutten.

[Frk_Fryd]

Jeg får utrolig vondt av begge foreldreparter her, og mener også at dette er noe som burde vært avklart på et tidligere tidspunkt. Nå som det allikevel har gått så langt, kan jeg ikke se at det kan være hensiktsmessig å fjerne gutten fra det som nå er hans familie. Da tenker jeg på guttens beste, og ikke foreldrene.

Og å kalle fostermora for sutrete synes jeg er ufint. Dette er da sønnen hennes, og klart hun er redd for å miste han. Jeg kunne ikke se at hun gråt foran gutten men etter han og far var kjørt, noe som må være helt lov og naturlig?

Dette var et utrolig sterkt program, og jeg er fremdeles uvel etter gårsdagens episode. For en jobb barnevernet gjør!

[Najade]

Jeg så hele programmet, og syntes det var ganske godt balansert.

Jeg kjenner at jeg er glad jeg ikke jobber i barnevernet, og at jeg sannsynligvis aldri kan bli fostermor (selv om jeg på en del områder tror jeg kunne passet til det).

Det er selvsagt barnets beste man skal se på, men da må man også vurdere helhetsmessig for hele livet. Det å vokse opp i et trygt og godt fosterhjem er selvsagt bra, og mange blir helt inkludert i familien, også utover fylte 18 år.
Men en del opplever også å ikke få særlig oppfølging etter at de blir voksne, eller de føler at de ikke kan "kreve" det dersom de hele veien har vært veldig klar over at de er fosterbarn.
Det er også en del av det biologiske prinsipp som bør komme frem, at dersom omsorgsevnen er god hos far, så vil dette kanskje føre til større trygghet over hele guttens livsløp.
Noe jeg bet meg merke i, var både at prosessen sto uavklart 2 år etter at far ble klar over barnet sitt (noe som vanskeliggjør tilbakeføring til far), en annen ting var at de hadde samvær en dag månedlig (noe jeg tenker er svært lite for å få etablert en god relasjon =tilbakeføring til far).

Jeg kan absolutt ikke konkludere med noe som helst, men synes det er synd om et rent tidsaspekt avgjør om det blir riktig å tilbakeføre et barn til omsorgsdyktige foreldre (på generell basis).

[Bokormen]

Dersom biologiske foreldre er godt egnet som omsorgspersoner, finnes det da tiltak for å øke samværsmengde, eventuelt vurdere gradvis tilbakeføring av barnet? Jeg forstår godt at det er vanskelig og sårt for fosterforeldre å sende barnet "sitt" til noen som potensielt kan fra dem omsorgen, men for et lite barn vil deres signaler også kunne påvirke hvordan samvær oppfattes. (Jeg forventer ikke at fosterforeldre skal skru av følelsene sine, men samtidig sitter de med mye makt her i forhold til signaler som sendes til barnet tenker jeg.)

[kie]

Jeg synes det blir litt unyansert å se den ene løsningen som "barnevern" og den andre som "foreldrevern". Det kan hende tilknytning til far betyr noe for barnet også og det er ikke sikkert barnet selv i voksen alder vil være enig i en type "du hadde det jo så fint, så da ville vi ikke plage deg"-argumentasjon for å forklare at det var en pappa der som ikke fikk slippe til.

Jeg tenkte umiddelbart at "la nå gutten få bli hos de han kjenner som mor og far, da" selv, så jeg sier ikke at jeg nødvendigvis tenker far skal slå i bordet med slektsforhold, ta ungen under armen og spasere ut med ham. Men jeg synes det er totalt skivebom å dele alternativene opp som "barnevern" og "foreldrevern" så bastant i en såpass komplisert sak. Det ligger noen dype behov der også og for å kunne tenke seg frem til barnets beste så må man vel være i stand til å klare å se at "det biologiske prinsipp" handler om mer enn bare foreldrevern?

[oslo78]

Det biologiske prinsipp handler selvsagt om mer enn foreldrevern. Det er jo derfor vi som skole kan melde saker til vi blir blå uten at det skjer noe som helst (joda, det skjer sikkert noe innad i familien, men ikke i form av at barnet flytter derfra) fordi de jo absolutt ikke ønsker å ta barnet bort fra familien sin hvis det på noen som helst måte kan fungere i den familien de har.

Men for meg blir dette prinsippet helt hinsides når barnet har en familie (fosterfamilien altså) som fungerer, hvor han er elsket, med søsken og foreldre som han har kjent siden han ble født og som er den eneste tilværelsen han noen gang har hatt. Da synes jeg faktisk det blir helt uvesentlig hva far føler - som var det de satt og snakket om på barnevernsmøtet.

[Bokormen]

Jeg har som sagt ikke sett programmet. Og de fosterbarna jeg kjenner har biologiske foreldre som ikke kan ha omsorg for barna sine. Men i et slikt tilfelle, hvor far tilsynelatende er egnet som omsorgsperson, er det da opp til fosterforeldrene hvor mye han får treffe barnet? Han kan jo fint ta mye del i barnets liv uten at barnet flyttes ut av hjemmet sitt.

[Frk_Fryd]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg har som sagt ikke sett programmet. Og de fosterbarna jeg kjenner har biologiske foreldre som ikke kan ha omsorg for barna sine. Men i et slikt tilfelle, hvor far tilsynelatende er egnet som omsorgsperson, er det da opp til fosterforeldrene hvor mye han får treffe barnet? Han kan jo fint ta mye del i barnets liv uten at barnet flyttes ut av hjemmet sitt.

Jeg tenkte også på dette. At det må jo kunne gå an å få til begge deler? Å slippe å flytte barnet, men at far og sønn får mer samvær og kontakt.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg har som sagt ikke sett programmet. Og de fosterbarna jeg kjenner har biologiske foreldre som ikke kan ha omsorg for barna sine. Men i et slikt tilfelle, hvor far tilsynelatende er egnet som omsorgsperson, er det da opp til fosterforeldrene hvor mye han får treffe barnet? Han kan jo fint ta mye del i barnets liv uten at barnet flyttes ut av hjemmet sitt.

Ja, å ha hyppig og god kontakt med far med base i familien sin - det ville jo virkelig være til barnets beste.

[Libra]

Opprinnelig lagt inn av jolie, her.

Såvidt jeg har skjønt er de fratatt for taushetsplikten ang sakene i denne serien. Ellers hadde de jo ikke kunnet lage serien.

Selv om jeg er enig i at programmet var både sterkt og ganske godt nyansert, så sitter jeg igjen med spørsmålet om taushetsplikt og personverm. Men, hvem er det som har myndighet til å gi dette fritaket fra taushetsplikten? Det gjelder jo personvernet til barna. Ikke til foreldrene eller forsterforeldrene.

Det er et vesentlig poeng at det vil skade barnet å flyttes fra sin stabile familie hvor han har bodd hele livet.
Det er et vesentlig poeng til at man ikke kan bruke opp et fosterhjem der hvor det finnes en godt fungerende forelder som kan og vil ta vare på ungen sin selv. Det er mange fosterbarn der ute som da også trenger det hjemmet.

Men jeg tenker at om man skal se på hva som er best for denne lille tassen - og det syns jeg man skal - så må jo det beste være at han fortsetter å bo i fosterhjem, men har omfattende og gode samvær med faren sin i overskuelig fremtid. Slik at han ikke mister noen av dem.

Jeg skjønner fostermoras reaksjon godt jeg. Hun er glad i ungen og har levd lenge under sterkt press med en rettssak fra mor og nå en ny rettssak fra far. Å leve over tid med usikkerheten om man får beholde ungen sin er så stressende at det selvsagt gjør at tårene sitter løst.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Smilefjes, her.

Det er et vesentlig poeng at det vil skade barnet å flyttes fra sin stabile familie hvor han har bodd hele livet.
Det er et vesentlig poeng til at man ikke kan bruke opp et fosterhjem der hvor det finnes en godt fungerende forelder som kan og vil ta vare på ungen sin selv. Det er mange fosterbarn der ute som da også trenger det hjemmet.

Men jeg tenker at om man skal se på hva som er best for denne lille tassen - og det syns jeg man skal - så må jo det beste være at han fortsetter å bo i fosterhjem, men har omfattende og gode samvær med faren sin i overskuelig fremtid. Slik at han ikke mister noen av dem.

Jeg skjønner fostermoras reaksjon godt jeg. Hun er glad i ungen og har levd lenge under sterkt press med en rettssak fra mor og nå en ny rettssak fra far. Å leve over tid med usikkerheten om man får beholde ungen sin er så stressende at det selvsagt gjør at tårene sitter løst.

Det er så greit når du kommer inn og sier det jeg har lyst til å si på en mye klarere og bedre måte!

[Frk_Fryd]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Det er så greit når du kommer inn og sier det jeg har lyst til å si på en mye klarere og bedre måte!

Skulle til å skrive det samme!

[kie]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Det biologiske prinsipp handler selvsagt om mer enn foreldrevern. Det er jo derfor vi som skole kan melde saker til vi blir blå uten at det skjer noe som helst (joda, det skjer sikkert noe innad i familien, men ikke i form av at barnet flytter derfra) fordi de jo absolutt ikke ønsker å ta barnet bort fra familien sin hvis det på noen som helst måte kan fungere i den familien de har.

Men for meg blir dette prinsippet helt hinsides når barnet har en familie (fosterfamilien altså) som fungerer, hvor han er elsket, med søsken og foreldre som han har kjent siden han ble født og som er den eneste tilværelsen han noen gang har hatt. Da synes jeg faktisk det blir helt uvesentlig hva far føler - som var det de satt og snakket om på barnevernsmøtet.

Joda. Jeg ser hva du sier. Og det er lett å være enig med deg. Men jeg tenker man ikke skal undervurdere hvilken betydning en relasjon til far kan ha for barnet også. Jeg synes pendelen fort kan svinge andre veien også, og at man kanskje kan gå fra å overvurdere biologiske slektsbånd til å undervurdere dem.

Jeg synes det er fint om barnevern og andre ser utover de første 18 årene av et menneskes liv. Følelsen av å ikke høre til noe sted kan plage folk lenge, altså. Kanskje spesielt i forbindelse med dødsfall etc. senere når den som valgte relasjonen til barnet ikke er der lenger for å definerer relasjonen og barnet dermed "ramler av lasset" og plutselig blir stående uten familie. Eller rett og slett kjenne sin historie. En grunnleggende følelse av rotløshet er ikke noe særlig i ungdoms- og voksenalder. Det er greit å huske på at dette ikke dreier seg om adopsjon, men fosterforelder.

Aller mest skulle jeg ønske far og fosterforeldre kunne slå ring om ungen sammen. It takes a village og alt det der. Hovedbase hos fosterforeldre og etterhvert omfattende samvær med far. Det er jo ikke så ulikt hva barn av skilte foreldre angår.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Joda. Jeg ser hva du sier. Og det er lett å være enig med deg. Men jeg tenker man ikke skal undervurdere hvilken betydning en relasjon til far kan ha for barnet også. Jeg synes pendelen fort kan svinge andre veien også, og at man kanskje kan gå fra å overvurdere biologiske slektsbånd til å undervurdere dem.

Jeg synes det er fint om barnevern og andre ser utover de første 18 årene av et menneskes liv. Følelsen av å ikke høre til noe sted kan plage folk lenge, altså. Kanskje spesielt i forbindelse med dødsfall etc. senere når den som valgte relasjonen til barnet ikke er der lenger for å definerer relasjonen og barnet dermed "ramler av lasset" og plutselig blir stående uten familie. Eller rett og slett kjenne sin historie. En grunnleggende følelse av rotløshet er ikke noe særlig i ungdoms- og voksenalder. Det er greit å huske på at dette ikke dreier seg om adopsjon, men fosterforelder.

Aller mest skulle jeg ønske far og fosterforeldre kunne slå ring om ungen sammen. It takes a village og alt det der. Hovedbase hos fosterforeldre og etterhvert omfattende samvær med far. Det er jo ikke så ulikt hva barn av skilte foreldre angår.

Ja, akkurat. Vi er nok enige, jeg er bare litt for preget av jobberfaringene mine. Jeg skjønner alt du sier øverst også, jeg mener bare at å rive en to og et halvt år gammel unge opp fra "foreldrene sine" er nesten utilgivelig når man har et alternativ. Men ja takk - både fosterforeldre og far er en helt super løsning.

[Floksa]

Jeg har ikker sett programmet men gjorde meg en rask tanke og det var at om noen skal være fosterforeldre for mine barn håper jeg de tillater seg å bli så glade i dem at de gråter når de plutselig må forholde seg til at de kan miste dem.

[oslo78]

Og apropos foreldrevern - det er selvsagt spissformulert. Men det føles sånn når det offentlige (barnehage og skole) melder om en familie som ikke fungerer i 9 (NI) år, og barnet til slutt må tvangshentes av barnevernet pga akuttsituasjon som elleveåring. Da har foreldrene fått for lang tid på seg til å endre atferd mener jeg - og da føles virkelig barnevernet som et foreldrevern for oss som står på utsiden og ser på en situasjon som blir verre og verre og hvor vi omtrent gråter når vi sender barnet hjem fra skolen. Som et eksempel. Det er klart at slike erfaringer preger meg i slike diskusjoner.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg har ikker sett programmet men gjorde meg en rask tanke og det var at om noen skal være fosterforeldre for mine barn håper jeg de tillater seg å bli så glade i dem at de gråter når de plutselig må forholde seg til at de kan miste dem.

Ja. Akkurat slik tenker jeg også.

[LaLuna]

Opprinnelig lagt inn av Smilefjes, her.

Det er et vesentlig poeng at det vil skade barnet å flyttes fra sin stabile familie hvor han har bodd hele livet.
Det er et vesentlig poeng til at man ikke kan bruke opp et fosterhjem der hvor det finnes en godt fungerende forelder som kan og vil ta vare på ungen sin selv. Det er mange fosterbarn der ute som da også trenger det hjemmet.

Men jeg tenker at om man skal se på hva som er best for denne lille tassen - og det syns jeg man skal - så må jo det beste være at han fortsetter å bo i fosterhjem, men har omfattende og gode samvær med faren sin i overskuelig fremtid. Slik at han ikke mister noen av dem.

Jeg skjønner fostermoras reaksjon godt jeg. Hun er glad i ungen og har levd lenge under sterkt press med en rettssak fra mor og nå en ny rettssak fra far. Å leve over tid med usikkerheten om man får beholde ungen sin er så stressende at det selvsagt gjør at tårene sitter løst.

Veldig enig. Heldigvis for denne gutten har han mange som er glad i ham og som ønsker å gjøre det beste for ham.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Smilefjes, her.

Det er et vesentlig poeng at det vil skade barnet å flyttes fra sin stabile familie hvor han har bodd hele livet.
Det er et vesentlig poeng til at man ikke kan bruke opp et fosterhjem der hvor det finnes en godt fungerende forelder som kan og vil ta vare på ungen sin selv. Det er mange fosterbarn der ute som da også trenger det hjemmet.

Men jeg tenker at om man skal se på hva som er best for denne lille tassen - og det syns jeg man skal - så må jo det beste være at han fortsetter å bo i fosterhjem, men har omfattende og gode samvær med faren sin i overskuelig fremtid. Slik at han ikke mister noen av dem.

Jeg skjønner fostermoras reaksjon godt jeg. Hun er glad i ungen og har levd lenge under sterkt press med en rettssak fra mor og nå en ny rettssak fra far. Å leve over tid med usikkerheten om man får beholde ungen sin er så stressende at det selvsagt gjør at tårene sitter løst.

Helt enig i denne. Og jeg så ikke at fostermor gråt foran gutten, jeg så en dame som var redd for å miste et barn hun elsker, og at tårene presset på ikke på grunn av at gutten dro denne ene gangen, men fordi situasjonen var en påminnelse av hva som ganske sikkert er i vente, at han drar permanent.