Skal man få bestemme over egne penger? (Aftenposten)

[Polyanna]

http://www.aftenposten.no/nyheter/ir...cle1613656.ece

SV vil gjøre ytterligere begrense folks rett til å selv bestemme hvem som skal arve seg. Allerede har vi den tysk-inspirerte arveordningen der man ikke kan gjøre egne barn arveløse, og opp til 1 million per barn så MÅ 2/3 av arven gå til livsarvinger. Nå vil SV øke dette beløpet, fordi flere folk har større formuer (blant annet i eiendom). I den anglikanske arveretten er det en mye større tradisjon for at den som dør bestemmer 100% over egne midler: Man kan gjøre barna arveløse, og gi alt til veldedighet, for eksempel. Eller gi alt til ett søsken. Det har blant annet medført en mye større tradisjon for testamentariske gaver til veldedighet. For eksempel er Bill Gates barn avspist med "småpenger" i hans testament. Resten går til veldedighet.

Er dette riktig? Skal 40-50-60-åringer ha KRAV på å arve sine foreldre? Skal ikke noen med lite midler, men kanskje et hus de eier, få lov til å la dette gå til et barn som de syns fortjener det eller trenger det, og ikke, for eksempel, det allerede rike og godt etablerte søskenet? Er ikke dette beslutninger voksne mennesker burde få ta SELV?

Har man i det hele tatt rett til å kreve arv? Er ikke det litt ufyselig hele greia?

Tja, man har flere muligheter. Du har jo full råderett over egne penger og eiendommer så lenge du lever.

Da kan du fritt selge og gi bort så mye du ønsker, med mindre du sitter i uskiftet bo. Så er det bare å låne så mye boligen er verd, med 10 eller 20 års avdragsfrihet, og leve av det.

*løsningsorientert*

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Er dette riktig? Skal 40-50-60-åringer ha KRAV på å arve sine foreldre? Skal ikke noen med lite midler, men kanskje et hus de eier, få lov til å la dette gå til et barn som de syns fortjener det eller trenger det, og ikke, for eksempel, det allerede rike og godt etablerte søskenet? Er ikke dette beslutninger voksne mennesker burde få ta SELV?

Har man i det hele tatt rett til å kreve arv? Er ikke det litt ufyselig hele greia?

Er forsåvidt enig i det tilfellet du nevner, men det finnes jo endel eksempler på at ting kan blir ganske urettferdig også.

Det kan jo være at den slemme, rike lillesøsteren arver alt, framfor den uglesette, uføre storesøsteren.

Eller at man "glemmer" barnet man man hadde med første kona, og gir alt til barna man har fra siste ekteskap - som igrunnen har fått ganske mye hele tiden.

Man er vel i full rett til å dele ut pengene sine som man selv vil FØR man dør? Så hvis man ønsker å gjøre ting på en spesiell måte, så er det jo bare å rydde selv så man slipper arveoppgjør.

Jeg tenker vel heller - har man rett til å bestemme over midlene sine ETTER at man er død? Man kan liksom ikke ta med seg noe i grava. Noe skal man kanskje overlate til sine etterlatte?

[Eia]

Opprinnelig lagt inn av FarOutFishing, her.

Tja, man har flere muligheter. Du har jo full råderett over egne penger og eiendommer så lenge du lever.

Da kan du fritt selge og gi bort så mye du ønsker, med mindre du sitter i uskiftet bo. Så er det bare å låne så mye boligen er verd, med 10 eller 20 års avdragsfrihet, og leve av det.

*løsningsorientert*

Det kan man gjøre. Ellers er jeg egentlig imot dette overformynderiet og lurer litt på bakgrunnen for økningen. :løpe og sette seg inn i saken:

[Eia]

Opprinnelig lagt inn av Eia, her.

:løpe og sette seg inn i saken:

Da har jeg lest litt mer, og opprettholder min mening. Jeg er imot. Det blir å gå for langt i å regulere folks økonomi.

[Bequita]

Jeg synes en million holder lenge.

[Teofelia]

Jeg innrømmer å ikke ha tenkt noe særlig over problemstillingen, men umiddelbart synes jeg det er et unødvendig forslag. Jeg klarer ikke helt å se hvorfor man skal være forpliktet til å overlate noe til sine voksne barn på over 60 år for eksempel. Det virker urimelig at datteren man ikke har sett på 15 år skal kunne kreve det samme som sønnen som har pleiet en de siste ti årene. Det kan godt hende jeg synes arveloven er foreldet og at regelen om 2/3 til hver livsarving bør fjernes. Men jeg har ikke satt meg inn i konsekvensene av en slik lovendring, så kanskje mener jeg det ikke.

Uansett bør det ikke være lov å gjøre barn man har forsørgeransvar for arveløse, synes jeg, og for så unge barn kan det fortsatt godt være en klausul om rettferdig fordeling.

[Harriet Vane]

Det finnes mange mulige urimeligheter uansett hvilken modell man velger. Jeg synes umiddelbart det virker svært sjarmerende at Gates "avspiser" sine barn med noe hundre millioner, mens han gir milliarder til veldedighet. På samme tid synes jeg det er sinnsvakt vulgært at puddelen "Fluffy" skal arve hus og formue, mens barna ikke får en krone. Jeg synes det er tåpelig at godt voksne mennesker skal arve formuer og hus når de har mer enn nok fra før, samtidig synes jeg jeg ser arveoppgjør der noen bli begunstiget og andre ikke. At feks min far som pleiet min bestemor burde ha fått noe mer av boet enn de som stakk innom en gang eller to i året. Men det ville blirr urettferdig det også, om han hadde fått mer enn 1/5.

Så jamen om jeg vet. Men i utg.pkt synes jeg kanskje at folk skal få mer rom til å dele ut mer som de vil, særlig når de har voksne og etablerte barn. Kanskje man skulle finne en modell som kompenserte for dårlig inntekt? Men på den annen side, skal mans traffes for å ha klart seg greit økonomisk, mens slabbedaskkunstnerbrødre bare kan vente på arven og le hele veien til banken?

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det kan virke urimelig at datteren man ikke har sett på 15 år skal kunne kreve det samme som sønnen som har pleiet en de siste 10 årene, men jeg synes likevel at det er greit å ha et regelverk som gjør delingen ut i fra likhetskriterier framfor fortjenestekriterier.

Jeg mente ikke at man skulle ha et regelverk som delte etter fortjeneste. Hvis man avskaffer likhetsprinsippet bør det være til fordel for et system der man kan velge selv hvem som skal arve en. Jeg har absolutt ikke noe tro på noen regelstyring av arv fordelt etter innsats. ("Ti besøk i året i femten år gir en arvegevinst på 432 000 kroner". Ehh … Nei.)

Sitat:

I ditt tilfelle vil jeg heller si at sønnen som har pleiet en de siste 10 årene bør kreve betaling for pleien mens personen er i live.

Det er selvsagt sant, så jeg kan jo eventuelt endre til "som kom på besøk to ganger i uken og pratet og var hyggelig".

[Miss Norway]

Jeg synes personlig at arverett (muligens med unntak av odel) burde avskaffes. Det er noe kunstig over det at det er automatikk at man skal overta forrige generasjons penger. Enten får de gi dem bort i levende live (på et tidspunkt hvor barna kanskje trenger dem mer?) UTEN arveavgift, eller skrive testamente. Og selv bestemme 100% hvordan alt skal fordeles.

De fleste ville vel da fordele etter beste evne til beste for hele neste generasjon, uten å måtte tenke på at det MÅTTE være rettferdig.

Og penger som ikke var testamentert bort kunne gått i et statlig fond som gikk 100% til diverse veldedighet.

[Nenne]

Jeg synes ikke det gjør noe om en viss andel bør gå til barna, men grensen på 2/3 opp til en million burde holde i massevis. Jeg ser ingen grunn til å øke andelen som er pliktarv. Så dette er jeg helt imot.

[Skremmern]

Jeg signerer Teofelia.

[Hobbes]

Jeg er enig med Missa. Jeg synes at man selv skal få kunne gi bort pengene mens man lever uten arveavgift, eller bestemme hvor pengene skal gå etter en har gått bort.

Jeg har et personlig eksempel på dette. Vi har et familiemedlem som har en datter. En eneste datter. Den datteren har verken sett eller snakket med moren eller noen andre i familien så lenge jeg har levd ihvertfall. Faren er død.

Pappa er den som har hjulpet dette familiemedlemmet. Hun har måttet flytte to ganger de siste fem årene. Han har ordnet alt papirarbeid, flyttelass, rydding i bod og kjeller, dratt til henne en til to ganger i uken og hjulpet henne å handle. Han har kjempet med kommunen først for å ordne hjemmehjelp, og så få plass til henne på hjem. Virkelig kjempet.

Da hun ble senil fikk han minst ti telefoner om dagen. Det samme ble sagt hver gang. Da hun skulle på hjem var det han som tømte leiligheten hennes. Han som sa opp alt som skulle sies opp. Han har rett og slett fulgt henne opp som om han var sønnen hennes.

Jeg sier ikke dette for å opphøye faren min. Det er et eksempel på hvorfor jeg synes systemet er urettferdig. Denne datteren kan forsvinne totalt ut av livet til moren sin i flere tiår, men den dagen moren dør kommer hun garantert til å dukke opp og kreve arven sin.

Dessuten synes jeg det med arveavgift rett og slett er kvalmt. Her er det en person som har jobbet hele livet for å tjene til livets opphold, og jammen skal man ikke skatte av det når man er død og.

[Hobbes]

Men når det gjelder barn man fortsatt forsørger burde det være en sikring for, ja.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hobbes.. Eksempler på barn uten kontakt med foreldre kan man finne i mange varianter og det finnes uttalige eksempler.

Man finner også slike eksempler.

En mann har to barn, en sønn og ei datter. Sønnen og faren er kompiser hele livet. Dattera har et anstrengt forhold til faren. Faren mener at hun gjorde et galt valg i livet da hun valgte å bli partner med ei dame og vil helst slippe å ha kontakt med henne. Dattera er knyttet til hjemstedet sitt og har gode minner fra en del ting i barndomshjemmet sitt.

Faren testamenterer alt til sønnen og sønnen arver alle familieklenodier, barndomshjemmet og alle fysiske minner.

So? Hans valg!

[Hobbes]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Hobbes.. Eksempler på barn uten kontakt med foreldre kan man finne i mange varianter og det finnes uttalige eksempler.

Jeg vet, jeg tenkte på det akkurat i det jeg postet. Tenkte jeg skulle skrive noe om det, men jeg ombestemte meg. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, for tankene er i kaos akkurat nå. Poenget er at jeg ser at begge deler kan utnyttes og ende opp urettferdig. Det blir jo også en helt annen ting når flere barn er involvert. I vårt tilfelle har denne damen bare ett barn. Jeg synes dette er vanskelig, jeg...

I dette spørsmålet, mellom ditt og mitt eksempel, tror jeg dette blir som å velge mellom pest og kolera. Og man velger jo som oftest ut fra de erfaringene og forutsetningene man har. Jeg synes det er grusomt at man støter barna sine bort pga valg de tar, men jeg vet jo også at det forekommer. Jeg er ikke så naiv at jeg ikke skjønner det. Men det er også en helt annen diskusjon.

[Mikkeline]

Dette med arv er et veldig vanskelig tema, fordi det i de "vanskelige" tilfellene kan bli styrt mye ut fra følelser og kanskje manipulering / påvirkning gjennom mange år.

I familier hvor man har greie forhold vil jo ikke dette være noe problem. Da deler man stort sett likt til alle søsken og ferdig med det.

Jeg synes loven forsåvidt er grei som den er i dag. En stor del av befolkningen har jo da mulighet til å skjevdele om man ønsker det. En ytterligere styring fra myndighetene synes jeg er unødvendig og ikke ønskelig.

Jeg er enig med de før meg som skriver at arveavgiften bør fjernes. Det er et sært konsept at man må skatte for å overta penger fra egen familie.

Jeg synes heller ikke at man har "krav" på arv fra sine foreldre. Om mamma og pappa hadde brukt alt de eide og hadde og hatt et fantastisk lykkelig liv med det, så synes jeg de skulle ha gjort det uten å ofre en tanke på om det ble noe igjen til oss barna.

[Hobbes]

Og en ting til jeg kom på. Jeg tror jeg er i mot hele prinsippet at det er lovfestet hva som skal skje med dine egne eiendeler. Ja, man er død og kan ikke ta med seg eiendelene sine videre, osv. Jeg synes det blir litt "kontrollfrik" tendenser at staten skal bestemme hva som skal skje med pengene en selv har tjent og forvaltet over.

Jeg kan også ta et annet eksempel, hvor søsknene møtes til arveoppgjør. Man skal ha likt, men kan ikke få bestemt seg over hvem som skal ha hva. Arveoppgjør har det blitt skikkelig familietragedier over. Hadde det ikke vært lettere da om foreldrene hadde bestemt hvem som skal ha hva? Da har vedkommende bestemt det på forhånd, og det er ikke noe man kan si på det. Det blir såre følelser da og, ja, men kanskje hele tragedien kunne vært forhindret?

Jeg vet ikke svaret på det, jeg har aldri vært med på noe sånt. Jeg bare tenker høyt.

[Hobbes]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg er enig i at man skal ha råderett over sine penger når man er i live, men jeg er mer usikker på hvor mye bestemmelsesrett man skal ha over pengene som er igjen etter at man er død.

Hvorfor skal det være en forskjell? Som Mikkeline mener, så synes jeg ikke man skal kunne kreve penger som foreldrene har jobbet for.

[Anuk]

Opprinnelig lagt inn av Hobbes, her.

Jeg sier ikke dette for å opphøye faren min. Det er et eksempel på hvorfor jeg synes systemet er urettferdig. Denne datteren kan forsvinne totalt ut av livet til moren sin i flere tiår, men den dagen moren dør kommer hun garantert til å dukke opp og kreve arven sin.

Opprinnelig lagt inn av Hobbes, her.

Jeg kan også ta et annet eksempel, hvor søsknene møtes til arveoppgjør. Man skal ha likt, men kan ikke få bestemt seg over hvem som skal ha hva. Arveoppgjør har det blitt skikkelig familietragedier over. Hadde det ikke vært lettere da om foreldrene hadde bestemt hvem som skal ha hva? Da har vedkommende bestemt det på forhånd, og det er ikke noe man kan si på det. Det blir såre følelser da og, ja, men kanskje hele tragedien kunne vært forhindret?

For meg blir begge disse eksemplene noe som det kunne vært gjort noe med mens vedkommende var i live, hvis det hadde vært vilje til det og man hadde tenkt så langt. Slektningen kunne ha tilgodesett faren din fordi han hjelper henne, i stede for at en datter hun aldri ser skal arve alt når hun dør. Det er fullt mulig å belåne eiendommer på en slik måte at man har nok penger mens man lever, men det blir fint lite igjen å arve.

Man kan også nå sette opp et testamente over hvem som skal arve hva, så man slipper man et arveoppgjør som ender i krig.

Er ikke disse "arveproblemene" skapt litt fordi de eldre har tradisjon for å holde på pengene sine til siste slutt, og hverken ville dele på dem før eller etter sin død? Slik at når arveoppgjøret kommer så er det mye å arve, og det blir opp til arvingene å få løst det på en god måte. Hvis folk hadde turt å tenke litt på hva som skulle skje med midlene deres etter sin død, så tror jeg mye av det vanskelige kunne vært unngått.

Ellers er jeg enig i at arveavgift er en uting - både før og etter folk er død.