Diskusjonstråd: The Summer Without Men/Sommeren uten menn (Siri Hustvedt)

[Skilpadda]

[Cuyahoga]

Ingen? Ja, ja, jeg kan hoppe uti.

Jeg ble ganske skuffet etterhvert som jeg leste. Den begynte bra, men ble i mine øyne dårligere og dårligere. Den ytre historien var uorginal (forsmådd hustru, hormonsstyrt ektemann på jakt etter yngre kollega, tenåringsjenterintriger og eldre damer på eldresenter akk så fulle av livsvisdom, kranglede yngre par i nabohuset) og rimelig forutsigbar. Slutten synes jeg ble direkte platt.

I tillegg synes jeg Hustvedt begynner å bli ganske repetativ. Ja, hun vet mye om neuroscience (finnes det et bra norsk ord?) og psykologi, men i denne boka ble det i overkant forelesende, belærende og oppstykket. En bokblogger jeg leser ofte skrev at boka "illustrerer Hustvedts behov for å være flink pike" og det slår meg som veldig treffende.

Ikke minst synes jeg hun skriver vel mange variasjoner over samme kvinnerolle i bøkene sine; den vakre, vevre skandinaviskættede forfatterinnen i New York, med enda mer kjent ektemann og dilemmaene knyttet rundt det, ung datter, stadige nevropsykologiske opplevelser (ja, jeg tar gjerne mot forslag til en bedre formulering) og følelsen av å være annerledes i barndommen.

Hun skriver godt da, det er mange veldig gode avsnitt, men som helhet synes jeg ikke dette var all verden.

Jeg synes Sommeren uten menn er milevis unna What I Loved, The Shaking Woman og The Sorrows of An American som er de andre Hustvedtbøkene jeg har lest, og er spent på hva dere andre synes, og om dette egentlig er en litterær perle, men at poenget har gått meg hus forbi.

[Heilo]

Jeg er dessverre veldig enig med deg Cuyahoga. Jeg er skuffet over boka. Jeg leste den i norsk oversettelse, og lurer litt på om den kan ha vært bedre på engelsk?

Også sliter jeg litt med det tilsynelatende budskapet om at det er best å tilgi og akseptere fordi tosomheten tross alt er bedre enn ensomheten. Det var liten grad av forandring som et resulatet av krisen synes jeg - eller har jeg oversett den? Jeg synes liksom ikke det var noe fres over disse kvinnene.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Også sliter jeg litt med det tilsynelatende budskapet om at det er best å tilgi og akseptere fordi tosomheten tross alt er bedre enn ensomheten.

Det budskapet satt ikke jeg igjen med. Jeg synes absolutt ikke det var klart for Mia at det uansett ville være best å ta Boris tilbake - snarere var hun ganske tydelig overfor ham at hun ikke var sikker på om hun ville kunne stole på ham igjen, hun innså at en del av henne hadde begynt å venne seg til tanken på å leve uten ham, og hun ga ham beskjed om å prøve å kurtisere henne hvis han skulle ha noe håp om at hun skulle ta ham tilbake.

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Det var liten grad av forandring som et resulatet av krisen synes jeg - eller har jeg oversett den? Jeg synes liksom ikke det var noe fres over disse kvinnene.

Jeg fikk inntrykk av at Mia endret seg over sommeren, nettopp gjennom det at hun lærte seg å være bare seg selv, og så ulike jenter og kvinner rundt seg leve og lære og gå gjennom forskjellige historier. Jeg synes det var ganske mye fres i flere av de eldre kvinnene - Abigail spesielt, såklart, med sine subversive kunstverker. Og så fikk jeg følelsen av at Mia lærte ganske mye om seg selv, og at selv om hun skulle ende opp med å ta Boris tilbake, så ville hun kanskje i større grad enn før være klar over at hun er et selvstendig menneske og at hun kan fungere uten ham.

Men i det store og hele synes jeg ikke forholdet/konflikten mellom Mia og Boris var hovedsaken i romanen, den var mer et bakteppe. Så jeg var ikke så opptatt av hva hun burde velge eller hva hun/de endte opp med.

[Skilpadda]

Jeg har ikke lest noe av Hustvedt tidligere, og jeg likte denne veldig godt. Kanskje hun har det til felles med ektemannen at alle liker den første romanen de leser, og så får man overdose etter hvert?

Jeg synes det var mange fine små historier, selv om alle er "typiske" og uoriginale, som du sier, og som alle er typiske kvinne-/jentehistorier. De eldre kvinnene som venter på døden, den middelaldrende kvinnen som blir forlatt til fordel for en yngre kvinne, den unge moren med den frustrerte ektemannen og de pubertale jentene som går gjennom et velkjent venninnedrama. To nære, varme mor-/datterforhold var det jo også. Og alle disse historiene får en slags lykkelig slutt - alle sammen, faktisk, til og med den sinte og tragiske Abigail - men jeg synes ikke de var platte likevel. Og jeg lurer på om det er fordi jeg fikk inntrykk av at fortelleren diktet sluttene, mer enn at alt sammen tilfeldigvis gikk bra for alle hovedpersonene. Mia er jo dikter, og jeg synes det er talende at alle historiene er så veldig litterære. Jentene i poesiklassen hennes kommer over og gjennom dramaet sitt ved å bruke litterære grep for å forstå hverandre bedre, Mia og Boris finner tilbake til hverandre gjennom en skriftlig kurtise, og til og med naboen kommer ut av sitt uføre gjennom en arv som Mia beskriver som "noe som mest hører hjemme i en roman fra det nittende eller tyvende århundre". Jeg tenkte meg vel egentlig at hun har diktet alle disse sluttene, dikter som hun jo er, og at poenget ikke er å lage en realistisk roman, men å gi alle disse ganske ekte personene en diktet, men ikke helt utenkelig god slutt på sin historie. For å skape en komedie i stedet for en tragedie, må man bare vite hvor man skal slutte, skriver hun et sted mot slutten, og kanskje alle historier kan ha en god slutt hvis man bare velger det riktige stedet å slutte å fortelle.

- Dette var litt usammenhengende, men jeg har bare helt nettopp sluttet å lese, så jeg har ikke boken helt klart for meg i hodet lengre. Jeg tror i alle fall jeg-personen er dikter i ganske stor grad, også i måten hun forteller sin egen historie, og hun er jo også inne på at vi som lesere ikke kan vite om noe av det hun sier er sant.

[Heilo]

Spennende perspektiv Skilpadda. Jeg har lest hele forfatterskapet fra før, så sånn sett har jeg ikke så friske øyne på tematikkene hennes som du har. Gleder meg til å se hva andre har sett.

[Cuyahoga]

Jeg synes det var en veldig fin og interessant tolkning, Skilpadda. Jeg klarer likevel ikke være riktig like velvillig innstilt til vellykketheten i det.

[Skilpadda]

Nei, det er jo en annen sak, Cuyahoga.

[Cuyahoga]

Jeg har forresten grublet på om jeg ville vært mer positiv, som jo Skilpadda er, om dette var den første Hustvedtboka jeg leste?

Da ville jeg i alle fall ikke ha ergret meg over nye brain-vs-mind-diskusjoner (og ikke klarer jeg se at de tilfører noe nytt, i forhold til de tidligere bøkene), men kanskje sett det som veldig spennende i stedet for repetativt og belærende? Og i alle fall ikke irritert meg over at hun gjentar variasjoner over den samme kvinnen, og som jeg oppfatter det som har mange fellestrekk med seg selv?

[Teofelia]

Jeg er akkurat ferdig, og jeg må innrømme at den umiddelbare konklusjonen var at den ikke fenget så mye som jeg hadde håpet. Jeg syntes den var litt trå å komme igjennom, og flere av subplottene var lite overbevisende og/eller engasjerende. Jeg likte ikke mobbehistorien og dens løsning. Plottet var greit nok, men løsningen var veldig lettvint. Floras ekteskapsproblemer var så lettvint løst at det grenset til latterlig, noe forfatteren jo også påpekte selv. Hovedhistorien syntes jeg endte veldig tamt.

Abigails historie rørte meg derimot. Den var den eneste som traff meg i hjertet.

Jeg syntes også at boken begynte bra, men tapte seg etter hvert. Og jeg skjønte ikke i det hele tatt det litterære virkemiddelet med å plutselig skifte fortellerstil og begynne å henvende seg til leseren halvveis i boken. Det skapte et veldig forstyrrende skille for meg, som jeg ikke klarte å tolke på fornuftig vis.

Nei, dette var ikke noen høydare for meg. Jeg har aldri lest noe av Hustvedt før. Er det andre bøker som er mer lesverdige altså?

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg er akkurat ferdig, og jeg må innrømme at den umiddelbare konklusjonen var at den ikke fenget så mye som jeg hadde håpet. Jeg syntes den var litt trå å komme igjennom, og flere av subplottene var lite overbevisende og/eller engasjerende. Jeg likte ikke mobbehistorien og dens løsning. Plottet var greit nok, men løsningen var veldig lettvint. Floras ekteskapsproblemer var så lettvint løst at det grenset til latterlig, noe forfatteren jo også påpekte selv. Hovedhistorien syntes jeg endte veldig tamt.

Abigails historie rørte meg derimot. Den var den eneste som traff meg i hjertet.

Jeg syntes også at boken begynte bra, men tapte seg etter hvert. Og jeg skjønte ikke i det hele tatt det litterære virkemiddelet med å plutselig skifte fortellerstil og begynne å henvende seg til leseren halvveis i boken. Det skapte et veldig forstyrrende skille for meg, som jeg ikke klarte å tolke på fornuftig vis.

Nei, dette var ikke noen høydare for meg. Jeg har aldri lest noe av Hustvedt før. Er det andre bøker som er mer lesverdige altså?

Jeg anbefaler mer enn gjerne What I Loved.

[Pepper Lemon]

Jeg ble ikke så begeistret jeg heller. Men jeg fikk tak i noen perler underveis, som jeg hang meg opp i. Blant annet der hvor Mia beskriver sin far og hans rolle i familien som at "hans humør var vårt vær". Det syntes jeg var så fantastisk godt beskrevet.

Ellers er jeg nok så enkel at jeg liker bedre historier. Her ble det litt for tregt. Jeg likte mobbesekvensen da, det gjorde jeg. Og likte at jentene fikk gått gjennom hendelsen ved å være hverandre. Jeg syntes ikke den var platt. At hun tok tilbake Boris var også på en måte litt, tja, innsiktsfull, i dette med at når man har levd så stor del av livet sammen så henger man også fast, og man har nesten blitt hverandre. (Som var slik jeg tolket det. Jeg fikk nok ikke tak i det Skilpadda sier her, at hun lærte å være mer selvstendig.)

[Toffskij]

Jeg likte den veldig godt, og det var min andre Hustvedt. (Jeg har lest Sorrows of an American fra før, som jeg også likte.) For meg handlet boka først og fremst om dette:

Sitat:

Lola's eyes gleamed with pleasure and interest as she listened to my tales of the cosmopolitans, all of them true but all fictions nevertheless. Shorn of intimacy and seen from a considerable distance, we are all comic characters, farcical buffoons who bumble through our lives, making fine messes as we go, but when you get close, the ridiculous quickly fades into the sordid or the tragic or the merely sad.

Det er klart historien er uoriginial, den midlivskriseforlatte kona til den feterte ektemannen? Fay Weldon-alarm! Men boka handler mye mer om hvordan man kan fortelle en hvilken som helst historie, og til og med en forslitt en som denne, og hvor liten grunn det er til å stole på en historieforteller. I hvert fall ikke en sint og trassig og lynsmart og lurendreiersk en som denne. Det er det samme med dramaet i på poesikurset: ingen av historiene som jentene skriver, er sanne, og alle er skrevet for å iscenesette forfatteren og gjøre inntrykk på de andre.

Og så synes jeg boka sier veldig mye beskt og svært ubehagelig sant om alderdom. Jeg må grave fram noen sitater.

[Toffskij]

… og et poeng med boka er jo nettopp også å utforske hva som skjer når en lynsmart, analytisk og temperamentsfull person havner i den kjedeligste og mest patetiske av alle klisjehistorier (Forlatt For Yngre Og Vakrere Kvinne).

[Pøblis]

Jeg er begeistret. Og jeg likte at det er en skikkelig klisje-greie som er opptakten til historien og innledningen til boken. Jeg synes starten er utrolig bra - mannen-min-fant-seg-en-nyere-modell, og-jeg-gikk-fra-vettet-historie. Ikke at smart, intellektuell kunstner kommer opp i verdig(eller spennede) eksistensiell krise, liksom.

Jeg likte opptakten til historien om sommeren (nesten) uten menn i midtvesten, jeg likte at mannens lille, lekre franske flamme får navnet The Pause i boken.
Og forfatteren beskriver de gamle kvinnene på en hjerteskjærende fin måte, synes jeg. Jeg har jobbet med eldre i mange år og har blitt fortalt mange historier om det å eldes og jeg synes Siri Hustvedt formidler akkurat det på en fantastisk måte - nedtonet, men rørende og fengslende. Jeg digget de gamle damene i boken. Spesielt Abigail, som er en genial karakter og en dyktig kunstner, og jeg skulle ønske at jeg kjente henne på ordentlig. Men jeg synes synes forfatteren hadde fanget sjelen til alle de gamle damene i boken på en nydelig måte.

Det beste i boken synes jeg var beskrivelsen av hvordan flere av mennene i karakterenes liv, styrte stemningen og fokuset i hverdagen- både historiene om Mias far, men også i historien om naboen Lola og barna hennes.

...og så kommer jeg tilbake med litt mer senere - jeg MÅ jobbe litt...

Jeg leste forresten boken på engelsk.

[kokosbolle]

Jeg har bare lest ca. halve boka og er litt enig med cuyahoga og litt enig med Toffskij. Litt trå og komme gjennom. Får se om jeg gidder å lese den ferdig, juryen er ute på den.

Jeg må innrømme at alle de der neuro-fremmedordene og blablaingen om filosofer og whatnot ble litt kjedelig og repeterende. Hva gir det til historien, blir jeg sittende å tenke.

Men, jeg er jo ikke ferdig da. Og jeg leser på engelsk kan jeg jo legge til.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av kokosbolle, her.

Jeg har bare lest ca. halve boka og er litt enig med cuyahoga og litt enig med Toffskij. Litt trå og komme gjennom. Får se om jeg gidder å lese den ferdig, juryen er ute på den.

Jeg må innrømme at alle de der neuro-fremmedordene og blablaingen om filosofer og whatnot ble litt kjedelig og repeterende. Hva gir det til historien, blir jeg sittende å tenke.

Men, jeg er jo ikke ferdig da. Og jeg leser på engelsk kan jeg jo legge til.

Jeg leste "The Shaking Woman" rett før jeg begynte på "The summer without men" så jeg er sikkert blitt helt immun for all blabla-ingen om Tunge Greier(TM).

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg leste "The Shaking Woman" rett før jeg begynte på "The summer without men" så jeg er sikkert blitt helt immun for all blabla-ingen om Tunge Greier(TM).

Men The Shaking Woman er jo i det minste en smule pedagogisk. Jeg leste et sted (tror det var New York Times? ) at den ble beskrevet som "a neurological memoir" og det synes jeg var veldig treffende.

[Toffskij]

Jeg koste meg veldig med referansevellet. Jeg synes innerst inne at alle bøker burde ha fotnoter.

[Skilpadda]

Jeg noterer meg ellers gjerne tips til andre gode og/eller bedre Hustvedt-bøker. Jeg likte måten boken var skrevet på.