Småbarnsmødre vil ha "nye" pupper

[Milfrid]

Man skal ikke tro at alt man ser på Dr. Phil og tilsvarende er representativt for den jevne amerikaner da. Og i alle fall ikke for den jevne nordmann. Men det blir fort sånn at de som gjør inngrep stikker seg ut (og særlig når de får spalteplass/sendetid i media). Jeg tror fremdeles at det o store flertallet, både i Norge og USA, lever fint med den kroppen de har.

Det som er trist er at folk som egentlig lever fint med den kroppen de har, blir påvirket av de som ikke gjør det, og velger operasjon. Men jeg vet ikke helt om jeg synes man skal legge den børen på skuldrene til de som av ulike grunner legger inn eller fjerner noe.

Men som jeg har sagt tidligere så synes jeg det er utidig med tv-programmer osv om det å få "nye kropp" via plastisk kirurgi.

[Milfrid]

Forøvrig er det helt feil at alle kan trene bort/slanke bort magefett eller armfett eller andre steder man har "unormale" fettansamlinger. Man er skapt forskjellig, og noen kan rett og slett bli syltynne og fremdeles ha steder på kroppen hvor fettet samler seg, siden det er dønn umulig å punktslanke seg. Og man kan ta så mange situps man vil, men musklene vil ligge under fettet, man kan ikke punkttrene bort fett heller. Derfor finnes det mennesker med slanke armer og bein, og store mager. Eller mennesker med slank overkropp og store hofter og lår. osv. Selvfølgelig kan man leve helt fint med det. Eller kanskje gjør man det ikke. Jeg hadde som sagt en brystreduksjon fordi jeg ikke levde særlig fint med mine store bryster, verken psykisk eller fysisk. Og som Skremmeren har påpekt tidligere, så er det litt rart at folk uten problemer aksepterer det når jeg sier at jeg reduserte dem på grunn av ryggplager. Jeg har ikke fått samme reaksjonen de (meget få!) gangene jeg har sagt at jeg reduserte fordi jeg hatet å ha store bryst. Psykiske smerter skal man jobbe med, fysiske er det legitimt å få medisinsk behandling for. Hvorfor det?

[ullmor]

Jeg mener at folk må gjøre det som er best for dem og bruke de muligheten som finnes, men jeg er skeptisk til "normaliseringen" av kirurgisk justering av kroppen utseende. Hvis det er mer naturlig å oppsøke kirurg enn psykolog, sier det ganske mye om hvor langt vi er kommet. Det er en trist utvikling. For hvor lang tid blir selvtillitten hevet dersom en får litt større pupper eller mindre mage?

Jeg klandrer ikke enkeltpersoner, men jeg synes myndighetene er pinglete og unnvikende. Hva slags vurderinger er plastisk kirurger pålagt å gjøre før de tar inn noen til justeringer? Hvor store avvik aksepteres før det oppfattes som feil som må korrigeres? Psykologer burde vært mer tilgjengelige, reklamens bruk av modeller kunne vært mer regulert, hva slags programmer som sendes på tv kunne vært bedre styrt (f.eks Paradise Hotel gir vel ikke positive signaler til målgruppen?), generelt kunne det vært mye mer fokus på helse, daglig fysisk aktivitet og ernæring slik at fokuset i mye større grad rettes mot hvordan kroppen virker og fungerer. Jeg tror at dersom det blir viktig, blir utseendet mindre viktig når det kommer til personlige misnøyer.

Jessica: Jeg tror nok at mange jobber med seg selv uten å ende opp med å akseptere kroppen sin, mye av årsaken tenker jeg kan ligge i omgivelsenes krav og forventninger (som ofte er personens egne) og hva f.eks tv sier om hvordan en skal være. Det handler om å passe inn, hvordan en framstår er viktigere enn hvordan en er.

[Nip]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Ja, jeg synes også det er trist.

Enig.

[Milfrid]

Altså, jeg er særdeles negativt innstilt til Paradise Hotell og tilsvarende (som jeg riktignok aldri har sett, bare lest overskrifter om i avisen), men jeg mener virkelig ikke at vi kan "forby" mennesker med slanke og veltrente kropper å vise seg offentlig, fordi mennesker som ikke er slanke og veltrente kan påvirkes av det. Slanke og veltrente kropper er normale de også, i alle fall i mine øyne.

At man ikke burde ha programmer der man fokuserer på forvandlinger av kropper ved hjelp av plastisk kirurgi er jeg enig i, men jeg får piggene ut når man plutselig skal gjemme bort slanke mennesker for å ikke støte dem som ikke er det.

Og jeg klarer ikke å skrive det jeg ville skrive her, for det finnes ingen måter å si det på som ikke føles som et kraftig lyskesparkt til noen, så da lar jeg heller være.

[ullmor]

Jeg har ikke sagt at vi skal gjemme bort folk som er veltrente, slanke mm. Jeg sier at vi må se på helheten: Hva slags signaler blir vi hele tiden utsatt for? Hva kan vi gjøre som samfunn for å bygge opp om hva en sunn kropp er for noe? Hvilke verdier vil vi fronte? Hva kan vi gjøre for at de unge ikke skal bli enda mer ytre styrt? Hvordan skal vi jobbe for å bidra til at normalbegrepet ikke skal bli enda mer snevert enn det allerede er?

Når det gjelder tv-programmer, er det ikke deltakerne som bestemmer hva som skal sendes på tv, men dem som velger ut personer, produsenten med mer. Og myndighetene kan regulere hva som er lov å sende.

[Polyanna]

Nope, ullmor. Det er seerne som bestemmer hva som skal sendes.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Nope, ullmor. Det er seerne som bestemmer hva som skal sendes.

Selvsagt er det et samspill mellom penger og penger: Om ingen vil se, blir det ikke sendt; Om ingen produserer er det ingen som ser.

[Milfrid]

Men normalbegrepet er jo ikke snevert, sånn egentlig. Det er da vitterlig ingen som kan påstå at det normale i en verden hvor overvekt er mer vanlig enn undervekt, selv i u-land, er en slank, veltrent kropp. At det er kroppen mange drømmer om å ha, er en helt annet ting. Og egentlig er det ikke et negativt forbilde å være slank og veltrent.

Problemet er jo hvordan man oppnår en slank og veltrent kropp, og hvor mye man bør ofre for å nå dit. Og at man må innse at man ikke alltid kan ha kroppen til en 20-åring, fordi kroppen har sine begrensninger, og alderen virker inn. Muskler kan man bygge hele livet, men jo eldre man blir, jo lettere har man for å danne fett, og jo eldre man blir, jo mindre elastisk blir huden.

Overvekt er ikke en sykdom i seg selv, men man er lettere disponert for en del sykdommer som overvektig. Men det er ikke nødvendigvis sunt å være for tynn heller, og forskning peker i retning av at det er bedre å ha BMI på pluss 25 og være i god form (kondisjon, muskler), enn å ha BMI på under 25 og være i dårlig form.

Men altså, jeg synes det er helt ok at det er normalt å være BMI-messig mellom 20 og 25, og at det på mange måter er feil å strekke normalen slik at det blir normalt å være overvektig. Eller, nå jeg ikke så veldig glad i BMI-begrepet da, siden et menneske med mye muskler kan ha høy BMI, uten å være tykk i det hele tatt, så la oss heller snakke om fettprosent - jeg synes det blir feil at det skal være normalt å ha en usunn fettprosent og da snakker jeg både i øvre og nedre ende.

Det betyr ikke at jeg mener at man skal skamme seg eller operere seg om man er i feil ende av skalaen. Virkelig ikke. Men jeg synes at man bør jobbe for at folk flest har et kosthold og et aktivitetsnivå som gjør at man ikke havner der.

Det er et økende problem i verden at vekten kryper opp over. Og jeg tror ikke at det skyldes at folk flest plutselig ikke tåler karbohydrater, for å si det sånn. For de aller fleste (og nei, jeg snakker ikke om dem med sykdommer - fysiske eller psykiske), så legger man på seg fordi man spiser for mye i forhold til hvor mye man forbrenner). Og da legger man på seg.

Så kan man enten akseptere at slik er det, eller man kan gjøre noe med det. Men jeg synes ikke at man skal danne et bilde av at det er normalt å ha høy fettprosent for at jeg skal føle meg bedre med det (jo takk, jeg har for høy fettprosent, jeg også). Men jeg synes selvfølgelig ikke at man skal dele ut fettsuging på blå resept heller.

[Pøblis]

Jeg kan ikke annet enn å være enig med MM. Og jeg er absolutt ikke for å normalisere overvekt. Men jeg slett ikke sikker på om det skjer i noen særlig grad, heller. Jeg synes at overvekt tildels blir fremstilt som noe selvforskyldt og skammelig i mye større grad enn det meste av livsstilsykdommer.

De som er unge i dag, eksponeres for idealkropper i en helt annen grad enn jeg gjorde som ung, i steinalderen en gang.
Alle magasiner og TV-serier og rosablogger og what-have-you er fulle av pene og (syl)slanke folk. Se bare på alle de beundrende kommentarene en viss sportsutøverfrue får på bloggen sin. Og se hvor mye som selges av Supermodel-effekter til små jenter. Små jenter sitter og styler og fargelegger og setter sammen antrekk fra de går i barnehagen.
Og når en modell som er over 170 og bruker str. 36 i klær, blir karakterisert som lubben, da er vi skikkelig ute og sykler, synes jeg.

Jeg tenker at denne enorme eksponeringen av kropp og hud og hva som er pent og perfekt, gjør at man i mye større grad enn før definerer seg selv utfra hvordan man ser ut. Det er enormt fokus på det ytre, og da tenker jeg at vi påvirkes av dette noen og enhver, men at de som er unge og ikke har funnet seg sjæl enda, er spesielt utsatt. OG det synes jeg er fælt. Unge jenter, som er faste i fisken og velskapte som bare det, bekymrer seg syke over litt for små pupper, litt for brede hofter, litt skjev nese and what not.

Jeg forstår argumentet med at inngrep får å stramme opp, fylle inn, trekke fra osv. er individuelle valg som gjøres fordi folk ikke føler seg vel - men jeg tror at det forårsaker en gradvis endring av, og et mindre slingringsmonn for hva vi synes er normalt og hvordan man kan se ut og hva man kan leve med. Og det synes jeg er frykelig synd.

Jeg synes også at det er greit at alle har rett til å gjøre valg om kosmetisk kirurgi på individnivå, men jeg mener at de valgene som gjøres på individnivå er med på innsnevre rammene for hvordan det er greit å se ut for kollektivet. Og det bekymrer meg.

[Lavender]

Skal ikke mye til før en er lubben heller,
http://minmote.no/index.php/2011/06/...r-pa-forsiden/

Det kommer slike av og til uten at det endrer noen ting.

[Snuppa]

Jeg er kjempefornøyd for at vi har disse mulighetene i landet vårt. Om 2 uker er jeg ferdigoperert og hengemage er sansynligvis en saga blott. Gud som jeg gleder meg til å kunne gå på stranden, i svømmehallen, finne fine klær som sitter pent osv uten å føle meg som et dass.

Utrolig kjedelig i lengden og gjentatte ganger bli gratulert med nr. 4 når "nr 4" bare er hud uten stretch som er pakket sammen for å ta minst mulig plass

[rine]

Det som skjer, er vel at dersom man hele tiden prenter inn at "joda, det er helt normalt med en BMI på 26, og du er fin som du er" vil hele greia forskyve seg. Når en med litt overvekt er normal, blir en med en ganske mye overvekt "litt lubben" osv. Det tror jeg er litt skummelt, selv om jeg er med på at man selvsagt kan være både fin og sunn med en BMI på 26. (BMI er forresten et dumt mål, men dere skjønner poenget?)

[Skremmern]

Men de som f.eks. fyller inn puppene gjør vel ikke det for omverden? Med mindre man er pornostjerne eller undertøysmodell, da. Jeg tviler også på at de gjør det for å se fin ut i den offentlige svømmehallen. Det er for seg selv de gjør det, vil jeg tro (og nå snakker jeg om hvermannsen), jeg er neimen ikke sikker på om det er verdt det å ikke ville ta av seg BH-en foran mannen engang et helt liv i frykt for å sende ut signaler (til partner/ektefelle?). De fleste av oss hvermannser er veldig private av oss, og det man gjør for seg selv er til hjelp for seg selv. Ingen andre.

Og jeg snakker ikke om meg her, jeg snakker generelt.

[rine]

Fyller man dem inn eller ut, egentlig?

[Skremmern]

Det er en definisjonssak!

[rine]

Og åpenbart også en privatsak.

[Skremmern]

Jeppsi!

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men de som f.eks. fyller inn puppene gjør vel ikke det for omverden?

Tja. I min verden fungerer det omtent som moteklær - man vil se bra ut, på alle måter, og gå inn og ut på de rette stedene og ha en nice cleavage i kjole og bikini og whatever.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men de som f.eks. fyller inn puppene gjør vel ikke det for omverden? Med mindre man er pornostjerne eller undertøysmodell, da. Jeg tviler også på at de gjør det for å se fin ut i den offentlige svømmehallen. Det er for seg selv de gjør det, vil jeg tro (og nå snakker jeg om hvermannsen), jeg er neimen ikke sikker på om det er verdt det å ikke ville ta av seg BH-en foran mannen engang et helt liv i frykt for å sende ut signaler (til partner/ektefelle?). De fleste av oss hvermannser er veldig private av oss, og det man gjør for seg selv er til hjelp for seg selv. Ingen andre.

Og jeg snakker ikke om meg her, jeg snakker generelt.

Jo, det tror jeg så absolutt er en viktig del av hvorfor man gjør det, selv om kanskje ikke alle tør å innrømme det.

Hadde det vært vanlig for damer å utelukkende gå i vide klær a la Niqab og Burka hadde det nok blitt færre operasjoner. Man opererer for seg selv og for å bli oppfattet som fin av omverdenen.