Å snakke i forsamlinger

[cilen]

Etter å ha jobbet som frisør i mange år, og å ha en meget blid og utadvendt mann, har jeg ikke lenger noen problemer med å få sagt det jeg har på hjertet. Om det så er på møter eller på en bussholdeplass. Mannen min holder ofte taler i ulike sammenheng, og han svarer når jeg spør han om han gruer seg, at "det er ingen som kan lese tankene mine, og vite hva jeg skal si" Så da blir det vel ikke feil uansett da..

[Røverdatter]

Jeg har ingen problemer med det, men jeg elsker det ikke akkurat. I jobben min må jeg ofte holde kurs, foredrag og presentasjoner, så jeg har en viss øvelse.

Dessuten er det noe helt herlig med å stå og prate til mange om ting man er opptatt av og kan godt. Det er fint for selvtilliten å oppleve mestring på det planet.

Det verste jeg vet er å holde foredrag for en gruppe som egentlig ikke er så veldig interessert i innholdet. Det skjer fra tid til annen. Og i våres fikk jeg fullstendig jernteppe (for første gang i mitt liv) under en sånn seanse. Det var ikke bra for selvtilliten .

[Toffskij]

Jeg er vel ikke akkurat noe naturtalent når det gjelder muntlig presentasjon, men jeg blir bedre og bedre med årene. Jeg prøver å lære meg av med a) å overvurdere publikum og b) å snakke altfor fort. Man MÅ være godt forberedt, ja! Og så må jeg alltid legge inn noen morsomheter med jevne mellomrom, for å sjekke om tilhørerne er våkne fortsatt. (Det er forresten litt irriterende å være gift med Mr. Trenger-ikke-manus-og-formidler-som-en-gud. )

Derimot er jeg en racer til å ta ordet i (gjerne store) forsamlinger og stille kritiske spørsmål til det som blir sagt fra talerstolen. DET får jeg adrenalinkick av. Det er ingenting som er som litt rettferdig harme.

[Senna]

Det er ikke akkurat det jeg er mest glad i nei.
Men i jobben min så må jeg ut til kunder på demo ganske ofte, og så lenge jeg vet hva jeg snakker om så går det jo som regel greitt.
Har også holdt tale to ganger, i mitt eget og i min beste venninne sitt bryllup. Jeg overlevde det også.

Men jeg er nok ikke av dem som tar ordet først i store forsamlinger, selv om jeg skulle ønske jeg var det.

[amor]

Jeg har ingen vansker med å ta ordet i forsamlinger. Gjør det ofte og tror ihvertfall selv at jeg mestrer det bra

[Tjorven]

Jeg drømte en gang for lenge siden om å bli skuespiller. Det skjedde ikke, men jeg skjønner hvorfor: jeg elsker å opptre.

Det gjør jeg i den jobben jeg har nå. Holder presentasjoner veldig ofte og til tider for ganske så store forsamlinger. Selvfølgelig er jeg oppspilt når jeg "skal på", men det må man jo være. Jeg blir oppspilt på en positiv måte.

jeg får mye tilbakemeldinger om at jeg er god på å presentere, men jeg har ett problem. Jeg har alltid tildelt for liten tid, så jeg forsøker å kompensere ved å snakke fort. Det er ikke særlig heldig.

[Mani]

Det er flott å høre at så mange av dere får dette til. Sikkert kjekt å ha en jobb hvor man får øvd seg litt, det blir det alt for lite av i min jobb.

[Gremli Skremli]

Jeg har lært meg det etter at jeg ble lærer.

[annemede]

Det kommer helt an på hvem det er. I speidersammenheng føler jeg meg ganske trygg, kan gjerne snakke til flere hundre. Men ellers er jeg ikke så god. I familiesammenkomster griner jeg stort sett om jeg skal si noe, uansett hva det er.
I jobbsammenheng så bedrer det seg etterhvert.

[Kirsebær]

Varierer litt. Jeg syns det er bedre å stå foran en sal med ukjente mennesker, enn i foran 30 familie/venner.


Jeg liker å fortelle/informere på denne måten, men å stå på talerstol for å ha et innlegg i en debatt takler jeg ikke.

[nolo]

Det er jo en stor del av jobben min, så jeg er jo vant med det, men jeg er ikke komfortabel med det i alle situasjoner. Å stå foran en klasse eller et kollegium og snakke om ting jeg har greie på er helt ok. Å ta ordet i store forsamlinger der jeg kjenner få, kvier jeg meg for. Da innbiller jeg meg at alle vet mye bedre enn jeg, og så brenner jeg inne med ting .

[Mani]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

Det er jo en stor del av jobben min, så jeg er jo vant med det, men jeg er ikke komfortabel med det i alle situasjoner. Å stå foran en klasse eller et kollegium og snakke om ting jeg har greie på er helt ok. Å ta ordet i store forsamlinger der jeg kjenner få, kvier jeg meg for. Da innbiller jeg meg at alle vet mye bedre enn jeg, og så brenner jeg inne med ting .

Kjenner meg så godt igjen i det du sier her. Og det er det jeg mener; jeg vil komme bort fra dette, det irriterer meg når jeg blir sittende inne med ting. Det er ingen grunn for at ikke jeg skal ha like stor selvtillitt som dem som til stadighet tar ordet og ytrer seg

[Angelique]

Opprinnelig lagt inn av Sannemor, her.

Det kommer kanskje ikke som en overraskelse at jeg liker å snakke

Bombe Sannemor

Har ikke problemer med å snakke i forsamlinger egentlig, holder endel kurs i forbindelse med jobb

[Canisa]

Tidligere, i min politiske karrierer , holdt jeg stadig innlegg på store møter, og etterhvert ble jeg ganske drilla i det. Har heller aldri hatt problemer med å ta ordet i debatter, forelese, holde foredrag, taler osv.

Etter jeg hadde hjerneslag for 2 1/2 år siden har jeg litt konsentrasjonsvansker og ordletningsproblemer, så nå er jeg avhengig av å forberede meg mer enn jeg gjorde tidligere.
Var toastmaster i min søsters bryllup i august, og det gikk veldig bra

[gurgle]

Jeg gjør ingenting av å holde kurs ol i jobbsammenheng, men privat er det litt vanskeligere...jeg gruer meg alltid når jeg skal holde taler f.eks. Jeg var så dum at jeg sa ja til å holde herrenes tale på 10-års klassefesten vår...ikke tenkte vel jeg da på hvor mange ulike mennesker det var der, alt fra de som "hang igjen" der de var for 10 år siden og til de som har flyttet fra bygda og utdannet seg, slik som meg. Tro meg, det er IKKE lett å finne humor som passer alle i en slik gjeng....

[Pamina]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Jeg er rar slik -
i jobbsammenheng kan jeg prate til/med hvem som helst -
og det gjør meg ikke noe å stå på en scene og prate til en forsamling.

Møter du meg i privaten, er jeg sjenert som rakkeren...
og skal jeg prøve å holde en tale i et privat lag,
så begynner jeg bare å grine...

Akkurat sånn er jeg og, kan godt synge foran store forsamlinger også. Det er jo helt dustete at man er sånn.

[Candy Darling]

I en eller annen amerikansk sammenheng (var det Seinfeld, tro?) hørte jeg at av hva folk er mest redd for, kommer "å dø" på 2. plass. Bak "å tale i forsamlinger".

Det betydde, ifølge ham, at det amerikanske folk da heller ville ligge i kisten enn å holde minnetale i en begravelse.

Godt ikke vi her inne er plaget av de samme kvaler!

[Apple]

Det kommer helt an på. Hvis jeg føler at jeg har noe viktig å si, at det har betydnig for andre, er det ikke problem. Det har vært noen ganger på jobb jeg har blitt bedt om å undervise folk jeg vet har mer ekspertise enn meg, og det blir helt feil. Jeg liker det dersom jeg tror folk er interesserte. I jobben deltar jeg daglig i faglige diskusjoner der det forventes at jeg skal ha en mening. Men innenfor feltet mitt er jeg såpass trygg at jeg kan delta, eller la være om jeg kjenner for dét.

I privat sammenheng er det moro å bidra med en tale eller hjemmelaget sang. Men den må være morsom. Sentimentale taler er jeg ikke bra på. Min mor ble oppriktig skremt da jeg sa jeg skulle synge en sang i bursdagen hennes Jeg har ikke særlig sangstemme, men sangen var morsom.

[Bokormen]

Det kommer veldig an på publikumet og stemningen i rommet. I den forrige barnehagen vesla gikk i satt jeg i foreldreutvalget, og hadde ofte ordet på foreldremøter osv, da gjerne med 50-60 tilskuere. Det var aldri noe problem.

På skolen har jeg en lei tendens til å tenke at oppgaven min er for dårlig, jeg har ikke forberedt meg godt nok, og at stoffet er kjedelig. Det påvirker jo fremførelsen.

En lærer vi har skjenket oss faktisk på noen heftige drinker før vi skulle presentere en oppgave hver i fjor, og jeg har aldri opplevd en så flott framføringsrunde før. De fleste var veldig avslappet, hadde noen gode kommentarer på lur, og publikum turte å komme med spørsmål. Det er jo en litt uvanlig metode,men det var utrolig vellykket! Vi avrundet seansen med en bytur alle sammen (forelesningen var fredag ettermiddag), og det ble en flott aften.

[Ole Brumm]

Som flere har sagt- øving gjør mester

Klarer meg som regel ok når det gjelder å snakke med en forsamling,
men liker ikke å ta ordet dersom jeg ikke føler meg forberedt.

Å holde en tale for venner og familie er for meg mye være enn å snakke om en faglig ting i en mye større forsamling.
Men dette har jo med følelser og påvirkning fra publikum å gjøre.
Det er forferdelig vanskelig å prate når man er rørt