Når mor forlater barnet sitt ...

[Frost]

Det tikket inn en melding på mobilen min. En dame har gått fra en mann og har overlatt deres felles barn på 2 år til pappan, og stakkars mann....

Mine første tanker er da også stakkars mann..... Hva slags mor forlater barnet sitt?
Det ville jeg aldri ha gjort.

Men hadde jeg tenkt det samme om en mann forlot dama si og overlot barnet sitt til moren? Det ville jeg neppe.
For alt jeg vet synes kanskje moren at mannen er bedre til å ta seg av barnet enn henne selv?

Jeg husker fra min barndom en familie som ble forlatt av moren. Alle syntes så synd på ungene og faren. Ungene var aldri ordentlig i klærne, men alle hadde forståelse for det siden de ikke hadde noen mor.


Hvorfor er det så ekstra ille når det er moren som forlater barnet sitt egentlig?

[Kirsebær]

Det ligger nok noe i oss som sier at morsintinktet skal være det sterkeste og største vi har, så jeg tror det er derfor man reagerer mer når det er en mor som forlater familien sin.
Mulig morsinstinktet er sterkere en farsinstinktet også for alt jeg vet. Det kan virke sånn i mange tilfeller.
Men det betyr vel likevel ikke at det er slik for alle.

Jeg håper at denne mamman oppriktig mente at barnet hadde det bedre hos far.

[Skremmern]

Fordi mor som regel (etter graviditet og amming) er mer knyttet til barnet. Noe som jevner seg ut etterhvert.

[Sitron]

Ja jøss, det er skikkelig synd på en mann som får omsorgen for sitt barn etter et samlivsbrudd.

[Blondie]

Jeg synes rett og slett ikke det er verre at en mor forlater barna sine enn at en far gjør det. Uansett er det forferdelig trist hvis ikke gode samværsordninger blir opprettet når mor og far går fra hverandre.

Jeg hadde aldri kunnet "reise fra" barna mine, men det tror jeg aldri mannen min ville gjort heller. Det å være en del av våre barns hverdag er det viktigste for oss og hvis det ender med skilsmisse så vil det være en selvfølge at vi har barna 50% hver. (og bor i nærheten av hverandre)

[Dragen]

Jeg hadde etterlatt alle ungene hos min mann hvis vi bestemte oss for å gå fra hverandre. Fordi jeg vet at han er en bedre forelder enn meg, og fordi ungenes ve og vel går foran mitt.

Jeg syns ikke 50/50 er noen god ordning. Det må da bli stressende for barna?

[Filifjonka]

Å "forlate barnet sitt" syns jeg er helt grusomt uansett om det er en mann eller en kvinne som gjør det, og jeg kan ikke forstå de som gjør det. Det er mange menn som har gjort det oppigjennom - dratt sin vei og startet et nytt liv et annet sted uten å ha kontakt med barna sine.

Jeg regner ikke med det er det denne damen har gjort, og at hun skal ha samvær og delta i barnets liv selv om faren skal ha hovedomsorgen. Det syns jeg er noe helt annet, selv om jeg aldri ville gått inn for den løsningen for egen del.

[DM]

Jeg tenkte heldiggrisen mannen jeg.

[Fara]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Jeg synes rett og slett ikke det er verre at en mor forlater barna sine enn at en far gjør det. Uansett er det forferdelig trist hvis ikke gode samværsordninger blir opprettet når mor og far går fra hverandre.

Jeg hadde aldri kunnet "reise fra" barna mine, men det tror jeg aldri mannen min ville gjort heller. Det å være en del av våre barns hverdag er det viktigste for oss og hvis det ender med skilsmisse så vil det være en selvfølge at vi har barna 50% hver. (og bor i nærheten av hverandre)

Kan bare signerer Blondie her

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Desembermamma, her.

Jeg tenkte heldiggrisen mannen jeg.

Syns du virkelig det? Jeg ville ikke følt meg heldig om jeg hadde en mann som ikke ønsket å delta i omsorgen for barnet sitt, om vi ble skilt. Og jeg ville heller ikke følt at det var heldig for barnet.

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Syns du virkelig det? Jeg ville ikke følt meg heldig om jeg hadde en mann som ikke ønsket å delta i omsorgen for barnet sitt, om vi ble skilt. Og jeg ville heller ikke følt at det var heldig for barnet.

Jeg tror vel heller at DM prøver å peke på at mannen har kommet heldigst ut av denne situasjonen. At man opplever samlivsbrudd og krangel rundt barna er vel neppe noen ønskesituasjon for noen.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Jeg synes rett og slett ikke det er verre at en mor forlater barna sine enn at en far gjør det. Uansett er det forferdelig trist hvis ikke gode samværsordninger blir opprettet når mor og far går fra hverandre.

Jeg hadde aldri kunnet "reise fra" barna mine, men det tror jeg aldri mannen min ville gjort heller. Det å være en del av våre barns hverdag er det viktigste for oss og hvis det ender med skilsmisse så vil det være en selvfølge at vi har barna 50% hver. (og bor i nærheten av hverandre)

Helt enig med deg. Jeg kunne heller aldri "reist" fra barna, og det samme sier mannen. Det avhenger nok av barnas personlighet også, men jeg tror at 50/50 kan være en like god om ikke bedre løsning i mange tilfeller. Hos oss hadde ikke noe annet vært aktuell (så egoistiske er vi faktisk) at ingen hadde villet se barna så lite som "annenhver helg og hver onsdag"- eller noe i den duren. Å ha to stabile hjem føler jeg er bedre enn å se barna plutselig bare ti prosent av tida man gjorde før. Men det er mange faktorer som spiller inn, selvfølgelig.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Syns du virkelig det? Jeg ville ikke følt meg heldig om jeg hadde en mann som ikke ønsket å delta i omsorgen for barnet sitt, om vi ble skilt. Og jeg ville heller ikke følt at det var heldig for barnet.

Min første tanke var heldiggrisen mannen. Fordi det typiske er at damen tar med seg ungen ut av forholdet. Det må være dobbelt kjipt at ikke bare bestemmer damen seg for at hun ikke vil leve med ham, men hun tar med seg ungene og røsker vekk alt under føttene på mannen i tillegg.

Selvfølgelig synes jeg det er trist og leit både for den som blir igjen og for ungene sin del når ene partneren går sin vei. (Han var jo ikke en heldiggris som ble dumpet og sitter alene med ungen, men fordi han ikke både ble dumpet og tatt fra ungene slik man oftest hører om.)

[007]

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

Jeg hadde etterlatt alle ungene hos min mann hvis vi bestemte oss for å gå fra hverandre. Fordi jeg vet at han er en bedre forelder enn meg, og fordi ungenes ve og vel går foran mitt.

Jeg syns ikke 50/50 er noen god ordning. Det må da bli stressende for barna?

Jeg kan signere denne fra a til å.
Når jeg forteller det til folk (venninner, foreksepmel, dersom vi diskuterer "om atte hvis og men"), så tror de meg ikke. Fordi de aldri kunne gjort det og fordi de mener at de er bedre skikket til å oppdra barna sine enn mannen (noe de ikke er...)
Det er ikke "lov" for en mor å forlate barnet sitt, men det er lov for menn.

[Bokormen]

I utgangspunktet synes jeg ikke det er noe verre at mor reiser enn at far gjør det. Men det avhenger jo også av hvilket forhold barna har til foreldrene, og av en eller annen grunn er det fortsatt mange mødre som tilstreber å være Den Viktigste for barna sine. Trist er det uansett.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

Jeg kan signere denne fra a til å.
Når jeg forteller det til folk (venninner, foreksepmel, dersom vi diskuterer "om atte hvis og men"), så tror de meg ikke. Fordi de aldri kunne gjort det og fordi de mener at de er bedre skikket til å oppdra barna sine enn mannen (noe de ikke er...)
Det er ikke "lov" for en mor å forlate barnet sitt, men det er lov for menn.

Jeg synes ikke det bør være lov for noen. (Selv om "forlate" er et veldig krasst ord når vi snakker skilsmisse i halvveis ordnede former)

[Irma]

Forlater man barna dersom man velger å ikke bo sammen med dem 100%? Jeg bodde hos min mor da foreldrene mine skilte seg, men jeg følte meg absolutt ikke forlatt av faren min - de var like viktige for meg begge to.

Dersom det skulle bli slutt mellom meg og min kjære (noe jeg ser som ganske usannsynlig heldigvis), så tar iallefall ikke jeg det som en selvfølge at jeg vil få hovedomsorgen. Han er forelder på samme måte som meg, sannsynligvis enda bedre. Jeg synes det er trist at vi ikke har kommet lenger med tanke på likeverdighet som foreldre.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg synes ikke det bør være lov for noen. (Selv om "forlate" er et veldig krasst ord når vi snakker skilsmisse i halvveis ordnede former)

Enig i at man ikke bør få lov til å forlate barnet sitt (sånn som i å virkelig forlate). Jeg valgte bare å bruke samme ord som hovedinnlegger.

Jeg mener at dersom foreldre vil skille lag må det være like lov for mor å flytte til et annet sted uten mann og barn som at mannen skal finne seg et nytt bosted. Barna har det ikke alltid best sammen med mor, og jeg er ikke tilhenger av 50/50 deling.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Forlater man barna dersom man velger å ikke bo sammen med dem 100%? Jeg bodde hos min mor da foreldrene mine skilte seg, men jeg følte meg absolutt ikke forlatt av faren min - de var like viktige for meg begge to.

Når jeg hører forlatt, så tenker jeg på å gi fra seg ungene og dra av sted uten noe fast samvær. Men det er jo veldig godt mulig det er mange som kaller det du skriver der som forlatt når det er snakk om moren? Men man forlater jo familiens samliv.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Blondie, her.

Jeg synes rett og slett ikke det er verre at en mor forlater barna sine enn at en far gjør det. Uansett er det forferdelig trist hvis ikke gode samværsordninger blir opprettet når mor og far går fra hverandre.

Jeg hadde aldri kunnet "reise fra" barna mine, men det tror jeg aldri mannen min ville gjort heller. Det å være en del av våre barns hverdag er det viktigste for oss og hvis det ender med skilsmisse så vil det være en selvfølge at vi har barna 50% hver. (og bor i nærheten av hverandre)

Det virker ikke som du har barnas beste i tankene, bare din og mannens "beste".