Å gje beskjed om små besøk

[GinaK]

Etter å ha lest her, og i flere andre tråder så har jeg skjønt at man ikke trenger å sjekke eller gi beskjed til foreldre til større barn. Men jeg sliter litt med det, jeg altså.

Eldstemann har en kompis som aldri husker mobilen sin. Han gir heller ikke beskjed om hvor han er, uten at jeg må sjekke om han har ringt mamman eller pappan. Som oftest svarer de heller ikke så han har vel gitt opp....

Jeg har nevt dette tilfelle før men..
Gutten var med hjem fra skolen på fredag. Utover kvelden synes jeg det var rart at mamman ikke ringte hit, hun har nummeret til sønnen min. Når klokka var 19.45 ringer han hjem og spør om å få overnatte.
Mamman kommer med skifteklær 20.30. Vi snakker bittelitt sammen.

Neste dag er gutta sammen hele dagen. Vi hører ingenting fra foreldre. Når klokka blir 19.15 ringer han hjem og hører om han kan overnatte igjen. Jeg er liksom på rommet der, står bak og lytter til samtalen faktisk. Hører at mamman sier at hun skal sende meg en sms for å høre om det er greit. Den smsèn kommer litt over 9 på kvelden.

Er det virkelig normalt at vi voksne ikke snakker sammen når barnet er borte fra fredag til søndag? Det ble bittelitt prat på fredagskvelden når overnattingsklær ble overlevert da.

HAdde min sønn overnattet så hadde jeg selvfølgelig ringt foreldrene og hørt at det var greit. I det minste bare en bitteliten samtale.

[Trulte]

Den var drøy GinaK.

[Puslingen]

Oi! Det der, GinaK, høyrtes ikkje bra ut. Min tanke er egentlig om desse foreldrene sakner barnet sitt? Å gå så lenge uten å ha kontakt klarer i alle fall ikkje eg. Men folk er forskjellige då, så berre fordi dei gjer ting på andre måtar treng det jo ikkje bety noko.

[veobra]

Den var drøy. Foreldrene er sikkert fornøyd med litt ro og fred i heimen.

Jeg ser stor forskjell her vi bor i hvor mye foreldrene følger med på hvor barna er. De fleste -01-barna har foreldre som vil vite hvor barna er, i alle fall sånn nogenlunde.

[Elisabet]

Når største tulla mi er på overnatting så har hun beskjed om å si fra når hun vil bli hentet, men det er ofte sånn i 13-14 tiden jeg får beskjed om dette, men hadde det drøyd lenge utover så er det jo naturlig å ta kontakt. Når det gjelder overnatting så snakker jeg bestandig direkte med foreldrene sånn at jeg vet helt sikkert at det ikke bare en noe ungene har avtalt seg i mellom. Ofte har de noen fikse ideer før de har spurt foreldrene. Veldig kjekt med store unger som fikser selv synes jeg, men sjekker jo at det de sier stemmer.

[Katta]

Mine foreldre var sånne som bare stolte på at jeg tok vare på meg selv og ga beskjed hvis det var noe. Det var jo før mobilens tidsalder også. Jeg har spurt dem om det i ettertid, og det var ikke sånn at de ikke brydde seg, de hadde bare erfaring med at det ansvaret tok jeg glatt, det var ikke noe å bekymre seg for.

[Puslingen]

Eg har mykje den same opplevelsen som Katta. Eg var høgt og lågt og kunne vera vekke i fleire timar i strekk uten at nokon visste kvar eg var. I følge mamma så kom eg når eg vart svolten.

Me har nok eit mykje større kontrollbehov overfor ungane våre i dag enn våre foreldre hadde. Det kan nok vera mykje pga teknologien i dag, og at me er van med å alltid vera tilgjengelege. Sjølvsagt har verden endra seg med tanke på antall bilar, mennesker osv., men mykje kan me nok takka mobilen for.
Eg prøver sjølv å la ungane vera mest mogeleg sjølvstendige, sjølv om det kanskje ikkje virkar sånn i HI. Eg utset i det lengste å kjøpe mobil til lillesøster for eg ynskjer at ho skal læra seg å ta kontakt med meg i staden for at eg heile tida skal kunne kontakta ho. Eg vil rett og slett at det skal gå begge vegar. Storesøster har lært av det, og er no veldig flink til å sei i frå kvar ho er, eller kor ho har tenkt seg.