Leger må leve

[Ine]

I går på dagsrevyen var det innslag om at på et sykehus var det 2 leger som delte en jobb egentlig 5 leger skulle dele på. Det høres jo helt vilt ut.

Og hvis den ene blir syk blir det jo veldig belastning for den gjenværende.

Administrasjon sa de mente det var forsvarlig fordi mye var visst hjemmevakter uten mye utrykning. Men det er vel en belastning å ha vakt også, man har vel ikke en følelse av å ha ordentlig fri.

Så virker jo ikke som Administrasjon i dette tilfellet tok ting på alvor.

Vet ikke om jeg har noe ordentlig spørsmål, lurer litt på hvordan vi kom hit?

[Miss Norway]

Det har vært sånn lenge. Det er først nå det er blitt opprør, i form av internkampanje fra legenes side for å få belyst hvor hinsides dårlig både work-life-balance og arbeidsbelastning faktisk er.

[Floksa]

Det er veldig bra at det blir fokus på. Vi trenger legene våre

Og med fare for å syte, så har jeg selv dekt 5 årsverk på to personer i 20 år og da er IKKE hjemmevakt medregnet og det er virkelig ikke greit.
Hvordan vi kom dit handler vel om at alt skal være billigst mulig, om det er sykehustjenester eller mat. Alt skal spares på og optimaliseres. Også mistet vi menneskene på veien.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Det har vært sånn lenge. Det er først nå det er blitt opprør, i form av internkampanje fra legenes side for å få belyst hvor hinsides dårlig både work-life-balance og arbeidsbelastning faktisk er.

Har det "alltid" vært sånn, tro? Feks 80- og 90-tallet også?

Vet du om det er mest I somatikken det er sånn, eller er det sånn i psykiatrien også?

[Appelsin]

Det som har endret seg betraktelig siden 80- og 90-tallet er kvinneandelen i legeyrket. De eldste på min avdeling er menn som er vant til å jobbe vanvittig mye, men de hadde koner som hadde en "fin liten stilling" av ett eller annet slag, og som tok seg av alt mulig hjemme. Så kollegaene mine behøvde ikke gå hjem.
Arbeidsgiver merker dette som mer kravstore arbeidstakere, når det handler om helt primære rettigheter, og i sum en totalbelastning i livet som blir ganske stor.
Jeg skal ikke påstå at menn er samvittighetsløse, men jeg får ikke fornemmelsen av at de eldre mannlige kollegaene mine som har tilbrakt barnas oppvekst på kontoret strever med dårlig samvittighet. Men vennene mine (jevngamle kvinner) gjør det, og har gjort det hele voksenlivet.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Ine, her.

Har det "alltid" vært sånn, tro? Feks 80- og 90-tallet også?

Vet du om det er mest I somatikken det er sånn, eller er det sånn i psykiatrien også?

Det vil ikke forbause meg om det er der også; men det er sikkert leger her inne som kan bekrefte/avkrefte det.

Fastlegene har jo også fått fryktelig mye mer å gjøre enn tidligere.

[Floksa]

Jeg googlet dette litt for å se det i sammenheng med tall om at flere menn tar livet av seg enn kvinner men at det er fordi de ofte bruker mer effektive metoder. Da kvinner har flere forsøk enn menn. Altså kvinner forsøker å ta livet sitt oftere enn menn, men menn lykkes oftere på grunn av metode.
Og at det er slik ifht yrke? Veterinærer, leger og tannleger ligger på selvmodstoppen. Men er det fordi de er mer utsatt eller fordi de lykkes oftere på grunn av tilgang til effektive metoder?

Hjelpes for et rotete innlegg.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Men er det fordi de er mer utsatt eller fordi de lykkes oftere på grunn av tilgang til effektive metoder?

Eller fordi fallhøyden føles stor i "vellykkede yrker"?

[nokon]

Eg vil jo tru at belastninga på ein lege som gjer ein feil er høg, fordi konsekvensene er så store. Det er jo forskjell på å leve med ein feil som fører til at eit anna menneske døyr og på å grave ei grøft på feil plass eller sette ein karakter som var litt for god eller litt for dårleg, for å sette det litt på spissen.

[Vianne Rocher]

Opprinnelig lagt inn av Ine, her.

Har det "alltid" vært sånn, tro? Feks 80- og 90-tallet også?

Vet du om det er mest I somatikken det er sånn, eller er det sånn i psykiatrien også?

Ja. Det har alltid vært sånn. Og det som Appelsin sier er on point. Det er en kultur der det ikke bare forventes, men kreves, at man f.eks. skal jobbe gratis overtid som asslege om man har noen ambisjon om fast stilling på avdelingen. Motstand eller motvilje blir oppfattet som at man ikke er egnet. Det er et tøft yrke og arbeidstiden er liksom bare enda en ting som bekrefter det. Det er vanlig med 60-timersuker og ingen hever et øyebryn over det. Hvem andre ser på det at man kan gå fra jobb etter 9,5 timers arbeidsdag gjerne uten pauser (som er fast arbeidstid for mannen min hver dag når han ikke har vakt ) som at man har kort dag?

Vi hadde ikke fått livet til å gå rundt om jeg også skulle vært lege og skilsmissestatistikken er blant leger gift med leger er jo skyhøy. Det er mye «møtes i døra» der den ene kommer fra vakt når den andre drar og balansen mellom fritid og jobb er vanskelig. Min erfaring er iallfall den at man ikke nødvendigvis kan regne med at partner er tilgjengelig etter et visst klokkeslett på ettermiddagen eller at de vet når de kommer hjem. Vi har lagt opp livet deretter men det er klart at det må være tøft for mange.

[veobra]

Det som beskrives høres litt ut som arbeidsmåter jeg vet de har jobbet mot på Stortinget. Der var det også hyppige møter på ettermiddag kveld som man det var forutsatt at man deltok på. Arbeidstider som ikke tok hensyn til familie og barn som skulle hentes i barnehage, men kone som var hjemme eller at man bodde borte fra familien. Det er sikkert ikke helt borte på Stortinget, det vet jeg ikke noe om. Men jeg vet mange jobbet for å endre og fikk endret denne kulturen for flere tiår siden og at det tvang seg frem en endring fra mange kvinner.

[Karamell]

Med fare for å virke ufølsom, så er det jo andre yrker med stor grad av overtid også. Mannen min satt og ristet litt på hodet da han så et innsalg i dagsrevyen eller lignende sted nylig. Han jobber også helt hinsides mye, og selv nå off season sitter han med jobb hver morgen i helgene og starter 7 hver morgen. Han har også "nesten hjemmeværende kone" da, og ikke lenger små barn. Jeg tror absolutt det er av betydning, som påpekt tidligere i tråden. Han sier også at det er an annen overtidsvilje i yrket nå enn tidligere, blant de som er i 20-30-årene nå. Kulturen for å jobbe masse er i ferd med å endre seg i samfunnet, tror jeg. Selv ii yrker som "alle" vet har tradisjonelt mye overtid.

[Tallulah]

Jeg vil jo tro at det spesielle ansvaret helsesektoren har for andres faktiske liv bidrar til et ekstra stress og press. I perioder jobber jeg også mye, men ingen dør om jeg gjør en feil fordi jeg er sliten. Allikevel har jeg i sånne perioder kjent på angsten over å ha gjort noe feil eller glemt noe. Jeg mener det er i alles interesse at leger og sykepleiere har fornuftig arbeidstid og -press.

[Karamell]

Ja, altså ingen er tjent med at kirurgen som skal operere har jobbet i 24 timer før det, eller at det regnes feil når mdisiner skal gis.

[nokon]

Det argumentet ditt, Karamell blir veldig opp ned - eg ser det ofte i lærardebattar og - "Lærararar går til streik"
"Jammen kva med sjukepleiarar då!"

Det er jo ikkje som det eine utelukker det andre. Om det er andre yrkersgrupper som har umenneskelege arbeidsforhold, så må jo dei og protestere. Ikkje rakke ned på dei som faktisk sett sunne grenser for kor stor plass jobben skal få.

[Robyn]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Det argumentet ditt, Karamell blir veldig opp ned - eg ser det ofte i lærardebattar og - "Lærararar går til streik"
"Jammen kva med sjukepleiarar då!"

Det er jo ikkje som det eine utelukker det andre. Om det er andre yrkersgrupper som har umenneskelege arbeidsforhold, så må jo dei og protestere. Ikkje rakke ned på dei som faktisk sett sunne grenser for kor stor plass jobben skal få.

Dette er veldig viktig.

[Karamell]

Sant det.

Men ser dere også at det er en annen vilje til å sette grenser for seg selv blant de yngre generasjonene (Såkalte Millenials og GenZ)?

[Libra]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Sant det.

Men ser dere også at det er en annen vilje til å sette grenser for seg selv blant de yngre generasjonene (Såkalte Millenials og GenZ)?

Helt klart ja.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Sant det.

Men ser dere også at det er en annen vilje til å sette grenser for seg selv blant de yngre generasjonene (Såkalte Millenials og GenZ)?

Ja, men er det eit problem? Det er jo som Appelsin er inne på over, stadig fleire familiar der begge foreldra har ei karriere som skal ivaretas. Yngre generasjonar har andre krav og ei anna totalbelastning for familien enn kva dei som er på veg inn i pensjonsalder hadde.

Eg hugser eg blei oppriktig overraska over ein forumbrukar si framstilling av det yrket faren min hadde. Mora mi var jo lærar og hadde årevis med ulønna permisjon eller deltidsjobb då vi var små og gjekk ikkje tilbake til full jobb før før yngste søstra mi begynte på ungdomsskulen. Så sjølv om det var mykje jobb medan andre hadde fri på den eine, var den andre bakkepersonell i heimen.

I dag har vi både pensjonsordningar og boligprisar som ikkje gjer at familiar kan organisere seg på denne måten. Det gir veldig meining at ikkje to voksne i ein familie kan ha eit like altoppslukande arbeidsliv, utan bakkepersonell heime.

[Karamell]

Nei, ikke i seg selv, mer en refleksjon som jeg lurte på om flere observerer.
Problemet kommer kanskje først hvis vi ser generasjoner som de i skolen ser, med elever og videre unge voksne som ikke er vant til å få stilt krav til seg og som derfor lettere blir utbrent og ikke tåler press eller motgang. I jobben min snakker vi mye om å ruste barna til å tåle livet. Min refleksjon går på dette, men det er en sidediskusjon, jeg ser det.