"Frittgående barn"

[Neket]

Jeg prøver å være veldig bevisst på dette. Jeg har lest bloggen basert på boken, og en "frittgående barndom" er absolutt noe jeg ønsker for barna mine. Jeg husker jo fra jeg var liten at vi stort sett var inne når vi var sultne eller skulle sove, ellers løp vi rundt som det passet oss. Jeg tror det er viktig for barn å få prøve seg litt uten voksne, ordne opp selv og ta egne valg.

Vi er heldige som bor et sted der jeg kan lempe ungene ut døra og la de løpe fritt. Eldste (3. klasse) går stort sett dit hun vil, mens minste (5 til høsten) får ikke lov å gå "over veien", vi bor i en blindvei med lite trafikk, og hun må holde seg i gata vår. Og det gjør hun. Vi har skogen som nærmeste nabo, og der leker de masse. Det knyter seg i magen når jeg tenker på elva som renner gjennom skogen, spesiellt siden vi bor i barndomshjemmet mitt, og jeg husker hvor mange ganger jeg falt i den elva når jeg var liten. Men jeg lar de holde på, med beskjed om å ikke leke ved elva, men jeg sjekker ikke hva de gjør hele tiden. Minste er villoggal, så får ikke være alene hjemme enda, men eldste har vært alene i kortere perioder i flere år. Neste år vi hun ikke gå på SFO lenger, så da blir hun nøkkelbarn.

Mannen er fra England og mye mer overbeskyttende enn meg, han syns ikke noe om at de får lov å leke fritt ute eller gå/sykle til og fra skolen. Jeg ser jo også på fetterne til ungene som bor i England, de har mye mindre frihet enn våre, selvom de bor på forholdsvis rolige steder. Det syns jeg er litt trist.

[Syrin]

Dette har vi drøfta mykje eg og mannen min. Dvs. vi er enige, men må jevnlig ta ein diskusjon. Jenta på 7 har diabetes, og det er jo perfekt påskudd til å holde henne maks 10 meter unna til ei kvar tid Dette ønsker vi ikkje, og har jobba heilt bevisst med å tvinge oss til å sleppe henne, sjølv om det ikkje føles riktig. Det er så viktig for at ho skal vere trygg, fri og lære seg å ta ansvar for seg sjølv (innan rimelige grenser så klart).

Ho har gått til butikken aleine frå ho var 5 år. Det er snakk om 200 meter på fortau, 40-sone, men svært traffikert (fergetraffik). Der finst ein del ungdommar her med umoden hjerne som "burner" gjennom her i over 100. Ho må krysse gata på fotgjengerovergang, men frå vindauget ser eg at ho står og ventar til bilane stoppar fullstendig, før ho hoppar over og vinkar Ho er nå 7 år, og har nå fått følge av veslebror på 5 - da held dei kvarandre i handa. Og alt mulig kan skje. Ein fyllekjørar, ein 18-åring med ønske om å prøve motoren, litt skummel parkering ved butikken f.eks, og så finst der jo Slemme Voksne, eller dei kan bli distrahert av ein søt kattepus og virre seg ut i ein farlig situasjon. Men eg prøver å tenkte statistisk på dette - i kor stor grad skal ein la ein minimal fare for at noko skal skje påverke kor stor frihet ungane har?

Eg er eining i at der er grenser for kva som er greit. Her trur eg ikkje at det samme vil gjelde for alle - barn (og voksne) er så ulike. MEN eg trur at alle har godt av å tenke gjennom desse tinga og finne ut kva som gjeld for eins eigen familie - betre å ha gjort ei vurdering av det enn å ikkje vere bevisst på det.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Dette er et interessant tema. Det virker som det er veldig prestisje i å ha barn som går veldig fritt. Når det en sjelden gang skjer noe slik som at ungene leker på svaberg osv da hyler folk om hvor var foreldrene osv.

Det er jo mulig at det ikke er de samme som hyler opp om at foreldrene ikke er tilstede som de som forteller at de synes det er fint at barna deres er "frittgående"?

Jeg hyler i hvert fall ikke opp over foreldre som ikke henger over ungene sine til enhver tid. Mine unger har kanskje slått seg litt mer enn gjennomsnittet, men jeg tror ikke de lider noen nød av litt blåmerker og skrubbsår.

[Puslingen]

Me bur på bygda, så mine unger har stort sett vært ute åleina frå dei var 3 år. Så lenge eg har visst sånn noko lunde kvar dei er, så har eg vært fornøyd. No stikker storesøster ut dørane med beskjed om kva klokkeslett ho skal vera heima. Nokon gonger veit eg kvar ho er, andre gonger aner eg ikkje.
Lillesøster er ikkje heilt der endå, for ho får ikkje kryssa hovedvegen på eiga hand foreløpig. Men når ho vert skulejenta, reknar eg med at ho får lov. Begge har fått vera åleina heima frå dei var 6 år, og storesøster storkoser seg om ho får vera åleina i nokre timar. Då er det mat og film, og snoking i kjøkkenskap.
Lillesøster har akkurat fått vera åleina for første gong, og ho syntes det var topp.

Men eg ser heilt tydeleg at sjølv på den vesle plassen me bur, er nok eg ein av dei som har dei aller mest frittgåande borna. Eg ser stor forskjell på sjølvstenda til mine barn vs vennene deira, og då særleg på førskulejenta. Nokre gonger har eg tenkt på om det er sunt det eg gjer, eller om eg bryr meg for lite. Men når eg ser på mestringsgleda til jentene, tenkjer eg at det kan ikkje vera så gale heller.

[Syrinx]

Så deilig med en tråd som ikke handler om at man ikke tør gå ut med søpla mens 5-åringen er alene igjen i huset.

Snart 4-åringen har vært noe alene ute her, men med trafikert vei like bak huset begrenser det seg litt. Er et stykke fra teori til praksis når det gjelder å forholde seg til trafikk for henne.

Hjemme hos foreldrene mine får hun styre fritt ute. Der er det oversiktlig og fint, samt at det er tilgang til huskestativ og trampoline. Ikke spesielt vanskelig å finne ut hvor hun befinner seg, kan man si.

I fjor gikk hun på butikken oppi gata her sammen med søskenbarna sine på 8 og 10.

[Katta]

Jeg vet ikke om mine er frittgående? På en måte er de det - det hender jeg får sjokkerte ansikt fra andre foreldre når jeg forteller hva de får lov til. Ikke så mye nå lenger, men da de var fem og seks og fikk gå til skolen selv, gå hjem selv, låse seg inn, gå i butikken og være hjemme alene. Selv om mine er friere enn endel andre barn, er de likevel mer bevoktet enn jeg var da jeg var barn. Jeg driver busskurs med eldste for tiden, til sjokkerte kommentarer fra sidelinjen, men jeg merker jo at terskelen for å sende han alene første gangen er høy. Ikke på bussen, det har vi gjort for lengst, men for å gå alene gjennom byen. Jeg gjorde jo tilsvarende med to småsøsken på slep på samme alder. Og på enkelte områder er jeg strengere enn andre, for eksempel når det kommer til å sykle alene langs veiene her (40-sone med fortau), bruk av sykkel og sparkesykkel når de er alene hjemme, å slippe inn andre mens vi ikke er hjemme. Så jeg vet ikke.

Det vanskelige med å være forelder er å finne balansegangen. Man bør jo for deres utviklings skyld slippe dem slik at de får gå endel alene (noe som for en treåring utmerket godt kan medføre at han er fulgt med fra verandaen uten at han vet det og for seksåringen som går hjem for første gang kan medføre overvåkning fra henslengt bil på parkeringsplassen på butikken han må passere). Samtidig skal man jo være rimelig sikker på at man er på den sikre siden i forhold til å ikke slippe dem for langt ut på farlige steder. Ulykker skjer fort, og man lurer jo alltid på hvor foreldrene er hvis det dreier seg om barn som har lekt litt i overkant fritt.

[ming]

Jeg er på linje med Katta her. Ungene våre er nok mer frittgående enn mange andre, men de har ikke fullstendig frislipp. Mannen mener nok at vi burde slippe opp enda mer, mens jeg syns det er greit å vite hvor de er hen i hvert fall... 10-åringen busser både til byen på kino og til kjøpesenter på shopping sammen med venninner, og har ellers den radiusen hun selv ønsker (orken besgrenser henne mer enn våre regler). 8-åringen sykler til og fra skolen, får dra på fotballbanen og til de kompisene han ønsker på egen hånd. Noen restriksjoner ift sykling langs trafikkert vei uten fortau har han dog (vei med 60 km/t på vei til fotballbanen). Der må han gå "i grøfta" og får ikke sykle. Forøvrig vil jeg ha ungene inn til middag og kveldsmat, noe mannen ikke syns er noe å stresse med.

Det er noe med å finne balansepunktet. Man vil jo ha litt kontroll og oversikt, samtidig som man vil ha selvstendige unger. Regner med at balansepunktet er ulikt fra familie til familie - både fordi unger og foreldre er forskjellige.

[him]

Jeg har lest boken, men synes at den ikke var så relevant på grunn av den er amerikansk. I forhold til de eksemplene som ble nevnt der er jeg trygt innenfor faresonen for å være hysterisk hønemor, men her i Norge er det vel litt andre grenser.

Er ikke helt sikker på hvor frittgående barn jeg har? Jeg vet ikke helt hva som er vanlig, og det jeg er mest usikker på er trafikk, og det varierer jo veldig fra barn til barn hvilke fohold det er. Det skal jo ikke være mer enn en mer traffikert vei å krysse før man får en helt forskjellig vei til skole og lekekamerater.

[Skremmern]

Jeg er også mest usikker på trafikk. Storesøster spør meg om å få gå til og fra skolen selv, men jeg tør ikke. Ikke enda.

[Lisa]

Jeg synes egentlig ikke det går an å sammenligne situasjonen i dag med de tider vi selv vokste opp (i alle fall ikke den generasjonen jeg er).
Jeg for min del vokste opp midt på tjukkeste landet mens min datter vokser opp midt i Oslo by, det er to helt forskjellige utgangspunkt selv om jeg jo merker meg at barndom der jeg kommer fra, stort sett består av bilkjøring til og fra skole i dag.

Det er vel først og fremst trafikken men bør være redd for. Jeg derimot er redd for fremmede "slemme" mennesker men har snakket mye med ungen om dette. Er nok noe preget av 11 år i London der det jo faktisk er masse weirdos men slik er det jo heldigivs ikke her i Oslo, enda i alle fall. Men her i lokalmiljøet har det vært noen tilfeller av barn som har blitt stoppet av fremmede på vei hjem fra Ila og Grunerløkka skole, og det er slike ting som skremmer livet av meg.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg er også mest usikker på trafikk. Storesøster spør meg om å få gå til og fra skolen selv, men jeg tør ikke. Ikke enda.

Kan jeg spørre hvor langt det er til og fra skolen hos dere? Og hun går i 2 klasse?

I dag er som sagt den store dagen her, klokken 1430 skal jeg ringe AKS og si hun kan få gå hjem alene ... hun er helt i ekstase. Jeg har hele fridagen min ødelagt ved at jeg sitter her og lurer på hva slags mulig unnskyldning jeg kan finne på i dag for å kunne møte henne

[Neket]

Min 3.-klassing begynte å gå hjem innimellom i fjor, i år har hun begynt å sykle både til og fra. Det er et stykke (3 km), men det er gangvei hele veien, og de må krysse veien to ganger på fotgjengerfelt (50 og 40-sone) og en gang uten (50-sone). Jeg tror man må se an både barnet og trafikkbildet før man tar en beslutning. Det går nok fint skal du se!

[Candy Darling]

Sneipen (6) fikk gå alene det siste stykket til skolen/SFO i påskeuken. Det er snakk om noen hundre meter på gangsti, også krysse innkjørselen til skolen på slutten. Vi ble enige om at jeg på mandagen fulgte etter ham på lang avstand, og hvis han holdt avtalen (gå rett opp uten somling, se seg godt for før han krysset innkjørselen), så skulle han få gå helt alene på tirsdag.

Han var stolt som en hane. Jeg tror han trenger mer ansvar og frihet.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Kan jeg spørre hvor langt det er til og fra skolen hos dere? Og hun går i 2 klasse?

I dag er som sagt den store dagen her, klokken 1430 skal jeg ringe AKS og si hun kan få gå hjem alene ... hun er helt i ekstase. Jeg har hele fridagen min ødelagt ved at jeg sitter her og lurer på hva slags mulig unnskyldning jeg kan finne på i dag for å kunne møte henne

Har hun mobil? Hvis ikke, hjelper det ikke deg litt hvis hun har det etterhvert som du slipper henne mer løs? Min tredjeklassing går til og fra skolen med kompiser og noen ganger alene. Han har også begynt å gå hjem rett etter skolen istedenfor å være på SFO og skal slutte helt med SFO etter sommeren. Han fikk mobil i høst og avtalen er at han ringer for å si når han går og sammen hvem og hva han skal gjøre. Man har jo også et visst tidsbegrep på hvor lang tid turen skal ta og du kan ringe hvis det drøyer.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg er også mest usikker på trafikk. Storesøster spør meg om å få gå til og fra skolen selv, men jeg tør ikke. Ikke enda.

Trafikk er skummelt. Der vi bodde før hadde eldste ALDRI fått lov til å gå til skolen alene, ikke før hun var tenåring omtrent.
Her er det ekstremt trygg skolevei, lite trafikk og der trafikken finnes er det undergrunn, så ungene må aldri over veien. Så det var ikke noe problem å la henne gå alene fra 1. klasse. De fleste barna her gjør det, de som bor i nærheten da.

[Mrs. Longbottom]

Hm. Ikke gå alene hjem fra skolen i 2.-3.-klasse, sier dere?
Jeg var nettopp hos noen venner som hadde signert på at 5-åringene kunne gå hjem fra barnehagen alene, og vurderer fortløpende om ikke det er genialt. Er kun en vei å krysse her, ellers gangvei/fortau. Snupsen går til besteforeldrene alene, ca 7-8 min å gå, kun en vei (den samme) å krysse.

[Fløyel]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jeg synes egentlig ikke det går an å sammenligne situasjonen i dag med de tider vi selv vokste opp (i alle fall ikke den generasjonen jeg er).
Jeg for min del vokste opp midt på tjukkeste landet mens min datter vokser opp midt i Oslo by, det er to helt forskjellige utgangspunkt selv om jeg jo merker meg at barndom der jeg kommer fra, stort sett består av bilkjøring til og fra skole i dag.

Det er vel først og fremst trafikken men bør være redd for. Jeg derimot er redd for fremmede "slemme" mennesker men har snakket mye med ungen om dette. Er nok noe preget av 11 år i London der det jo faktisk er masse weirdos men slik er det jo heldigivs ikke her i Oslo, enda i alle fall. Men her i lokalmiljøet har det vært noen tilfeller av barn som har blitt stoppet av fremmede på vei hjem fra Ila og Grunerløkka skole, og det er slike ting som skremmer livet av meg.

Jeg er på linje med Lisa på mange områder her.

Jeg er oppvokst midt i Kirkeveien/Majorstuakrysset i Oslo på 70/80-tallet, trafikken idag kan ikke sammenlignes med hva den var den gangen. Og det er nå en ting.. Venninnen og jeg fikk klippekort på trikken når vi var 8 år for å kjøre trikk en hel lørdag. Med nistemat og drikke og noen kronestykker for å ringe hjem fra telefonkiosk når vi ville hjem.

Når det kommer til mine egne barn - så er jeg veldig tilhenger av at barn skal være frittgående og selvstendige. Mine barn kan sammenlignes med natt og dag.

Frøkna som er eldst har jeg aldri hatt noen betenkligheter med å sende avgårde på buss eller sykle rundt i nabolaget. Hun har gått til og fra skolen siden 2. klasse (det er ett stykke å gå). Men samtidig - hun får ikke gå alene, og det er etter oppfordring fra skolen, pga. vi har hatt tilfeller med overgrep mot barn på skoleveien, så klart, man tenker på det, men det hemmer meg ikke. Jeg har ikke hatt noen betenkligheter med å sende henne på butikken, la henne være alene i kortere perioder fra hun var 5 år - fordi hun har ønsket det selv. I NY i påsken sendte jeg henne ut for å kjøpe donuts og kaffe, hun klarte det finfint - og hun var superstolt. Hun prøver å snakke engelsk og syntes det er utrolig gøy å få prøve seg.

Mini på 8 år derimot! Jeg stoler ikke på han i 3 sekunder. Aldri gjort det, jeg har forsøkt, men det har vært litt for mange ulykker til at jeg slapper helt av når han er ute på "tokt". Han har blitt "nær" påkjørt av bil 1 gang, han har knust tenner 2 ganger (alle 4 fortenner er i plast). Han får selvfølgelig gå i butikken alene, men å sende han alene med buss? NEVER!! Jo, kanskje om 2 - 3 år. Å ha han rekendes hjem fra skolen? skeptisk. Og være alene hjemme en hel dag har de faktisk vært - sammen. Jeg var riktignok kun 10 minutter unna med bil, men mobilen ringte da ca. hver halvtime av en fortvilet frøken som ikke klarte å håndere lillebroren og hans sprell. Så kan man si - kanskje vi bare skal "la han gå og ta konsekvensene og lære av det". P.t. har jeg ikke nerver til det. Vi snakker mye om at han må ha hodet med og tenke over hva han gjør, før han gjør ting. Se seg for når han er i trafikken og være forsiktig. Han svarer ja, men det er for å tilfredstille meg. Mange rundt oss ler og sier "åhh han er skikkelig gutt" - ja, det er mulig, og han vokser seg sikkert til. Men før det skjer, så må han vise litt ansvar for å fortjene min fulle tillitt. (nei, han sitter ikke inne hver ettermiddag - han har full frihet ute, men han har grenser for hvor han får bevege seg i radius)

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Kan jeg spørre hvor langt det er til og fra skolen hos dere? Og hun går i 2 klasse?

Det er vel rett i underkant av 1 km. Hun må i tillegg krysse den mest trafikerte gata i byen, og selv om det er lysregulering, er jeg veldig bekymret. Hun ble nesten overkjørt i et gangfelt nær lokalsykehuset, pensjonisten i bilen så ingenting tydeligvis, så faren fikk akkurat tak i hetta på genseren hennes, og klarte å dra henne til seg akkurat i tide. Og, ja, vi tok nr. på bilen og anmeldte.

Jeg har sagt til henne at når snøen forsvinner (som er nå *kremt*) skal vi øve, hun kan gå halve veien, vi kan komme i møte osv. så det er vel kanskje på tide å begynne. Det har i tillegg vært en epiosode her i byen hvor en bil forsøkte å dra noen skolejenter (og disse gikk parvis!) inn i bilen. Vet ikke om politiet fant gjerningspersonene, men sånt er dritskummelt, synes jeg. *pyse*

Men jeg ser at flere fra klassen hennes får gå alene, og det har de gjort helt fra første klasse.

[Neket]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jeg synes egentlig ikke det går an å sammenligne situasjonen i dag med de tider vi selv vokste opp (i alle fall ikke den generasjonen jeg er).

Det går vel mer på hvor man bor enn når det er. Jeg vokste opp i akkurat samme hus som ungene mine nå vokser opp i, og ting er stort sett det samme, bortsett fra at skoleveien er tryggere fordi de har laget gangvei. (Men vi tok bussen da, det får de ikke nå)

[Tallulah]

Jeg syns det der er vanskelig. I teorien er jeg for at Hiawata skal ha større frihet enn han har. Om han hadde fikset det vet jeg ikke, og jeg er usikker på om det er på grunn av personlighet, eller fordi vi har "gjort" ham slik. Sammenliknet med USA er han på linje med Free Range Kidsa, men i norsk sammenheng er han nok litt overbeskyttet. Hos oss får ikke barna lov til å gå til og fra skolen alene, førsteklassingene skal følges. Det har nok noe med trafikk å gjøre, samt at endel barn for nok for stor frihet.