Hvor tror du at du hadde vært uten barn?

[SpetakkelRandi]

Leste til frokosten i dag vg+ om at "frivillig barnløse er de mest lykkelige av oss."
Kom til å fundere litt på dette. Jeg tviler litt på at jeg hadde vært så fornøyd uten barna mine. Greit nok at jeg ikke hadde så veldig lyst på barn før jeg fikk dem, men når jeg tenker over livet mitt så er liksom barna mine grunner til at jeg står opp og kommer meg i gang. Husker før jeg fikk minstemann, og snuppa var på samvær en uke hos pappaen, så datt jeg helt i do. Ikke fordi jeg ikke var glad,men fordi jeg ikke måtte. Jeg måtte ikke stå opp, gå på skolen(som jeg gjorde da), lage middag, gå ut. Jeg kunne bare late meg uten å gjøre noe. Jeg trengte ikke.
Nå er jo aldri minsten på noe samvær så da er det normale dager alltid, nesten... Så de er liksom drivkraftene mine.
Jeg fikk jo barn litt tidlig og før jeg fikk utdanning og jobb til og med, men
Jeg tror jeg aldri hadde klart å ta meg så mye sammen og fått meg utdanning, fått funnet ut av mine utfordringer(ADHD) hvis jeg ikke hadde hatt dem. Nå har jeg høyskoleutdanning, to barn, jobb og en grunn til å ha et godt liv. Jeg føler kanskje at det p være mamma hjelper meg å føle at jeg ER noen, og har en rolle. Det er lettere sånn. Før var jeg liksom ingen.

Dette er kjempe rart å tenke på... Jeg føler kanskje det har vært sånn hele oppveksten. Jeg har alltid liksom trengt en venninne slik at jeg selv kan føle meg som meg... Alene er jeg ingen. Skummelt.....

[kokosbolle]

Jeg vet ikke, men jeg har tenkt på det samme flere ganger. Jeg var ung og student da min første ble født. Jeg merket et skifte i mine holdninger til studiet og hvor viktig for meg det var å jobbe med de for å bli noe, for å kunne forsørge familien og barnet. Mannen min hadde utdanning og jobb, det var ikke det det stod på, men jeg følte veldig på det at jeg måtte bli "noe". I mye større grad enn før jeg fikk barn, da jeg hoppet litt fra studie til studie. Merket ikke så stor forandring med uteliv osv, jeg var og er en ganske rolig person.

Hvem jeg hadde vært uten barn er jeg usikker på, men jeg tror jeg hadde vært mindre fleksibel. Mer opptatt av meg selv og mitt, mindre fleksibel ift å ta hensyn til andre. Hadde kanskje hatt flere venner.

[tiddelibom]

Jeg hadde trolig vært mye mer selvopptatt. Og latere. Men jo, jeg identifiserer meg også til en viss grad gjennom barna.
Jeg hadde hatt en helt annen omgangskrets. Og jeg ville kanskje vært mindre bekymret.

[Tjorven]

Jeg trodde helt oppriktig i ganske mange år at jeg ikke skulle få barn. Jeg tror det endret seg da jeg var rundt 25. Da innså jeg at arbeidslivet ikke var så spennende som jeg hadde håpet. Kanskje hadde det blitt annerledes hvis jeg hadde vært i en mer ålreit jobb den gangen, for ambisjonene mine var å klatre til helt topps uten verken mann eller barn.

Men jeg ble fryktelig skuffet da jeg begynte å jobbe og så hvor mange latsabber som finnes der ute. Samtidig så jeg at de hadde det ganske så bra, så jeg ble en av dem. Det er godt mulig at livet hadde blitt totalt forskjellig hvis jeg hadde begynt å jobbe i et mer ambisiøst arbeidsmiljø i den første jobben min.

[Darth]

Jeg hadde nok fulgt drømmen om en karriere som utenriksmedarbeider av et eller annet slag - enten via embetsverket, eller via organisasjoner (som f.eks. hjelpearbeider, lærer, etc.). Jeg kjenner fortsatt på den drømmen, men jeg tror ikke jeg kommer til å sette den ut i live. Ambassadedrømmen har jeg ikke lenger, men jeg skulle gjerne ha jobbet noen perioder i utlandet - fortrinnsvis innenfor en eller annen form for bistand via større frivillige organisasjoner. Jeg tror likevel ikke at det blir noe av, jeg tviler på at min kjære deler den drømmen lenger dessverre. Vi får se, når ungene nærmer seg voksne, det er jo sannelig ikke så lenge til egentlig.

Men, det er viktig for meg å presisere at jeg er tilfreds og fornøyd med det valget vi tok da vi fikk barn, jeg ønsket meg åpenbart barn mer enn en diplomatkarriere, og jeg var ikke villig til å kombinere de to - så sånn sett har jeg fått det jeg hadde mest lyst på. Etterhvert som årene har gått har jeg i større og større grad også innsett at jeg er nok mer av en "hjelpearbeider" enn en diplomat, jeg håper nok innerst inne fortsatt at jeg skal få lov til å være med på å bygge opp en skole eller to en gang i fremtiden.

Og, så er det jo stor forskjell på å være frivillig barnløs, og å være ufrivillig barnløs. At man kommer godt ut på lykkestatistikken som frivillig barnløs er ikke så rart syns jeg - skjønt, jeg tror også en god del av dem møter en slags "blåmandag" hvis de blir alene som eldre. Men, sånt kan man jo ikke vite, vi står jo alle i fare for å bli alene, på ett eller annet vis.

[Smash]

Da tror jeg at jeg hadde vært sykepleier i et eller annet krigsherjet land.

[Guttemammis]

Jeg hadde hatt dyrere klær og reist mye mer og lengre!
Ellers har jeg drømt om barn fra jeg var liten jente og hadde nok hatt et stort ønske og savn om barn.
Veldig klisjé, men livet mitt er rikere med dem og jeg kunne ikke tenke meg et liv uten.

[tink]

Dersom jeg ikke hadde fått barna mine (enda) tror jeg at jeg ville hatt et høyere personlig forbruk. Penere klær og flere reiser, jeg antar at jeg ville jobbet litt mer og satset hardere på utdanning og karriere. Ikke for det - jeg har gjort noen lure karrierevalg på bakgrunn av barna også.

Jeg tror jeg ville vært en mer aktiv bruker av kulturtilbud som konserter, foredrag og ulike festivaler. I dag gjør vi mye av dette, men på barnas premisser.

[Flubby]

Var det ikke i den samme artikkelen det sto at man ofte forveksler lykkefølelse med følelsen av meningsfylthet? At det er først når man har barn som er over 5 år at man oppfatter hverdagen såpass enkel igjen at snev av lykke sniker seg inn?
Jeg fikk barn tidlig (og sent), jeg vet ikke helt hvor jeg ville vært uten barn, men jeg ville absolutt hatt større rom for å satse på en karriere som evolusjonsbiolog, og jobbet ute i felt heller enn å stue meg vekk på en lab på et lite universitet i hjembyen. Jeg klager ikke, for jeg elsker jobben min, men den store drømmen lot seg ikke gjennomføre som alenemor, det er sikkert.

[Pelle]

Jeg hadde nok hatt det ganske bra (forutsatt at det var frivillig å være barnløs). Jeg likte livet mitt godt før jeg fikk barn. Mye spennede reising, bedre tid til trening, mange hyggelige partneropplevelser, mye ut og spise, jeg liker å late meg og lange studier var jeg uansett ferdig med før jeg fikk barn. Jevnlig savner jeg livet før jeg fikk barn, fordi det er så mye jeg nå ikke har mulighet til å gjøre. Jeg har også noen venner uten barn som jeg kunne gjort slike ting med - men mulighetene er selvsagt litt mindre nå enn før, siden de fleste får barn etterhvert.

[Kirsebær]

Sitat:

Jeg har alltid liksom trengt en venninne slik at jeg selv kan føle meg som meg... Alene er jeg ingen. Skummelt.....

Jeg er litt motsatt av deg. Jeg er meg selv mest alene. Sammen med familie/barn er jeg ingen. Bare en brikke i et hverdagsspill.

Jeg elsker barna, virkelig.

Men om jeg aldri hadde fått Poden, eller blitt sammen med Sambo som hadde Stesnuppa, hadde jeg hatt en minst like bra liv.
Jeg hadde nok ikke bodd i Norge, og jeg hadde ikke hatt et veldig ryddig og strukturert liv. Jeg hadde ikke eid noe spesielt, men heller ikke hatt noe gjeld.
Jeg hadde mest sannsynlig ikke hatt et veldig stødig a4-liv.

[Harriet Vane]

Jeg hadde nok vært bedre utdannet, og tatt meg tid og råd til å endre kurs og tatt en helt ny utdanning på toppen av den opprinnelige, slik jeg egentlig har lyst til. Jeg hadde jobbet mer, slik jeg gjorde før jeg fikk barn. Det er bare at man kan ikke slippe alt man har i hendene og starte på siviløkonomstudiet når man har tre barn og en mann som ikke tjener nok til å forsørge oss begge. Hadde jeg ikke hatt barn, kunne jeg ha jobbet ved siden av som IT-konsulent på kveldstid og studert på dagtid.

Jeg hadde reist mer, hatt bedre tid til å forfølge interessene mine og fordype meg uten å bli forstyrret hele tiden. Jeg hadde vært mer nerdete enn jeg har sjans til å være nå.

Jeg tror jeg kunne hatt et godt liv uansett, jeg har såpass lett for å være fornøyd. Samtidig har jeg alltid ønsket meg barn og alltid tenkt at jeg skulle ha en liten skokk, så jeg ser liksom ikke helt for meg å være frivillig barnløs.

[Dronningen]

Da tar jeg utgangspunkt i at du mener frivillig barnløs.

Tja. Jeg aner ikke. Jeg ville antagelig ha studert mer, våget mer og vært mer fokusert på karriere. Funnet noen interesser å dyrke, vært mer sosial kanskje, drukket mer alkohol, og antagelig reist mer. Vært mindre bekymret, hatt dyrere vaner, men samtidig mer avhengig av mannen. Pr. i dag er det nok folk å ta av hjemme, så det merkes på en litt annen måte når han er borte. Jeg vet ikke om vi hadde bodd der vi bor i dag, og generelt tror jeg muligheten til å endre på ting, søke ny jobb, flytte på seg hadde vært vesentlig større enn i dag.

Jeg identifiserer meg nok også tildels gjennom barna, men mer gjennom jobben min tror jeg. Jeg hadde samme jobb før jeg fikk barn, og har vært der i 12 år til sommeren, og jeg merker at etter småbarnstiden var over, så har den økt ytterligere i betydning for meg. Her er jeg med på å definere rammene for hvordan min framtid også skal være.

Jeg var aldri en sånn typisk sprudlende barneperson, med jeg passet tre flotte søstre (født 83,84 og 89) fra 1989-1994. Jeg vasket også hjemme hos dem, og var der ofte. Overnattet og ordnet. Det var på en måte jobben min en lang periode. Jeg så da at selv om jeg ikke var den typiske 'dullete' personen, så hadde jeg mange sider som kom fram i møte med disse tre. Omsorg, humor, ansvar, hverdagslige sysler, lesing, påkledning, turer og ordning. Jeg fikk tidlig innblikk i et liv med barn, og ikke bare sånn 'åhhh så søøt' og titte ned i ei vogn. Det påvirket meg ganske mye. Jeg opplevde etter hvert i studietida at et behov for mine egne barn vokste fram. Men vi ventet til vi begge hadde fast jobb. Barna gjør meg viktig på en annen måte enn jobb, og jeg får levd ut sider og kvaliteter ved meg selv som jeg trenger.

[-ea-]

Jeg tror jeg ville vært på omtrent samme sted også uten barn. Da jeg var ung og i min første jobb tenkte jeg litt på hva jeg ville bli, og dagdrømte litt om en skole i Oslo. Da jeg ble skilt noen år senere sa min (eks)mann at nå kunne jeg bare flytte sørover. Men jeg ble pga barnet og flyttet bare to timer unna. pga jobb.

Siden jeg var helgemamma i omtrent ti år, var jeg stort sett forpliktelsesløs og kunne jobbe så mye jeg ville eller feste så mye jeg ville. Det var mest jobb, men litt fest også.

Kanskje dersom jeg hadde tatt den utdanningen, at jeg hadde vært i den bransjen fremdeles. I stedet har jeg foretatt et karriereskifte for et par-tre år siden og er fornøyd med det.

Ellers så tror jeg at jeg hadde vært mer aktiv på fritiden. Sikkert vært med i foreningsliv eller politikk eller noe sånt.

[Ru]

Jeg tror det hadde vært fintfint.
Jeg hadde reist mye mer, tatt mer eller ny utdanning, bodd i leilighet i byen og i det hele tatt hatt det aldeles strålende.
Jeg påstod i mange år at jeg aldri skulle ha barn, og så lenge jeg hadde vært frivillig barnløs og ikke ufrivillig, så tror jeg nok at jeg hadde levd lykkelig alle mine dager.

Jeg har for øvrig flere i vennegjengen som er frivillig barnløs, det tror jeg nok har litt å si. Om jeg bare omga meg med barnefamilier ville det vært helt annerledes.

[Xian]

Jeg tviler ikke på at frivillige barnløse er meget lykkelige. Men selv har jeg alltid ønsket meg barn, helt fra jeg var liten og lekte med dukker. Da vi slet med å få det til på egenhånd (og med medisinsk hjelp), gikk jeg aldri helt i kjelleren, for jeg visste at vi ville få barn, på en eller annen måte. Den gang var det ikke så håpløst lange ventetider på adopsjon, selv om vi ventet lenge nok.

Da jeg ble alvorlig syk mens vi ventet på Ullungen, og vi sto i fare for å ikke få barn i det hele tatt, husker jeg at jeg lå på sykehuset og lurte på hvor jeg skulle få motivasjon til å bli frisk fra da. Det var forferdelig. For jeg tror dessverre ikke jeg en som hadde klart å avfinne meg med å være barnløs. Hadde det blitt slik, tror jeg vi hadde trukket oss vekk fra familie og venner. Vi hadde sikkert reist mye. Jeg tror jeg hadde vært meget ulykkelig.

Jeg føler uendelig med de som er ufrivillig barnløse i dag, når det nærmest har blitt umulig å adoptere.

[Gaia]

Jeg er jammen ikke helt sikker på hvor jeg ville vært. Ikke minst fordi jeg ikke helt ser for meg at jeg ville vært frivillig barnløs. Både mannen og jeg har alltid ønsket oss barn og det føltes veldig riktig for meg å få barn. Det kan nok hende at jeg hadde satset (enda) mer på karriere. Men samtidig så føler jeg at det er rom til å jeg kan gjøre det også med barn. Det å ha barn har dessuten tvunget meg til å strukturere og prioritere på en annen måte enn før barn. Og jeg merker jo de gangene jeg bare er meg, fordi mann og barn er borte, at jeg soser mye mer enn jeg nå ellers gjør.

[IzziCreo]

Hvis vi frivillig hadde valgt å ikke få barn, så hadde vi klatret mer i arbeidslivet. Mannen har klatret endel da, men jeg ble kronisk syk for endel år siden så da stangnerte jo det. Men ser jeg bort ifra sykdom, så hadde jeg satset på karriere. Mulig også videreutdanning. Vi hadde jobbet i utlandet uten tvil, og reist mye og sett mye mer av verden enn vi idag har rukket.

Men da vi fikk barn så merket jeg fort min egen begrensning, og jeg var klar på at familien gikk før karrieren - ihvertfall så lenge barna var små. Jeg kunne ikke tenkt meg livet uten dem - selv om det virker forlokkende med reising og arbeid i utlandet. Jeg tror på ingen måte jeg hadde vært lykkeligere uten barna, men naturlignok mer selvopptatt og jeg tror ikke jeg hadde vært så laid back faktisk. Det å få barn har vært med på å få meg til å senke skuldrene - merkelig nok.

[gullet]

Jeg ville vært aktiv i organisasjonslivet. Sikkert hatt en jobb i en organisasjon. Reist og jobbet, samtidig som mitt kreative jeg hadde fått større plass.
Etterhvert ville jeg ha drevet kafeen min på en brygge et eller annet sted(som var planen da jeg ble skilt og bare ventet på at eldstemann skulle bli så stor at jeg kunne flytte litt lenger unna).

Eller jag hadde vært oppvaskhjelp på baren til Ioannes på Pelloponnes.

[-ea-]

Jeg føler ikke at jeg har avstått fra noe fordi jeg fikk barn. Selv om jeg flyttet hit i stedet for Oslo den gangen for lenge siden. Selv om jeg nå lar være en del ting pga jeg er alene med barn halve tiden.