Har du opplevd å bli mobbet?

[Susse]

Jeg ble mobbet som liten.
Ikke på skolen, men på fritiden og på vei hjem. Jeg ble også mobbet da jeg var i 14-15 års alderen av ei jente som var noen år eldre.
Endel episoder har satt dype vonde spor.

[Noba]

Jeg krysset av for at jeg har blitt mobbet fordi jeg opplevde det sånn som barn, men strengt tatt er det mer snakk om episoder og på langt nær slike vonde og ødeleggende ting som enkelte dessverre opplever. Men for meg som 10 år gammel jente var det der og da helt grusomt og jeg var utrolig ulykkelig og husker det veldig, veldig godt. Det var ingen fysisk mobbing, men gikk på ting som at jeg f.eks ikke fikk være med og spille fotball i friminuttene fordi jeg var tjukk og ingen ville ha meg på laget fordi de da ville tape (i følge dem). Jeg ble i perioder også holdt helt utenfor all lek og fikk ikke være samme med de andre barna. Jeg ble dessuten gjort behørig oppmerksom på vekta mi. Tror det var det året jeg først ble bevisst på at jeg var tjukk og at kroppen min var stygg og anderledes.

I 5. - 6. klasse var vi en gjeng jenter som var stygge mot hverandre, det var alltid en av oss som ble holdt utenfor og baksnakket (helt tydelig slik at den det gjaldt skjønte det). Det gikk på omgang hvem som ble holdt utenfor, så alle fikk føle på det, men likevel så fortsatte vi denne utidige oppførselen i 2 år. Jeg var også med på det ganske lenge, men jeg valgte å heller finne meg en ny venninne etterhvert.

[Fadese]

Jeg krysset av for "nei".
Det er mulig jeg kan sies å ha blitt mobbet på videregående, men jeg tok meg ikke nær av det.
Enkelte av de "kule" sosseguttene i klassen hadde nok lagt meg litt for hat, og det kunne vise seg i form av noe som kunne blitt tolket som mobbing.
For eksempel sa jeg til en venninne at jeg syntes en eller annen kjendis var så søt, da jeg var mindre. Dernest hørte jeg fra en i klassen "Høh, spiller vel ingen rolle. Du er jo så stygg at ingen liker deg likevel". Hyggelig!

Eller denne, en riktig godbit fra 8. mars 199?. Det hører med til historien at det var få rødstrømper i klassen, og jeg var trolig den mest markerte.
Pappagutt (til læreren): Kan vi ikke diskutere 8. mars?
Fadese (sukker tungt): Uff, jeg orker ikke. Seriøst, det kommer så mange meningsløse argumenter fra den kanten at jeg ikke orker.
Pappagutt: Hah! Og de sier du, med de klærne dine!

Skjønner?
Men jeg hadde mine venner og hadde ingen intensjoner om å henge sammen med KulegutteneTM. De var elendige faglig, så jeg følte meg ikke underlegen på noen måte. De var mørkeblå og likte vel ikke at en jente var knallrød og åpen om det.

[AprilRyan]

.............

[lijander]

Jeg ble mobbet i noen år på skolen. Både psykisk og fysisk.

[Anne C]

Når jeg begynte på ungdomskolen endte jeg opp på en skole uten noen av de jeg hadde gått sammen tidligere. De sognet til skoler på motsatt side av meg. Det første året på ungdomskolen var IKKE moro. Det var ingen i klassen min som ville bli kjent med meg og det var to gutter som ikke var noe greie. Heldigvis flyttet vi etter føste året, til en annen kommune. På en uke var jeg blitt kjent med fler enn det foregående året. Og ble aldri mobbet igjen. Heldigvis. Første året på ungdomskolen er på en måte visket ut av hukommelsen min. Men heldigvis ble det med det ene året.

[~TM~]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan mobbing defineres. I mitt hode er mobbing mer alvorlig enn erting og krangling. Det er sikkert mange nyanser her. Jeg har iallefall aldri hatt opplevelse av å bli mobbet selv om jeg ble utsatt for litt røff behandling av andre barn ved noen anledninger. Disse episodene var selvsagt kjipe, men jeg klarte fint å håndtere dem selv for eksempel. Jeg vil velge å snakke om mobbing der det er snakk om handlinger som virkelig har konsekvenser for den som blir mobbet, og der den som blir mobbet ikke har sjans til å komme seg ut av rollen som mobbet på egenhånd. Er det ikke litt skummelt å vanne ut mobbebegrepet ved å inkludere erting og krangling som alle barn opplever til tider? Jeg vet ikke jeg altså. Hvis du mener du har blitt mobbet så har du antakelig opplevd slike episoder som mer krenkende enn jeg opplevde mine episoder når jeg mener det ikke var mobbing. Dessuten er det jo fullt mulig at du opplevde slikt verre og hyppigere enn meg, og derfor følte deg mobbet.

Opprinnelig lagt inn av Pia, her.

Jeg tror de aller fleste har hatt noen slike episoder i løpet av skoletiden. Jeg vet i allefall at jeg hadde det. Allikevel er jeg faktisk fortsatt nær venn med de aller fleste av jentene fra barne-ungdomsskolen. Jepp, vet det er sært. Det var vel litt erting og utestengelse i vennegjengen når vi var små, men jeg vet at ingen føler de ble mobbet. Det gikk på rundgang hvem som var teit og kul.

Jeg følte meg mobbet der og da. Som jeg skriver var det mest enkeltstående episoder, men et solid unntak av nidreglene om rødt hår og fregner. Det er sårende for en 7 - 8-åring å bli gjort narr av fordi hårfargen er en annen hva de fleste andre har og fjeset er fullt av fregner. Det er mulig at de andre episodene ikke ville blitt oppfattet som mobbing om de ikke hadde kommet på toppen av dette.

Når det gjelder utvanning av mobbebegrepet, så tror jeg forresten at det er stor forskjell på den mobbingen som skjer i barnehage/på barneskolen og den som skjer senere, eller som får videreutvikle seg fra tidlig barndom. Det er etter min mening mobbing når et barn får gjentatte kommentarer om f.eks. utseende og/eller opplever å bli utestengt fra lek til stadighet (jeg slapp heldigvis det siste). For om man oppfatter det som uskyldig erting og ikke tar tak i det da vil det sannsynligvis lettere utarte seg. Om alle anså slik for uskyldigheter på barneskolen ville nok ertingen lett få utarte seg og vokse og skape større og større problemer for offeret.

[~TM~]

Opprinnelig lagt inn av AprilRyan, her.

Ikke nødvendigvis. ....

Stakkars!

Jeg ser faren ved å si at det er "offeret" som må definere hva som er mobbing, men synes det er skumlere om man bagatelliserer hendelser og ikke tar ting på alvor. Det som da kanskje ikke er så stort til å begynne med vil kunne vokse seg til et mangehodet monster tror jeg. Ikke i alle tilfeller; slik som for min del så tok jo mobbingen knyttet til utseende slutt. Temmelig av seg selv og uten inngripen fra voksne som jeg kan huske. Rødt hår og fregner er tross alt ikke sååå rart. Men... jeg tror at dersom jeg f.eks. hadde vært faglig og/eller sosialt og/eller fysisk/psykisk svak i tillegg kunne nok mobbingen ha utviklet seg til noe grovere om ingen (voksne) hadde grepet inn.

Så jeg synes det kan være skummelt å bagatellisere "offerets" opplevelser.

[Veronal]

Nei, jeg har aldri blitt mobbet. Det var en fyr som prøvde en gang på ungdomsskolen, men jeg var tøff i trynet og tok umiddelbart igjen.

På barneskolen var det en gutt i klassen som aldri ble med i fellesskapet. Han ble ikke (direkte) mobbet, men han ble ikke inkludert heller. Det hjalp heller ikke at han bodde langt fra resten av oss i klassen + isolert fra andre hus, så han hadde heller ingen å leke med på fritiden. Husker fremdeles stilen på barneskolen hvor vi skulle skrive om vennene våre og denne gutten måtte lese høyt. Vennene hans var svanene. :snufs: (Mange år etter at vi sluttet grunnskolen så fikk vi vite at moren var alkoholiker og at han slettes ikke hadde det godt hjemme. Vil tro at lærerene kunne og burde ha gjort mye mer for denne gutten.)

[Maverick]

Ja, jeg ble mobbet gjennom ungdomsskolen. Det var hovedsakelig psykisk, siden jeg har en stor, sterk bror som nok hadde tatt affære hvis noen hadde gjort noe fysisk. (Han tok forresten affære etterhvert når han oppdaget det psykiske.)

Det bunnet i at jeg var annerledes, flink på skolen uten å gjøre noe for det, sto opp for meningene mine og forsvarte svakerestilte elever i klassen. Not a big hit.

Lærerne var en stor del av det, men så var det heldigvis et par unikum også som satte pris på at noen tenkte selv og ikke "fulgte røkla".

Jeg er fortsatt bitter.

[Enhjørning]

Da jeg gikk i fjerde klasse, hang jeg sammen med to jenter som var temmelig stygge mot andre jenter.
For å holde meg på god fot med dem, var jeg med på endel stygg mobbing av ei jente som i senere tid har blitt en av mine beste venninner.

Da jeg flyttet sørover var det meg det gikk utover:
Jeg hadde feil klær, feil dialekt, jeg hørte på feil musikk, jeg var stygg og dessuten ubrukelig i gymtimene.
Ungdomsskoleårene mine ble tunge, og jeg har slitt mye i etterkant med ringvirkningene av dette.
Selvbildet mitt har vært totalt på skjeve en stund.

Det positive som kom ut av dette, var at jeg kunne sette meg inn i situasjonen til jenta jeg selv hadde mobbet da vi var barn, så da jeg flyttet nordover igjen og fikk kontakt med dennen jenta, fikk jeg sagt unnskyld til henne og fortalt henne hvor vondt jeg hadde av henne og hvor vondt jeg nå visste at det var å bli mobbet.
Hun ble veldig glad og fortalte meg at jeg var den eneste av mobberne som noen gang hadde bedt om forlatelse.
Vi er som sagt svært gode venninner i dag.

[Mani]

Nei, heldigvis ikke. Men jeg har søsken som ble mobbet så jeg vet endel hva det handler om.

[Tangina]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Lærerne var en stor del av det,

Det opplevde jeg og.

[Jessica]

Jeg ble mobbet i 2. til og med 4. klasse. Det var forferdelig slitsomt å oppleve det, og det tok lang tid før jeg klarte å legge det bak meg.

Jeg syns mobbe-begrepet blir en del misbrukt. Alt er mobbing nå.

[Propella]

Jeg ble dessverre mobbet på barneskolen og på første året på ungdomsskolen. Det var en problemklasse på skolen min. Ingen av lærerne klarte å håndtere denne klassen. Det var en gruppe barn/ungdommer som styrte klassen. De mobbet både fysisk og psykisk. De var 2 år eldre og jeg gikk fred og ro i 5 og 6 klasse. Mamma hadde masse møter med skolen og hentet og kjørte meg til skolen for at jeg skulle slippe å bli plaget på skoleveien. Når jeg begynte på ungdomskolen tenkte de fortsette der de slapp. Nå hadde jeg heldigvis mot nok til å svare for meg. Da roet det seg betraktelig. Etter at jeg sa ifra på skarpen så var det kun sporadiske forsøk på ondartet erting. Tok ikke det så hardt for det gjorde de mot alle.

Jeg hadde en periode hvor jeg også ble utestengt fra klassen. Det kan ikke huske men mamma har fortalt hva meg hva som skjedde. Jeg husker generelt lite fra mobbingen. Merkelig egentlige.

[mehmet]

Jeg ble mobbet fra 3. til 9. klasse. Det var veldig tungt, og førte til at jeg ikke hadde noen nære venner på min egen alder. På grunn av dette har jeg i dag ikke kontakt med noen fra mitt hjemsted, og jeg kunne aldri tenkt meg å dra på klassetreff eller lignende.

Heldigvis endret alt seg da jeg flyttet for å studere på universitetet, og de som møter meg i dag har vanskelig for å tro at jeg har blitt mobbet omtrent hele barndommen. Innerst inne sitter det likevel igjen.

[Carrera]

Har aldri blitt mobbet. Småerting ja, men jeg tok igjen med samme mynt, og anså det hele som bare moro.

Opprinnelig lagt inn av ~TM~, her.

Jeg ser hva du sier, men vil ikke mobbing være mobbing om "offeret" opplever det som det?

Jo, det tror jeg, i mange tilfeller. Ting kan oppfattes som terging for en, og sikkert være ment som det fra den som sier/gjør det også, mens andre igjen tar det ille opp, og dermed er det ikke terging, men mobbing.

Jenta mi har ei venninne som er ganske utsatt på skolen. Er vel, så vidt jeg vet, ikke noe fysisk, men mye psykisk. Jenta er ikke blant de som har kommet lengst i klassen. Hun henger en god del etter, og er under utredning for div. Hennes mentale alder er ansått til å ligge minst to år bak sine jevnaldrende.

Dette har medført at jenta har fått endel ufine ting mot seg, og som hun da tar til seg på en negativ måte. Hun enten fyker opp i raseri, eller hun løper hylende hjem fra skolen, og hun har uttalt mer enn en gang at hun ikke vil på skolen mer, og at hun like gjerne kunne vært død, for hun er jo både dum og teit, og i det hele tatt... Ganske så hjerteskjærende...

I følge jenta mi, så startet det hele med det hun kaller småterging. Slike uskyldige små kommentarer, om små bagateller. En ting var spøk om etternavnet hennes.

Ang navnet, så fikk både hun og jenta mi, spøkefulle tergekommentarer. Jenta mi spøkte med, og kom med kjappe kommentarer tilbake. Hun opplevde ikke mer terging etter det, for det var liksom ikke noe å hente hos henne. Venninna derimot, gikk i fistel fra dag en, og ble dermed et yndet mål for tergerne. De fikk en reaksjon, og det var jo ustyrtelig morsomt. Hva er vel kulere for en tøffing av en gutt, å få ei jente til å løpe stortutende bort liksom...

Så de fikk det de ønsket fra henne, og de prøvde seg videre, og reaksjonene ble bare bedre og bedre, i DERES øyne. I dag står hun som mobbeofferet i klassen, og de gutta som styrer på, er lærerens store hodepine.

Nå sier ikke jeg at det er jentas skyld at hun blir mobbet. Langt i fra. Hun har sin måte å reagere på, og det må alle bare akseptere å ta hensyn til. Men i dette tilfellet så er hennes reaksjon f_orklaringen_ på at ting utviklet seg, og det er for jævlig at mobberne skal utnytte hennes svakhet.

Mora er veldig klar over dette, og hun har gått hardt ut mot skole og mobbernes foreldre. Ting har blitt noe bedre, takket være mora, pluss ei lærerinne som virkelig sprakk da det gikk opp for henne hvor ille dette var.

Jenta har, sammen med mi jente, nå begynt på taekwondo, og det viser seg vist allerede at det har en positiv virkning på henne. Hun mestrer det de har lært hittil, og det gjør mye med hennes selvfølelse. Så jeg har tro på at denne jenta skal komme seg på beina igjen.

[Karamell]

Ja, på ungdomsskolen. Hva det kom av visste jeg ikke helt da, men i etterpåtidens klokskap tror jeg at det var det en forsmådd kjæreste som var opphavet... Jeg var veldig glad da jeg var ferdig med 9. klasse!

[gethosmurfen]

Jeg har aldri blitt mobbet, men har ei søster som ble mobba gjennom hele barne- og ungdomskolen.

Jeg og mine venner var alltid med henne i friminutter, gikk sammen til skolen, hang sammen hele tiden utenom når vi var i timene. De som mobbet henne var helt forferdelig stygge, hun fikk bank rett som det var, stengt inne i lekehytter, spyttet etter, ledd av...Jeg tok alltid igjen om noen prøvde seg.

Når jeg gikk i 4 klasse toppet deg seg for meg, og det svartnet helt for meg, og jeg tok virkelig igjen. Etter det rørte de heldigvis ikke søstera mi, men den psykiske mobbinga fortsatte. Foreldrene mine tok henne ut av skolen, snakka med foreldre, lærere, rektor osv flere ganger, uten at det ble bedre. Mange av foreldrene til mobberene sa at deres barn var bedre oppdratt enn som så, og at de ikke mobbet noen.

På undomskolen ble det heldigvis bedre, og hun fikk seg nye venner fra andre skolekretser. Klassen forandra seg lite.
På vgs var hun veldig populær, og jeg husker at jeg nesten var litt fornærma for at jeg ikke lengre var god nok, selv om jeg var sjeleglad på storesøsters vegne.

Hun sliter fremdeles med selvtilitten i dag, og har det ikke noe særlig bra. Dette har virkelig gått hardt ut over familielivet hennes nå i voksen alder, men endelig har hun forstått at hun trenger hjelp. Hun begynte hos psykolog for 2 mnd siden, og endelig har jeg fått en smilende og glad storesøster som smiler, er takknemlig for alt hun har og som elsker livet!!

[Maggie74]

Jeg ble mobbet på barneskolen fordi jeg hadde så store, utstikkende ører. Og det var lærerne som var de verste mobberne. Det endte med at jeg som 11-åring gjennomgikk en smertefull øreoperasjon i lokalbedøvelse!! :shock: Har mareritt om det enda!