Har du opplevd å bli mobbet?

[Mams]

Ja, jeg ble mobbet på barneskolen, men var så heldig at det bare var litt over et halvt år i 6. klasse.

Jeg tok det opp med læreren som satte oss alle i ring hvor jeg måtte prate om hvordan det føltes. Helt jævlig og det ble ikke noe bedre av det.

Det stoppet opp når jeg i raseri klasket til en av mobberne i hue med armen min, som da var gipset.....

Jeg føler ingen glede ved å vite hvordan det har gått med noen av de som mobbet. Ha jeg slo til hang seg selv for noen år siden.
Han hadde psykiatriske problemer som ikke ble tatt tak i av systemet.

Nå var ikke jeg utsatt for den verste mobbingen, mest gikk det på slenging av navn pga etternavnet mitt, utestengelse og det som såret meg aller mest var alle kommentarene om broren min.
Jeg var naiv og det var først i den alderen jeg ble ordentlig klar over at min bror var narkoman og en kjeltring. Derfor såret det meg fryktelig når de snakket om han, spesielt de som snakket stygt om han.

Jeg var også så "heldig" at enkelte dager så var jeg som en av de andre, selv om det tidvis forvirret også.

[Miss Norway]

Jeg ble aldri mobbet. Jeg gikk i en fin klasse (fin skole egentlig) og hadde ikke hørt om erting og mobbing før vi begynte på ungdomsskolen.

Der var det forresten en lærer som var uhyre ufin mot en av klassens mindre lyse hoder (intellektuelt, ikke rasemessig) over tid. Da var det medelev som til slutt sa fra høyt og tydelig om at denslags var ikke vi vant til, og ville ikke ha mer av det heller takk!!! og vi andre støttet opp. Læreren ble først paff, så sur og la denne medeleven mer eller mindre for hat etterpå (uten at det fikk noen konsekvenser for henne igrunnen).

Fint å tenke på i ettertid dette!

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

I mitt hode er mobbing mer alvorlig enn erting og krangling. Det er sikkert mange nyanser her. Jeg har iallefall aldri hatt opplevelse av å bli mobbet selv om jeg ble utsatt for litt røff behandling av andre barn ved noen anledninger. Disse episodene var selvsagt kjipe, men jeg klarte fint å håndtere dem selv for eksempel.

Jeg har det som Kasia. Det har vært episoder opp gjennom åra - som erting av navnet mitt, "jenteklikking", og sånn. Men jeg har aldri oppfattet meg selv som noe offer, eller syntes jeg har blitt mobbet. Jeg har heller aldri mobbet noen andre, så vidt jeg vet.

[annemede]

Jeg har aldri blitt mobbet selv, heldigvis. Men det er med skam jeg må innrømme at jeg ikke var den mest inkluderende heller.

[Harriet Vane]

Jeg har vært heldig og har aldri blitt mobbet. Men jeg har opplevd episoder som jeg tror at mer sårbare ville følt seg mobbet i. Jeg er nok ikke sosialt intelligent nok, og var i hvertfall ikke det som 12-15-åring, til å føle meg mobbet. "Så teite de er", tenkte jeg, og holdt på med mitt. De episodene jeg husker har vel i stor grad vært preget av dårlige lærere som ikke har villet ta en konflikt og heller skjøvet meg foran seg, som den gangen guttene i klassen min steinet et ekorn ( Ja, jeg vet!) og jeg ble rasende og tak i saken, og vi endte opp i ring, hele klassen, og saken kokte ned til at læreren sa: "Mim, du som gjør guttestreker til et problem...kan du ikke bare la være å bry deg? " Det stred mot hele min rettferdighetsfølelse og jeg var steikforbanna i dagesvis.

Eller da en gutt i 10'ende (før det egentlig fantes) la meg i bakken og holdt armene mine fast og dro opp genseren og lærerne mente jeg burde akseptere det, siden det betydde at 1) han likte meg og 2) trakassering betyr at man er populær.

Noen teite jenter i klassen hengte opp truser på korktavla, og en gang var det min. Men jaja. Det var teit og jeg syntes de var dumme. Og tenkte, med rette, at karmaen vil ordne opp. Og det gjorde den. Men ellers var det lite. Jeg har aldri blitt mobbet. Men det var en del seksuell trakassering, uten at jeg skjønte at det var det det var. Det ble ikke satt i system og ikke forklart som noe annet enn litt stas, og noe man skulle finne seg i og kanskje til og med like. Å være trygg hjemmefra og vite at det vare en verden der ute og at det som skjedde i den lille bygda ikke var det viktigste i verden, det var bra.

Jeg synes det er helt utrolig at lærerne var så delaktige, både i mitt tilfelle, for de ville både jekkke meg litt ned, (jeg var skoleflink og kjepphøy), og syntes det var helt greit at man ble klådd på, at man ble ledd av, at det foregikk rå maktkamper, og de var definitivt verst når det gjaldt å plage dyslektikere, overvektige eller folk som var litt treige. Fysj.

[Bokormen]

Jeg ble aldri mobbet som barn, og jeg håper inderlig mine små også slipper unna. På høgskolen opplevde jeg å bli frosset ut, vi hadde en veldig dominerende dame i klassen, og jeg oppdaget at voksne av og til kan synke ned på ungdomsskolenivå.. For eksempel opplevde jeg et par ganger å komme ned på skolen for å jobbe med en helgeeksamen, og bli møtt med en beskjed om at jeg var byttet ut på gruppen jeg skulle jobbe med. Men jeg greide meg alene, og fikk bedre karakter enn dem. Det høres jo helt idiotisk ut at voksne mennesker gjøre slike ting, men men.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Men det var en del seksuell trakassering, uten at jeg skjønte at det var det det var.

Og der kommer plutselig minner om idrettslæreren min tilbake. Han hadde rykte på seg for å like unge jenter, og likte da også meg. Drev og "tok pulsen" og sånn med armen strategisk plassert over puppene mine. Spesielt staselig var det på julebordet i første gym. Man sier liksom ikke nei når en lærer byr deg opp til dans, men til og med uskyldige meg skjønte at det ikke er meningen at en voksen mann skal holde en liten 16 åring tett tett tett mens han hvisker inn i øret "nu har æ sendt ho XX hjæm".

XX var da kona.

Noe burde jo ha blitt gjort med ham, men så lenge ingen ting var "alvorlig", sitter det langt inne å gå til aksjon mot en autoritetsperson. Jeg tenkte ikke en gang tanken.

[Gremli Skremli]

Mobbet og utestengt fra 4. til 9. klasse. På ungdomsskolen var hele skolen med på det. Jeg har først nå begynt å innse at det var noe av grunnen til at jeg fikk ha flere timer enn de andre i yrkeslivserfaring (utplassert i barnehage).

Det førte til at jeg trengte et pauseår etter ungdomsskolen for å komme meg bort fra hjembyen min, gikk på folkehøyskole og opplevde for første gang å bli inkludert og å bli respektert for den jeg var. Jeg endte opp med å gå på videregående i en annen by, det var uaktuelt å gå på skole i hjembyen min før de som hadde tilhørt mitt kull hadde gått ut. Da kunne jeg ta siste året der og være akseptert og en av gjengen blant de som var et år yngre enn meg.

Som Michayla føler jeg at det preger meg den dag i dag, men ser de positive sidene. Jeg er ekstremt var for all form for mobbing og ofte den som slår ned på det, om det så er ved å overreagere. Jeg mistrives i store grupper med ukjente og er skeptisk til alt av vennegjenger, jeg er i det hele tatt ganske paranoid i forhold til gruppedynamikk. Dessuten lurer jeg ofte på om jeg oppfører meg sosialt "korrekt". Jeg merker at jeg har gått glipp av noen viktige år i sosialiseringsprosessen. Jeg synes forresten jeg har bedret meg litt der etter at jeg kom ut i arbeidslivet, trening er stikkordet.
Samtidig har nok mobbinga vært med på å gjøre meg enda mer selvstendig, og det er jeg glad for.

[Maz]

Jeg synes mobbing er et veldig vanskelig ord. For meg har det alltid handlet om en "mob" en gjeng og ikkr enkeltpersoners ubehagelige adfrerd.

Jeg har opplevd mitt, men det er på langt nær så ille som det mange besktiver. Erting og selv trakassering fra enkeltpersoner har vært vondt nok det, men for meg men mobbing er for meg på et annet nivå.

Jeg har store parabolantenner og kan lett være sårbar.

[Hippie]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Der var det forresten en lærer som var uhyre ufin mot en av klassens mindre lyse hoder (intellektuelt, ikke rasemessig) over tid. Da var det medelev som til slutt sa fra høyt og tydelig om at denslags var ikke vi vant til, og ville ikke ha mer av det heller takk!!! og vi andre støttet opp. Læreren ble først paff, så sur og la denne medeleven mer eller mindre for hat etterpå (uten at det fikk noen konsekvenser for henne igrunnen).

Ligner på en historie fra når vi startet med engelsk. Tror vi gikk i 4. klasse (er jo leeeenge siden), og læreren hadde vi hatt i O-fag før. Han mislikte den ene gutten i klassen. Ved en tidligere anledning nektet han å gi gutten astmamedisinen, for han trodde at han bare "gjorde" seg til... :roll:

Men i den første engelsktimen så sier denne læreren til eleven: "You are a FOOL!"

Min bestevenninne sier da høyt? "Kaller du M for IDIOT?!"

Læreren trodde åpenbart at ikke resten skjønte engelsk...

[Blondie]

Dette kan jeg utvilsomt svare ja på.
Jeg har brukt mye tid og energi på å jobbe meg gjennom det som skjedde i skoletiden. Jeg ble systematisk mobbet både fysisk og psykisk i alle ni skoleårene og det har satt dype spor i meg.

Jeg bekymrer meg syk for at barna mine skal oppleve det samme, jeg turde aldri å si noe til foreldrene mine og når de skjønte det så hadde det allerede gått så altfor langt.

[Kate]

*poff*

[Hasselnøtt]

Nei, ikke som jeg oppfattet selv. Selvsagt har jeg opplevd ubehagelige episoder/erting, men det er en del av oppveksten og ikke så alvorlig at jeg har oppfattet det som mobbing.

[vimjer]

Nei, det har jeg heldigvis aldri blitt.
Skremmende mange her som har blitt mobbet, synes jeg.

[Canisa]

Nei, det har jeg heldigvis ikke. Episoder med erting og trakasering har det jo vært (og det har stort sett gått på at jeg var for flink på skolen), men jeg har et stort bein i nesa og lar meg ikke herse med.

På barneskolen hadde vi en jente og en gutt i klassen som nok var mobbeofre. Jeg tok ofte gutten i forsvar på tur hjem fra skolen, så selv om det kanskje ikke gjorde den store forskjellen så forhindret jeg i alle fall at han fikk bank noen dager. De verste plageåndene fra klassen er ikke de som har gjort det best hverken på skolen, i arbeidslivet eller ellers i livet.

Synes det er skremmende å lese her at så mange har blitt utsatt for mobbing.

[Tangina]

Opprinnelig lagt inn av Canisa, her.

men jeg har et stort bein i nesa og lar meg ikke herse med.

Hm, en ting har slått meg i denne tråden, og det er at det er flere som sier de ikke ble mobbet fordi de hadde bein i nesa og liknende (dette er ikke spesielt myntet på deg, Canisa). Jeg reagerer litt på det fordi det impliserer på et vis at vi som ble mobbet ikke hadde bein i nesa - vi er per definisjon svake. Jeg vil si at for min del så er det takket være min benete nese at jeg ikke la meg helt flat for mobbinga og klarte å reise meg igjen relativt fort. Hvis folk virkelig er ute etter å ta deg, hetse og få deg til å føle deg liten og verdiløs, så hjelper det ikke nødvendigvis med bein i nesa.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Tangina, her.

Hm, en ting har slått meg i denne tråden, og det er at det er flere som sier de ikke ble mobbet fordi de hadde bein i nesa og liknende (dette er ikke spesielt myntet på deg, Canisa). Jeg reagerer litt på det fordi det impliserer på et vis at vi som ble mobbet ikke hadde bein i nesa - vi er per definisjon svake. Jeg vil si at for min del så er det takket være min benete nese at jeg ikke la meg helt flat for mobbinga og klarte å reise meg igjen relativt fort. Hvis folk virkelig er ute etter å ta deg, hetse og få deg til å føle deg liten og verdiløs, så hjelper det ikke nødvendigvis med bein i nesa.

Den tanken har også slått meg.

Jeg hadde nok ikke blitt mobbet dersom jeg ikke hadde så stor rettferdighetssans. Mobbingen begynte da jeg tok parti for ei jente som de andre ville plage. Hun gikk litt spesielt og var veldig interessert i hester. De mobbet henne for å være en hest og gå som en hest.... osv. Jeg valgte å være sammen med henne i friminuttene. Jeg husker at det var et bevisst valg fra meg. Dette var i andre klasse. Dermed stilte jeg meg selv for hugg..... etterhvert ble det akseptert i klassen at vi var teite og kunne mobbes. Jeg fikk bank en gang og blødde neseblod. En annen gang ble jeg jaget gjennom hele byen av to mobbere. De var tvillinger (jenter) og holdt sammen i tykt og tynt. Sammen var de sterke.

Vi flyttet fra byen da jeg var 12 år. 3-4 år etter var jeg på ferie der. Da møtte jeg disse to plageåndene mine. De var på kino og satt like foran meg. Det bygde seg opp voldsomme følelser i meg når jeg så dem, men heldigvis klarte jeg å overse de to. De var tydelig klar over at jeg var der. Jeg fikk høre at de ble ganske ensomme i ungdomsskolen. Mange tok avstand fra dem og deres oppførsel. Særlig den ene tvillingen som var årsak til mye av alt som skjedde.

Da min datter begynte på skolen sa jeg til henne: "Dersom noen plager deg så vær så snill å ikke gråt når andre ser det". Jeg ba henne gå unna... Jeg følte det var brutalt, men av egen erfaring så vet jeg at når man gråter så trigger det mobberne til å fortsette. Heldigvis har ikke barna mine blitt mobbet så den bekymringen har jeg sluppet. Jeg tror heller ikke at de har mobbet. Jeg har hatt nulltoleranse for den slags og alltid prøvd å lære dem toleranse og respekt for forskjellighet. Håper jeg har klart det.

[Canisa]

Opprinnelig lagt inn av Tangina, her.

Hm, en ting har slått meg i denne tråden, og det er at det er flere som sier de ikke ble mobbet fordi de hadde bein i nesa og liknende (dette er ikke spesielt myntet på deg, Canisa). Jeg reagerer litt på det fordi det impliserer på et vis at vi som ble mobbet ikke hadde bein i nesa - vi er per definisjon svake. Jeg vil si at for min del så er det takket være min benete nese at jeg ikke la meg helt flat for mobbinga og klarte å reise meg igjen relativt fort. Hvis folk virkelig er ute etter å ta deg, hetse og få deg til å føle deg liten og verdiløs, så hjelper det ikke nødvendigvis med bein i nesa.

Ja, jeg ser at det kan tolkes slik, men jeg tror ikke nødvendigvis at man er svak selv om man ikke har det jeg kaller bein i nesa. Det jeg definerer som bein i nesa på meg selv er at jeg er sta som et esel, trygg på meg selv og mine meninger, tøff i kjeften og ikke den som unngår en diskusjon/konfrontasjon. Jeg er ikke sjenert og tar gjerne ordet i en større forsamling. Dette tror jeg er egenskaper som ikke "inviterer" til mobbing uten at jeg ser på meg selv som spesielt sterk, modig eller tøff av den grunn.

[mehmet]

Opprinnelig lagt inn av Canisa, her.

Ja, jeg ser at det kan tolkes slik, men jeg tror ikke nødvendigvis at man er svak selv om man ikke har det jeg kaller bein i nesa. Det jeg definerer som bein i nesa på meg selv er at jeg er sta som et esel, trygg på meg selv og mine meninger, tøff i kjeften og ikke den som unngår en diskusjon/konfrontasjon. Jeg er ikke sjenert og tar gjerne ordet i en større forsamling. Dette tror jeg er egenskaper som ikke "inviterer" til mobbing uten at jeg ser på meg selv som spesielt sterk, modig eller tøff av den grunn.

Jeg er akkurat som deg. Det var annerledes enn de fleste andre på min alder, og årsaken til at jeg ble mobbet. Men det er også årsaken til at jeg, som Tangina, har kommet meg på beina igjen.

[Tangina]

***