Få du noen sinne lyst til å bare riste folk og be de få livet sitt under kontroll?

[tink]

Både ja og nei. Jeg kjenner igjen trangen til å riste, eller realitetsorientere mennesker som tar dårlige valg gang på gang, som surrer vekk gode muligheter eller som bare ser ut til å leve i sin egen virkelighet. Noen ganger gir jeg beskjed, som oftest lar jeg det vær.

Ganske ofte ser jeg for meg at andre kan ønske å filleriste meg litt også.

[Kitty Bastard]

Det er ikke min jobb å riste. Jeg har noen i min omgangskrets som gjør meg trist-sint når de tar det jeg oppfatter som dårlige valg, men det er ikke min sak, og jeg er ikke mammaen deres.

Og jeg avskyr, avskyr, avskyr når folk som ikke kjenner hele historien - eller noe av den i det hele tatt, skal riste meg.

[tink]

Det er forresten feil å si at jeg rister eller gir beskjed, men det hender jeg stiller oppriktig nysgjerrige spørsmål dersom gode venner eller nær familie tar valg som jeg anser som oppsiktisvekkende. Man risikerer alltid å ikke kjenne hele historien, at det ligger ukjente grunner bak, men ofte ser jeg at det ligger mye uvitenhet bak en del av de uheldige tingene jeg har møtt.

[Kiwi]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Alle har noen feil og mangler. Men det var voldsomt mye plassert hos samme mennesker synes jeg.

Jeg kjenner ingen som innehar alt av det du nevner. Men kjenner mange som har noen av egenskapene, inkludert meg selv innimellom. Jeg har ikke stålkontroll til en hver tid.

[Mex]

Ja, jeg har et par i min nære omgangskrets som jeg noen ganger har lyst å riste litt. Men jeg vet at selv om det kan høres enkelt ut i teorien, så er det ikke så enkelt i praksis. Så da får jeg heller bare være skulderen å gråte på når livet går i mot, igjen.

[Sure Eplet]

Jeg rister ikke venner som tar dårlige valg heldigvis rister ikke de meg heller.

Meeeeeen sutring og jamring tåler jeg dårlig. Jeg forstår ikke helt sutrespråket - det som folk snakker når de vil ha trøst, oppmerksomhet og å-så-flink-du-er gang på gang hopper jeg rett ut i salaten og kommer med forslag til løsninger eller prøver meg på gode råd eller konkret hjelp. Og gang på gang blir folk fornærma - for den typen der, de vil jo ikke ha råd eller hjelp eller løsninger fra meg. De vil ha trøst. Og jeg skjønner det ikke før det er for seint.

... har ikke så mange sånne igjen i vennekretsen min, jeg. Det er kanskje like greit, for trøsting er jeg ikke veldig flink til.

[Heiko]

Filleristing har skjeldent fått folk på andre og bedre tanker. Støtte, veiledning og et vennlig dytt er som regel å foretrekke.

[United]

Jeg har bare velfungerende venner. Kunne sikkert ristet meg selv, om jeg ikke visste bedre. Ingen som har lyst til å gjøre dårlige valg, risting er ikke tingen.

[Mani]

Jeg tror jeg har sluttet med risting, det fører aldri til noe godt uansett. Men jeg gjør fortsatt valg om å holde en liten avstand fra folk som tar elendige valg for seg selv ( i min mening) Jeg kan nemlig oppleve det litt utmattende og provoserende.

Jepp. Hvor mange her syns for eksempel det er greit å konfronteres med hvor mye kake de forsynte seg med i forrige selskap om de sier at de har komplekser for vekt? Ikke jeg ihvertfall.

[Pebbles]

For meg har det vært en lettelse å skjønne at risting av andre er poengløst. De eneste jeg har gjort gjentatte forsøk på å riste i, er et par veldig nære personer. Ansvaret føltes meget tyngende. Om jeg ikke ristet, var jeg ansvarsløs - og om de ikke responderte på ristingen, hadde jeg feilet. Og jeg lå våken om natten natt på natt i lange perioder for å prøve å finne ut av lure, empatiske, virkningsfulle måter å riste på. Jeg blir nesten litt uvel av å tenke på det nå. My shaking days are over - thank goodness.

[Mani]

Stjerneeksempel smilefjes.

[tink]

Men det er da forskjell på faktisk å riste noen, og å ha lyst til å gjøre det. Det ser ut til at vi svarer litt på forskjellige nivåer. Jeg svarer innimellom på syt på samme måte som Sure Eplet, men dersom noen er virkelig ute å kjører så prøver jeg med mer forsiktig støtte i riktig retning.

Innimellom kan jeg for eksempel få lyst til å stenge barna mine inne til de har blitt snille, men jeg gjør det da absolutt ikke.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Men det er da forskjell på faktisk å riste noen, og å ha lyst til å gjøre det. Det ser ut til at vi svarer litt på forskjellige nivåer. Jeg svarer innimellom på syt på samme måte som Sure Eplet, men dersom noen er virkelig ute å kjører så prøver jeg med mer forsiktig støtte i riktig retning.

Innimellom kan jeg for eksempel få lyst til å stenge barna mine inne til de har blitt snille, men jeg gjør det da absolutt ikke.

Jeg synes tink har et poeng her. Jeg har jo lyst til å riste litt innimellom, i fortvilelse, men jeg gjør det ikke. (Jeg gjorde nok da jeg var yngre, men heldigvis blir man ofte litt visere etterhvert.)

Jeg kan være ganske klar i tilbakemeldingene mine da, dersom den jeg snakker med signaliserer at man er åpen for ærlige meninger.

[Arona]

Jeg kan ha lyst til mye iblant, men hva voksne folk velger og gjør i sine liv blander jeg meg sjelden borti. Så sant de ikke spør hva jeg mener, da sier jeg sannheten.
Jeg er ganske flink til å vende det døve øret til iblant, orker ikke legge meg opp i alle andre.

Barneoppdragelse er (for meg) et "ikke-tema", jeg gir ikke råd der jeg ikke er bedt om det, og jeg setter ikke pris på å få råd dersom jeg ikke har bedt om det. Tror ikke jeg hadde blitt spesielt blid på om en "venninne" hadde blandet seg bort i at jeg kjefta på ungene min av og til. Hun må gjerne få tenke sitt (slik som jeg gjør om mange), men har hun ikke bedt om råd hadde jeg trådt svært varsomt dersom jeg ønsket å beholde vennskapet. Det handler om respekt, for meg. Å diskutere barneoppdragelse er noe annet.

[Malin72]

Ja har et par sånne venner som en får lyst til å riste litt i av og til...men gjør det ikke da
Men jeg sier i fra av og til ja...

For når de kommer til meg og klager over at de ikke har penger til sko (kom i crocks i minusgrader) og skulle samme dag ta en tatovering til kr 1500 Hun kunne ha kjøpt seg bra vinter sko til under den prisen!! Og det sa jeg til henne!!

Og hun andre er samme ulla...klager over penger til mat og bensin, men at hun har kjørt ca 20 mil tur retur for en tatovering sier vi ikke noe om...å joda...jeg sier i fra!

Så jeg skjønner TS at hun blir frustert

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

Nei. Voksne folk må få styre sine egne liv. Bortsett fra bedrevitere på Internettet, dem kan det være fristende å riste av og til.

Jeg har kontroll på mange områder i livet mitt, men har også sorte hull som godt kunne vært beskrevet i hovedinnlegget - har vi ikke alle det?

Jeg prøver å tenke sånn som Dragen, men det har hendt jeg har kjent det koke litt også. Jeg har oppdaget at det gjerne er fordi jeg har engasjert meg for mye. Noen ganger også vært med på å enable. Og det er jo min greie å fikse opp i.

[Nera]

Det er greit nok å ikke velge å ha venner som har slike holdninger og valg, men med nære slektninger, er man i grunnen temmelig stuck. Jeg må si at jeg etterhvert er blitt en kløpper til å bite kommentarene mine i meg, for jeg har erfart at de ikke fører til noe annet enn sure miner, før vedkommende fortsetter på samme måte som før. Og det er selvsagt alltid alle andre som tar feil.

[Knerten]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Dei siste åra har eg lurt på om han kan vere bipolar. Av den typen som er mest manisk og ikkje har så mange depressive periodar.

Akkurat det slo meg også før jeg var halvveis i innlegget ditt.

[Mani]

Det jeg synes er den kjedelige bivirkningen av å gi opp ristingen er at jeg også legger bort forventningene til de menneskene det gjelder og når jeg ikke føler jeg kan ha forventninger til folk føler jeg heller ikke at grunnlaget for kontakt blir så veldig stort. Så jeg mister mye av nærheten til de det gjelder og det synes ikke bestandig er like greit men, men.