Hvor går grensen for hva man selv skal gjøre for å unngå trygd?

Charlie · 05-07-19, 12:14

Denne saken roper jo etter en debatt (krav om operasjon ved endometriose for å få uføretrygd):

https://www.nrk.no/norge/nav-krev-at...mor-1.14614206

Hvor går grensen, dere?

Umiddelbart tenker jeg man som utgangspunkt må kunne sette noen krav ifht at man gjør det man kan selv, for å kunne være i arbeid. I hvert fall når det er medisinsk vurdert til å ha en god prognose for bedring.

Det kan også etter mitt syn omfatte at man bruker medikamenter selv om de kan ha bivirkninger, eller operasjon selv om det kan være en risiko. Hvis man ikke vil bidra til å bli bedre, kan man ikke uten videre forvente at fellesskapet betaler ut varig stønad til livsopphold.

Men det kan være gode grunner til at man kan nekte (f.eks. eksperimentell behandling, eller individuelle årsaker til at risiko er høyere for en selv, det kan f.eks. være ting som hjerte-/ karsykdom m.m.) eller at man er ung og barnløs og bør ha mulighet til å kunne få barn. Omvendt; er man godt voksen og har barn osv., er det ikke nødvendigvis sånn at man kan velge selv å unnlate tiltak som er legevurdert vil ha god prognose for bedring.

Eller? Flere argumenter? Hva tenker du om det?

05-07-19, 12:14	#1
Charlie Licence to thrill Medlem siden: Mar 2011 Hvor: sentralt Østland Innlegg: 10.782	Hvor går grensen for hva man selv skal gjøre for å unngå trygd? Denne saken roper jo etter en debatt (krav om operasjon ved endometriose for å få uføretrygd): https://www.nrk.no/norge/nav-krev-at...mor-1.14614206 Hvor går grensen, dere? Umiddelbart tenker jeg man som utgangspunkt må kunne sette noen krav ifht at man gjør det man kan selv, for å kunne være i arbeid. I hvert fall når det er medisinsk vurdert til å ha en god prognose for bedring. Det kan også etter mitt syn omfatte at man bruker medikamenter selv om de kan ha bivirkninger, eller operasjon selv om det kan være en risiko. Hvis man ikke vil bidra til å bli bedre, kan man ikke uten videre forvente at fellesskapet betaler ut varig stønad til livsopphold. Men det kan være gode grunner til at man kan nekte (f.eks. eksperimentell behandling, eller individuelle årsaker til at risiko er høyere for en selv, det kan f.eks. være ting som hjerte-/ karsykdom m.m.) eller at man er ung og barnløs og bør ha mulighet til å kunne få barn. Omvendt; er man godt voksen og har barn osv., er det ikke nødvendigvis sånn at man kan velge selv å unnlate tiltak som er legevurdert vil ha god prognose for bedring. Eller? Flere argumenter? Hva tenker du om det?