Filosofi (transperson som eksempel)

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Og noen ganger stiller man det spørsmålet, og så er det «Lillestrøm» man egentlig ville ha til svar. Men man får hele den lange forklaringen om hvor forfedrene er fra.

Jeg var på en konferanse om minoriteter og minoritetsstress i fjor høst, og da ble feks "hvor bor du?" "hvor har du vokst opp?" lansert som mindre stressende spørsmål. Særlig hvis det faktisk er Lillestrøm man ønsker som svar, og ikke om reisen fra Lahore til Norge på 70-tallet.

Noman Mubashir hadde for noen år tilbake en greie på FB hvor folk fortalte om da foreldrene deres kom til Norge. Det var utrolig mange flotte historier, jeg skulle ønske han laget en TV-serie om det.

[Skilpadda]

Ja, altså, når jeg skrev det om å spørre mørkhudede folk hvor de egentlig kommer fra, så skrev jeg det jo på den måten ikke fordi jeg mener det er galt å spørre folk hvor de kommer fra, men fordi jeg synes man kan la være å være den ørtogfjørtiende som sier «men hvor kommer du egentlig fra?» hvis personen har svart Lillestrøm.

[Toffskij]

Det kan være ganske nyttig å prøve å være minoriteten selv en gang i livet, for eksempel ved å studere utenlands i et land hvor du kan språket bare sånn passe godt og gjerne ser litt annerledes ut. Lover at man får mange rare og ikke alltid så hyggelige spørsmål!

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Viss eg skal spørje folk kor dei kjem frå, for å small talke, så pleier eg spørje kor dei har dialekten sin frå. Uavhengig av hudfarge.

Og av og til spør man for å få vite hvor de har gått for å kunne hjelpe dem med veiforklaring… men får en historie om bakgrunn og opprinnelse.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Det kan være ganske nyttig å prøve å være minoriteten selv en gang i livet, for eksempel ved å studere utenlands i et land hvor du kan språket bare sånn passe godt og gjerne ser litt annerledes ut. Lover at man får mange rare og ikke alltid så hyggelige spørsmål!

Men samtidig… det kan være både en døråpner og veldig relevant å spørre. Jeg er veldig takknemlig for de som har tatt seg tid til å beskrive for meg hva slags forhold de kommer fra og hva de har opplevd. Jeg tror ikke man skal være så redd for å vise interesse. Hvis noen snakker kav norsk spør man jo ikke hvor de egentlig kommer fra selvsagt, men man skjønner jo fort nok om de ikke er så interessert i å svare.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Og av og til spør man for å få vite hvor de har gått for å kunne hjelpe dem med veiforklaring… men får en historie om bakgrunn og opprinnelse.

Godt sagt!

[liefje]

En eldre person jeg kjenner, har reist til sjøs og vært over alt i verden. Hen spør ofte folk (taxisjåfører etc) hvor familien deres kommer fra og har hatt utrolig mange hyggelige samtaler om landet det er snakk om. Taxisjåførene synes det er kjempegøy å møte noen som faktisk har vært i og vet noe om landet. Så det går an å stille sånne spørsmål. Jeg var veldig skeptisk til om min bekjente faktisk klarte å stille spørsmålet slik at dette ble «riktig», men har lyttet flere ganger og merket at det fungerer

[him]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Ja, eller, det er jo bare du som vet om dette er representativt for dine handlinger og uttalelser/spørsmål. Men jeg opplever at du har åpnet for samtalen/disse synspunktene ved å åpne tråden og spørre.

Det jeg mente med å "åpne opp" i en samtale var å ta opp et emne, og så kan de andre i samtalen gå vekk fra det emnet, ta det opp generelt eller ta det opp personlig. Så var kanskje eksempelet dårlig.

Jeg synes det er en vesensforskjell mellom det å åpne for en diskusjon og det å karakterisere andre som deltar i en samtale. Men jeg tar til meg hva dere sier og mener om meg.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg husker ikke strikke-gate, og nå er jeg usikker på om jeg ved å spørre, gjør akkurat det dere er inne på, ikke skal gjøre. (Men hvis noen strømmer over av lyst til å forklare, så for all del ).

Fritt fra hukommelsen: Det begynte med at en hvit, vestlig strikker snakket om sin inspirasjon fra India på en ganske kolonistisk måte. Overstrømmende og begeistret, men også på en måte man ikke snakker om andre menneskers liv og kultur på. Når hun fikk tilbakemeldinger på at dette var ugreit gikk hun først i voldsomt forsvar, etterhvert slettet alt og det ble en del drama. Men ut av dette kom det en ganske stor debatt i ulike håndarbeidsfora; bl.a. på Instagram om hvordan BIPOC (Black, Indigenious, People of Color) blir møtt i strikke/heklesamfunnet. I butikker, på samlinger, i profesjonelle sammenhenger etc. I dette kom det også opp at nå brukte de enormt mye tid og krefter på å utdanne og opplyse den hvite deler av samfunnet på, tid som de kanskje heller gjerne skulle brukt på andre ting, selv om alle de hvite syns det var så inspirerende, fint, hyggelig osv. Så en del begynte å lenke til ulike ordninger som "Buy me a coffee" for å få anerkjennelse og betalt for jobben de faktisk gjorde og tiden de la ned.
Her er en lengre gjennomgang.

Og jeg syns det var ganske opplysende, og er noe av det samme som Camara Joof peker på: at selv om vi; som majoritetsbefolkning setter pris på info, samtalen osv. så tenker vi ikke alltid på at denne samtalen ikke nødvendigvis gir motparten like mye. De har den ikke bare med oss, men med hundre andre også. Og det syns jeg vi kan respektere og ta til oss, uten at noen som bli fornærmet og mene at motparten er lettkrenka. Ja, vi har alle et ansvar for å ikke ta ting i verste mening, og et ansvar for å opplyse hverandre. Men det er lurt å tenke på at denne belastningen og ansvaret er større og tar mer tid for minoriteter enn for majoriteten.

Også blir jeg litt oppgitt over opphenget i "Hvor er du fra?". Hvorfor er det det mest interessante du kan spørre en som ser annerledes ut om? Ville du spurt blonde Camilla om det samme? Hvordan introduserer du noen på fest til noen andre for å starte en samtale? "Detter er Camilla, hun er fra Smøla". Eller "Dette er Camilla, hun har besteget Mount Everest". Hvorfor skal ikke Ramon få samme behandling? Hvorfor er det mest interessant at han er fra Chile, ikke at han jobber med superspennende forskning?

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Det jeg mente med å "åpne opp" i en samtale var å ta opp et emne, og så kan de andre i samtalen gå vekk fra det emnet, ta det opp generelt eller ta det opp personlig. Så var kanskje eksempelet dårlig.

Jeg synes det er en vesensforskjell mellom det å åpne for en diskusjon og det å karakterisere andre som deltar i en samtale. Men jeg tar til meg hva dere sier og mener om meg.

Det ble ganske massiv respons på eksempelet ditt, og jeg skjønner godt om det var ubehagelig. Jeg kan ikke svare for noen andre, men jeg ville bare presisere at jeg på ingen måte tenker og mener noe negativt om deg på bakgrunn av et eksempel på et forum. Og jeg setter pris på trådene du starter, fordi de ofte fører til fine samtaler.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Og det syns jeg vi kan respektere og ta til oss, uten at noen som bli fornærmet og mene at motparten er lettkrenka.

Enig. Det har jo ikke vært sagt noe sted i denne tråden her at noen blir krenket, det har mest vært snakk om ting som det er greit å være klar over.

Jeg var for eksempel overhodet ikke bevisst problematikken med ufrivillig barnløse på den tiden jeg ble gravid, og jeg er veldig glad for at jeg lærte, blant annet gjennom forumbruk, om hvor sårt det kan oppleves for mange, og at det kan være fint å ha det i bakhodet når man f.eks. snakker om egen graviditet eller egne barn. Og det var enda senere at jeg ble klar over at en del frivillig barnløse kan være ganske lei av spørsmål og antagelser, samme hvor velmenende og basert på vennlig nysgjerrighet de kan være.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jaaaa, jeg synes jo det. Hvis du hadde gått opp 30 kg (og jeg hadde vært klar over det fordi jeg kjente deg før du gikk opp), så tenker jeg det hadde vært ok å åpne for det i en samtale ved at jeg feks sa noe om min egen vekt, ved å si noe ala: "Jeg opplevde - heldigvis! - at vekten min stabiliserte seg veldig da jeg startet på hormoner i forbindelse med alder" (<- ville nok ikke ha sagt dette til en mann). Da har jeg signalisert at jeg kan prate om vekt hvis vedkommende vil snakke om det. Eventuelt kan folk gå over på et helt annet tema. Med å "åpne opp" i en samtale :

Hva tenker du om dette eksempelet nå?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Ine, her.

Hva tenker du om dette eksempelet nå?

Jeg tenker at jeg skal ta meg en pause fra FP

[My]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Også blir jeg litt oppgitt over opphenget i "Hvor er du fra?". Hvorfor er det det mest interessante du kan spørre en som ser annerledes ut om? Ville du spurt blonde Camilla om det samme? Hvordan introduserer du noen på fest til noen andre for å starte en samtale? "Detter er Camilla, hun er fra Smøla". Eller "Dette er Camilla, hun har besteget Mount Everest". Hvorfor skal ikke Ramon få samme behandling? Hvorfor er det mest interessant at han er fra Chile, ikke at han jobber med superspennende forskning?

En liten betraktning rundt dette, og dilemmaet det gir spesielt her i vår kultur.

Jeg har en god venninne fra et annet land (vestlig, europeisk sådann), som jeg ble kjent med i studietiden. Jeg husker en samtale der også en annen utenlandsk student deltok, der vi snakket om "typisk norsk", altså ting de la merke til med oss norske studenter. En ting de mente var veldig typisk var at når vi møter nye personer, altså fra andre steder i Norge, så er noe av det første vi spør om hvor den andre personen kommer fra. Gjerne knyttet til dialekta til den andre, som vi blir nysgjerrige på, og ønsker å plassere. Og svaret som kommer blir da påfallende ofte (og det var dette de ble mest fasinert over) fulgt opp med et nytt spørsmål, "kjenner du en som heter ..." altså at vi svært ofte ender opp med å finne ut at vi har felles kjente, eventuelt at vi har vært på stedet og kjenner det, eller nærliggende steder, eller i noen ytterst få tilfeller at vi ikke kjenner til stedet eller andre som kommer derfra, og da er det i seg selv interessant. Uansett, noe som er viktig for oss er å plassere nye mennsker geografisk. Dette var ikke så vanlig i deres hjemland. De er veldig mange innbyggere, sjansen for å ha felles kjente var mikroskopisk, dialektene var ofte visket ut, eller forskjellene var ikke store, eller de var ikke så interessert i det. Så for dem var dette ganske spesielt.

Selv er jeg også lei av å måtte forklare hvor jeg kommer fra, fordi jeg har en veldig ubestemmelig blandingsdialekt, som ingen greier å plassere. Og jeg har heller ikke noe klart sted jeg "kommer fra", fordi vi flyttet en del i min barndom, og hvis jeg gir det enkleste svaret så spør også folk om hvor jeg egentlig kommer fra, fordi det stedet jeg svarer har en veldig spesiell dialekt, som jeg ikke har. Så joda, nordmenn spør andre nordmenn om hvor de kommer fra, hele tiden, men vi reagerer ikke på det. Og jeg er også lei av å forklare. Forskjellen for meg er at "annerledesheten" min ligger i dialektbruk (eller manglende sådan), som ikke er spesielt sensitivt. Det er bare litt mer innviklet enn å si "jeg kommer fra Smøla". Og jeg er lei av det, men den leiheten bunner bare i antall ganger jeg har måttet forklare det, og det er jo ingen krise, jeg tåler å gjøre noe jeg er lei av. Men denne "leiheten" av å måtte forklare for ørtende gang blir trolig forsterket med annerledes hudfarge eller kulturell bakgrunn, fordi det er mer sensitivt og stigmatiserende, særlig hvis det er en kultur det knyttes mange fordommer til, det er en undertrykt folkegruppe, eller det er snakk om hudfarge eller annet utseendemessig. Så det er andre følelser knyttet til å det å måtte forklare, ut over at det bare er mange ganger.

Det som er litt sært er at på grunn av slike diskusjoner som dette så bli man kanskje kunstig opptatt av ikke å spørre. Så for å ta ditt eksempel, hvis du hadde introdusert Camilla for meg ville opplysningen om at hun var fra Smøla faktisk vært en veldig god inngang til en samtale mellom oss, fordi jeg har en annen god venninne som kommer derfra, og det er noe jeg lett kunne funnet på å spørre om. Det er en helt vanlig icebreaker mellom nordmenn som ikke har møtt hverandre før. Det hadde selvsagt vært enda mer interessant at hun hadde besteget Mount Everest, og samtalen hadde nok kommet til det uansett, selv om introduksjonen hadde handlet om geografisk tilhørighet. Hadde derimot Camilla fra Smøla hatt mørk hud hadde jeg kanskje droppet å spørre hvor hun kom fra, av redsel for å bli misforstått. Det hadde ikke vært viktig for meg å vite om hun kom fra Smøla eller en annen øy på Nordmøre, men det hadde vært en naturlig inngang til en samtale. Og dermed hadde jeg likevel behandlet henne annerledes på grunn av hudfargen, ved å unngå å spørre om akkurat det.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Det som er litt sært er at på grunn av slike diskusjoner som dette så bli man kanskje kunstig opptatt av ikke å spørre. Så for å ta ditt eksempel, hvis du hadde introdusert Camilla for meg ville opplysningen om at hun var fra Smøla faktisk vært en veldig god inngang til en samtale mellom oss, fordi jeg har en annen god venninne som kommer derfra, og noe jeg lett kunne funnet på å spørre om. Det hadde selvsagt vært enda mer interessant at hun hadde besteget Mount Everest, og vi hadde nok kommet til det uansett. Hadde derimot Camilla hatt mørk hud hadde jeg kanskje droppet å spørre hvor hun kom fra, av redsel for å bli misforstått. Det hadde ikke vært viktig for meg å vite om hun kom fra Smøla eller en annen øy på Nordmøre, men det hadde vært en naturlig inngang til en samtale. Og dermed hadde jeg likevel behandlet henne annerledes på grunn av hudfargen, ved å unngå å spørre om akkurat det.

Det er jo her man må bruke litt common sense da. Jeg mener at det ikke er så vanskelig som man skal ha det til. For selvsagt kan man både spørre og opplyse om hvor noen er fra, der det er relevant. I ditt tilfelle så kunne det vært "Du, den dialekten din, er den fra Smøla-traktene?" Eller, etter at man har snakket en stund om Mount Everest, begynner å snakke litt om hvor man har vokst opp. Eller at jeg vet at du har en god venninne fra Smøla og sier at Camilla er derfra.

Det blir litt sånn menn som mener man IKKE KAN SPØKE MED NOE HELLER LENGER NÅ DA etter #metoo.

Og jeg mener ikke at det er lett som en plett. Men sånn er det med endring. Det går seg til, om man vil.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Det er jo her man må bruke litt common sense da. Jeg mener at det ikke er så vanskelig som man skal ha det til. For selvsagt kan man både spørre og opplyse om hvor noen er fra, der det er relevant. I ditt tilfelle så kunne det vært "Du, den dialekten din, er den fra Smøla-traktene?" Eller, etter at man har snakket en stund om Mount Everest, begynner å snakke litt om hvor man har vokst opp. Eller at jeg vet at du har en god venninne fra Smøla og sier at Camilla er derfra.

Det blir litt sånn menn som mener man IKKE KAN SPØKE MED NOE HELLER LENGER NÅ DA etter #metoo.

Ja, det er mitt poeng også. Det er ofte ikke så farlig å spørre som mange skal ha det til, og noen ganger kan det være vel så rart å ikke spørre. For det første kommer det an på hvordan man spør, og det er mange måter å formulere seg på. For det andre så er det som regel ingen katastrofe om man bommer heller, eller at man får et spørsmål man er dritt lei av. Selv om det selvsagt ikke skader å være klar over fallgruvene. Så lenge man er åpen for korrigeringer, og lærer av det.

For i slike diskusjoner som dette blir det ofte veldig svart hvitt. Litt sånn "dette må du overhodet ikke finne på å spørre barnløse om", og man ender opp med en stor elefant i rommet som det bli tabu å nevne, eller man unngår folk fordi man ikke helt vet hva man skal si, noe som også blir kunstig. Du kan kommentere at jeg har klippet håret mitt, men ikke at jeg fremstår som et annet kjønn enn jeg gjorde tidligere, noe som jo er en mye mer drastisk endring enn en hårklipp. Og jeg tenker at det er det Him mener med å "åpne opp for". Man spør om noe, eller åpner opp for en samtale om noe man er nysgjerrig på med en annen person, men bruker common sense i måten man formulerer seg på.

[Tallulah]

Ah, da skjønner jeg hva du mener.

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Man spør om noe, eller åpner opp for en samtale om noe man er nysgjerrig på med en annen person, men bruker common sense i måten man formulerer seg på.

Og kanskje går noen runder med seg selv på "hvorfor vil jeg vite dette? Er det viktigst for meg eller den som må forklare? Er det kanskje noe annet som er mer interessant for oss begge å snakke om?"

Som regel kommer man jo til kjønn/opprinnelse/m.m. i et vennskap, selv om det ikke er det aller første man kartlegger.

Og enig i at det er fint å vise at man er åpen. Også er det ulike måter å gjøre det på, og hvordan de funker for mottaker.

[Skilpadda]

Men My, jeg synes ikke noen i denne diskusjonen har sagt at dette må man overhodet ikke finne på å si?

Jeg synes, som Tally er inne på, at det som ofte skjer, er at noen forteller om ting som kan være uheldige eller irriterende, sånn at det kan være greit å ha det i bakhodet, eller følge litt med på hvordan samtalepartneren svarer på det man sier, og så reagerer andre som om de har blitt fortalt at man «aldri kan si noe som helst». Og det synes jeg er synd, for da ender ofte diskusjonen som svart-hvit, selv om det ikke var det som var poenget i utgangspunktet.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men My, jeg synes ikke noen i denne diskusjonen har sagt at dette må man overhodet ikke finne på å si?

Jeg synes, som Tally er inne på, at det som ofte skjer, er at noen forteller om ting som kan være uheldige eller irriterende, sånn at det kan være greit å ha det i bakhodet, eller følge litt med på hvordan samtalepartneren svarer på det man sier, og så reagerer andre som om de har blitt fortalt at man «aldri kan si noe som helst». Og det synes jeg er synd, for da ender ofte diskusjonen som svart-hvit, selv om det ikke var det som var poenget i utgangspunktet.

Nei, det synes ikke jeg heller, og det sa jeg vel heller ikke. Men det oppfattes ofte slik tror jeg, sånn generelt. Det som er ment som tips til noe som kan bli tatt ille opp blir oppfattet som "forbudt". Mange blir veldig redde for å si noe feil, derfor lar de heller være å si noe. Særlig hvis man får slike tilbakemeldinger som him får i denne tråden (og kanskje ender med å ta en pause fra FP) dersom man sier noe feil, eller ikke engang sier det, men bare kommer med et tenkt eksempel på noe man kunne si, i dette tilfellet.

Også må man ha i bakhodet hvor ulikt det kan være individuelt, når det gjelder hvor interessert folk er i å forklare annerledesheten sin. Noen vil helst at folk spør direkte, og at de kan avmystifisere hele greia først som sist, andre ønsker at de heller kunne snakke om alt annet, som er mye mer interessant, og ønsker ikke å fokusere på akkurat det. Og det er nettopp det du også er inne på, det å følge med på hvordan samtalepartneren svarer og reagerer. Ikke alle reagerer likt på det samme.

Min far er ekspert på å vedta "sannheter" om hvordan folk reagerer, basert på uttalelser fra en person. "Jeg snakket en gang med en kar som satt i rullestol, og han sa at ..." og dermed er det noe som gjelder for alle rullestolbrukere, i all framtid.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Min far er ekspert på å vedta "sannheter" om hvordan folk reagerer, basert på uttalelser fra en person. "Jeg snakket en gang med en kar som satt i rullestol, og han sa at ..." og dermed er det noe som gjelder for alle rullestolbrukere, i all framtid.

Ja, ikke sant.

Jeg har tenkt en del på den typen situasjoner, der man blir oppfattet som ikke bare en representant for den gruppen man tilhører, men en talsperson for dem. For en ting er jo å bli spurt «hvordan opplever du å være kvinne/spansk/bifil/autist», og en annen er å liksom skulle slå fast hvordan alle i den gruppen er.